Hvordan jeg klarte å slutte med narkotika
EN OVERSKRIFT tvers over første side i avisen Vindicator (Youngstown, Ohio) for 6. desember 1968 lød: «18-ÅRING TATT AV POLITIET FOR SALG AV LSD.»
Denne ungdommen var jeg. Jeg fikk en dom på ti måneder som skulle sones i Trumbull kretsfengsel. Jeg kom imidlertid ut etter 30 dager, og snart solgte jeg narkotika igjen. Jeg trengte pengene for å skaffe meg selv narkotika. Jeg brukte alle slags narkotiske stoffer, spesielt LSD.
Jeg hadde imidlertid ennå ikke kommet så langt ned som en heroinnarkoman ofte gjør. Alt i alt var jeg i fengsel over 20 ganger; tre ganger ble jeg innlagt på sinnssykehus. Flere ganger ble jeg kledd naken og låst inne i en polstret celle for å gjennomgå en øyeblikkelig avvenning, som medfører smertefulle abstinenssymptomer. Siste gang ble jeg ført ut av cellen og innlagt på sykehus i en kritisk tilstand; jeg fikk til og med den siste olje. Men jeg sto det over og ble dømt for innbrudd og sendt til Ohio statsfengsels avdeling i Mansfield.
Alt dette hører imidlertid fortiden til. Jeg har overvunnet narkotikamisbruket. Det er snart fire år siden jeg sist rørte narkotika, og jeg er sikker på at jeg aldri kommer til å gjøre det igjen. Grunnen er at jeg har funnet en virkelig løsning på problemet.
Men før jeg forteller om dette, har jeg lyst til å fortelle litt om min bakgrunn. Kanskje det vil kunne gi en pekepinn om hva slags forhold det er som ofte fører til narkotikamisbruk. Hvis du ser at noe lignende holder på å skje i din familie, kan du kanskje gjøre noe for å rette på tingene før det er for sent.
Bortskjemt fra barndommen av
Mine foreldre ble skilt i 1951, da jeg var bare åtte måneder gammel. De kjempet om foreldreretten til meg, og merkelig nok var det far som ble tilkjent den. Det ble ordnet slik at jeg skulle treffe mor en dag i uken. Da mor giftet seg igjen, fortsatte kampen, og begge prøvde å gjøre størst inntrykk på meg ved hjelp av materielle ting. Resultatet var at jeg ble veldig bortskjemt.
Så sluttet mor å prøve å «kjøpe» min hengivenhet. Hun hadde begynt å være med på et hjemmebibelstudium som ble ledet av Jehovas vitner. Snart ble det slutt på å kaste ting veggimellom. Kranglingen, røykingen og andre dårlige vaner ble borte. Når jeg besøkte henne og min stefar, tok de meg med på bibelstudiemøter. Når jeg så kom hjem, fortalte jeg far om det jeg hadde lært. Men han likte det ikke. Hans slektninger sa: «Du må se å få ham bort fra moren. Jehovas vitner forvrenger Bibelen — de er helt skrullete!»
De gjorde seg så felles anstrengelser for å sette meg opp mot min egen mor. Jeg ble fristet med dyre gaver, og far lot meg få gjøre alt jeg hadde lyst til. En dag da mor kom for å hente meg, sa jeg derfor til henne: «Jeg har ikke lyst til å se deg mer.» Hun snudde seg mot far og sa: «Det er du, John, som har fått ham til å si det, ikke sant?» Jeg var ni år den gangen, og det gikk mange år før jeg så mor igjen.
I august 1960 giftet far seg igjen. Jeg var virkelig bortskjemt, og jeg gjorde livet surt for far og min stemor. Men jeg fikk aldri ris eller ordentlig tukt. Jeg hadde begynt å smugrøyke da jeg var sju år gammel, og da jeg var i 10-11-årsalderen, drakk jeg meg full. Jeg sniffet også lim og eksperimenterte med marihuana. Det at jeg vokste opp uten tukt og tidlig begynte å bruke narkotika, ga meg et forvrengt syn på mange ting.
Da jeg var cirka 13 år, var det en pike som satte meg på plass. Jeg helte da bensin på oppkjørselen til huset der hun bodde, tente på en fyrstikk og brente ned garasjen. Far betalte 800 dollar i bot og omkostninger. Omtrent på samme tid ble jeg tatt for butikktyverier. Men dette var bare begynnelsen til vanskelighetene.
Seksuell umoral og fengsel
Det andre året jeg gikk på Liberty High School, ble jeg funnet sammen med en venninne i en pinlig situasjon på piketoalettet. Jeg ble utvist fra skolen i to uker. Den sommeren brente jeg de konservative klærne mine i hagen som en protest. Min stemor og far ble rasende og trengte meg opp i et hjørne på rommet mitt. Jeg grep da tak i en tåregasspistol og «skjøt» far og krøp deretter ut vinduet. Politiet ble tilkalt, og politibetjent Fred Faustino fikk meg ned fra taket og arresterte meg. Det var første gang jeg kom i fengsel.
Senere det samme året fant min venninnes far oss sammen i sengen etter skoletid. Alle sammen havnet på Liberty politistasjon. Men dagen etter var jeg igjen sammen med denne piken hjemme hos henne. Jeg hadde overhodet ingen respekt for autoritet og brydde meg ikke om hva noen sa til meg. To uker senere, da pikens onkel prøvde å gripe inn, planla en venn og jeg å myrde ham, men vi fikk ikke satt planen ut i livet.
Jeg var blitt en langhåret opprører og litt av en urostifter. Ikke desto mindre søkte jeg noe, noe jeg kunne gripe tak i, en slags framtid. Jeg ville være noe og få oppmerksomhet. Jeg begynte å tenke at ekteskap måtte være løsningen. Våre foreldre drøftet dette, men kom til at vi var altfor unge, og at forelskelsen sikkert ville gå over.
Vi planla derfor å rømme, og i februar 1967 gjorde vi det. Vi dro vestover med en beholdning på 420 dollar som vi hadde stjålet. Reisen fikk en brå slutt da vi ble anholdt i Los Angeles og fløyet tilbake til Ohio. Politiet sto og ventet og satte håndjern på meg og tok meg med til Trumbull kretsfengsel, hvor jeg tilbrakte to uker.
Nå var det ingen skole i nærheten som ville ha meg. Bare etter inntrengende bønner fra far fikk jeg begynne på John F. Kennedy Catholic High School i nærheten av Warren, og der fullførte jeg det nest siste skoleåret. Mens jeg var der, økte mitt narkotikamisbruk. Den sommeren ble jeg arrestert for innbrudd i en rekke hjem.
Det siste året hadde jeg ikke mye utbytte av. Da jeg for en tid siden så etter i skolens protokoller sammen med rektor Frank Lehnerd, viste det seg at jeg hadde vært fraværende i 75 dager! I februar 1968 gjemte jeg venninnen min på rommet mitt i tre dager og tenkte at jeg på denne måten kunne tvinge våre foreldre til å la oss gifte oss. Men det eneste jeg oppnådde, var å bli anbrakt på en forbedringsanstalt i Columbus i Ohio for tre måneder. Jeg kom ut tidsnok til å gå opp til avgangseksamen, og jeg besto den.
Ved første anledning oppfordret jeg venninnen min til å dra hjemmefra igjen og tømme et glass aspirin for å late som om hun ville begå selvmord. Jeg tenkte at dette helt sikkert ville overbevise våre foreldre om at vi elsket hverandre. Da hun kom krypende hjem og kastet opp blod, fikk hennes mor henne omsider til å slå hånden av meg, ved å si: «Han elsker deg ikke; du er bare en marionettfigur for ham. Han vil ha deg seks fot under jorden.» Jeg var aldri mer sammen med denne piken, men denne tragiske historien fikk meg til å synke enda dypere i mitt moralske forderv og fikk meg til å gå enda lenger i mitt narkotikamisbruk.
Jeg blir narkoman
Jeg var ennå ikke blitt virkelig narkoman, men jeg brukte og solgte mye stoff. Jeg dro til og med til New York for å hente narkotika. Til slutt gikk jeg i en felle som politiet hadde lagt for meg. Jeg solgte narkotika til en sivilkledd politimann og ble tatt med merkede pengesedler på meg. Det var da avisen hadde en overskrift på første side om min arrestasjon. Men far fikk tak i en god advokat, og 15. januar 1969 var jeg ute av fengslet.
Snart begynte jeg å selge narkotika igjen, og jeg tjente en mengde penger. Men jeg trengte dem, for jeg hadde begynt å sette sprøyter med heroin rett inn i årene. I noen måneder brukte jeg mellom 40 og 50 dollar om dagen til narkotika. Far prøvde å hjelpe meg. Han skaffet meg jobber, men jeg beholdt dem bare noen få uker. Jeg var så henfallen at jeg til og med satte sprøyter på arbeidsplassen.
Det var ikke vanskelig å gjøre det. Jeg hadde stoffet med meg på jobben i et rom i ringen min. Så gikk jeg ut på toalettet og injiserte stoffet rett inn i åren. Men for å forvisse meg om at jeg fikk absolutt alt stoffet i meg, trakk jeg nålen tilbake, fylte sprøyten med blod og sprøytet det hele inn i åren igjen — dette kunne jeg gjøre opptil ti ganger!
Så begynte stoffet å virke. Det var som om jeg plutselig falt ned fra en bygning. Så ble jeg helt slapp. Selv håret på hodet mitt føltes slapt. Hele vitsen med å være narkoman er å komme i rus så ofte en kan.
Andre ganger ga jeg meg selv innsprøytninger av en blanding av «fart» (methedrin) og heroin — ett oppkvikkende middel og ett beroligende middel. Kroppen vet ikke da riktig hvordan den skal reagere — om den skal være oppkvikket eller avslappet. Hele kroppen kommer i opprør.
Når en tar LSD, er virkningen helt annerledes. Når jeg var påvirket av LSD, pleide jeg å tro at jeg kunne gjøre alt mulig, at jeg var Gud og kunne bestemme min egen skjebne. Joe Schovoni, advokaten min, fortalte meg nylig at jeg virkelig gjorde ham vettskremt en gang jeg var påvirket av LSD. Jeg sa nemlig at jeg kunne ta et spebarn rett ut av en gravid kvinne. Det er fryktelig hva narkotika kan få en til å tenke og gjøre. Alt i alt tok jeg over 200 LSD tabletter.
I over et år levde jeg bare, for å tilfredsstille min trang til «spenning». Jeg satte sprøyter, levde sammen med piker og prøvde å unngå politiet. Jeg bodde på det ene skitne stedet etter det andre, ja, jeg «gikk fra rottereir til rottereir», som far så treffende beskrev det. Politiet beskyldte meg til og med for å stjele fra fars hjem. «Kompisene» mine stjal eiendeler til en verdi av tusenvis av dollar fra ham. I august 1969 dro vi av gårde til den beryktede Woodstock-festivalen, og der solgte jeg vitamintabletter som LSD og tjente en mengde penger. En gang klatret jeg opp på stillaset ved siden av scenen for bedre å se de opptredende og publikum, og jeg husker at jeg tenkte at det så ut som om alle ble dratt av en mystisk kraft.
Like etter at jeg hadde kommet hjem igjen, begynte jeg å høste det jeg hadde sådd. Jeg var så langt nede som det går an å komme, og det var bare så vidt jeg overlevde.
På hengende håret
Det var 5. september 1969. Jeg var helt utenfor og måtte ha stoff. Jeg gjorde derfor innbrudd i en liten forretning i Vienna utenfor Youngstown som blant annet solgte medikamenter. Jeg ravet omkring inne i forretningen og tok forskjellige ting — men så hørte jeg plutselig sirener! Jeg hadde gått i en felle. Da jeg så politimennene stå der med pistolene klar til å skyte, brøt jeg sammen og løp mot dem mens jeg ropte: «Drep meg! Drep meg!»
Jeg ble anklaget for innbrudd, og kausjonen ble satt til 5000 dollar. Så ble jeg tatt med til det velkjente kretsfengslet. Jeg hadde vært der så mange ganger at de faktisk hadde skrevet navnet mitt over en av cellene! Jeg ble avkledd og kastet inn i den polstrede cellen, som var så liten at jeg ikke engang kunne strekke meg ut der. Der begynte jeg å gjennomgå en avvenningskur. Harold Post, fangevokteren, viste en venn og meg cellen for en tid siden og sa: «Jeg tenkte at du kom til å ligge der og dø. Jeg ville ikke ha noe med deg å gjøre.»
Det var ikke noe å si på det. Jeg var pillråtten! Jeg rullet meg i min egen urin og mine egne ekskrementer som et dyr, klatret oppetter veggene og hamret løs på de vinylpolstrede veggene. Som Post forteller: «Han tigget, virkelig tigget, ja, han lå på knærne og tigget. Men han ville ikke ta den medisinen vi bød ham.»
Sheriff Richard Barnett var der den gangen, og da jeg besøkte ham en gang i fjor, kunne han godt huske hvor kritisk min tilstand var: «Du ville ikke ta noe medisin gjennom munnen — du var en villmann — du bare spyttet den ut. Det ble derfor nødvendig å gi deg stikkpiller, og jeg måtte sette dem inn.» Da jeg ikke ble bedre, ble jeg overført til et sinnssykehus i Youngstown.
En morgen klokken fire ble far oppringt av en sykepleierske. Hun sa: «Deres sønn er syk. Han trenger Deres hjelp . . . Han har ikke lenge igjen.» Far satte seg straks i forbindelse med dr. Bert Firestone, og han fikk meg overført til St. Elizabeth sykehus. Der befant jeg meg i en kritisk tilstand i flere dager. Dr. Firestone forsikret far om at de skulle gjøre alt for å hjelpe meg, men sa at han ikke kunne love at jeg kom til å overleve. Journalene fra dette sykehuset sier: «Denne pasienten ble innlagt . . . på grunn av alvorlige abstinenssymptomer etter bruk av narkotika.»
Far stilte kausjon for meg (5000 dollar), og etter tre uker ble jeg utskrevet fra sykehuset. Men denne opplevelsen fikk meg ikke til å forandre meg, trass i at jeg lovte far om og om igjen at jeg skulle gjøre det. Jeg hadde fremdeles langt hår, og snart brukte jeg alle slags narkotiske stoffer igjen.
Du lurer kanskje på hva det er som får en til å begynne å bruke narkotika igjen, selv etter de forferdeligste abstinenssymptomer og «bad trips». Så snart jeg følte meg bedre, begynte jeg å tenke på piker igjen, på spenningen og på alle mine omgangsfeller — hippier, forkjempere for «fri kjærlighet» og motorsykkelgjenger. Den voldsomt forsterkede musikken jeg hørte på, appellerte til det verste i meg. Så tenkte jeg ved meg selv: «Å, det er vel ikke så ille å gjøre det igjen.» De siste LSD-«trippene» jeg foretok, ble imidlertid verre og verre. Til slutt ringte jeg til mor i ren desperasjon. Det var første gang på mange år jeg satte meg i forbindelse med henne. Min stefar, som var en eldste i Jehovas vitners menighet, ordnet det slik at jeg skulle få et bibelstudium der hvor jeg bodde.
En vanskelig vei tilbake
Mitt første bibelstudium sammen med et av Jehovas vitner ble holdt i mars 1970. Jeg var også i Girard Rikets sal. Jeg hadde på meg svarte skinnbukser med kraftig sleng og runde bestemorsbriller, og håret var langt. Jeg ville bevise at Jehovas vitner var akkurat som alle andre, at de var like hyklerske. Men jeg ble imponert. De viste meg ekte interesse, og alle ga meg samme svar på spørsmålene mine. Men det jeg opplevde, nådde ikke virkelig mitt hjerte, for den samme kvelden dro jeg tilbake til mine gamle hippievenner og fikk heroinsprøyter igjen.
Etter hvert som jeg studerte, noe jeg riktignok gjorde svært uregelmessig, ble jeg imidlertid klar over at det Bibelen lærer, er sannheten. Likevel kunne jeg ikke, eller kanskje jeg skal si, ville jeg ikke, slutte med narkotika og ta avstand fra min umoralske levemåte. Den siste week-enden i april tok jeg en redselsfull LSD-«trip». Jeg «så» min venninne gå i oppløsning på bilsetet ved siden av meg. Det er umulig å beskrive hvor grusom denne opplevelsen var. Jeg tenkte at dette var slutten — at jeg kom til å ta livet av meg. Men jeg påkalte Jehova Gud og brukte hans navn og ba ham inntrengende om å hjelpe meg.
Trass i at klokken var tre om natten, ringte jeg til det vitnet som hadde studert med meg, og han forsikret meg om at Jehova ville hjelpe meg hvis jeg virkelig mente det alvorlig denne gangen og ville forandre meg. Jeg lovte dyrt og hellig at jeg aldri skulle ta narkotika igjen, og det har jeg heller ikke gjort. Det går ikke en eneste dag uten at jeg takker min Skaper når jeg våkner for at han har hjulpet meg til å overleve.
Uken etter ble jeg framstilt i retten for det innbruddet jeg hadde gjort i september. Den offentlige opinion var imot meg på grunn av mitt rulleblad, så dommeren sendte meg til Ohio statsfengsel med utsikter til å måtte sone 15 år. Jeg begynte å sone straffen noen dager senere. Dette var i virkeligheten til en stor velsignelse for meg. Hvordan det?
Jo, dette ga meg tid til å meditere og studere. Jeg analyserte mitt liv og innså hvor fruktesløst og destruktivt det hadde vært. Jeg bønnfalt Jehova om å tilgi meg og sa at jeg ville gjøre hans vilje av hele mitt hjerte. Jeg fordypet meg totalt i studium av Bibelen ved hjelp av Jehovas vitners publikasjoner. I slutten av juni ble jeg løslatt etter store anstrengelser fra fars side. Om lag to uker senere, 10. juli 1970 symboliserte jeg min innvielse til å tjene Jehova Gud ved vanndåpen.
Jeg prøver å hjelpe andre
Jeg begynte nå å oppsøke mine tidligere omgangsfeller, ikke for å ta narkotika sammen med dem, men for å fortelle dem hvorfor jeg hadde forandret meg, og hvordan jeg hadde klart å gjøre det. Jeg følte et stort ansvar, for det var jeg som hadde gjort mange av dem kjent med narkotika, og mange hadde vært mine kunder. Jeg må ha satt meg i forbindelse med minst 300 tidligere venner, og jeg tror at noen av dem vil komme til å reagere positivt på de bibelske sannhetene vi har drøftet.
En av de første jeg studerte Bibelen med, var en av mine viktigste kunder. Jeg hadde lært ham å sprøyte heroin direkte inn i en blodåre. Jeg hadde holdt armen hans og satt de første sprøytene for ham. De store forandringene som hadde skjedd med meg, gjorde så stort inntrykk på foreldrene hans at de også var med på studiet. Han fortsatte imidlertid i mine gamle fotspor. Hittil har minst seks av mine tidligere kamerater dødd på grunn av narkotikamisbruk.
Men en annen av mine tidligere omgangsfeller reagerte positivt. Vi traff hverandre igjen på en spesiell måte. Jeg var opptatt med å forkynne fra hus til hus og var akkurat på vei fra et hus, da en langhåret fyr kom springende mot huset. Jeg hadde så vidt presentert meg, da han sa: «Hva var det du sa du het?» Da jeg gjentok navnet mitt, sa han: «Nei, det kan ikke være deg! Du er ikke den karen fra Murray Hill Drive!» Det var noe kjent ved ham, men jeg kunne ikke plassere ham før han sa hva han het. Naturligvis! Det var sammen med ham jeg hadde planlagt å myrde min venninnes onkel. Men han ville ikke tro at det var jeg som sto foran ham, før jeg viste ham et legitimasjonsbevis. Mitt utseende var totalt forandret.
Med tiden startet jeg et studium med ham, og han gjorde framskritt i sin forståelse av Bibelen, sluttet med narkotika og ble døpt i begynnelsen av 1972. Den sommeren fortalte vi våre opplevelser på Jehovas vitners områdestevne på Three Rivers Stadium i Pittsburgh. Vi har også hatt anledning til å tale til skoleklasser om narkotikaproblemet og om hvorfor de unge må sky narkotika. Skoleelever som hadde kjennskap til min fortid, ba lærerne om å arrangere disse talene.
I november 1972 talte vi for eksempel til seks klasser ved yrkesskolen i Mahoning County, og det var alt i alt over 600 elever til stede! De fulgte ualminnelig oppmerksomt med og tok imot over 100 bøker og om lag 100 blad som ytterligere forklarer den tro og det håp som gjorde oss i stand til å slutte med narkotika. Den 5. desember 1972 fikk jeg en mappe med 60 brev fra disse elevene. De takket for talene og litteraturen, men de fleste av dem sa at de ikke kunne tro at vi hadde vært så langt nede som vi sa. De mente at ingen kunne foreta en så stor forandring.
Forandringen dokumenteres
Det er en vanlig oppfatning. Charles O’Toole, en politimann som fører tilsyn med Seattle skoledistrikt, sa for eksempel: «Det finnes ingen vei tilbake fra narkotika.» Og sjefen for narkotikapolitiet i Youngstown, William A. Friednamer, sa til meg at i alle de årene han hadde hatt med narkotika å gjøre, hadde han aldri sett en heroinnarkoman holde seg borte fra stoff mer enn tre-fire måneder. «Men så har vi deg, da,» tilføyde han, nesten vantro.
Det er derfor forståelig at mange kan være skeptiske når de leser min beretning om hvordan jeg overvant min trang til narkotika. Av denne grunn besøkte jeg i fjor en rekke mennesker som hadde med meg å gjøre da jeg var narkoman, deriblant politibetjenter, fangevoktere, dommere, advokater, psykologer, psykiatere og leger. Jeg fortalte hvorfor jeg hadde oppsøkt dem, og ba dem om kommentarer.
De fleste kunne simpelthen ikke tro at jeg var det samme mennesket. Alle kjente naturligvis navnet mitt — det var beryktet. Men jeg ble flere ganger nødt til å vise fram legitimasjonspapirer for å bevise at jeg var den jeg ga meg ut for å være. Nesten alle ville vite: ’Hvor lenge er det siden du sluttet med narkotika? Hvordan har du klart det? Hva fikk deg til å forandre deg?’ Jeg er takknemlig for at jeg fikk anledning til å forklare dem det.
Den virkelige løsning
Denny Corodo er en av de politibetjentene jeg oppsøkte. Han var med på å arrestere meg en gang da jeg hadde foretatt et innbrudd. Han har nå gått helt inn for å holde foredrag for elevene ved høyere skoler og for andre grupper om narkotika og narkotikaproblemer. «Du har virkelig forandret deg! Jeg kan ikke tro det!» sa han om og om igjen mens vi snakket om mitt tidligere liv. «Det er noe som har skjedd med deg, noe som har påvirket deg mentalt, en eller annen overbevisning.»
Jeg sa at det var riktig, at jeg var blitt klar over at jeg var ansvarlig overfor min Skaper. Og dette var ikke noe som bare berørte sinnet, sa jeg. Det hadde sunket ned i mitt hjerte. Ønsket om å tjene Gud har fortrengt umoralen, narkotikamisbruket og alle slike ting fra mitt hjerte og har gitt meg et ønske om og styrke til å gjøre det som er rett.
Den 1. mars 1973 hadde jeg avtalt å komme til dr. Firestone, den legen som hadde med meg å gjøre under avvenningen på St. Elizabeth sykehus. Da jeg kom inn, utbrøt han: «Jeg kan simpelthen ikke tro at dette er deg!» Han spurte så om han kunne hente noen andre leger som kjente til mitt tilfelle. De var også svært forundret over den forandringen som hadde funnet sted. «Hvordan klarte du å komme deg ut av all elendigheten?» ville de vite.
Jeg sa at jeg var blitt klar over at jeg ikke selv kunne bestemme min skjebne. Altfor mange ganger hadde jeg havnet i blindgater. Jeg hadde fulgt mine egne normer; jeg hadde ment at jeg var Gud, og at jeg kunne sette opp mine egne regler og gjøre det jeg selv ville — bare tilfredsstille mine lyster. Men så lærte jeg, forklarte jeg, gjennom bibelstudium å ha en sunn frykt for min Skaper. Jeg kunne dessuten se at det finnes en gruppe mennesker som virkelig lever i samsvar med det Bibelen lærer, og at det er Jehovas vitner.
«Hva er det som skiller Jehovas vitner ut fra andre trossamfunn?» var det en som spurte. Jeg forklarte at da jeg studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner, fikk jeg forståelse av Guds storslagne hensikt med menneskeheten. Jeg lærte for eksempel om de dødes tilstand, om håpet om en oppstandelse og om hvordan jorden skal bli til et paradis under Guds rikes styre. Det er troen på dette som har hjulpet meg til å slutte med narkotika, sa jeg.
Jeg fortalte legene at jeg hadde undersøkt andre religioner, til og med buddhismen, og at jeg var oppdratt som katolikk. Men disse religionene gir en ikke noe virkelig holdepunkt — de gir en ikke overbevisning, håp og tro på Skaperen, Jehova Gud. De kommer derfor til kort når det gjelder å gi de unge en nødvendig beveggrunn til å slutte med narkotika.
Jeg har nå tjent som en av Jehovas vitners pionerer eller heltidsforkynnere i tre år. Og jeg har oppdaget at jeg ikke er den eneste som har foretatt en så stor forandring i sitt liv. Jeg har fått mange virkelige venner som etter å ha studert Bibelen med Jehovas vitner og lært sin Skaper å kjenne har sluttet med narkotika. Når de har kunnet gjøre det, kan også du gjøre det, hvis du er en av dem som bruker slike stoffer. Den sanne religion er tydeligvis en løsning på narkotikaproblemet! — Innsendt.