Trofaste mot Gud trass i brutal forfølgelse

FOR fjerde gang i løpet av ganske få år er uskyldige kristne blitt utsatt for brutal forfølgelse i det afrikanske landet Malawi. Som det ble fortalt i Våkn opp! for 8. mars, er tusener av Jehovas vitner som i 1972 fikk lov til å komme inn i nabolandet Moçambique etter at en voldsom forfølgelse begynte i Malawi, blitt tvunget til å dra tilbake til sitt hjemland. Der er de enda en gang blitt utsatt for en grusom, nedverdigende behandling.

Dette skyldes ikke at disse kristne vitnene har vært lovløse på noen måte. Verden over er Jehovas vitner kjent som svært lovlydige borgere. Som Guy Wright skrev i San Francisco-avisen Examiner: «En kan betrakte dem som mønstergyldige borgere. De er påpasselige med å betale skatt, pleier syke og bekjemper analfabetisme.» Og det er en kjent sak at kriminalitet, korrupsjon og umoral ikke utgjør noe problem blant vitnene, til tross for at slike ting florerer på jorden i vår tid.

Men Jehovas vitner i Malawi, som overalt ellers, er fast besluttet på å bevare sin nøytralitet i politiske spørsmål. Deres nøytrale holdning er grunnet på Bibelen. Jesus sa om sine etterfølgere: «De [er ikke] av verden, liksom jeg ikke er av verden.» (Joh. 17: 14) I Malawi har de derfor nektet å kjøpe politiske partimedlemskort som blir utstedt av Malawis kongressparti. Kortene er utstyrt med et bilde av Malawis president, dr. H. Kamuzu Banda, som også er en eldste i den presbyterianske kirke. Fordi vitnene ikke vil kjøpe disse kortene, er de blitt utsatt for en grusom forfølgelse som er blitt iverksatt av myndighetene.

De står fast

Den ånd disse malawiske vitnene har lagt for dagen, har vist seg å være en kilde til stor oppmuntring både for dem selv og for deres åndelige brødre og søstre i andre land. De har vist verden at det nå i 1970-årene virkelig finnes kristne mennesker som er trofaste mot Gud trass i brutal forfølgelse.

Dette framgikk tydelig av uttalelser som mange malawiske vitner kom med da de ble intervjuet. De sa: «Vi vil aldri gå på akkord med vår tro på Gud, selv om vi blir truet med døden av disse brutale angriperne.»

Et eldre vitne fra Malawi sa: «Vi vet at Jehova må ha en hensikt med at han tillater at vi blir utsatt for dette. Vi er fast besluttet på å holde oss til ham inntil hans hensikt er gjennomført.»

Intervjueren bemerket: «Alle vitnene, også barna, så ut til å være svært sterke i åndelig henseende.» Intervjueren sa også at de kristne tilsynsmennene «ikke fryktet noe, men var besluttet på å fortsette sitt hyrdearbeid, komme hva som komme vil».

For et vitnesbyrd deres tro er for hele verden! Hvor rosende kommer ikke deres trofaste ferd til å bli omtalt i kommende tidsaldere i den nye ordning når jordens innbyggere minnes de sanne kristnes gjerninger i endens tid!

Flukten til Zambia

Da titusener av malawiske vitner for Jehova som hadde holdt til i Moçambique, for ikke lenge siden ble tvunget tilbake til Malawi, var det tusener av dem som flyktet til nabolandet Zambia. Der holdt flyktningene til i en leir i Sinda Misale i Chipatadistriktet, og menigheter av Jehovas vitner i nærheten fikk lov til å hjelpe dem med mat og medisin og andre nødvendige ting. Cirka 4800 vitner holdt til i denne flyktningeleiren i den østligste provinsen i Zambia, like ved grensen til Malawi, fram til slutten av oktober.

De som besøkte leiren, ble slått av forundring over den travle virksomheten som utfoldet seg der. En av dem sa: «Det foregikk noe overalt. Noen brødre holdt på med å merke av jordstykker hvor de nyankomne skulle sette opp hyttene sine, mens andre, som allerede hadde fått tildelt jordstykker, holdt på med å bygge. Den delen av leiren hvor byggearbeidet var ferdig, var ren og ordentlig.»

Denne iakttageren la også merke til at mange av vitnene — menn, kvinner og større barn — dro ut i skogen og hentet stokker og gress som skulle brukes til disse hyttene. Kvinnene hentet svartjord, som skulle brukes til gulv.

Da Jehovas vitner utenfra avleverte forsyninger, ble den ansvarlige for leiren spurt om hvilket inntrykk han hadde. Han sa: «Jeg er svært forundret over disse menneskene. De arbeider hardt, og det er omtrent ikke nødvendig å føre tilsyn med dem. Jeg er sikker på at hvis de fikk et stykke jord og ble bedt om å dyrke det, ville de gjøre et utmerket arbeid.»

Vitnenes arbeidsomhet og orden kom også tydelig til uttrykk på den klinikken som var blitt opprettet i leiren. Der fikk de syke pleie av medisinsk personell blant vitnene, som samarbeidet med tre sykepassere som var blitt sendt dit av Zambias regjering. Det ble lagt merke til at vitnene i leiren var sterke og aktive, til tross for at det store flertall av dem var tynne, ettersom de hadde vært uten mat i skogen i mange dager før de kom til Sinda Misale.

Kompromissløse trass i lidelser

I Sinda Misale-leiren ble det fortalt mange beretninger om de lidelser medlemmer av Malawis kongressparti, ungdommer og politimenn, hadde påført vitnene, voksne som barn.

Den 28. september 1975 ble for eksempel seks vitner, menn og kvinner, ført til kongresspartiets avdelingskontor i Chimutu i Lilongwe-området. De fikk beskjed om å kjøpe partikort, men alle nektet. Da ble de bundet med tau og brutalt slått.

I landsbyen Mkochi ble et eldre vitne, en kvinne, skamslått av ungdommer fordi hun ikke ville kjøpe et politisk partikort. Hun fikk en tann slått ut, og ugjerningsmennene lot henne bli liggende bevisstløs på bakken da de gikk.

Et annet eldre, kvinnelig vitne fortalte at da hun kom hjem til landsbyen Mambala fra Moçambique den 26. august sammen med sin gravide datter, kom representanter for kongresspartiet og forlangte at de skulle kjøpe de politiske kortene. Da de fikk vite at de to kvinnene ikke ville kjøpe kortene, jaget de dem fra landsbyen. Kvinnene måtte overnatte under et tre utenfor landsbyen.

Noen dager senere var tiden kommet da datteren skulle føde. Moren spurte dem som bodde i landsbyen, om hun ikke kunne få ta datteren med inn i et av husene for at hun kunne føde barnet der. Ingen ville ta imot dem. Landsbyhøvdingen spottet henne og sa: «Be din Gud, Jehova, om å sende deg en stige, slik at du kan ta din datter med til himmelen og la henne føde barnet der.»

Den unge kvinnen fødte barnet under et tre mens landsbyboerne sto omkring og så på. Straks etter fødselen jaget høvdingen og en rekke andre den eldste kvinnen bort og lot hennes datter og det nyfødte barnet bli liggende under treet.

Flyktningene i Sinda Misale-leiren fortalte mange slike beretninger. Men alle beretningene viste at de som ble utsatt for forfølgelse, sto fast for sin tro. Som én iakttager fortalte: «Hittil hadde de ikke mottatt en eneste rapport om kompromiss, trass i alle de beretningene som ble fortalt om grusom forfølgelse.»

Utholdenhet under en langvarig prøve

Én rapport kom fra fire mannlige vitner som nylig var blitt løslatt fra et fengsel i Malawi. Sammen med enda et vitne ble de holdt fengslet i ett år og fem måneder før saken kom for retten i juni 1974. I hele denne tiden ble de utsatt for forskjellige former for tortur som skulle få dem til å fraskrive seg sin tro på Gud. De ble slått lenge og hardt og utsatt for langvarige forhør. De ble bedt om å oppgi navnene på andre kristne, deriblant på ansvarlige tilsynsmenn. De forholdt seg imidlertid tause og forrådte ikke sin brødre.

Fengselsbetjentene fikk så beskjed om ikke å la disse fem vitnene få noe å spise på ni dager. De ble dessuten innestengt i et mørkt rom og fikk ikke se solen eller noe lys på 19 dager. Så ble de overført til en annen celle, som var svært skitten. En av mennene døde på grunn av denne behandlingen, men han inngikk ikke kompromiss. De fire andre sa at de ba inntrengende til Jehova og fikk styrke til å holde ut.

Ved én anledning kom fangevokterne til cellen med noe mat som vitnene skulle spise. Men de forlangte at de skulle be høyt før de spiste. Ettersom Jehovas vitner pleier å takke Gud for maten, gjorde de det. Men straks etter bønnen ble de alle anklaget for å ’lede et ulovlig samfunn’. Dette kom av at han som ba, brukte de samme uttrykkene som Jehovas vitner alle andre steder bruker, og nevnte Guds navn, Jehova.

I juni ble de stilt for retten og dømt til straffarbeid. Men da fengselsmyndighetene så at disse vitnene var svært pålitelige arbeidere, ble de satt til å føre tilsyn med de andre fangene. Fengselsmyndighetene fikk stor respekt for dem.

Disse fire vitnene fikk også frihet til å drøfte Bibelen med andre fanger. Og fengselsmyndighetene skaffet dem 19 bibler på cinyanja. Den ansvarshavende sa til vitnene: «Vi vil at dere skal bruke disse biblene til å undervise disse forbryterne her i fengslet, for at de kan bli slike skikkelige mennesker som dere.» Kort tid etter var åtte bibelstudier i gang, deriblant ett med en fangevokter!

I begynnelsen av oktober 1975 ble så disse fire vitnene løslatt fra fengslet. De dro til Zambia, til Sinda Misale-leiren, hvor de fortalte sine opplevelser. De følte at Jehova hadde styrket dem under alle deres prøvelser.

De står fast trass i ytterligere forfølgelse

I slutten av oktober bestemte så Malawis regjering seg for å få disse tusener av vitner som oppholdt seg i flyktningeleiren i Zambia, tilbake til Malawi. Derved ble vitnene enda en gang utsatt for de sadistiske grusomheter som Malawis kongressparti gjør seg skyldig i.

Men til tross for alt dette er Jehovas vitner i Malawi standhaftige — både mennene og kvinnene og til og med barna. De har bestemt seg for at de aldri skal gå på akkord med det de vet er rett, det de vet er Guds vilje. De vil ikke fornekte Gud ved å gå på akkord med sin tro på ham.

I dag blir derfor enda et gripende kapittel i troens historie skrevet i det diktatoriske landet Malawi. Dette kapittel vil få sin plass sammen med beretningen om mange trofaste mennesker i gammel tid som er omtalt i Bibelen, i Hebreerne, kapittel 11. Der fortelles det at menn som Gideon, Barak, Samson, Jefta, David, Samuel og andre «ved tro seiret over kongeriker, håndhevet rettferdighet». Det fortelles også at «andre ble utspent til pinsel og ville ikke ta imot utløsning», det vil si, ved å inngå kompromiss eller fornekte sin tro på Jehova Gud.

I det samme kapitlet i Hebreerbrevet leser vi videre: «Andre fikk lide spott og hudstrykning, ja bånd og fengsel; de ble steinet, gjennomsaget, fristet; de døde for sverd; de flakket omkring i fåreskinn, i geiteskinn, de led mangel, trengsel, hard medferd — verden var dem ikke verd.» — Heb. 11: 32—38.

I kapittel 12, vers 1, blir disse trofaste menneskene omtalt som «så stor en sky av vitner». Denne ’store sky av vitner omfatter nå Jehovas kristne vitner i Malawi, som legger for dagen den samme tro på Gud. Selv om noen av dem dør og mange andre blir brutalt mishandlet, er disse trofaste kristne vitnene i Malawi besluttet på ikke å la Satan og hans håndlangere her på jorden ta fra dem deres tro. Og de finner trøst i å vite at selv om de må dø for å bevare sin ulastelighet mot Gud, kan de «få del i en bedre oppstandelse», en oppstandelse som gir dem mulighet til å oppnå evig liv. — Heb. 11: 35.

Disse kristne vitnene er dessuten klar over at akkurat som Jehova tillot at hans tjenere i gammel tid, for eksempel Job, ble forfulgt, tillater han det også i dag, helt til han tilintetgjør Satans verden. Og selv om prøvelsens tid kan være langvarig, slik den var i Jobs tilfelle, er Jehovas vitner i Malawi overbevist om at det hele vil få en fullstendig tilfredsstillende utgang, akkurat som i Jobs tilfelle, og at de velsignelser de vil oppnå, kommer til å oppveie de skader de nå får under denne brutale forfølgelsen. — Job 1: 9—12; 2: 3—7; 42: 12—17.

Guds dommer over denne sataniske tingenes ordning kommer snart til å bli fullbyrdet. Gud vil rense jorden for all ondskap og for alle onde mennesker og bane veien for «nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor». (2 Pet. 3: 13) Guds fiender og hans folks motstandere «skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv». — Matt. 25: 44—46, NTN.

Selv om Jehovas vitner i Malawi blir utsatt for grusom forfølgelse ene og alene på grunn av sin tro på Gud, har de Guds sikre løfter om at de vil bli belønnet med muligheten til å oppnå evig liv i hans nye ordning. De kan derfor glede seg, for de vet at deres «prøvde tro, som er meget kosteligere enn det forgjengelige gull, som dog prøves ved ild, må finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse». — 1 Pet. 1: 6, 7; Sl. 37: 10, 11, 28, 29.