Hva sier Bibelen?

Hvilke «ti bud» følger du?

DE TI bud er blitt høyt verdsatt, og det med rette. Det er blitt sagt om dem: «Disse budene . . . appellerer i seg selv til oss som noe som kommer fra en overmenneskelig eller guddommelig kilde . . . De inntar med letthet den fornemste plass i hele vårt moralsystem, og ikke noen nasjon eller noe folk kan i lengre tid fortsette å være lykkelig og samtidig åpenlyst bryte dem.» — Biblical Law av H. B. Clark.

Noen har vært tilbøyelige til å sammenligne De ti bud med Hammurabis lov, og det er til og med blitt hevdet at de skriver seg fra den, men ingenting kunne være mer fjernt fra de faktiske forhold. Det kan for det første nevnes at i De ti bud blir det lagt vekt på de forpliktelser vi har overfor Jehova Gud, mens det i Hammurabis lov og i lignende gamle, hedenske lover blir lagt vekt på våre forpliktelser overfor andre mennesker. Hammurabis lov er i virkeligheten ikke en «lov» i den betydning jurister i vår tid legger i ordet, for den anvender bare alminnelige moralprinsipper på bestemte tilfelle. Hver regel begynner således på denne måten: ’Hvis en mann gjør dette, gjelder følgende straff.’

Dette står som en slående kontrast til De ti bud, som blir kalt apodiktiske, ettersom de er absolutte, kategoriske, korte befalinger eller forbud, fullstendige i seg selv og ikke trenger noen forklaring.

Det er alminnelig enighet om at det bare var ti bud som Jehova skrev på steintavlene, og som han ga Israel gjennom Moses. Dette framgår klart og tydelig av den inspirerte beretning, som taler om De ti bud, også kjent som dekalogen, som betyr «de ti ord». Disse budene er imidlertid blitt inndelt på fire forskjellige måter. — 2 Mos. 34: 28; 5 Mos. 4: 13; 10: 4.

Disse fire forskjellige måtene å inndele budene på har bare med det første, det annet og det siste bud å gjøre. Ifølge den inndeling som ble foretatt av Josephus og Filon, kjente jødiske skribenter i det første århundre, gikk det første bud ut på at det var forbudt å tilbe andre guder, mens det annet bud forbød å lage bilder og tilbe dem og det tiende bud forbød å begjære, det vil si å begjære noe av det ens neste måtte ha. I denne inndelingen blir det lagt den rette vekt på de forskjellige ting som er forbudt, og det er den som blir brukt av de fleste protestantiske kirkesamfunn og også av Jehovas kristne vitner.

Jøder i vår tid følger den inndeling som en finner i Talmud. Talmud nevner som det første bud det som i virkeligheten er en innledning, nemlig: «Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypts land, av trellehuset.» Det er vanskelig å forstå hva slags logikk eller resonnement en benytter seg av når en antar at denne innledningen er et bud. På grunn av at Talmuds tilhengere regnet dette som det første bud, måtte de innbefatte både forbudet mot å tilbe andre guder og forbudet mot å lage bilder og tilbe dem i det annet bud.

Katolikkene regner forbudet mot å tilbe andre guder enn Jehova og forbudet mot å lage bilder og tilbe dem som det første bud. De regner så forbudet mot å begjære sin nestes hustru som et bud som er atskilt fra det å begjære andre ting som nesten har. Grunnlaget for dette sies å være ordlyden i 5 Mosebok 5: 21: «Du skal ikke begjære din nestes hustru. Du skal ikke sette din hu til . . . noe som er hans.» — The Jerusalem Bible; se også UGT; MMM.

Martin Luther fulgte den romersk-katolske inndelingen hva det første bud angår. Han regnet imidlertid det å begjære sin nestes hus som det niende bud, mens han regnet det å begjære sin nestes hustru eller noe annet som nesten har, som det tiende bud. Han baserte denne inndelingen på ordlyden i 2 Mosebok 20: 17: «Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære . . . noe som hører din neste til.»

Vi har således fire forskjellige måter å inndele De ti bud på — den måten Talmuds tilhengere inndeler dem på, den romerskkatolske inndelingen, den lutherske og den inndelingen som er godkjent av de fleste.

En fotnote til 5 Mosebok 5: 21 i 1971-utgaven av New World Translation viser hvorfor den romersk-katolske kirkefaderen Augustinus delte det tiende bud i to bud. Dette ble gjort fordi forbudet mot å tilbe andre guder og forbudet mot å lage bilder og tilbe dem var blitt regnet som ett bud. Denne oppdelingen av det tiende bud ble begrunnet med at to forskjellige verb er brukt. Jødene fikk befaling om ikke å begjære sin nestes hustru, mens de fikk befaling om ikke å «sette sin hu til hans hus» og så videre. Men dette skillet kommer bare fram i 5 Mosebok 5: 21, ikke i 2 Mosebok 20: 17, som inneholder de ordene Jehova Gud selv skrev. Nettopp dette forhold, at det tiende bud ikke har nøyaktig den samme ordlyd i de to beretningene (idet den ene setter nestens hus først og for seg, mens den andre setter nestens hustru først og for seg), synes å vise at det ikke bør gjøres noe skille mellom det som ikke må begjæres.

Det er ikke tvil om at det er mye større forskjell mellom det budet som forbyr å tilbe en annen gud, og det budet som forbyr å lage et bilde og tilbe det, enn det er mellom budene om det å begjære sin nestes hus eller hans hustru eller noe som nesten måtte ha. Det at de to første budene er blitt regnet som ett, har i virkeligheten forårsaket stor skade. Hvordan det? Ettersom de forkortede oversettelser som en vanligvis finner i romersk-katolske og lutherske katekismer, fullstendig har utelatt forbudet mot å lage bilder og tilbe dem.

Det er i denne forbindelse interessant å merke seg hva New Catholic Encyclopeclia (1967), bind 4, side 7, har å si: «De kristne som følger tradisjonen i 2 Mosebok, søker å opprettholde tradisjonen om ’ti bud’ ved å dele de to budene — 2 Mos. 20: 3 og 2 Mos. 20: 4—6 — ved det som blir betraktet som ett bud av den tradisjon den [romerskkatolske kirke] følger, nemlig 5 Mos. 5: 7—10. En slik inndeling blir betraktet som den mest opprinnelige form av dekalogen. . . . Denne oppfatning, at 2 Mosebok 20: 4a opprinnelig var et særskilt bud, ser ut til å være en tilfredsstillende løsning, spesielt hvis en hevder at dette skriftstedet representerer et forbud mot å lage avgudsbilder av Jahve, ettersom det da ville være i samsvar med lovens apodiktiske natur, idet det inneholder en befaling som ikke blir gitt i det første bud.» — Jevnfør 2 Mosebok 32: 4, 5; 1 Kongebok 12: 28.

Det er tydelig at forbudet mot å tilbe andre guder og forbudet mot å lage og tilbe avguder må betraktes som to atskilte bud hva Talmuds tilhengere og romersk-katolske og lutherske teologer enn måtte si.