«Ditt Ord er sannhet»

’Ingen andre guder’

KORT tid etter at Jehova Gud hadde ført Israels folk ut fra trelldommen i Egypt, ga han dem De ti bud. Det første av dem lyder: «Du skal ikke ha andre guder foruten meg.» — 2 Mos. 20: 3.

Hva ligger det i denne befalingen? Som det framgår av fotnoten i 1963-utgaven av New World Translation of the Holy Scriptures, vil det si ikke å ha noen «guder i tross mot meg». Det vil si at Jehovas folk ikke skulle ha noen andre guder som Jehova Guds rivaler.

Jehovas folk skulle tilbe Jehova alene, for bare han var deres Skaper. Som salmisten sa: «Tjen Herren med glede, . . . Kjenn at Herren er Gud! Han har skapt oss, og ikke vi selv» eller noen annen Gud. (Sl. 100: 2, 3) Ettersom Jehova var deres Skaper, tilhørte de alle sammen ham, og han hadde rett til å forlange at de skulle tilbe ham og ham alene. Som «Gud den allmektige» og «den Høyeste» er han dessuten universets suverene Overherre, «hærskarenes Gud». Også av denne grunn hadde Jehova Gud rett til å forlange at hans folk Israel ikke skulle tilbe andre guder enn ham. — 1 Mos. 17: 1; Sl. 83: 19; Jer. 50: 25.

Israels nasjon var i særlig grad forpliktet til å tilbe Jehova Gud alene, fordi han og ingen annen hadde utfridd dem av trelldommen i Egypt og gjort dem til en nasjon. Som han selv sa i det som kan betegnes som innledningen til De ti bud: «Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypts land, av trellehuset.» — 2 Mos. 20: 2.

Det var ikke bare fordi Jehova Gud var den eneste som hadde krav på å bli tilbedt av israelittene, at han ga dem det første bud. Budet var også til beskyttelse og velsignelse for dem. Men israelittene holdt ikke dette budet. Gang på gang vendte de seg bort fra Jehova og tilba andre guder. De gjorde det så mange ganger at Jehova Guds langmodighet omsider tok slutt. Han tillot at de ble ført i fangenskap, og at landet ble liggende øde i 70 år. — 2 Krøn. 36: 15, 16, 20, 21.

Cirka fem og et halvt århundre etter at de hadde vendt tilbake til sitt hjemland, kom Jesus Kristus, Guds Sønn, til Israels nasjon. Han ga sine etterfølgere et nytt bud: «Et nytt bud gir jeg eder, at I skal elske hverandre; liksom jeg har elsket eder, skal også I elske hverandre.» — Joh. 13: 34.

Betyr det at Kristi etterfølgere ikke er bundet av det første bud? Det er riktig. Det er en del av lovpakten, som Gud inngikk med Israels nasjon, og de kristne «er jo ikke under loven, men under nåden». (Rom. 6: 14) Men det prinsipp og de sannheter som budet var basert på, gjelder også for dem. Jehova Gud er også de kristnes Skaper, den Allmektige, den Høyeste — hærskarenes Gud, deres Befrier. De kristne kan si det samme om Jehova Gud som Israels folk kunne si: «Herren er vår dommer, Herren er vår lovgiver, Herren er vår konge, han skal frelse oss.» De må også tilbe Jehova Gud alene. — Es. 33: 22.

Det er som apostelen Paulus tydelig viste: «Det de ofrer, det ofrer de til onde ånder og ikke til Gud; men jeg vil ikke at I skal komme i samfunn med de onde ånder. I kan ikke . . . ha del i Herrens bord og i onde ånders bord. Eller tør vi egge Herren til nidkjærhet? vi er vel ikke sterkere enn han?» — 1 Kor. 10: 20—22.

Paulus’ ord viser at de første kristne måtte ta fullstendig avstand fra all tilbedelse av hedenske guder. De hadde det syn som Paulus ga uttrykk for: «For om det også er såkalte guder, enten i himmelen eller på jorden — som det jo er mange guder og mange herrer — så er det dog for oss bare én Gud, Faderen, av hvem alt er, og vi til ham, og én Herre, Jesus Kristus.» — 1 Kor. 8: 5, 6.

En kan si at Adam var det første menneske som med fullt forsett brøt det prinsipp som det første bud senere ble basert på. Da han lyttet til sin hustru og spiste av den forbudte frukt, stikk i strid med Guds befaling, satte han henne høyere enn Gud, slik at han i virkeligheten ’æret og dyrket henne framfor skaperen’. Hver gang noen i vår tid gir etter for press eller fristelser eller sine egne falne tilbøyeligheter og handler stikk i strid med Guds påbud, bryter de følgelig prinsippet i det første bud. — Rom. 1: 25; 1 Mos. 3: 6, 7, 17.

Mange bryter dette prinsippet ved å gjøre materiell rikdom til sin Gud. De er pengekjære og setter sin lit til penger i stedet for å elske Jehova Gud og stole på ham. De viser det ved at de forsømmer å studere Guds Ord, unnlater å komme sammen med Guds folk og lar være å gjøre Guds navn og rike kjent. Og i den utstrekning innvigde kristne Ordets tjenere lar materielle interesser gripe unødig inn i deres tilbedelse av Jehova, bryter de også prinsippet i det første bud. Fordi de gir etter for sin pengekjærhet, ’farer de vill fra troen og får mange piner’. — 1 Tim. 6: 10.

Andre igjen forsømmer tilbedelsen av Jehova Gud for å søke fornøyelser og spenning og gjør slike ting til sin Gud i stedet for Jehova. De blir fullstendig oppslukt av sport eller spill om penger eller fordriver tiden med ting som setter deres liv i fare, alt sammen for å tilfredsstille sitt behov for fornøyelser og spenning. De er ikke blant dem som er ’lykkelige fordi de er klar over sitt åndelige behov’. De viser hva som kommer på førsteplassen i deres liv, ved at de «elsker sine lyster høyere enn Gud». — Matt. 5: 3, NW; 2 Tim. 3: 4.

Og kanskje aldri før har så mange mennesker som nå gjort sensuelle gleder eller løsaktig oppførsel til sin gud. Ettersom all løsaktig oppførsel blir fordømt på det kraftigste av Guds Ord, kan en si at de som har en slik oppførsel, trosser den sanne Gud, Jehova. Tilbedelsen av Jehova Gud innbefatter frykt for å mishage ham, og det sier derfor seg selv at ingen som har en løsaktig oppførsel, tilber Gud på en måte han godkjenner. Det kan nok være at de leser Bibelen, går i kirken om søndagene og kaller seg kristne, men de vil ikke «arve Guds rike». — Gal. 5: 19—21; 1 Kor. 6: 9, 10; Ordspr. 8: 13.

Det er tydelig at det første bud har stor betydning for de kristne. Det prinsipp og de sannheter som det er basert på, gjelder dem. For å kunne behage Jehova Gud og vinne evig liv må de la seg lede av dette prinsippet i sitt liv. De må ikke la noen eller noe komme mellom dem og deres Gud, Jehova. Tilbedelsen av Gud og tjenesten for ham må til enhver tid komme på førsteplassen i deres liv.