Flyet vårt ble kapret
«DEN mannen der har et gevær!» Det gikk en kuldegysning gjennom oss da vi hørte de ordene. Da jeg vendte meg mot en venn av meg som satt i nærheten, la jeg merke til det alvorlige uttrykket han hadde i ansiktet da han forsikret sin hustru om at han ikke spøkte: «Den mannen der har et gevær!»
Jeg så forover i flyet og oppdaget en ung mann i brun skinnjakke som holdt et gevær. «Det kan ikke være mulig,» tenkte jeg. «De visiterte oss før vi gikk om bord i flyet i Pasto i Colombia. Hvordan hadde han klart å få med seg et gevær uten å bli oppdaget?»
Men det var jo egentlig det samme hvordan det hadde gått for seg, for det var ikke tvil om at han var kommet om bord med geværet. Nå hadde vi sett ham alle sammen. Vi kunne ikke tro våre egne øyne, og allikevel merket vi hvordan hjertet begynte å slå og pusten ble kortere.
Av de 46 passasjerene var 12 Jehovas vitner som var på vei til Bogotá i Colombia for å overvære Jehovas vitners internasjonale stevne med mottoet «Guds seier» som skulle holdes 23.—27. januar. Hva ville nå skje? Min hustru og jeg ba sammen til Jehova Gud om at han måtte gi oss styrke til å klare det som ville komme.
Til å begynne med så det ut som om den væpnede mannen hadde til hensikt å rane oss, for han tok et eller annet fra passasjerene på de forreste setene. Han virket svært intens og fryktsom. Han ga befaling om at våre identifikasjonspapirer skulle samles sammen. Med den ene hånden holdt han geværet. Den andre hånden skalv mens han bladde gjennom papirene. Hans nervøsitet ga oss alle en illevarslende følelse. Hvem var det han lette etter? Hadde han planer om å drepe en eller annen?
Vi iakttok kapreren, nesten uten å våge å puste. Plutselig sluttet han å bla, studerte noen papirer et øyeblikk og ropte så ut et navn — mitt navn! Jeg følte det som om jeg fikk et sjokk, og satt som i en drøm og ventet noen sekunder. Så rekte jeg opp hånden, som om jeg satt på skolebenken, og svarte: «Det er meg!»
Jeg var så redd som aldri før. Men ved hans neste ord trakk jeg et lettelsens sukk, for han begynte å rope opp andre navn, tilsynelatende uten noen grunn. Han plukket i hvert fall ikke ut noen bestemt.
Kvinner og barn får forlate flyet
Vi hadde lettet i Pasto i det sørvestlige Colombia kl. 10 om morgenen. Det var bare noen minutter etter at vi hadde tatt av, at kapreren viste seg i kabinen med geværet sitt, som var av en liten, halvautomatisk type, og ga besetningen beskjed om å fly forbi Popayán, hvor vi etter planen skulle mellomlande, og i stedet fly til Cali.
Da vi nærmet oss Cali, ga kapreren på en bydende måte beskjed om at gardinene skulle trekkes for vinduene, og befalte alle å sitte med hendene bak hodet og ikke se ut gjennom vinduene når vi landet. Noen av kvinnene og barna foran i flyet gråt. Det var ingen som snakket lenger. De som satte sin lit til Gud, ba stille.
Atmosfæren var spent mens vi satt og ventet på hva kapreren nå skulle foreta seg. Det neste var at han ga ordre om at kvinnene og barna skulle forlate flyet. I vår gruppe på 12 var det fem ektepar. Ettersom vi var ivrige etter å få brakt våre hustruer i sikkerhet, oppfordret vi dem til å følge kaprerens ordre. En av hustruene tok imidlertid bare et par skritt mot døren og løp så tilbake til mannen, som satt bak i flyet. Hun ville at han skulle kysse deres to måneder gamle baby farvel. Igjen oppfordret mannen henne inntrengende: «Gå! Skynd deg ut av flyet!» Øynene hennes var fulle av tårer da hun gikk.
Vi følte oss lettet da vi nå visste at våre hustruer var i sikkerhet. Det så til og med ut til at kapreren nå var mindre nervøs. Vi var sikre på at vi nå skulle til Cuba, selv om han ikke hadde sagt noe om det.
Noen spente timer på Barranquilla flyplass
Etter at vi hadde fylt bensin, tok det firemotors jet-propflyet av fra Cali og satte kursen mot Barranquilla. Vi fikk nå lov til å ta hendene ned igjen. Vi hadde på dette tidspunkt sittet skrekkslagne og nervøse i over en time, og jeg ba om å få gå på toalettet, som var foran i flyet. Kapreren sa at jeg kunne komme. Da jeg nærmet meg ham, viste han med geværet sitt at jeg skulle holde hendene på bagasjehyllen over setene og snu ryggen til ham. Han visiterte meg så og lot meg deretter gå videre.
Da jeg kom inn på toalettet, la jeg merke til to pakker som var blitt åpnet på gulvet. Kapreren hadde tydeligvis hatt med seg geværet i mindre deler og så satt det sammen på toalettet i løpet av de første minuttene av flyturen.
Vi kom til Barranquilla ved Colombias nordlige kyst kl. 14.15. Vi hadde snakket lavt sammen under flyturen og forsøkt å oppmuntre hverandre. Vi hadde hver for oss bedt, ikke så mye om å bli utfridd av den farlige situasjonen, men om å få visdom og styrke til å følge en forstandig handlemåte. Like etter at vi hadde landet i Barranquilla, skjedde det ting som ga grunn til ytterligere engstelse.
Mens flyet takset bortover rullebanen for å ta av, begynte det plutselig å slenge — et av hjulene hadde punktert. Kapreren begynte å se nervøst ut gjennom vinduene og gå fram og tilbake i midtgangen. Han bestemte hvor mange menn som skulle få lov til å arbeide med hjulet og ga dem en time å ordne det på. Over flyets radio ga han dem beskjed om å ta av seg skjortene før de nærmet seg flyet, sannsynligvis for å forhindre at de skulle ha med seg skjulte våpen.
Vi kunne se en stor tankbil som sto parkert på den andre rullebanen i nærheten av flyet. Plutselig så vi at det røyk fra den. Det så ut til at det hadde begynt å brenne i den. Min venn ved siden av meg begynte å snakke om hva som var verst — faren for å omkomme når tankbilen eksploderte, eller faren for å bli skutt hvis en forlot flyet. Vi var «mellom dobbelt ild». Det var noen nervepirrende minutter inntil mannskapet fikk ilden under kontroll, og det ikke lenger var fare for at tankbilen skulle eksplodere.
Kapreren åpnet døren i flyet og siktet flere ganger på noen av mennene på den andre siden av flyplassen. Han skjøt mot en av dem, som om han ville fortelle oss at han virkelig ville bruke geværet hvis det var nødvendig, og at det var best ikke å gjøre motstand. Mens hjulet ble reparert, lot han to eldre menn få gå.
Da hjulet var blitt reparert, kunne den tropiske heten merkes inne i flyet. Motorene startet, og vi begynte å rulle igjen. Så begynte flyet å slenge enda en gang — det hadde punktert på et annet hjul! Vi antok at noen skjøt hull i eller punkterte hjulene — det virket usannsynlig at to hjul skulle punktere like etter hverandre. Kanskje politiet prøvde seg med forhalingstaktikk i påvente av mørket. Under denne andre reparasjonen fikk ytterligere to eldre menn lov til å gå. Den ene av dem var et av Jehovas vitner som var ute på sin første flytur.
Det virket som om tiden slepte seg fram mens kapreren hadde et våkent øye med det som foregikk. Alle fryktet for at han skulle miste tålmodigheten og gripe til vold. Vi leste i biblene og bladene som vi hadde med oss. Det gjorde spenningen litt mindre. Da mørket falt på, ga kapreren beskjed om at lyset ikke måtte tennes. Vi ventet i varmen og mørket på at noe skulle skje.
Til Cuba
Da klokken var blitt over sju, ble motorene startet igjen. Vi håpet på at det ikke ville bli noen flere punkteringer. Etter at vi nå hadde ventet i omkring fem timer på rullebanen, syntes vi at hva som enn skjedde, ville det være bedre enn denne ventingen. Vi var ivrige etter å få kommet oss av gårde og få overstått denne turen til Cuba.
På den lange flyturen til Cuba forsøkte vi å sove og å lese, men kapreren holdt øye med oss praktisk talt hele tiden. Han satt på et armlene foran i flyet med ansiktet vendt mot passasjerene, og setet mitt sto slik at jeg befant meg midt i skuddlinjen. Han satt hele tiden på vakt, med geværet hvilende på underarmen og fingeren på avtrekkeren. Jeg forsøkte å lese, men da jeg innimellom klkket opp over kanten på bladet, så jeg rett inn i løpet på geværet hans. Det var virkelig en høyst ubehagelig tur på fire og en halv time.
Vi ankommer til Cuba
Like etter midnatt landet vi i Havanna. Vi kunne se minst 20 soldater, noen med maskingeværer, som samlet seg rundt flyet. Kapreren gikk først ut. En fotograf i gruppen av soldater tok noen bilder av ham idet han gikk ned trappen. Han ble ført bort i en militærjeep, og siden så vi ikke mer til ham.
Politiet kom inn i flyet og førte oss til et venteværelse i terminalen. Her fikk vi litt å spise og drikke og ble vaksinert mot kopper. De forhørte oss alle sammen, én om gangen, i et atskilt værelse. Da vi forlot flyet, hadde vi fått tilbake identifikasjonspapirene av flyvertinnen. Det var disse papirene myndighetene var mest interessert i. De var også interessert i at fire av oss var Jehovas vitner.
Kl. 1.40 ble vi ført til et stort hotell som lå cirka 30 minutters kjøretur fra flyplassen. Der fikk vi rene, gode værelser i 14. etasje. Mens vi ventet, på nøklene til rommene våre, kom en politimann bort til meg og spurte hvor lenge jeg hadde vært i Colombia. Kanskje min «nybegynnerspansk» hadde tiltrukket seg hans oppmerksomhet. Jeg fortalte ham at jeg var den som hadde ankommet sist, av oss fire. Han sendte oss så opp på værelsene våre, og kl. 3 var vi i seng. Etter 17 grusomme timer var det virkelig deilig å få legge seg.
Jeg snakker med en kommunistisk tjenestemann om Gud
Etter frokost neste morgen satt alle vi 12 passasjerene i hotellets vestibyle og ventet på bussen som skulle kjøre oss tilbake til flyplassen. Mens jeg satt der og ventet, kom en høy, sivilkledd mann bort til meg og spurte om jeg ville svare på noen spørsmål. Han førte meg til et værelse hvor vi satt rett overfor hverandre ved et bord. Mannen sa at han var en representant for immigrasjonsmyndighetene. Han spurte om alt mulig, fra de inntrykk jeg hadde fått av kommunismen, til forskjellige trekk ved Jehovas vitners organisasjon. Han spurte om valget som skulle holdes i Colombia.
«Vet du hvem kandidatene er?»
«Nei,» svarte jeg, «jeg er overhodet ikke interessert i nasjonenes politiske anliggender. Jehovas vitner i alle deler av verden inntar en nøytral holdning til politikk. Vi er først og fremst interessert i å forkynne det gode budskap om Guds rike.»
Han så nokså skeptisk ut da jeg fortsatte: «Guds rike vil skape fred og trygghet over hele jorden.»
«Vi har fred og trygge forhold her i Cuba, og vi behøvde ikke å snakke om Gud for å få det,» svarte han.
«Jeg taler ikke om den treenige gud som blir tilbedt i de såkalte kristne kirkesamfunn, men om den Gud hvis navn er Jehova, den sanne Gud, Bibelens Gud, som har lovt å innføre fullkomne forhold på hele jorden, Cuba innbefattet. Det kan ingen menneskelig regjering gjøre, og den kan heller ikke gi deg evig liv i lykke.»
Mannen svarte at det ikke finnes noen Gud, og at mennesket kom fra havet. Jeg ba ham om å betrakte det underverk som menneskekroppen er, og spurte ham hvordan han kunne tro at det ikke finnes noen Skaper. Jeg fikk videre forklart ham at Gud snart vil fjerne alle menneskelagde regjeringer fra jordens overflate, og at menneskenes liv derfor er i fare hvis de ikke undersøker Bibelen og lytter til den advarsel som Gud kommer med.
Forhøret var over. Jeg løp tilbake til mine venner i vestibylen og var glad for at bussen ikke hadde kjørt fra meg. Det var en vakker dag i Havanna, og mens vi kjørte ut til flyplassen, fikk vi sett litt av denne store byen.
Gjenforening
Omkring kl. 14 lettet vi og satte kursen hjemover. Kl. 18 landet vi i Barranquilla, denne gangen med en «passasjer» mindre og en god del lykkeligere. Gruppen som ventet på flyet, ønsket oss alle velkommen tilbake. Flyselskapet hadde ordnet det slik at vi fikk overnatte på et hotell i Barranquilla.
Da vi neste morgen var på vei til Bogotá, var alle passasjerene opptatt av én ting — å bli gjenforent med sin familie. Vel framme på flyplassen banet vi oss så godt vi kunne, vei mellom alle journalistene og politifolkene og fant våre hustruer.
Det hadde gått over 48 timer siden vi begynte vår reise. Nå var vi takknemlige overfor Jehova Gud for at vi var kommet trygt tilbake, og for at vi var kommet tidsnok til å overvære det fire dager lange stevnet. Vi fikk vite at avisene hadde brakt mange meldinger om kapringen. Denne publisiteten gjorde at mange flere mennesker i Bogotá ble gjort oppmerksom på Jehovas vitners stevne. Det var uten tvil noe som bidro til at hele 23 409 overvar det offentlige foredraget på stevnets siste dag. Denne lite hyggelige opplevelsen var således ikke helt uten gode resultater. — Innsendt.