De forente staters farmere og verdens matvaremangel

STØRSTEDELEN av verdens arbeidende befolkning — ja, tre av fire innbyggere — bor på landsbygden og er ofte uhyre fattige. De aller fleste av disse fattige menneskene bor i Afrika, Asia og Latin-Amerika. I gode år høster de nok til at de selv, deres familie og kanskje noen andre i tillegg kan få den mat de trenger. I dårlige år sulter de.

I de mer industrialiserte delene av verden produserer en mindre prosentdel av befolkningen mat til det store flertallet. Et av de mest produktive land i verden er De forente stater, hvor de store farmene er i flertall, selv om det også finnes mindre farmer.

Stor produksjon

I de omkring 40 årene som har gått siden depresjonen i 30-årene, er maishøsten pr. mål i De forente stater blitt nesten firedoblet, idet den har gått opp fra 140 kilo til 533 kilo. Hvetehøsten har gått opp fra 88 kilo til 210 kilo pr. mål og rishøsten fra 238 kilo til 522 kilo pr. mål.

I 1974, da mer av landets jord var oppdyrket enn noen gang tidligere, produserte de amerikanske farmere nesten 50 millioner tonn hvete; bare Sovjetunionen produserte mer. I 1974 lå De forente staters maishøst på 116 millioner tonn og var den største i verden. Og 36 millioner kveg ble slaktet, en økning fra 1973 på sju prosent.

Denne store mengde mat blir produsert av bare 2,8 millioner farmere i et land med en befolkning på 208 millioner. Det betyr at hver amerikansk farmer sørger for mat til 74 amerikanere.

Selv om denne maten blir produsert til en forholdsvis lav pris når en sammenligner med matprisene i mange andre land, har folk med faste inntekter og de som tilhører de lavere lønnsklasser, måttet bruke stadig flere penger til mat. Selv om farmerne nok forstår den vanskelige situasjon andre er i, har de selv økonomiske problemer.

Hva farmerne føler seg tvunget til å gjøre

Den amerikanske farmer ville uten tvil gjerne være med på å gi de fattige verden over mat, og han har også skaffet til veie store mengder mat til millioner av sultne mennesker i andre land. I årene fra 1965 til 1972 skal De forente stater ha stått bak 84 prosent av matvarehjelpen i verden. Men bare 20 prosent av det USA har satt av til matvarehjelp, går til land som er rammet av hungersnød. Resten går til dem som kan betale det det koster.

Utbytte anses for å være av stor betydning ettersom den måten det amerikanske jordbrukssamfunn er bygd opp på, krever at farmeren må tjene på det han produserer, hvis han skal kunne fortsette som farmer. Og for å gjøre kjent sitt behov for å tjene på sine produkter har enkelte farmere gått drastisk til verks. I flere stater har de slaktet hundrevis av kalver og dumpet dem et eller annet sted, hvor de har fått ligge og råtne.

Farmerne vil kanskje innrømme at det er en skam å ødelegge mat på den måten, men en kvegoppdretter i Motley i Minnesota sier: «Det er også en skam at en farmer skal arbeide et helt år for så å finne ut at han har pådratt seg en gjeld på 20 000 eller 30 000 dollar. . . . Jeg mener at det er en mye større skam enn å dumpe noe av dette kjøttet på fyllinga.»

Forskjellige omstendigheter

Den senere tids økonomiske utvikling har ført til at mange farmere er blitt hardt rammet. Det har for eksempel til sine tider kostet farmerne mer i korn å holde en kalv til de har kunnet selge den som slaktedyr, enn det de har fått for dyret når de har solgt det. Fôret til melkekuene kan på lignende måte koste mer enn det en får for melken. Resultatet er blitt at i Wisconsin skal nesten ti meierier ha stengt pr. dag.

På den annen side er det enkelte farmere som klarer seg godt økonomisk. En mann som har en farm på omkring 400 mål i Iowa, sier: «Jeg kan virkelig være enig med landbruksministeren i at jeg aldri har hatt det så godt. Min konklusjon er derfor at det avhenger av hvor en bor. Her er det bra, men andre steder er det svært dårlig.»

Selv de som har hatt et meget godt år, vet imidlertid at situasjonen kan forandre seg praktisk talt fra den ene dagen til den andre. I 1974 gjorde de farmere som dyrket korn, det således stort sett godt, ettersom kornet ble solgt til høye priser. Men mange kvegoppdrettere som trengte det dyre fôret til dyrene sine, gikk konkurs.

Hva er grunnen til denne usikkerhet og skjevhet?

De største problemene

Mange farmere betrakter været som det største problemet, og meteorologiske eksperter bekrefter at den senere tids merkelige værmønstre har gått ut over farmerne. La oss nevne et eksempel: I Iowa førte i fjor kraftig, ødeleggende regn til at mye av jorden ble skylt bort, slik at farmerne ikke kom i gang med planting og såing i tide. En ualminnelig varm juli måned med temperaturer på over 35 grader celsius ødela deretter store deler av avlingen, og som om ikke det var nok, kom frosten rekordtidlig — allerede den 2. september.

Et annet stort problem som har gjort seg gjeldende i den senere tid, er den kolossalt store prisøkningen på olje og bensin, produkter som det moderne jordbruk er avhengig av. Det er blitt anslått at en farmer bruker omkring 75 liter bensin for å dyrke bare ett mål mais. Til jordbruksmaskiner, og også til produksjon av handelsgjødsel, kreves det olje. I 1972 var prisen på kunstgjødsel framstilt av olje 65,50 dollar pr. tonn. I 1974 måtte farmerne betale 175 dollar pr. tonn.

Prisene på jordbruksmaskiner har også skutt i været. I enkelte tilfelle er prisen på en traktor som for to år siden kostet 7800 dollar, steget slik at en nå må betale det dobbelte. Ikke nok med det, men noen ganger har produsentene ikke klart å holde tritt med etterspørselen, og farmerne har måttet vente mellom tre og seks måneder på nytt utstyr. Å få tak i reservedeler til en traktor har noen ganger vært vanskeligere enn å få kjøpt en ny traktor. Enkelte farmere har derfor kjøpt to traktorer eller skurtreskere, selv om prisene har vært skyhøye, for ikke å bli stående uten utstyr på et kritisk tidspunkt. De har funnet ut at det i det lange løp vil være mer økonomisk enn å miste avlingene.

Prisene på utsæd har også steget enormt. Prisen på såkorn steg gjennomsnittlig med over 30 prosent fra 1974 til 1975. Også en slik ting som wire som farmerne bruker når de lager høyballer, har gått opp, med over 400 prosent på tre år.

Et annet problem er å få tak i kyndig arbeidskraft. Når farmeren blir nødt til å la folk som ikke har noen erfaring i yrket, bruke hans utstyr, blir det ofte nødvendig med mange reparasjoner. En farmer i en av statene i Midt-Vesten som fortalte hvorfor han sluttet som farmer, oppga som første grunn: «Problemet med å få tak i ærlig og pålitelig arbeidskraft.»

Det er ikke én, men kanskje flere hundre «små ting» som farmeren er blitt rammet av samtidig, og som har ført til at et kraftig slag er blitt rettet mot ham. Samtidig blir han utsatt for press for at han skal produsere mer på grunn av matvaremangelen. Men de stigende omkostningene gjør det ofte vanskelig å øke produksjonen.

Åkerjorden blir også stadig dyrere. I staten New Jersey koster den nå vanligvis over 500 dollar pr. mål! Og bladet Review, som kommer ut i Denison i Iowa, sier: «I år [1974] kommer en verdiøkning på 31 prosent når det gjelder alle typer av åkerjord i hele staten, like etter en økning på 32 prosent i 1973.»

Av disse og andre grunner sier de amerikanske farmerne at de nå må ta mer for sine produkter.

Hvordan prisene på jordbruksproduktene fastsettes

Farmerne sier imidlertid at de er bundet på grunn av et økonomisk system som gjør det umulig for dem å bestemme prisene på sine egne produkter. Det hender at de må ta den pris de blir tilbudt, for sine produkter, en pris som kanskje ligger under det det koster å framstille dem. Men sett nå at farmerne selv kunne bestemme prisene. Ville situasjonen verden over da bli bedre?

Vi kan spørre: Hvor mange kornprodusenter som gjorde det nokså godt i fjor, delte sin rikdom med kvegoppdretterne, som ikke var så heldige? Seattle-avisen Times fortalte fra et møte som hvetedyrkernes forening nylig holdt i Spokane, og sa i den forbindelse: «Farmerne . . . gleder seg tydeligvis over sin velstand . . . Hvis de farmerne som produserer hvete, endelig har fått førerstillingen, er de såvisst ikke innstilt på å be om unnskyldning for det.»

Farmeren er i virkeligheten bare en del av et system som krever at hver enkelt ivaretar sine egne interesser. Det er basert på ønsket om å oppnå utbytte. Dette ønsket har imidlertid fått alvorlige virkninger i en tid da verden roper etter mer mat.