Hva jeg gjorde da jeg fikk en hjernesvulst

JEG satt avslappet i en stol og snakket normalt. Plutselig, fikk jeg høre senere, ble jeg helt forvrengt i ansiktet. Det ble ildrødt og deretter gradvis blågrått. Hele kroppen stivnet som om den ble låst med stålbånd. Så slappet jeg av, og lemmene begynte å skjelve. Etter omkring et halvt minutt ble jeg kritthvit i ansiktet. Jeg sluttet å puste og så ut til å være død.

Jeg begynte imidlertid snart å puste igjen. Den naturlige fargen vendte tilbake i ansiktet, og det virket som om jeg sov dypt. Da legen kom, var jeg igjen ved bevissthet, men jeg hadde store smerter. Jeg hadde for første gang i mitt liv hatt et krampeanfall. Smertene skrev seg ikke fra selve anfallet, men fra de voldsomme bevegelsene jeg hadde gjort under det. Jeg hadde brukket og forvridd høyre arm og pådratt meg kompresjonsbrudd på ryggraden.

Dette var ikke siste gang jeg stiftet bekjentskap med den merkelige kraften som plutselig overtok kontrollen over kroppen min. Etter tre uker på sykehus var den brukne armen ganske bra igjen, og jeg reiste hjem, men fikk et nytt anfall. Det var ikke så alvorlig som det første, men jeg ødela armen igjen.

Hva var det som var årsaken til at jeg uten varsel fullstendig mistet kontrollen over kroppen? For å finne ut dette oppsøkte jeg en nevrolog, en spesialist i sykdommer i hjernen og nervesystemet.

Årsaken oppspores

En meget grundig undersøkelse avslørte ikke noe spesielt unormalt, hverken fysisk eller mentalt. Nevrologen foretok en videre undersøkelse ved hjelp av EEG (elektroencefalogram). Cirka 20 elektroder som var plassert på forskjellige steder over hele kraniet, oppfanget de svake elektriske impulsene. Disse impulsene ble ledet til en elektroencefalograf, som gjenga dem som et kurvediagram. Normalt kommer impulsene med en konstant frekvens og er like på begge sider av hodet. Men usedvanlig langsom eller rask frekvens eller skarpe kurver kan bety at det er noe som er galt. Unormal elektrisk aktivitet i bare ett område av hjernen betyr vanligvis at det er noe sykelig i den delen.

Denne undersøkelsen avslørte det som nevrologen var på utkik etter. Elektroencefalogrammet som ble avtegnet av den magnetiske blekkskriveren, viste en unormal aktivitet i én del av hjernen. For å få dette bekreftet måtte jeg underkaste meg ytterligere undersøkelser. Tre uker senere ble jeg derfor innlagt på et nevrokirurgisk sykehus. Der ble jeg straks underkastet en rekke undersøkelser og prøver. To ytterligere EEG-undersøkelser bekreftet at den unormale aktiviteten var på høyre side av hjernen. Dette betydde at selve hjernen måtte undersøkes for at det kunne bli brakt på det rene hva som var årsaken til de merkelige anfallene jeg fikk.

Først sprøytet legen et radioaktivt stoff inn i en vene på oversiden av den høyre hånden. I løpet av noen få minutter trengte dette stoffet gjennom nettverket av blodkar i hjernen, og et apparat, som kan sammenlignes med en geigerteller, begynte å registrere radioaktiviteten og gjengi den på en film. Unormale konsentrasjoner kan tyde på skadelige svulster. Denne forholdsvis ufarlige metoden avslørte en svak skygge som viste at vi begynte å nærme oss «synderen».

Men det var nødvendig med enda en undersøkelse for å få det hele bekreftet. Denne undersøkelsen, som kalles angiografi, er ikke helt ufarlig. Det ble sprøytet et spesielt kontraststoff inn i en av de to store arteriene i halsen som fører til hjernen. Det nådde raskt arteriene i hjernen og fikk dem til å tre tydelig fram på røntgenbildene. Men stoffet kan også framkalle hallusinasjoner og forbigående blindhet. Etterpå følte jeg meg forferdelig elendig, og for mitt vedkommende var dette den verste av alle undersøkelsene. Jeg måtte holde sengen i tre dager for å komme meg.

En annen ikke helt ufarlig undersøkelse, som kalles luftencefalografi, går ut på å tappe ut litt av den væsken som til stadighet bader hjernen, og erstatte den med luft. Luften virker som et kontrastmiddel og får hjernens form til å tre tydelig fram på røntgenbildet. Enhver uregelmessighet i hjernens normale form kan da ses.

Men denne undersøkelsen var ikke nødvendig i mitt tilfelle fordi angiogrammet viste hva som var galt. Det avslørte en svulst som lå rett under hjernens overflate, og det viste til og med hvor stor den var. Jeg ble lamslått og sjokkert da jeg fikk vite at jeg hadde en dødbringende svulst inne i hodet — en svulst som sannsynligvis vokste for hver dag.

Selv om jeg i noen måneder hadde visst at det var noe alvorlig i veien med meg, var en hjernesvulst det siste jeg hadde ventet. Jeg hadde jo aldri hatt hodepine engang! Men senere fikk jeg vite at svulster gir seg til kjenne på forskjellige måter, alt etter hva slags svulst det er, og hvor den sitter. For å forstå hva det var som hadde skjedd med meg, måtte jeg lære noe om selve hjernen.

Et enestående instrument

Den grå massen i hodet veier omkring 1400 gram og inneholder cirka ti milliarder nerveceller, som kalles nevroner. Tenk på det! Nevronenes antall er to og en halv gang større enn jordens nåværende folketall. De forskjellige grupper av nevroner kontrollerer forskjellige kroppsfunksjoner. Når vi beveger armene, hendene, beinene eller føttene, kommer befalingen fra det motoriske område. Andre grupper av nevroner kontrollerer synet, talen, tankevirksomheten og så videre. Den måten de virker på, er helt enestående.

Hver nevron sender ut en liten elektrisk impuls til en annen, utvalgt nevron, som på sin side sender ut sin egen impuls til andre nevroner. Dette kan sammenlignes med det som skjer når en ved hjelp av en telefon velger ut en annen telefon blant mange millioner og hurtig får forbindelse gjennom mange linjer og reléer. Men nevronene lager forbindelser mellom milliarder av andre nevroner, og de gjør det nesten øyeblikkelig. Det er blitt anslått at hjernen i løpet av en dag utfolder en aktivitet som er over hundre ganger større enn den som skjer ved alle telefonsentraler i hele verden til sammen!

Det er ingen tvil om at hjernecellene utfører en god del arbeid, og dette krever «brennstoff». Til tross for at hjernen bare utgjør cirka to prosent av kroppsvekten, forbruker den, selv under hvile, omkring 25 prosent av alt det oksygen kroppen bruker — mer enn noen annen del av kroppen. Omkring 20 prosent av alt det blod som hjertet pumper ut i kroppen — cirka 1400 liter i døgnet — strømmer gjennom hjernen for å forsyne den med alt dette oksygenet og med næringsstoffer.

Men selv om vi vet at hjernen forbruker store mengder energi, vet vi fortsatt ikke nøyaktig hvordan den virker. Ingen vet hva det er som får disse milliarder av nevroner til å frambringe tanker, følelser eller drømmer. En hjernespesialist sa for en tid siden i et britisk fjernsynsprogram at vi i dag vet mye om månen — det har til og med vært mennesker der. Men det var en gang da menneskene trodde at månen var en lampe som skinte gjennom et hull i himmelhvelvingen. Vår forståelse av hjernen og dens funksjoner, sa han, svarer omtrent til den forståelse menneskene hadde av månen den gangen.

Hjernesvulsten

Sett at noe trenger inn i denne enestående mekanismen. Hva skjer da med dens funksjon? En hjernesvulst, slik som den jeg hadde, er en inntrenger. Noen svulster er ondartede, det vil si de er kreftsvulster. De kan vokse meget hurtig og forårsake døden i løpet av noen få måneder. Andre vokser langsommere og kan være godartede. Men de kan også føre til døden hvis ikke det blir gjort noe med dem.

Hvordan begynner en hjernesvulst? Det vet en ikke sikkert, men én type, en såkalt metastase, skriver seg fra en kreftsvulst et annet sted i kroppen. Noen celler river seg løs fra kreftsvulsten og blir ført med blodstrømmen til hjernen, hvor de grunnlegger en ny koloni.

Begge svulstslagene består av unormalt vev som grådig ernærer seg av blodforsyningen til hjernen. Noen svulster krever faktisk langt mer blod enn selve hjernen. Etter hvert som de vokser, ødelegger, fortrenger eller skader de omliggende nevroner for å få mer plass. Hjernen virker da ikke som den skal, på grunn av ødelagt vev eller økt trykk.

Hodepine, kvalme og brekninger, svimmelhet, mentale forandringer og krampeanfall kan være symptomer på en hjernesvulst, men ikke noe av dette behøver nødvendigvis å bety at en har en svulst på hjernen. Noen kan for eksempel, tilsynelatende uten grunn, ha bare ett krampeanfall i hele sitt liv.

Slike epileptiske anfall inntreffer når hjernen har hatt det en kan kalle en «elektrisk storm». En svulst eller en annen sykdom kan forårsake at en mengde hjerneceller samtidig har vilkårlige utladninger, noe som framkaller mye sterkere elektriske impulser enn normalt. Dette kan, avhengig av hvilket område som er berørt, føre til plutselige muskelsammentrekninger, slik at vedkommende mister bevisstheten, får rykninger i kroppen og slutter å puste. Slike anfall er sjelden skadelige eller dødelige, med mindre hjernens utladninger vedvarer, slik at pasienten befinner seg i en tilstand med tett på hverandre følgende epileptiske anfall, såkalt status epilepticus.

Operasjon eller ikke

Jeg måtte nå treffe en avgjørelse. Skulle jeg få svulsten fjernet? Første gang en svulst ble fjernet ved operasjon i nyere tid, var i 1884. Det gikk bra med pasienten til å begynne med, men han døde omkring en måned senere av meningitis, en betennelse i de beskyttende hinnene som dekker hjernen. I forbindelse med de få operasjoner som ble utført i løpet av den nærmeste tiden etter dette, døde over halvparten av pasientene, og bare en tiendedel av pasientene ble fullstendig helbredet.

Det var først etter den første verdenskrig at det ble mer vanlig å foreta hjerneoperasjoner, som også ble mer vellykte etter hvert som kirurgene lærte mer om hjernen og utviklet nye operasjonsmetoder. Det er naturligvis ikke alle svulster som lett lar seg fjerne. I noen tilfelle kan bare en del av svulsten trygt opereres bort, og når det dreier seg om dyptliggende, ondartede svulster, foretrekker en ofte å anvende strålebehandling.

Men legen forsikret meg om at det nesten var helt sikkert at den svulsten jeg hadde, ikke var ondartet. Den lå dessuten slik til at det var gode muligheter for å fjerne den ved operasjon, og det var også gode muligheter for fullstendig helbredelse. Han anbefalte sterkt at jeg fikk den fjernet, men overlot avgjørelsen til meg. Jeg kjente noen som hadde fått konstatert med sikkerhet at de hadde svulst på hjernen, men som av frykt hadde nektet å la seg operere. Jeg hadde imidlertid bestemt meg. Jeg ville la meg operere. Jeg ønsket å gjøre alt som var mulig for å kunne leve et nyttig og normalt liv igjen, i stedet for å oppleve en gradvis forverring av helsen og en for tidlig død.

To dager senere fikk jeg besøk av kirurgen og hans stab, i alt ti personer. Da vi drøftet den forestående operasjonen, gjorde jeg dem oppmerksom på at jeg på grunn av min religiøse overbevisning, som er basert på Bibelen, ikke ønsket at de skulle bruke blod. Et par dager senere samtykket kirurgen i å utføre operasjonen ved å bruke andre midler enn blodoverføring.

Operasjonen og tiden deretter

Under operasjonen skar kirurgen ut et stykke av hodeskallen som var omkring ti ganger seks centimeter, slik at han kunne komme til der hvor svulsten satt. Han kuttet deretter opp senehinnen, og hjernen under den ble blottlagt. Deretter ble svulsten fjernet uten komplikasjoner. Senehinnen ble sydd sammen, og beinplaten ble lagt på plass igjen. Etter operasjonen lå jeg bare to dager på overvåkningsavdelingen, og den femte dagen kunne jeg gå uten hjelp. Den niende dagen kledde jeg på meg selv og ble kjørt hjem av min hustru.

Men dette var ikke den endelige avslutning på min opplevelse. Det er forståelig at hjernen reagerer imot å bli berørt av kirurgens kniv. Når kirurgen fjerner svulsten, er det ikke til å unngå at han ødelegger en del nevroner og skader andre. Det oppstår hevelser. Skadde nevroner trenger tid til å komme seg. Arrvev blir dannet. I motsetning til andre celler blir ikke ødelagte hjerneceller erstattet, men ved en uforklarlig, enestående prosess kan hjernecellene gjenopprette forbindelsene i det område svulsten ble fjernet fra. Men dette tar tid.

Til tross for at det så ut til at jeg var på god vei til å komme meg, hadde jeg seks måneder etter operasjonen enda tre anfall. Jeg fikk høre at det kunne ta så lang tid som tre år før jeg ble helt frisk, men jeg ville i det minste bli frisk. Tenkeevnen var fullstendig uskadd, og hukommelsen var like god som den alltid hadde vært.

Jeg føler stor takknemlighet mot kirurgen for hans store dyktighet og er glad for alle de besøk jeg fikk av gode venner mens jeg lå på sykehuset. Jeg er også takknemlig for at jeg er i stand til å fortsette å gi uttrykk for min verdsettelse av Skaperen, som har dannet menneskekroppen på en så vidunderlig måte at den kan bli helbredet. Ja, min verdsettelse av selve livet har økt. Det er godt å være i live. — Innsendt.