Hva sier Bibelen?

Bør en ta imot eller nekte blodoverføring?

I NOEN aviser har en kunnet lese følgende overskrifter: «Et Jehovas vitne nær døden, nektet blod: Lever og forteller hvorfor» og «Nektelse av blodoverføring bekymrer leger i Kobe [Japan]».

Noen som har lest slike overskrifter, har spurt seg selv: ’Hvorfor nekter noen å ta imot blodoverføring når deres liv står på spill?’ Ja, hvorfor nekter disse kristne å ta imot blod? Det er ikke hovedsakelig på grunn av frykt for de medisinske komplikasjoner, men på grunn av deres faste, religiøse overbevisning.

Informerte personer er naturligvis klar over at blodoverføringer kan være farlige. En som foreleser over blodoverføringsteknikk på et universitet i Skottland, skrev: «Det er mange farer forbundet med blodoverføring. Sjansene for infeksjon som skyldes bakterier, og for overføring av sykdommer og uforlikelig blod og farene ved immunisering av blod er særlig vesentlige. Blod er ikke et magisk stoff, og fordelene for pasienten . . . bør omhyggelig veies mot farene.»

På grunn av slike farer er det nå mange leger som forsøker å unngå blodoverføring. Men selv om det ikke eksisterte slike farer, ville Jehovas vitner likevel nekte blodoverføring.

De inntar dette standpunkt fordi de er klar over at dette ikke bare er et medisinsk spørsmål som skal avgjøres av leger eller av lokale rettsinstanser. Det er et spørsmål som har å gjøre med en bibelsk lov som berører de kristne som kjenner og er klar over at de er underlagt Bibelens lov, og som er fast bestemt på å holde denne loven. Det er ikke en tilfeldig innskytelse, men et viktig moralsk spørsmål som har å gjøre med Guds lov som forbyr et menneske å ta imot blod for å opprettholde livet. Legg merke til hva Bibelen sier om dette.

Bibelens uttalelser angående blod

Blod blir ofte nevnt i Bibelen, men det er visse skriftsteder som spesielt berører spørsmålet om blodoverføring.

Som det framgår av 1 Mosebok 9: 3—6, gjorde Jehova Gud Noah og hans familie kjent med to bestemmelser angående det å vise respekt for livet. For det første sa Gud: «Alt det som rører seg og lever, skal I ha til føde; . . . Men kjøtt med dets sjel [liv] i, det er dets blod, skal I ikke ete.» Menneskene kunne således drepe dyr for fødens skyld, men om menneskets liv sa Jehova Gud: «Den som utøser menneskets blod, ved mennesket skal hans blod utøses; for i Guds bilde skapte han mennesket.»

I den lov som Gud senere ga israelittene i fortiden, ble det også gitt uttrykk for stor respekt for livet, representert ved blodet: «Etter ditt hjertes lyst [kan du] slakte [dyr] og ete kjøtt . . . Men blodet må I ikke ete; I skal helle det ut på jorden liksom vann. Hold bare fast ved at du ikke eter blodet! For blodet er sjelen [eller livet].» — 5 Mos. 12: 15, 16, 23; 3 Mos. 17: 10—14.

Etter Jesu død ble den kristne menighet dannet. Var de kristne underlagt alle restriksjonene i Moseloven? Nei, men Gud var fortsatt imot misbruk av blodet, som representerte livet. Det kristne styrende råd traff derfor den avgjørelse at de kristne skulle «avholde seg fra avgudenes urenhet og fra hor og fra det som er kvalt, og fra blod». — Ap. gj. 15: 19, 20, 28, 29; 21: 25.

Dyr? Blodoverføring?

Det er sant at det er noen som mener at disse skriftstedene ikke utelukker blodoverføringer. De mener at disse versene bare gir forskrifter angående det å spise dyreblod og ikke har noe å gjøre med det å føre menneskeblod inn i et menneskes årer for å redde vedkommende liv. Noen sier dessuten at disse restriksjonene bare gjaldt jødene og de jødekristne, men ikke gjelder de kristne som lever nå. Er du enig i dette?

Det er sant at israelittene som fikk den mosaiske lov om blodet, ville ha i tankene blodet til de dyr som ble drept for å bli spist eller ofret. (5 Mos. 12: 15, 16; 3 Mos. 17: 11) Men hvordan ville de ha behandlet menneskeblod? Ettersom blodet ifølge Skaperen representerer livet, var det forbudt for en jøde å opprettholde livet ved hjelp av dyreblod. Selv om hans liv var i fare, ville det ha vært en synd å spise dyreblod. (1 Sam. 14: 31—34) Tror du at han ville ha trukket den slutning at dyreblod var hellig og ikke kunne brukes, men at menneskeblod ikke var så hellig og kunne brukes? Nei, tvert imot, Bibelen viser tydelig at et menneskes liv må settes høyere enn et dyrs liv. Hvis derfor et dyrs blod (som representerer livet) var for hellig til å bli brukt, ville da ikke også et menneskes blod være det?

Noen hevder at de bibelske restriksjoner angående blod bare gjaldt jødene. Men er det tilfelle? Lenge før denne loven ble gitt gjennom Moses, hadde Gud advart Noah — hele menneskeslektens stamfar — mot å misbruke blod. Var Guds påbud bare en lov om kosthold?

Professor Gerhard von Rad har påpekt at 1 Mosebok 9: 3, 4 «slett ikke er en isolert ’lov om kosthold’ . . . men en bestemmelse som gjelder hele menneskeheten». (Genesis—A Commentary, 1961) Husk også at forbudet angående blod i 1 Mosebok 9: 3—6 ble knyttet sammen med Guds uttalelse om at mennesket bør ha stor respekt for andre menneskers liv. Rabbineren Benno Jacob sier:

«De to forbudene hører sammen. . . . Tillatelsen til å spise kjøtt, men uten dets blod, og forbudet mot å utøse andre menneskers blod viser hvilken plass mennesket inntar i de levendes verden . . . Kort sagt: grunnen til forbudet mot blod er av moralsk karakter. . . . Jødedommen betraktet senere dette som noe som fastsatte en fundamental morallære for alle mennesker.» (Uthevet av oss)

Dette førte til den avgjørelse som det kristne styrende råd traff, ifølge Apostlenes gjerninger 15: 19—29. Noen har hevdet at dette bare var en midlertidig bestemmelse, hvor de kristne ble anbefalt å følge Moseloven for ikke å støte jødenes følelser. Men det kristne styrende råd viste tydelig at Bibelens lov krever at de kristne fortsetter å betrakte blodet som hellig.

Men sett at det for eksempel i et ulykkestilfelle ser ut til at en blodoverføring vil kunne «redde et liv». En lege peker på at en pasient

«som har sine åndsevner i behold, har rett til å godta eller forkaste enhver spesiell form for medisinsk behandling som blir tilbudt ham. Denne retten blir allerede i stor utstrekning anerkjent i forbindelse med katolikker . . . Av samme grunn er det vanskelig å forstå hvorfor et Jehovas vitne ikke skulle kunne innrømmes den samme frihet til å nekte blodoverføring. . . . Når en først godkjenner det prinsipp at en person har rett til å velge selv, vil enhver handling som tilsidesetter denne retten, lett føre til at en kommer galt av sted. . . . Staten overtar gradvis den oppgaven å treffe avgjørelser for de enkelte. Det er på denne måten frie land slutter å være frie og blir totalitære.»

I så å si alle situasjoner finnes det alternative behandlingsmåter som kan brukes hvis blod ikke er tilgjengelig eller blir nektet. Men selv om ikke dette er tilfelle, vil det ikke da være å vise respekt for andres frihet og rettigheter å la dem selv velge hvilken behandling de skal godta? Dette er enda viktigere hvis det gjelder en kristen som nekter å gå med på en behandling som er i strid med hans forståelse av den bibelske lov og den «fundamentale morallære» som han lever i samsvar med.