Hva sier Bibelen?

Livets hellighet

LIVET blir ikke aktet særlig høyt i vår tid. Atombomber, kjernefysiske sprengladninger og andre, enda grusommere ødeleggelsesmidler er blitt framstilt med tanke på massenedslaktning. Mordere går ofte fri eller får bare en mild straff. Deretter blir de sloppet ut blant folk igjen, i mange tilfelle bare for å begå nye forbrytelser. Hvordan betrakter Gud denne ringeakt for livet?

Guds egen Sønn sa til sine disipler: «Selges ikke to spurver for en øre? Og ikke én av dem faller til jorden uten at eders Fader vil [vet det, NW]. Men endog hårene på eders hode er talt alle sammen. Frykt derfor ikke! I er mer enn mange spurver.» (Matt. 10: 29—31) Gud aktet alle menneskers liv så høyt at han ga sin Sønn som et offer for at alle skulle få anledning til å oppnå evig liv. — Joh. 3: 16; 1 Tim. 2: 5, 6.

Livets hellighet understreket i Guds lov

I den lov Gud ga det gamle Israel, viste han hvor høyt han verdsetter livet. Denne loven påla dommerne å strebe etter rettferdighet og gå grundig til verks når de skulle finne ut om en mann var skyldig eller ikke. (5 Mos. 16: 19, 20; 19: 15) Men for en som var funnet skyldig i mord, var det bare én straff: «I skal ikke ta imot løsepenger for en manndrapers liv når han er skyldig til døden; han skal late livet. . . . landet kan ikke få soning for det blod som utøses der, uten ved dens blod som utøser det.» — 4 Mos. 35: 31—33.

Folk som satt inne med viktige beviser, var forpliktet til å stå fram som vitner. Hvis de unnlot å gjøre det, ville det bli uttalt en offentlig forbannelse over dem. (3 Mos. 5: 1, NW) De som hadde vitnet mot en mann som ble dømt til døden, skulle være de første til å kaste steiner under fullbyrdelsen av dommen. (5 Mos. 17: 6, 7) En mann måtte virkelig være forherdet hvis han først vitnet falsk og så drepte den som var blitt dømt på falske anklager. Det er også verdt å merke seg at loven sa at en som hadde vitnet falsk, skulle få den straff han hadde tiltenkt den anklagede. Disse kravene bidro i høy grad til å forhindre at det ble avlagt et falskt eller forhastet vitnesbyrd. — 5 Mos. 19: 16—20.

Uforsettlig drap medførte blodskyld

Selv når noen hadde tatt en annens liv uforsettlig, ble livets hellighet sterkt understreket. Sett for eksempel at en mann sto og hogg tømmer, og at øksen fór av skaftet og traff en annen, så han døde. Den uforsettlige manndraper måtte da straks flykte til den nærmeste av de tilfluktsbyene som Gud i sin barmhjertighet hadde opprettet. (5 Mos. 19: 4—7; 4 Mos. 35: 6, 11) Der fikk han være helt til han kunne vende tilbake til den rettskrets hvor ulykken hadde inntruffet. Det ble holdt en rettssak. Hvis det viste seg at drapet virkelig var en ulykke, ville mannen bli ført til tilfluktsbyen, og der måtte han være helt til den ypperstepresten som tjente på den tiden, var død. Dette kunne naturligvis medføre at han ble nødt til å være der i mange år, ja, kanskje i resten av sitt liv. — 4 Mos. 35: 12, 22—25.

Noe som ytterligere understreker nødvendigheten av å ha den høyeste aktelse for livet, var loven vedrørende «blodhevneren». Denne personen var den dreptes nærmeste slektning. Han kan ha vært klar over at det som hadde skjedd, var en ulykke. Det kunne imidlertid være at manndraperen somlet eller utsatte flukten, eller at han etter å ha kommet til tilfluktsbyen en dag gikk utenfor dens grenser og kanskje dro hjem. Dette ville vise at han i virkeligheten ikke tok det så tungt at han hadde forårsaket et annet menneskes død, og at han hadde pådratt seg blodskyld. I et slikt tilfelle var «blodhevneren» forpliktet til å drepe manndraperen. Både den uforsettlige manndraper og «blodhevneren» måtte følgelig ha så stor respekt for livets hellighet at den overskygget eventuelle personlige ønsker eller følelser. Ordningen med tilfluktsbyer forhindret også at mye blod ble utgytt under store feider, og at noen tok saken i sin egen hånd og drepte en annen for å ta hevn. Den førte til at det ble et fredelig forhold mellom Gud og folket. — 4 Mos. 35: 26—29; Jos. 20: 2—6.

Uoppklarte mordsaker ble ikke lagt til side

I dag er det en vanlig oppfatning at et uoppklart mord bare er politiets og domstolenes sak. Slik var det ikke under Moseloven. Ansvaret hvilte på en hel by. Loven lød:

«Når der i det land Herren din Gud gir deg til eie, blir funnet et drept menneske liggende på marken, og ingen vet hvem som har slått ham i hjel, da skal dine eldste og dine dommere gå ut og måle hvor langt det er fra den drepte til de byer som ligger deromkring. Og de eldste i den by som er nærmest den drepte, skal ta en kvige . . . og . . . føre kvigen ned til en alltid rennende bekk i en dal. . . . Og alle de eldste i denne by, de som bor nærmest den drepte, skal tvette sine hender over kvigen som de har knekt nakken på. . . . Og de skal ta til orde og si: Våre hender har ikke utøst dette blod, og våre øyne har ikke sett det. Ta skylden bort fra ditt folk Israel . . . ! Så får de soning for dette blod.» — 5 Mos. 21: 1—9.

Det var følgelig ingen mordsak som bare ble henlagt. Kvigen ble ikke slaktet som et soningsoffer, ved at noe av dens blod ble utøst på alteret. Den ble drept ved at nakken ble knekt på den, og trådte i virkeligheten i morderens sted, ikke for å fjerne morderens blodskyld, men for å fjerne den blodskyld som ellers ville hvile over byen. Hvis morderen senere ble funnet og hans skyld ble bevist, ville han bli henrettet.

Er dødsstraff rettferdig?

Noen mener kanskje at det taler til et samfunns fordel når det har opphevet dødsstraffen. Men når vi undersøker den lov Gud ga Israel, ser vi tydelig at dødsstraff ikke var en altfor streng straff, men at denne straffen i virkeligheten gjenspeilte Guds høye aktelse for livet. Vi må huske at Moseloven ble gitt av universets Overherre. Gud hadde menneskenes interesser i tankene da han tok denne bestemmelsen med i Israels lov.

I virkeligheten var dødsstraff blitt innført over 850 år før lovpakten ble inngått. Etter vannflommen sa Gud til Noah: «For eders eget blod vil jeg kreve hevn; av hvert dyr vil jeg kreve hevn for det, og av mennesket, av enhvers bror, vil jeg kreve hevn for menneskets liv. Den som utøser menneskets blod, ved mennesket skal hans blod utøses.» (1 Mos. 9: 5, 6) Den loven gjelder følgelig hele menneskeheten, for alle som nå lever på jorden, er etterkommere av Noah og hans familie.

Under denne loven ville de lovlig innsatte myndigheter ha rett til å henrette mordere. Er dette det kristne syn på saken? Ja, for Paulus, en av Jesu Kristi apostler, skrev til de kristne angående de verdslige myndigheter: «Men vil du slippe å frykte for øvrigheten? . . . gjør du det som ondt er, da frykt! for den [øvrigheten] bærer ikke sverdet [henrettelsens sverd] for intet; for den er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det som ondt er.» — Rom. 13: 3, 4; jevnfør Apostlenes gjerninger 25: 10, 11.

Er det noe håp for mordere?

En morder fortjener å dø. Han må stå til regnskap overfor Gud og overfor staten. Kan han få tilgivelse hos Gud? Ja, hvis han viser tro på Jesu Kristi sonende blod og blir en helhjertet, innvigd tjener for Gud. (Ap. gj. 10: 43) Selv om han gjør det, kan han bli henrettet (og det med rette) av staten, men han har da et sikkert håp om en oppstandelse. Han vil få en bedre start på veien til liv på den paradisiske jord under Kristi tusenårige styre. — Ap. gj. 17: 31.

Når det gjelder dem som har begått alvorlige synder, for eksempel mordere, og som ikke har godtatt Kristi soningsoffer før sin død, vil Jesus Kristus dømme dem. Som Guds utnevnte dommer vet han hvem som vil kunne ha gagn av en oppstandelse, som gir en mulighet til å begynne å gå på veien til evig liv. (Joh. 2: 24, 25; 5: 30) Da Jesus var på jorden, sa han: «Hver synd og bespottelse skal bli menneskene forlatt; men bespottelse mot Ånden skal ikke bli forlatt. Og om noen taler et ord mot Menneskesønnen, det skal bli ham forlatt; men om noen taler mot den Hellige Ånd, det skal ikke bli ham forlatt, hverken i denne verden eller i den kommende.» (Matt. 12: 31, 32) Disse ordene viser at selv en morders sak ikke er håpløs hvis han angrer og drar nytte av den foranstaltning Gud har truffet gjennom Kristus. — Luk. 24: 47.

Kristus lot apostelen Johannes få et syn av oppstandelsen, og Johannes beskriver dette synet på denne måten: «Jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker ble åpnet; og en annen bok ble åpnet, som er livsens bok; og de døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Og havet ga tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket [graven] ga tilbake de døde som var i dem; og de ble dømt, enhver etter sine gjerninger.» — Åpb. 20: 11—13.

De gjerninger som de oppstandne vil bli dømt etter, er ikke de gjerninger de gjorde før sin død. Hvis det var tilfelle, ville for eksempel mordere straks måtte dø igjen, og da ville ikke deres oppstandelse ha noen hensikt. Nei, de vil bli dømt på grunnlag av de gjerninger de gjør i en rettferdig verden — etter hvorvidt de er villige til å være lydige og lovlydige og gjøre framskritt, slik at de kommer i et godt forhold til Gud. (Es. 26: 9) Hvis de ikke vil forandre seg, vil deres handlemåte vise at de ikke ønsker å leve etter rettferdige normer, og da kommer de til å dø den «annen død». — Åpb. 20: 14, 15.

Gud har følgelig gjort det helt klart at han betrakter livet som noe hellig og meget verdifullt. Han vil at alle mennesker skal lære å kjenne den sannhet som fører til evig liv. (1 Tim. 2: 3, 4) Selv om menneskene har begått alle slags synder, noen mer alvorlige enn andre, kan de vise tro på Kristi soningsoffer. De kan fornye sin personlighet og motta det evige livs gave under Rikets styre. — Joh. 5: 28, 29; Ap. gj. 24: 15; Ef. 4: 20—24.