Ønsket om utbytte — den sultne verdens lumske fiende

DE FORENTE STATER eksporterte i 1973 omkring 20 prosent av landets avling. Hvis det blir satt en stopper for en slik stor eksport, eller hvis den blir pålagt altfor strenge restriksjoner, vil jordbruksproduktene hope seg opp i USA, og dette vil føre til at prisene synker. Hva skjer så?

Farmeren vil kanskje med hensikt dyrke mindre, for hvis tilstrømningen av varer skulle fortsette, ville matvaremarkedet bli oversvømt, og prisene ville bli enda lavere.

Det er derfor ikke overraskende at da bladet Farm Chemicals spurte De forente staters landbruksminister, Earl Butz, hva som ville skje hvis prisene på jordbruksprodukter gikk ned, svarte han: «Jordbruksproduksjonen ville også gå ned.» Ja, farmerne har trukket den slutning, sier en iakttager i Iowa, at det som er hovedsaken, er å oppnå utbytte.

På den annen side har det samme ønske om å oppnå utbytte gitt mange farmere en falsk trygghetsfølelse. Inntil begivenhetene i verden for et par år siden ødela idyllen for mange farmere, trodde de at det ikke var noen ende på de penger de kunne tjene. Men mange som tidligere investerte flere og flere penger på grunn av sitt ønske om å få større utbytte, sitter nå i gjeld til langt oppover ørene.

Ønsket om å oppnå utbytte har også fått mange amerikanske farmere til å motsette seg lagring av matvarer. Folk flest vil synes at tanken om å lagre en passende mengde korn i år med gode avlinger, slik at en har noe å ta av i de år da høsten er dårlig, høres fornuftig ut. Bibelen forteller om hvordan dette ble gjort i det gamle Egypt på Josefs tid, noe mange av dem som mener at det vil være en fordel med matvarelagre, har merket seg. — Se 1 Mosebok, kapitlene 41—47.

Mange amerikanske farmere liker imidlertid ikke denne tanken. Hvorfor ikke? Ett svar gir en tidligere viselandbruksminister i De forente stater, som sa til farmerne at de ville måtte fylle verdens matvarelagre. Behovet for eksport ville da minke, og et viktig grunnlag for farmerens inntekt ville bli fjernet. Bladet Farm Journal spurte ekspertene om matvarereservene kunne økes uten at det fikk en uheldig virkning på de priser farmeren fikk for sine produkter. Svaret var ganske enkelt: «Nei!»

Ønsket om å oppnå utbytte ville derfor kunne få skjebnesvangre følger for matvaresituasjonen verden over.

Er det mellommannen som gjør penger?

Hvis det ikke er farmeren som blir rik når prisene stiger, hvem er det da? Mange farmere og forbrukere peker på «mellommannen». Hvem er det?

Dette uttrykket blir brukt i forbindelse med enhver som kommer inn i bildet fra det tidspunkt produktet forlater farmeren, og inntil forbrukeren kjøper det i kolonialbutikken. Farmerne gir pakkere, speditører, innehavere av supermarkeder og andre skylden for de stigende matvareprisene. Hver av disse gruppene hevder imidlertid at de i likhet med farmeren er offer for inflasjonen, og at de må forhøye prisene etter hvert som deres egne omkostninger stiger. Alt de ønsker, sier de, er å tjene penger på ærlig vis, slik at de kan forsørge seg selv og fortsette med sitt arbeid. De er med andre ord bare en del av systemet.

Farmerne gir også markedsspekulanter og store matvarefirmaer skylden for de stigende prisene. Er det noe i disse anklagene?

Når en farmer har en større mengde av en eller annen matvare, for eksempel korn, å selge, går han vanligvis ikke og selger sitt produkt til en baker eller en annen som har bruk for det. Nei, det blir gjerne levert til en kornsilo på stedet, hvor det blir kjøpt og i det minste midlertidig lagret. Den prisen farmeren får for kornet, bestemmes av varemarkedet.

Handelskammeret fører tilsyn med den mengde korn (og andre produkter) som kommer inn til siloene landet over, og lar eventuelle kjøpere få vite hva som er til salgs. Det tar så imot ordre fra kjøperne. Det er forholdet mellom det som finnes i siloene rundt om i landet, og etterspørselen som bestemmer hva farmeren skal få for kornet sitt.

Spekulanter kjøper varer til en bestemt pris, omtrent på samme måte som noen kjøper aksjer på aksjemarkedet. Spekulanten kjøper i virkeligheten ikke kornet; han har i det hele tatt ikke til hensikt å overta det, men venter bare på at markedsprisen på det skal stige. Da selger han det og tjener på det. Farmerne hevder at det er disse, som — selv om de ikke har noen direkte forbindelse med matvarene — i første rekke bidrar til at prisene stiger.

Men spekulantene minner farmerne om at de også bare er en del av systemet, og at de bare er interessert i å tjene penger på ærlig vis. De tar en stor sjanse hver gang de investerer penger. Prisene går ikke alltid opp, påpeker de, og når de går ned, kan de tape store penger.

Det er i alle tilfelle, sier spekulanten, noen som må eie kornet etter at det har forlatt farmeren, og før det når forbrukeren. Han sier videre at hvis ikke han satset sine penger på det som kommer inn under «lagring» av kornet, ville en annen måtte gjøre det, og denne måtte således få det han får.

Hva så med de store kornselskapene? Er det de som dirigerer markedssituasjonen, det vil si, sammensverger de seg for å høste store fortjenester? Muligheten er naturligvis alltid til stede for at noen på en eller annen måte kan kontrollere markedet til sin egen fordel. Men det at muligheten er til stede, er ikke noe bevis for at det er det som skjer. I likhet med farmeren og de øvrige «mellommennene» hevder kornselskapene at det de ønsker, bare er å få rimelig fortjeneste. Og det er av den grunn de selger det meste av det kornet som blir eksportert fra USA til «rike», ikke til «fattige» land! De fattige landene har ikke råd til å kjøpe det.

Det kjempemessige amerikanske jordbrukssystemet, som er basert på utbytte, kan, selv om det har vist seg å være delvis effektivt, ikke fortsette å virke i det uendelige. Det er som en hundevalp som forsøker å bite seg selv i halen. Ettersom alle langs hele linjen i det nåværende økonomiske system ønsker, og også må ha, utbytte, blir resultatet at de som ikke har penger til å betale med, eller som ikke kan få noen andre til å betale for seg, ikke får noe mat.

St. Louis-bladet Globe-Democrat trekker derfor følgende slutning: «Matvarebildet innbefatter farmere på den ene siden og dem som handler i kolonialbutikken, på den andre, og mellom dem finner vi en forvirrende mengde mellommenn. Å peke ut skurken er praktisk talt umulig.»

«Hva har vi så når vi samler det hele?» spør bladet Harper’s. Det svarer: «En beskrivelse av et system som befinner seg på sammenbruddets rand.»

Det er tydelig at det er behov for et bedre system.

Håp for de hungrende

Ville ikke et system som er basert på uselviskhet, på sann kjærlighet og omsorg for andre være bedre enn det nåværende system, som er basert på ønsket om å oppnå utbytte? Men hvem kan opprette et slikt nytt system og få det til å virke?

Jordens og menneskenes Skaper kan gjøre det. Og Bibelen viser at det er hans hensikt å gjøre det. Regjeringen i det rike som Jesus Kristus lærte sine etterfølgere å be om, vil sørge for at et slikt rettferdig, nytt system på jorden snart blir opprettet. (Matt. 6: 9, 10; 2 Pet. 3: 13) Bibelen lover at da skal jorden «visselig gi sin grøde; Gud, vår Gud, skal velsigne oss». (Sl. 67: 7, NW) Jorden vil bli et paradis.

Hvorfor ikke la Jehovas vitner få forklare deg ut fra Bibelen hva Guds rikes styre til slutt vil komme til å bety for hele jorden? Du kan få kontakt med dem ved å skrive til Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, Inkognitogaten 28 B, Oslo 2.

Men hva med det å drive jordbruk i den nåværende tingenes ordning? Mange som er opptatt med det, ønsker ikke å slutte. De er klar over at det yrket de har valgt, har mange fordeler. En farmer i Wisconsin sier: «Det er en egen tilfredsstillelse ved å arbeide med sitt eget. Det er en glede å arbeide med dyr og se dem vokse opp og gå igjennom de forskjellige stadier i livet. Det er også en glede å se korn og høy vokse og høste det hvert år. En farmer kan sette opp sin egen timeplan og kan være mye sammen med sin familie i løpet av dagen. Så det er også mange gledebringende sider ved dette arbeidet. Mange farmere synes at deres yrke bringer dem nærmere Gud.»

Slike menn elsker sitt yrke. Men de avskyr det verdensomfattende system som gjør at ærlige og redelige mennesker — farmere, pakkere, selgere, speditører og grossister — må arbeide dag og natt og få svært lite igjen for det, i tillegg til at matvarene ikke når fram til dem som virkelig trenger dem. Slike mennesker ber inderlig til Gud om at han må oppfylle sitt løfte: «Komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så òg på jorden.» — Matt. 6: 9, 10.

[Bilde på side 12]

Ønsket om å oppnå utbytte får de fleste amerikanske farmere og kornselskaper til å motsette seg enhver form for lagring av verdens kornforråd