Mitt liv som kirurg

DET yrke jeg valgte, nemlig kirurgens, er et av de eldste i menneskenes historie. Gamle egyptiske og babyloniske opptegnelser viser at det ble foretatt kirurgiske inngrep så langt tilbake som for 4000 år siden. Og noen arkeologiske funn antyder at kirurgien er enda eldre.

Ja, jeg liker tanken på at kirurgien er like gammel som menneskeheten, for Bibelen sier i 1 Mosebok 2: 21, 22: «Da lot Gud Herren en dyp søvn falle på mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribbein og fylte igjen med kjøtt. Og Gud Herren bygde av det ribbein han hadde tatt av mennesket, en kvinne og ledet henne til mennesket.» Det er verdt å legge merke til at Gud bedøvet Adam før han opererte ham og deretter «sydde» igjen innsnittet. Og mindre operasjoner ble foretatt av mennesker så langt tilbake som på Abrahams tid, for på Guds befaling ble Abraham selv og alle av mannkjønn omskåret. — 1 Mos. 17: 10—14, 22—27.

En ledende amerikansk professor i kirurgi sa en gang: «Utdannelsen til kirurg er den mest krevende av alle utdannelser, og kirurgen har større ansvar enn noen andre.» Hva var det da som fikk meg til å velge dette yrket? Det var min oppdragelse, og også det at det arbeidet ga løfte om å være like tilfredsstillende som det er krevende.

Min far var lege på landet. Han bodde i en liten by i Oklahoma og arbeidet blant bønder og andre i et stort distrikt. Det var fem gutter i vår familie, og jeg var den eldste.

I sine yngre dager brukte far hest og karjol når han dro på sykebesøk på landet. Da den tiden kom at han brukte bil, en gammel T-Ford, fulgte jeg med ham. Ja, allerede før jeg var 12 år gammel, var jeg ofte sjåfør for ham, og også hans medisinske medhjelper, så godt jeg kunne.

Etter hvert som årene gikk, kunne jeg hjelpe ham mer og mer i de dagene da operasjoner ofte ble foretatt på kjøkkenbordet. Én operasjon husker jeg godt. Det var en bonde som var blitt sparket i hodet av muldyret sitt og nesten skalpert. Denne operasjonen ble utført av min far under et tre, med meg som fascinert assistent. Når pasienten trengte bedøvelse, fikk jeg i oppdrag å gi ham kloroform mens far opererte. I dag er det naturligvis i bruk mange bedre midler, og det blir sjelden foretatt operasjoner under trær!

Jeg blir kirurg

Da jeg var ferdig på high school, begynte jeg på universitetet. Jeg valgte det som forekom meg å være det mest naturlige, nemlig å bli lege. Far hadde aldri prøvd å overtale meg til å velge hans yrke, og det var heller ikke nødvendig. Hans eksempel, hans vennlighet og medfølelse, hans godhet og hjelpsomhet, og også den store respekt alle hadde for ham, gjorde at jeg også ville bli lege.

Jeg begynte med et toårig medisinsk grunnkurs ved universitetet i Oklahoma og fortsatte så med den regulære fireårige utdannelsen ved det samme universitetets medisinske fakultet. Det krevde hardt arbeid å studere de forskjellige medisinske fag, slike som anatomi, fysiologi, biokjemi og mikroskopisk anatomi, men jeg likte det. Da jeg var halvferdig med denne delen av min utdannelse, fikk jeg mitt vitnesbyrd som kandidat, og fra da av omfattet utdannelsen også arbeid med sykehuspasienter og fødselshjelp hjemme hos kvinner som var for fattige til å betale for vanlig sykehuspleie.

Trass i alvoret i den medisinske utdannelsen hendte det nok at vi fant på ungdommelige skøyerstreker. En gang vi hadde gitt fødselshjelp til en kvinne i hennes hjem, hørte hun at en annen lege og jeg brukte ordet «placenta» (morkake). Hun syntes det ordet lød så pent, og foreslo det derfor som navn på sin nyfødte lille pike. Uten å forklare henne noe skrev vi det navnet på den offisielle fødselsattesten. Våre professorer og myndighetene fikk imidlertid snart vite om det, så vi fikk en ordentlig «skrape» og måtte be moren om unnskyldning og hjelpe henne til å finne på et mer passende navn enn «Placenta».

Etter den avsluttende eksamen tok jeg ett års kandidattjeneste ved Baltimore kommunale sykehus. I dette året praktiserte jeg på det ene spesialområdet etter det andre — almenmedisin, barnesykdommer, kirurgi, fødselshjelp, kvinnesykdommer og psykiatri. Disse praktiske erfaringene hjalp meg til å forstå hva disse forskjellige feltene innebar. Ved slutten av det året valgte jeg så kirurgi, for jeg syntes det var det mest interessante og givende. Jeg kom nå til et sykehus i en liten by i Tennessee for å fortsette min utdannelse i kirurgi, men ble kort tid etter angrepet av tuberkulose, sannsynligvis på grunn av mitt arbeid med tuberkulosepasienter i Baltimore. Jeg var på et sanatorium i noen måneder og kom deretter hjem til Oklahoma. Etter om lag et år var jeg frisk igjen.

Jeg ble så ansatt som kirurg ved Santa Barbara sykehus i California. Et års tid senere slo jeg meg sammen med en gruppe på om lag 24 leger som kirurg i privat praksis. Senere tok jeg permisjon i to år for å få videre utdannelse hos professor Owen H. Wangensteen, en av Amerikas ledende kirurger ved Minnesota universitetssykehus. Etter omkring 14 års studium og praksis ved universitet og sykehus og erfaring fra privat praksis hadde jeg nå nådd mitt mål — å bli en fullt utdannet kirurg.

Men så hendte det noe som skulle komme til å forandre både mitt livssyn og min framtid som kirurg. Nær forbundet med det var spørsmålet om blodoverføring og det standpunkt som Jehovas kristne vitner tar til det.

Spørsmålet om blodoverføring

Det var ikke bare det at min far var lege, som øvde innflytelse på meg i min barndom, men også det at begge mine foreldre var Jehovas vitner — de eneste i vid omkrets. Jeg vokste opp med stor respekt for Bibelen, men med svært liten virkelig kjennskap til den. Dette skyldtes sikkert delvis at min far var så opptatt i sin legegjerning. Det program for familiestudium av Bibelen som Jehovas vitner har nå, ble det ikke lagt så stor vekt på den gang. Så dro jeg da hjemmefra, en landsens gutt som ville bli lege, og som var sterkt påvirket av bibelske prisipper uten fullt ut å verdsette dem før mange år senere.

I de årene jeg var på universitetet, så jeg blodoverføringer for første gang, gitt direkte fra blodgiver til pasient — på en måte heltemodige, men vanligvis ikke vellykket. Men den annen verdenskrig med dens fryktelige tap av blod førte til en veldig økning hva bruken av blodoverføring angår. På grunn av krigen måtte også de fleste leger på min alder gjøre tjeneste i de væpnede styrker. Jeg meldte meg frivillig som kirurg i hæren, men ble ikke antatt fordi jeg hadde hatt tuberkulose. Senere prøvde jeg det samme i marinen ved ikke å opplyse om min tidligere sykdom, men på en eller annen måte fant de det ut likevel, og jeg ble avvist også der. Jeg fortsatte da mitt arbeid som sivil kirurg.

Helt til min far døde i 1950, var min løpebane som kirurg det viktigste i mitt liv, men hans død og den talen jeg hørte i hans begravelse, førte til at jeg begynte å tenke alvorlig over religiøse spørsmål.

Mine foreldre var alltid blitt latterliggjort på grunn av sin religion, og jeg hadde ofte syntes det var pinlig. Jeg hadde alltid beundret dem for deres faste standpunkt for sin tro, men etter at jeg dro hjemmefra, hadde jeg tenkt lite på det. Men da jeg nå fikk høre de bibelske sannhetene om livet og døden og om Guds rike som menneskenes håp for framtiden, ble gamle minner fra barndommen gjenopplivet. På grunn av min fars tro på disse ting hadde mange av hans gamle venner betraktet ham som en religiøs fanatiker, ja, noen mente til og med at han var sinnsforvirret. Jeg kjente ham som en intelligent og velutdannet mann kunstnerisk interessert og medfølende overfor andres behov. Han godtok ingen forestillinger uten å studere og undersøke dem. Hans meninger var grundig gjennomtenkt. Han var absolutt ærlig. Det var umulig for meg å tro at han hadde bygd hele sitt liv på noe som ikke hadde noen verdi. Han var ingen religiøs hykler. Jeg følte en dyp trang til å undersøke kritisk hans forestillinger om Gud og Hans hensikter.

For første gang i mitt liv gikk jeg nå i gang med et alvorlig studium av Bibelen, særlig fordi min far hadde hatt så stor tro på den. Jeg leste den igjennom på en måned, sammen med alle de publikasjoner fra Selskapet Vakttårnet som jeg kunne få tak i. Det overbeviste meg om at Bibelen er Guds sannhetsord, og at min far som et av Jehovas vitner hadde den rette forståelse av den. Jeg visste at jeg måtte foreta meg noe, og slik gikk det til at jeg på Jehovas vitners stevne på Yankee stadion i 1950 symboliserte min innvielse til å gjøre Guds vilje, ved å la meg døpe i vann. To av mine brødre, som på grunn av den samme begravelsestalen hadde studert Bibelen grundig, ble døpt sammen med meg.

Nå da jeg var overbevist om at Bibelen var sann, godtok jeg villig det den sier om blodets hellighet, selv om jeg hadde vært behjelpelig ved hundrevis av blodoverføringer og hadde sett hvordan metoden var blitt forbedret i teknisk henseende. Det at de kristne må «avholde seg . . . fra blod», var nå blitt et virkelig problem for meg. (Ap. gj. 15: 20, 29) Jeg hadde et meget godt forhold til Santa Barbaras legegruppe og mulighet for en dag å bli leder for den kirurgiske avdeling. Men på den tiden var det et krav til «god» legebehandling og kirurgi at det skulle brukes blod som en nødvendig terapi, mens derimot Bibelen fordømmer bruken av blod fordi Gud forbyr det. Hvis jeg ønsket å opprettholde min innvielse til å gjøre Guds vilje i alle deler, hadde jeg ikke noe alternativ, og jeg sa derfor opp min stilling.

Men hva skulle jeg gjøre nå? Jeg hadde hustru og to små barn å forsørge. Og ikke bare det — jeg hadde også studiegjeld å betale på. Jeg begynte derfor å se meg om etter et sted hvor det var en kritisk mangel på leger. Det var også en annen tanke som slo meg: Kunne jeg ikke bruke mine kunnskaper som kirurg til å hjelpe Jehovas vitner som ble nektet kirurgisk behandling andre steder fordi de ikke ønsket å ta imot blodoverføring?

Jeg fikk snart høre om det lille skogbruksdistriktet Loyalton i det nordlige California. Der var det et nybygd sykehus med om lag 15 senger. Det var godt utstyrt, men hadde ingen lege, og det fantes ingen lege i hele distriktet. På den tiden var jeg vant til å bli betraktet som litt av en religiøs raring, men jeg tenkte at myndighetene i et distrikt som var i en så vanskelig situasjon, ville godta meg. Og det gjorde de også.

I om lag fire år arbeidet jeg som almenpraktiserende lege og kirurg der, og samtidig fikk jeg en god del erfaring som forkynner fra hus til hus. Mine naboer kunne avgjøre hvilket ærend jeg var ute i, ved å se etter hva slags veske jeg bar på. Min familie og jeg likte oss godt der, og vi fant mange mennesker som var interessert i regelmessig å studere Bibelen sammen med oss. Ved en anledning ble sju av dem døpt.

Det budskapet som Jehovas vitner forkynner, var ukjent for folk i de små byene i dette isolerte distriktet, og vi hadde mange interessante opplevelser i vårt forkynnelsesarbeid. Da en dame som jeg hadde operert, våknet opp av bedøvelsen, erklærte hun høyt og tydelig at hun visste at hun ikke var død, for de «døde vet ikke noen ting», og at selv om hun kom til å dø, ville hun ikke havne i et brennende helvete, for helvete er rett og slett graven. I den halvt ubevisste tilstand hun var i, henviste hun dem som kom med spørsmål, til meg hvis de ville ha nærmere opplysninger. En tid etter at hun var blitt frisk igjen, ble også hun døpt.

Intoleranse fra leger

Hva var det så som fikk meg til å flytte fra Loyalton, hvor jeg hadde det så bra? En reisende representant for Selskapet Vakttårnet spurte meg om jeg var villig til å flytte til et sted hvor det var større bruk for meg enn i Loyalton — det vil si som presiderende tilsynsmann i en menighet av Jehovas vitner. Jeg sa at jeg med glede ville gjøre det, og dermed flyttet jeg til Lodi i California.

Jeg hadde imidlertid ikke vært der i mer enn seks måneder da jeg kom i konflikt med byens leger i forbindelse med spørsmålet om blodoverføring. Et eldre Jehovas vitne utenbys fra kom til meg for å få hjelp. Hans tilstand var alvorlig på grunn av en magesvulst som ville kreve en operasjon i to trinn, men før jeg kunne foreta det første, enkle inngrepet, fikk jeg motstand fra narkoseavdelingen og representanter for sykehusets personale. De opplyste meg om at hvis ikke pasienten fikk blod, kunne han ikke få den kirurgiske behandling som var nødvendig for ham. Jeg forklarte at pasienten av religiøse grunner hadde frabedt seg blodoverføring, men mitt argument møtte døve ører. Det faktum at operasjonen kunne utføres raskt og uten nevneverdig risiko, ble det heller ikke tatt hensyn til, og heller ikke til at pasienten var villig til å påta seg det fulle ansvar for følgene av sitt standpunkt. Han fikk beskjed om å forlate sykehuset.

Så fulgte en tid med møter og avhør da sykehusets leger, direktører og styre utøste sin vrede over meg. Ingen forklaringer ble godtatt. Jeg ble uten videre avskjediget fra sykehusets kirurgiske avdeling. Alle lokale og statlige legeforeninger strøk meg som medlem. Jeg var nå avskåret fra å søke ansettelse ved noe anerkjent sykehus i De forente stater.a

Dette var en sjokkerende opplevelse for en som hadde betraktet det å være lege som en form for humanitært arbeid. Mine tidligere erfaringer og forhold hadde kanskje vært for idealistiske. Nå ble jeg fordømt som en tosk og en morder. Ironisk nok hadde mange av mine mest høyrøstede anklagere arbeidet som såkalte legemisjonærer. Den store respekt jeg tidligere hadde hatt for leger som mennesker, hadde jeg praktisk talt mistet.

Deres avskjedsord til meg var å meddele meg at sykehusets styre hadde bestemt at hverken Jehovas vitner eller noen andre som nektet blodoverføring som var forordnet av en lege, kunne benytte sykehuset. Hvor ubønnhørlig de håndhevet denne regelen, skulle jeg komme til å få erfare noen uker senere. Min mor kom for å besøke oss, og mens hun var i vårt hjem, fikk hun et hjerteanfall. Sykehuset nektet å ta imot henne, enda det hverken dreide seg om kirurgisk behandling eller om blodoverføring. Jeg måtte derfor bringe henne til en annen by, hvor sykehuset var villig til å ta imot henne. Dagen etter døde hun.

Vitner som pasienter

Igjen sto jeg overfor spørsmålet: Hva skal jeg gjøre? Jeg fikk snart høre om et privat lite sykehus som ble drevet av osteopater i Stockton, om lag 20 kilometer fra Lodi. Jeg henvendte meg til dem, opplyste om mine kvalifikasjoner og fortalte dem om mitt standpunkt til blodoverføring. Ja, sa de, jeg kunne få bruke deres utstyr, for som osteopater var de ikke bundet av legeforeningenes boikott. Dette utstyr ble for øvrig meget forbedret og komplettert i årenes løp. Slik gikk det til at jeg arbeidet som kirurg ved dette sykehuset i de neste 14 år. Fra da av kom mine pasienter mer og mer til å være Jehovas vitner som var blitt nektet hjelp av andre leger og sykehus på grunn av sitt kristne standpunkt til blod.

I alle de årene ga jeg ikke en eneste blodoverføring, og det har jeg heller ikke gjort siden. Så vidt jeg har kjennskap til, har ingen av pasientene mistet livet på grunn av dette, selv om mange av dem har hatt store operasjoner. Det har vært særlig tilfredsstillende for meg å få førstehånds beviser for riktigheten av Bibelens direktiver angående blod. Legevitenskapen har også gradvis kommet til forståelse av at blod ikke er noen uskadelig livredder. Blodoverføring blir nå ansett for å være en farlig terapi — like risikabel som enhver annen organtransplantasjon. Legetidsskrifter har i dag mer å si om farene ved denne behandlingen enn de tidligere hadde om de påståtte fordeler. Hvis jeg rutinemessig hadde gitt blodoverføringer i de siste 23 årene av min praksis, er det meget sannsynlig at en del pasienter ville ha blitt utsatt for en eller annen av de farene som nå er kjent.

De vitnene som kom til meg for kirurgisk behandling i Stockton, vant i det store og hele min største respekt og beundring. På grunn av sin kristne samvittighet var de villige til å risikere sitt eget eller sine kjæres liv. Sykehusets personale hadde også meget høye tanker om dem. De ble betraktet som høflige og samarbeidsvillige mennesker som alltid var hensynsfulle mot sykepleierskene og andre av betjeningen. Ja, de fikk så godt ord på seg at sykehuset sløyfet den undersøkelse av en pasients evne til å betale som vanligvis ble foretatt før han ble lagt inn.

Og det var ikke bare de som kom dit for å bli operert, som viste en god oppførsel. Det var et Jehovas vitne der i byen, en husmor, som kom hver dag til sykehuset og besøkte dem som var notert som Jehovas vitner. Det ble satt særlig stor pris på hennes besøk fordi pasientene ofte kom fra steder langt borte og ikke hadde noen andre som besøkte dem. Hennes vennlighet og den omtanke hun viste ved å skaffe disse pasientene det de ønsket og trengte, gjorde stort inntrykk på alle som arbeidet ved sykehuset, for de var klar over at hun ikke kjente noen av dem fra før.

Et av Jehovas vitner reiste en gang over 1600 kilometer for at jeg skulle operere ham. Sykepleiersken hans lurte på hvorfor han hadde reist så langt. Kjente han legen personlig? Nei, det gjorde han ikke. Hadde han hørt at legen var så flink? Ja, han hadde hørt om det, men den virkelige grunnen til at han kom, var at denne kirurgen tilba og tjente den samme Gud som han, nemlig Jehova. Da sykepleiersken fortalte meg dette, sa hun at hun forsto at det var denne felles tilbedelse av og tjeneste for Jehova som var forklaringen på det nære forhold mellom Jehovas vitner.

En lærer stadig noe

Det amerikanske legekollegium liker å trekke fram en beskrivelse fra det 14. århundre av hva en kirurg bør være. Den lyder slik:

«Kirurgen må oppfylle fire nødvendige krav: For det første må han være lærd, for det annet må han være ekspert, for det tredje må han være oppfinnsom, og for det fjerde må han kunne tilpasse seg.

Kirurgen bør være fryktløs i alle sikre ting og fryktsom i farlige ting; han må unngå alle feilaktige behandlinger og metoder. Han bør være elskverdig mot de syke, hensynsfull overfor sine medarbeidere, forsiktig i sine bedømmelser. Han bør være beskjeden, verdig, vennlig, medfølende og barmhjertig, ikke grisk eller begjærlig etter penger, men hans belønning bør snarere være i samsvar med hans arbeid, med pasientens midler, med sakens beskaffenhet og med hans egen verdighet.»

Ja, det er ikke noen tvil om at med en slik høy standard å strebe mot vil det alltid være mulighet for forbedringer. En trenger å fortsette å lære. Det er en flom av medisinsk litteratur som må undersøkes — noe av den må studeres grundig — for at en skal kunne være à jour med utviklingen. Legemøter og kurs er også viktige deler av den nødvendige, fortsatte utdannelse. Ens tekniske dyktighet øker med erfaring og øvelse — en opptatt kirurg kan utføre atskillige operasjoner hver dag.

Det er alltid gledelig når noe har lykkes for en, og dette er særlig tilfelle for en lege. Å ha bidratt til at en pasient kommer seg etter en alvorlig sykdom, er en stor tilfredsstillelse. En lærer av dette, og det gjør en også av sine feilgrep. En kirurgs feilgrep kan naturligvis være meget farlige, og en god kirurg må derfor være forsiktig. Men han må også være ærlig overfor seg selv og innse at feilgrep ikke helt kan unngås. Både han og hans pasienter kan ha fordel av å ha et nøkternt syn på slike erfaringer. Heldigvis er Hammurabis lov ikke gyldig i vår tid, for ifølge den kunne ingen kirurg lære av sine feilgrep — for han fikk begge sine hender hogd av som straff!

God dømmekraft er et viktig trekk ved en god kirurg. Ifølge én kirurg, hvis selvbiografi var en bestseller, er det å treffe avgjørelser den viktigste del av en kirurgs arbeid. Med all sin flid i studium av faglitteratur, sin erfaring og sin tekniske dyktighet håper en kirurg å gjøre framskritt hva dette angår. Mange leger legger vekt på behandlingen av «hele mennesket», i stedet for å begrense sin interesse til et bestemt sykt område. Det er sannsynligvis sant at en framgangsrik kirurg nødvendigvis må ha lært å betrakte sin pasient som en helhet. Han vil ikke bare ta i betraktning sin pasients syke legemsdeler, men også hans følelser, hans frykt, hans håp og hans samvittighet. En kan med hell behandle en sykdom — kirurgisk eller på annen måte — men samtidig tankeløst ødelegge en person ved å ignorere hans samvittighet. En kirurg som påtvinger sin pasient en uønsket behandling, kan mene at det er berettiget å gjøre det. Ut fra sin fagkunnskap betrakter han denne behandling som nødvendig. Men hans manglende evne til å ta hensyn til sin pasients samvittighet er en brist i hans karakter som influerer på hans dømmekraft. Han har ikke behandlet «hele mennesket».

Moderne kirurgis framskritt

Det er virkelig bemerkelsesverdig hvor store framskritt moderne kirurgi har gjort! Den befatter seg ikke lenger vesentlig med å fjerne syke eller skadde legemsdeler, for en stor del av framgangen har vært på områder som har med rekonstruksjon og korrigering å gjøre. Amputerte legemsdeler kan festes igjen, det kan konstrueres nye ledd, og medfødte feil ved hjerte og føtter kan rettes på. Nye og forbedrede metoder gjør kontrollen av blødning lettere. Det finnes en rekke raffinerte kirurgiske metoder som er basert på bruken av laserstråler. Kirurgene innrømmer også villig at de har stor hjelp av dyktige narkosespesialister og andre medhjelpere. Oppfinnsomme ingeniører har også bidratt til utviklingen av nye instrumenter og annet utstyr.

I dag blir det også gjort stort vesen av transplantasjon av forskjellige organer — nyrer, hjerte, lunger og lever. Men når det gjelder slike inngrep, blir jeg minnet om en bemerkning min far en gang kom med. Jeg var hjemme fra universitetet og hadde foretatt et inngrep på en av hans pasienter som hadde bedt om å bli sterilisert. Jeg var stolt av hva jeg hadde gjort, og spurte min far hva han mente om det. Han sa: «Pasienten er sikkert fornøyd, men jeg undres på hva Skaperen mener om det.» Ut fra det jeg har grunn til å tro angående Skaperens syn på transplantasjoner, har jeg alvorlige forbehold når det gjelder deres berettigelse ut fra Bibelen.

Ja, vi kan ikke sette Skaperen ut av betraktning i kirurgien. Dr. Alexis Carrel sier om moderne kirurgi i sin bok Mennesket — det ukjente: «Takket være dens opfinnsomhet har den oversteget den gammeldagse lægevidenskaps dristigste forventninger.» Men han framholder samtidig den kjensgjerning at selv «i de mest fullkomne hospitaler, . . . avhenger sårenes legning først og fremst av tilpasningsevnen» i kroppen. Med andre ord — alt avhenger av de helbredende krefter som Skaperen har nedlagt i menneskekroppen.

Virksomhet som en kristen forkynner

Selv om den moderne kirurgis bedrifter er aldri så bemerkelsesverdige, er jeg både som kristen forkynner og som kirurg enig med Jesus Kristus i at åndelige verdier overgår de materielle eller fysiske. (Matt. 16: 26) Hva betyr så dette? Det betyr at den kristne forkynner som kan hjelpe mennesker til å få håp om evig liv, kan gjøre dem mer godt enn en kirurg, som i beste fall kan hjelpe dem til å leve bare noen få år. Det er grunnen til at jeg for mange år siden var villig til å forlate min meget gode og tilfredsstillende praksis i Santa Barbara. Jeg er dessuten helt klar over at den dagen er nær da kirurgi vil være unødvendig. Hvis jeg skulle starte nå, ville jeg ikke innlate meg på den langvarige utdannelse som er nødvendig for å bli kirurg, men ville velge å gå mer fullstendig inn for den kristne forkynnelse.

I dag kan jeg glede meg over et rikt og tilfredsstillende liv. Mine to barn, som begge er voksne og gift, er også kristne forkynnere. Den ene er en eldste i en menighet, og den andre arbeider som misjonær i et fremmed land. Min hustru og jeg tjener nå ved Selskapet Vakttårnets hovedkontor og hjelper heltidstjenere og andre etter som de har behov for det. Jeg må tilføye at alle disse privilegier også har vært til stor velsignelse for meg, slik at jeg av hele mitt hjerte kan gjenta den vise manns ord i Ordspråkene 10: 22: «Det er Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev legger ikke noe til.» — Innsendt.

[Fotnote]