Et fast standpunkt i spørsmålet om livet og blodet

1, 2. Hvilke spørsmål kommer av og til i forgrunnen, og i hvilken forbindelse?

’DOMMER gir tillatelse til blodoverføring’ sto det for ikke lenge siden i en overskrift i en avis som kommer ut i Virginia i USA. Artikkelen begynte:

«En føderal dommer ga torsdag morgen Portsmouth marinesykehus tillatelse til å gi blodoverføring til en alvorlig syk kvinne som hadde nektet blodoverføring i fire dager, enda det skulle være fare for livet, . . .»

² Slike meldinger, som forekommer fra tid til annen, gjør at livets og blodets verdi kommer i forgrunnen. Før vi kommer nærmere inn på hva det var som foranlediget denne spesielle rettssaken, skal vi se litt nærmere på noen grunnleggende spørsmål: Hvilke trosoppfatninger er det som får en person til å innta et slikt standpunkt og nekte blodoverføring? Krever Guds Ord virkelig at alle kristne skal innta et slikt standpunkt? Hvor fast ville vår religiøse overbevisning i så tilfelle være hvis en lege sa at vi trengte en blodoverføring? Og finnes det, bortsett fra den medisinske bruk av blod, sider ved dette spørsmålet som er av betydning for vårt syn på livet og på blodet, og som til og med kan berøre vår framtid?

BLODET REPRESENTERER LIVET

3. Hvilken grunn har vi, i betraktning av det som står i Åpenbaringen 7: 14, til å ha stor verdsettelse av blodet?

³ I Åpenbaringsboken blir den verdsettelse av blodet som hundretusener av mennesker i dag har, framstilt på en billedlig måte. Etter at apostelen Johannes i et syn hadde fått se de 144 000 framtidige arvingene til det messianske rike, fikk han se «en stor skare . . . av alle . . . folk», som har håp om å få leve for evig i et gjenopprettet paradis på jorden. Men hvordan kan mennesker leve for evig, fri for synd og ufullkommenhet? De som tilhører den ’store skare’, gir uttrykk for sin verdsettelse på denne måten: «Frelsen tilhører vår Gud, . . . og Lammet», Jesus Kristus. De er klar over at denne frelse er mulig bare fordi de «har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets [Jesu] blod». — Åpb. 7: 9, 10, 14.

4, 5. a) Hvorfor innbefatter den rette holdning til livet og blodet noe mer enn tro? b) Hvordan viser Bibelen dette?

⁴ Som det ble vist i den forrige artikkelen, hentydet Gud allerede i den første boken i Bibelen til Jesu offerblod, som ville bli utgytt, slik at mennesker kunne oppnå evig liv. (1 Mos. 3: 15; 22: 2—10; Es. 53: 10—12) Mens dette offeret fremdeles var noe som hørte framtiden til, gjorde Jehova det klart at hans tilbedere skulle betrakte livet og blodet som hellig. Men han krevde også at deres handlinger skulle være i samsvar med dette guddommelige syn. Framgår ikke det av det Gud sa til Noah og hans familie da han ga dem tillatelse til å spise kjøtt av dyr? Han sa: «Alt det som rører seg og lever, skal I ha til føde; liksom jeg ga eder de grønne urter, gir jeg eder alt dette. Men kjøtt med dets sjel i, det er dets blod, skal I ikke ete.» (1 Mos. 9: 3, 4) Hvis de slaktet et dyr for å ha det til føde, skulle de derfor sørge for at blodet fikk renne ut, slik at de ikke kom til å spise det.

⁵ Dette var ikke bare en forskrift om hva som kunne spises, eller en meningsløs religiøs seremoni. Det var et meget viktig moralprinsipp som var berørt: Blodet representerte livet, som var en gave fra Gud. Og det er verdt å merke seg at han sa at selv om menneskene kunne ta et dyrs liv for å skaffe seg føde, kunne de ikke drepe andre mennesker i den hensikt. Hvis dyreblod representerte livet og skulle betraktes som hellig og ikke brukes for å opprettholde livet, sier det seg selv at menneskenes liv og blod skulle betraktes som noe som var enda mer hellig. — Jevnfør Matteus 6: 26.

6, 7. a) Hvem får 1 Mosebok 9: 3, 4 sin anvendelse på? b) Hvordan støttet lovpakten kravet i 1 Mosebok, kapittel 9?

⁶ Ettersom Noah var alle menneskers forfader, ventet Gud at alle mennesker skulle respektere livets og blodets hellighet. Mange bibelforskere har erkjent dette. Et katolsk oppslagsverk sier for eksempel:

«Blodet ble betraktet som setet for livet og derfor som noe hellig. . . . Forbudet mot blod ble en av lovene om mat i den mosaiske lovsamling, men på grunn av at det hørte med til bestemmelsene i denne pakten med Noah, betraktet jødene det senere som bindende for hele menneskeheten.» — A New Catholic Commentary on Holy Scripture, side 187.

⁷ Som dette oppslagsverket viser, forbød Gud også israelittene å spise blod da han senere ga dem loven. Han sa: «Hold bare fast ved at du ikke eter blodet! . . . du skal helle det ut på jorden.» (5 Mos. 12: 23, 24; 3 Mos. 17: 10, 13) Den gangen håndhevet ikke Gud sin lov angående blodet overfor alle mennesker, like lite som han håndhevet sin lov mot avgudsdyrkelse. (Ap. gj. 17: 30, 31; 14: 16) En hedning kunne derfor kjøpe og spise kjøtt som inneholdt blod. (5 Mos. 14: 21) Men en som tilba Skaperen, kunne ikke gjøre det. En israelitt som uten å være klar over det spiste kjøtt som inneholdt blod, måtte derfor ta visse skritt for å rense seg for den synd han uforvarende hadde gjort seg skyldig i. — 3 Mos. 17: 15, 16.

8. Var det bare dyreblod som ikke måtte spises? (2 Sam. 23: 14—17)

⁸ Når det var galt å spise dyreblod, som representerte livet, ville det naturligvis være enda mer uriktig å spise menneskeblod. Dette framgår av det som fant sted da Jesus talte om å spise hans kjød og drikke hans blod på en symbolsk måte. Noen av hans jødiske disipler som ikke forsto at han talte på en symbolsk måte, ble rystet og forlot ham. (Joh. 6: 60—66) Ja, tanken på å spise blod, enten det dreide seg om dyreblod eller om menneskeblod, var avskyelig for dem som var interessert i Guds syn på dette spørsmålet.

ET KRAV TIL DE KRISTNE

9. Hvordan kan det bevises at forbudet også gjelder de kristne?

⁹ Men du har kanskje hørt den påstand at Bibelens forbud mot blod ikke får sin anvendelse på de kristne. Hva viser kjensgjerningene? Dette spørsmålet ble avgjort i år 49 e. Kr., på et møte som apostlene og andre kristne eldste var samlet til i Jerusalem. Ledet av Guds hellige ånd trakk en på dette møtet den slutning at de kristne ikke måtte holde Moseloven. Men hva med de ting som det var blitt vist var uriktige allerede før israelittene hadde fått loven? I et brev som ble sendt til de kristne menigheter fra dette møtet, het det:

«Den hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen tyngsel på eder enn disse nødvendige ting: at I avholder eder fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt [slik at blodet ble værende i det], og hor.» — Ap. gj. 15: 19, 20, 28, 29.

10—12. Hvilke kjensgjerninger viser at det som sies i Apostlenes gjerninger 15: 28, 29, ikke bare var en midlertidig forskrift?

¹⁰ Professor Eduard Meyer påpeker at det som sies om «blod» i Apostlenes gjerninger 15: 29, sikter til «det å spise blod, som var forbudt i den lov som ble gitt til Noah (1 Mos. 9: 4), og som derfor også gjaldt menneskeheten som et hele».a Og selv om mange prester sier at kravet i Apostlenes gjerninger 15: 28, 29 bare var et midlertidig krav, som ble framsatt for ikke å støte jødene, viser professor Meyer at over et og et kvart århundre senere ble ’forbudet mot å spise blod respektert i sin alminnelighet’ av de kristne. Som et bevis for det nevner han det som hendte i år 177 e. Kr., da religiøse fiender av de kristne i Europa anklaget de kristne for å spise barn. En ung kvinne sa til dette: «Hvordan kan vi spise barn — vi som til og med betrakter det som ulovlig å spise blod av dyr?»

¹¹ Mange skrifter fra det annet og tredje århundre viser at de kristne på den tiden var klar over at forbudet ikke var noe som hørte fortiden til, men at det gjaldt dem. Ja, i ett verk (The Works of the Rev. Joseph Bingham) sies det:

«I den katolske kirke var det nesten helt til St. Augustinus’ tid vanlig å avholde seg fra å spise blod, i samsvar med den regel som ble gitt av apostlene til de hedninger som ble omvendt. Ifølge kirkens eldste lover var derfor alle prester forpliktet til å avholde seg fra det med trusel om degradering [å bli fratatt embetet].»

Hvorfor følger så ikke kristenhetens kirkesamfunn i vår tid denne ’regelen’? Noe Martin Luther sa, viser hva som er svaret på dette spørsmålet. Selv om Luther personlig var tilbøyelig til å forkaste alle kirkemøter, sa han om Apostlenes gjerninger, kapittel 15:

«Hvis vi vil ha en kirke som retter seg etter dette kirkemøtet (noe som er rett, ettersom det er det første og det viktigste kirkemøtet og ble holdt av apostlene selv), må vi lære og insistere på at ingen fyrste, herre, borger eller bonde spiser gjess, dådyr, hjort eller svinekjøtt som er kokt i blod, . . . [og de] må spesielt avholde seg fra røde pølser og blodpølser, . . . La så hvem som ønsker eller kan, bringe kristenheten i harmoni med dette møtet, så skal jeg med glede følge etter.»

Luther mente at fordi det var vanskelig å følge avgjørelsen i Apostlenes gjerninger 15: 28, 29, og fordi det var så vanlig å ignorere den, ville det være umulig å forlange at alle kirkegjengere skulle følge den. Derfor ville heller ikke han gjøre det.

¹² Martin Luther og mange på hans tid var kanskje uvillige til å følge Guds lov, og de fleste mennesker i kristenheten i vår tid er kanskje også uvillige til å gjøre det. Men slik forholder det seg ikke med Jehovas kristne vitner!

MEDISINSK BRUK AV BLOD

13, 14. a) Hvordan kan du hjelpe noen til å forstå at Bibelens forbud også innbefatter blodoverføring? b) Hvorfor ville det å nekte blodoverføring være i harmoni med eksempler som finnes i Bibelen?

¹³ Som vi nevnte innledningsvis, er det medisinske område et område hvor lydighet mot Guds lov angående blodet kommer inn i bildet. De millioner av blodoverføringer som blir gitt hvert år, blir av mange betraktet som en nødvendig og livreddende behandlingsmåte innen den moderne legevitenskap. Sanne kristne vil imidlertid ikke la seg lede av den senere tids populære oppfatninger på det medisinske område, men alltid huske Guds befaling: ’Avhold dere fra blod.’

¹⁴ Da Bibelen ble skrevet, ble det riktignok ikke gjort bruk av blodoverføring. Det kan imidlertid ikke være tvil om at det Guds Ord sier, innbefatter overføring av blod. Hvis en lege sa at en pasient ikke måtte få et bestemt antibiotikum fordi pasienten var allergisk overfor det, ville det ikke bare bety at han ikke kunne ta det gjennom munnen, men det ville også bety at han ikke måtte få en innsprøytning som inneholdt dette medikamentet. På lignende måte utelukker Guds befaling om å ’avholde seg fra blod’ ikke bare at de kristne kan ta inn blod gjennom munnen, men også at de kan føre det inn i kroppen gjennom injeksjoner i blodårene. Bibelen gjør det dessuten klart at Guds lov ikke må ignoreres selv i en situasjon da det er fare for livet. (1 Sam. 14: 31—35) Mange av Guds godkjente tjenere har vært villige til å møte farer og til og med bli stilt ansikt til ansikt med døden for å unngå å krenke bibelske prinsipper og bryte sin ulastelighet overfor Jehova. (Dan. 3: 8—18; Heb. 11: 35—38) De har hatt full tillit til Guds makt til å gi dem livet tilbake, og de har vist tro på Jesu Kristi ord: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som viser tro på meg, skal bli levende selv om han dør.» — Joh. 11: 25, NW; 5: 28, 29.

15. Hvorfor er det å nekte blodoverføring ikke ufornuftig medisinsk sett?

¹⁵ Mange vil kanskje bli forbauset over å få vite at det å nekte blodoverføring og be om at det blir benyttet alternative behandlingsmåter, kan være en fordel medisinsk sett. Det kommer imidlertid stadig flere kjensgjerninger for dagen som viser hvor mange forskjellige faremomenter som er forbundet med blodoverføringer.b Legg for eksempel merke til hva en lege svarte på et brev fra en kvinne som etter at hun hadde gjennomgått en operasjon på åpent hjerte, fikk hepatitt, en sykdom som flere tusen mennesker dør av hvert år. Dr. Robert Mendelsohn, som er medisinsk skribent i en avis, sa at han ikke var forbauset, og tilføyde:

«Ved enkelte større sykehus er et ganske betydelig antall operasjoner på åpent hjerte da det er blitt gjort bruk av bloderstatninger, blitt utført med godt resultat på pasienter som er Jehovas vitner, som nekter blodoverføring. . . . Kanskje alle de av oss som trenger en operasjon hvor det ser ut til å være nødvendig med blodoverføring, burde spørre våre kirurger om de er kjent med disse vitenskapelige rapportene. Kanskje det kan føre til at hepatitt etter overføring blir like sjelden blant oss, og gi oss andre fordeler som bare vitnene nå nyter godt av.» — The Idaho Statesman, for 15. februar 1978, side 8C.

16. Hva viser erfaringene med hensyn til operasjoner hvor det ikke blir brukt blod?

¹⁶ Operasjon på åpent hjerte er bare en av de mange operasjoner som modige leger har funnet det mulig å utføre uten å gjøre bruk av blod. La oss for eksempel se på det tilfellet som ble nevnt i innledningen til denne artikkelen. Det dreide seg om en 52 år gammel kvinne som trengte en operasjon på grunn av blødende magesår. Da hemoglobininnholdet i blodet sank til omkring 4, avsa en føderal dommer en kjennelse om at det kunne foretas blodoverføring. Men hennes mann overførte henne til et annet sykehus, som pleide å respektere pasientens ønsker. Hva ble resultatet? Avisene hadde senere slike overskrifter som «En trosseier for ektepar som nektet blodoverføring». Kvinnen overlevde!

17. Hvilke moralske sider ved blodoverføringer bør tas i betraktning?

¹⁷ Det er også mange forståelsesfulle leger som etter hvert begynner å bli klar over de moralske sider ved spørsmålet, og som kommer til den konklusjon at pasientene har rett til å avgjøre hvorvidt de vil godta en bestemt behandlingsmåte. Dr. D. Goldstein skrev: «Uansett hvor sikker en lege er på at den behandlingsmåte han anbefaler, er den eneste som kan redde pasientens liv, har han ingen moralsk rett til å sette seg ut over pasientens religiøse betenkeligheter.» Enkelte leger som har behandlet barn av Jehovas vitner som har hatt kreft, har uttalt:

«Vår beslutning om å etterkomme deres anmodninger om å begrense vår terapi ved ikke å gjøre bruk av blodoverføringer var basert på to faktorer. For det første led hvert av disse barna av en sykdom som muligens var dødelig, og vi kunne ikke uten å nære nokså stor tvil forutsi et heldig utfall. For det annet var vi klar over at foreldrene trenger en urokkelig tro når deres barns liv er truet av en sykdom. — Pediatrics for desember 1977, side 919.

18. Hvordan kommer troen inn i bildet i forbindelse med blodoverføringer?

¹⁸ Den tro som sanne kristne har, og som de er fast besluttet på å leve i samsvar med, innbefatter troen på Kristi blods frelsende makt. (Rom. 3: 25; Heb. 13: 12; 1 Joh. 5: 5, 6) Det vil aldri bli tilveiebrakt noe annet blod som vi kan oppnå evig liv ved hjelp av. (Heb. 10: 29—31) Deres evige skjebne er således knyttet til deres trofasthet mot Jehova. Dette innbefatter at de adlyder det han sier om blodet.

LA OSS BESTREBE OSS PÅ Å VÆRE FRI FOR BLODSKYLD

19. Hvilken holdning bør de kristne innta til det å pådra seg blodskyld? (Sl. 26: 9; 55: 24)

¹⁹ Det er riktig av de kristne oppriktig å bestrebe seg på å unngå å bryte Guds lov angående blodet, både når de underkaster seg en medisinsk behandling, og ellers. Hvis vi brøt denne loven, ville vi bli skyldige overfor Gud. Vi bør innta den samme holdning som kong David. Han ba: «Fri meg fra blodskyld, Gud, min frelses Gud!» — Sl. 51: 16.

20. Nevn noen av de måter en kan pådra seg blodskyld på.

²⁰ Når det er tale om blodskyld, tenker kanskje mange bare på direkte mord. Gud hater naturligvis det å utgyte blod på den måten. (Sl. 5: 7; Ordspr. 6: 16, 17) Men Bibelen viser at fordi livet er hellig, kan en person pådra seg et mål av blodskyld også ved uforvarende å volde en annens død. (5 Mos. 22: 8; 4 Mos. 35: 15—33; 2 Mos. 21: 29) Viser vi i det daglige liv at vi personlig har høy aktelse for livet og for blodet? En slik aktelse vil for eksempel få oss til å utvise forsiktighet når vi kjører et eller annet kjøretøy, å adlyde sikkerhetsforskrifter og å holde vårt kjøretøy i god stand sikkerhetsmessig sett. Vi bør på lignende måte utvise rimelig forsiktighet i hjemmet og på arbeidsplassen for å unngå farlige situasjoner, slik at sannsynligheten for at vi selv eller andre skal bli utsatt for en alvorlig ulykke, skal bli så liten som mulig. Inntar du en slik holdning?

21. Hvordan kan en indirekte pådra seg blodskyld, og hvilket ransakende spørsmål bør vi derfor stille oss selv?

²¹ En annen måte å unngå blodskyld på har tilknytning til organisasjoner eller institusjoner som har pådratt seg blodskyld i Guds øyne. Gud anklager for eksempel spesielt Babylon den store, den falske religions verdensrike, for å ha utgytt sanne tilbederes blod. (Åpb. 17: 6; 18: 24; 19: 2) Babylon den store har også støttet politiske og militære institusjoner som i århundrenes løp har utgytt store mengder blod. Hvis vi har et oppriktig ønske om ikke å pådra oss blodskyld, må vi ta fullstendig avstand fra organisasjoner i vår tid som Gud fordømmer, og sørge for at vi ikke på noen måte støtter dem. Kommer denne holdning til uttrykk på alle livets områder?

22, 23. a) Hvilken annen side ved blodskyld bør vi også være opptatt av? (Ap. gj. 18: 6) b) Hva bør vi så være fast besluttet på når det gjelder livet og blodet?

²² Vi kan også vise at vi er fast bestemt på ikke å pådra oss blodskyld, ved aktivt og på en begeistret måte å delta i forkynnelsen av Rikets budskap. (Mark. 13: 10) La oss i denne forbindelse huske hva Gud sa til profeten Esekiel før Jerusalem falt i år 607 f. Kr. Gud sa til Esekiel at hvis han i egenskap av vekter unnlot å la advarselsbudskapet lyde, ville han bli krevd til regnskap for blodet til de israelitter som ble utryddet. (Esek. 3: 17—21; 33: 2—16) Men hvilken tilfredshet kan det ikke bringe oss å påta oss vårt kristne ansvar og utbre sannheten om denne onde tingenes ordnings forestående ende og det paradis som så vil komme! Når vi gjør det, vil vi føle det på samme måte som apostelen Paulus, som sa til noen kristne eldste: «Jeg er ren for alles blod; for jeg holdt ikke noe tilbake, men forkynte eder hele Guds råd.» (Ap. gj. 20: 26, 27) Hvilket enestående privilegium er ikke dette! Samtidig som vi selv unngår å pådra oss blodskyld, kan vi hjelpe andre til å oppnå evig liv som følge av at de viser tro på Kristi blod.

²³ Selv om de fleste kanskje ikke er klar over hva Gud sier, og selv om de kanskje bare betrakter blodet som noe som bare midlertidig kan opprettholde menneskenes liv, forholder det seg derfor ikke slik med de sanne kristne. Fordi vi har studert Guds Ord, vet vi hvordan Gud ser på livet og på blodet. La oss være fast besluttet på å framholde hans syn og å leve i samsvar med det.

[Fotnoter]

[Bilde på side 13]

Unngå å pådra deg blodskyld ved 1) å spise blod, 2) å støtte organisasjoner som har pådratt seg blodskyld, eller 3) å unnlate å advare menneskene om dommens dag