Et interessant spørsmål

«I dag spør man altså seg selv: Hva var det egentlig som skjedde da kristendommen ble statsreligion den gang for over 1600 år siden?

Spørsmålet er uhyre viktig. I evangeliet, i Jesu ord, har forfølgelsens situasjon en status — det er simpelthen den lodd Kristus forutså og beskrev i detaljer som noe nær det normale for dem som ville følge ham. Forfølgelsen av de kristne er nærmest det alminnelige, fordi verden er og blir verden. Tanken om en ’kristen stat’ har ikke skygge av hjemmel i Jesu ord, og for de første kristne var sammenhengen mellom Jesu lære og profeti på den ene side og deres egen situasjon og erfaring på den annen side helt slående. Den kristne viser seg da også som den passivt lojale borger i alt det timelige, men prinsipielt forberedt på martyriet.

Og i løpet av forbløffende kort tid beveger de kristne seg så fra rollen som de forfulgte til makthavernes posisjon. Den russiske tenkeren Nikolai Berdjajev karakteriserer dette dypt pessimistisk, ja, som en tragedie, når han skriver: ’Den kristne kirke unngikk på storartet vis frafallet under forfølgelsene. Men den falt katastrofalt og ettertrykkelig for en farligere og større fristelse: Maktens.’

Dette er ensidig sett. Men det rommer også en skjebnesvanger sannhet. I over 1600 år følger så det i noen tilfelle storslagne og imponerende, noen ganger avskrekkende og i alle tilfelle tvetydige eksperiment som heter ’den kristne stat’ og ’kristenheten’ — den kollektive kristne kultursammenheng. Hele middelalderens veldige bygning hviler på den, og så seiglivet har den vært at dens struktur ennå har rester i vårt eget hypermoderne velferdssamfunn — for eksempel i den norske grunnlovs paragraf 2.» — Utdrag av artikkelen «Frafallet og makten» i det danske tidsskriftet Katolsk Ugeblad, 13. mai 1966.