Er det alltid forstandig å gi til veldedige formål?
VILLE du like å gi til veldedige formål hvis bare mellom én og fem prosent av det du ga, kom de trengende til gode, mens resten ble brukt til å dekke utgiftene i forbindelse med innsamlingen? Ville du ha lyst til å gi til en veldedighetsorganisasion hvis du visste at presidenten for organisasjonen fikk 75 000 dollar eller 420 000 kroner året i lønn og til dekning av forskjellige utgifter? Dette er noe som skjer, og det gang på gang!
Bare i De forente stater blir det hvert år gitt over 20 milliarder dollar til veldedige formål. Omkring 41 prosent av dette beløpet blir gitt til religiøse formål, 16 prosent til helsemessige tiltak og utdannelsesformål, sju prosent til velferd og resten til kulturelle og andre formål.
Antallet av veldedige organisasjoner som ber om penger, er stort. Noen er internasjonalt kjent, andre har mer lokal karakter. Og det er mange grunner til at folk gir bidrag. Noen gir fordi de tror at de gir til en god sak, eller fordi det fører til at de får mindre skatt. Andre gir på grunn av skyldfølelse, som om de ved å vise gavmildhet kan få tilgivelse for synder. Og andre gir av religiøse eller humanitære grunner, fordi de blir drevet av medfølelse, sympati eller medlidenhet.
Det er ikke tvil om at det å gi kan bringe velsignelser, noe også Jesus, Guds Sønn, understreket da han sa: «Det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot.» (Ap. gj. 20: 35, NW) Men han viste også at det å gi med et urett motiv kan vise seg å være nytteløst, at det ikke gir en Guds gunst. — Les Matteus 6: 1—4.
Det bringer velsignelser å gi med et rett motiv, men det er bare rimelig at en som gir, vil ha garantier for at han gir til et godt formål. I hvilken utstrekning blir de milliarder som blir gitt til veldedige organisasjoner, brukt til å hjelpe folk, og i hvilken utstrekning blir slike angivelig filantropiske organisasjoner ledet av eller utnyttet av menn som er interessert i økonomisk vinning?
I religionens navn
I forbindelse med spørsmålet om å gi og de metoder som blir benyttet, inneholdt en avis i California en artikkel med tittelen «Sterk økning i de faste utgifter; profesjonelle innsamlere får skylden for de høye innsamlingsomkostningene». Ifølge avisen sa formannen for «Rådet for veldedighetsarbeid» i byen at de «mest motbydelige svindelforetagender når det gjelder veldedighet», er de som blir drevet «i Guds navn». Angående de profesjonelle innsamlingskampanjer som blir drevet for dette formål, sa han videre: «Religiøse grupper og de som foretar innsamlinger i Herrens navn, er de største lovovertredere.»
Noe som underbygger denne påstanden, er en artikkel som sto i det romersk-katolske tidsskriftet Ramparts for noen år siden. Artikkelen anklaget en av Amerikas fremste romersk-katolske biskoper for å være mester for «en veldedighetssvindel» med sin innsamlingsorganisasjon «Kongregasjonen for troens utbredelse». Forfatteren, som hadde intervjuet 35 biskoper i forskjellige tilbakestående deler av jorden, sa: «Kongregasjonen samler inn millioner av dollar hvert år, angivelig for å hjelpe de fattige i verden . . . og den er sannsynligvis et av de største veldedighetsbedrag som noen gang har eksistert.» Da biskopen ble gjort kjent med disse anklagene, ville han ikke la seg intervjue for å drøfte dem, og på hans kontor ble det opplyst at han «ikke hadde noe å si».
Tjener de uten ønske om personlig vinning?
Folk har vanligvis den oppfatning at de som arbeider i veldedige organisasjoner, blir drevet av nestekjærlighet, men er det nødvendigvis riktig? I mange år ba for eksempel en veldedig organisasjon om penger til mat til foreldreløse barn i Østen og sa at den trengte 12 dollar i måneden pr. barn. Men var presidenten i denne organisasjonen først og fremst interessert i disse foreldreløse barna? Han mottok den samme lønn, 20 000 dollar, som da han var administrerende direktør for staten Virginias handelskammer.
Et annet eksempel har vi i den nå avdøde Basil O’Connor, som sammen med president Roosevelt stiftet et fond, National Foundation — March of Dimes, og som var president for dette fondet fra det ble stiftet i 1938, til sin død i 1972. Til å begynne med fikk han bare dekket sine utgifter, men i løpet av de siste 13 årene fikk han hvert år en lønn på 54 000 dollar og opptil 21 405 dollar til forskjellige utgifter. Hvor mange av dem som ga bidrag til dette fondet, var klar over at dets president hadde en årslønn på 75 000 dollar? Ville du støtte et slikt foretagende hvis du visste at dets leder mottok en slik lønn? Ville du ikke tro at du kunne utrette mer godt ved å gi direkte til dem som du vet er i nød?
Høye innsamlingsomkostninger
Ansette, kjente veldedige organisasjoner, for eksempel Røde Kors, anser innsamlingsomkostninger på 10—15 prosent som tilbørlige og rimelige. Av hver krone som blir gitt, skulle således 85—90 øre komme formålet til gode. Men mange veldedige organisasjoner kommer til kort i så henseende. Ett fond, American Kidney Fund, samlet således inn over 779 000 dollar i løpet av sitt første år (1971—1972). Men bare fem prosent eller 39 000 dollar gikk til dem pengene var tiltenkt; resten ble brukt til «administrative utgifter», ifølge New York-bladet Post for 8. juni 1973.
Denne svakheten ved veldedighetskampanjer ble også avslørt av en stor overskrift på forsiden av en avis i Seattle i Washington. Overskriften lød: «Meningsløst høye omkostninger ved veldedighetskampanjer.» Avisen fortalte om et tilfelle hvor bare 25 000 av de 500 000 dollar som angivelig var samlet inn, bare fem prosent, gikk til det formål det var tiltenkt. Blant de mange andre eksempler som ble trukket fram, var et hvor de profesjonelle innsamlerne fikk 131 288 dollar og 92 cent, den gruppen som sto ansvarlig for innsamlingen, fikk 7893 dollar, og de veldedige organisasjonene fikk bare 1000 dollar; mindre enn én prosent gikk til de trengende!
Under overskriften «Veldedighetspiratene: De godtroende er deres offer» beskrev en kanadisk avis for ikke lenge siden hvordan visse profesjonelle driver veldedighetskampanjer. Først får de en eller annen religiøs organisasjon eller forening til å gå god for kampanjen og lover at den skal få en del av de bidrag som blir mottatt. Til å begynne med blir så erfarne menn leid for å be om bidrag over telefonen. De får 25 cent av hver dollar som de får løfte om. En innsamler, vanligvis en kvinne, foretar så besøk for å samle inn det som er blitt lovt over telefonen, og hun får 15 cent av hver dollar hun samler inn. Den som arrangerer det hele, får 40 cent av hver dollar, og det blir da igjen 20 cent til det veldedige formål og den organisasjonen som går god for kampanjen.
Presidenten for American Association of Fund-Raising Counsel, Inc., erkjente at det er fare for at veldedighetskampanjer kan bli benyttet i selvisk øyemed. Han sa: «Ingen bør under noen omstendighet gi bidrag til veldedige formål på grunn av en telefonoppringning fra en fremmed.» I forbigående kan det imidlertid nevnes at en mann som var med i et slikt svindelforetagende, sa at de som foretar telefonoppringninger, og de som foretar innsamlingen, rett og slett blir betalt fordi de religiøse eller politiske organisasjoner som står bak slike kampanjer, ikke er villige til å gjøre noe selv. Hvis de hadde vært villige til å gjøre «arbeidet i marken» selv, kunne mellom 85 og 90 prosent av det innsamlede beløp gå til det tiltenkte formål.
Skal en gi til tiggere?
Tigging er i mange av de større byene rundt om på jorden blitt en innbringende måte å tjene til livets opphold på. Dette er spesielt tilfelle blant hippiene. Tiggeren trenger ikke lenger å foregi å være blind, lam eller leve i den ytterste fattigdom. Et hvilket som helst alibi ser tydeligvis ut til å være godt nok. I San Francisco er det således en tigger som skryter av at han får så mye som 400 dollar om uken fra turister som besøker hippienes tilholdssted der i byen.
En fiolinist i New York som holder til i teaterdistriktet, gjør det enda bedre. Fordi han spiller ganske godt, og spesielt fordi han har et skilt hvor det står: «Fiolinist trenger penger til å studere videre», er han i stand til å røre ved de forbipasserendes innerste følelser. Som følge av det får han gjennomsnittlig 35 dollar i timen. Han har dessuten mottatt sjekker, spareobligasjoner, fotoapparater, klokker og også innbydelser til middag og til cruise i Det karibiske hav.
Det kan naturligvis være at en som tigger, virkelig er i nød og er villig til å arbeide, men enten ikke er i stand til det fysisk sett eller ikke er i stand til å få arbeid. Når det inntreffer naturkatastrofer, hungersnød eller økonomiske sammenbrudd, øker antallet av trengende meget sterkt. Det blir da nødvendig å gjøre det en kan for å bruke det en har, til hjelp for dem som er i nød.
Det kan også forekomme tilfelle da en bør gi av forsiktighetshensyn. En mann henvendte seg således tidlig en lørdag morgen til en eldre mann i New York og sa til ham: «Professor, jeg kom ut av fengsel i går, så gi meg en dollar.» Dette var tydeligvis en fordekt trusel, og tiggeren var meget pågående. Spesielt hvis en er i et farlig strøk, kan en føle at forholdene gjør det best å etterkomme anmodningen. Hver enkelt må selv avgjøre hva han skal gjøre i slike situasjoner.
Et likevektig syn
Det kan ikke herske noen tvil om at det Jesus sa, er sant: «De fattige har I alltid hos eder.» (Matt. 26: 11) Og han sa også at det er lykke ved å gi, ved å være uselvisk, ved å være hjelpsom. Men å være godtroende er å belønne de grådige eller dem som er for late til å arbeide. Ettersom det finnes personer og foretagender som fortjener støtte, bør en benytte sin skjelneevne. Et gammelt ordtak som lyder: «Kjøperen må ta seg i vare», kan med fordel omskrives til: «Giveren må ta seg i vare.»
De som er kristne Ordets tjenere, kan naturligvis gi noe som er langt bedre enn sølv og gull. Og hva er det? Det er Guds Ords sannhet, som bringer trøst, håp og fred i sinnet, og som også kan føre til evig liv. Ettersom dette er noe de har fått gratis, ønsker de også å gi det videre gratis. (Matt. 10: 8; se også Apostlenes gjerninger 3: 1—8.) Og det er i virkeligheten i forbindelse med det å gi på denne måten, åndelig sett, at apostelen Paulus siterte Jesu ord om at det er større lykke ved å gi. — Ap. gj. 20: 35, NW.