Hva skjer med kristne i Malawi?
I DE senere måneder har verdenspressen gjentatte ganger kommet med meldinger om at kristne blir forfulgt i Malawi. Disse kristne, Jehovas vitner, er blitt offer for det London-avisen Sunday Telegram for 14. januar 1973 kalte «en av de grusomste religionsforfølgelser i Afrikas stormfulle historie».
De som regelmessig leser Våkn opp!, er kjent med mange av detaljene i forbindelse med denne forfølgelsen, som blusset opp i siste halvdel av 1972. Våkn opp! for 22. februar 1973 inneholdt en fullstendig rapport om dette under tittelen: «Kristne flykter på grunn av grusom forfølgelse i Malawi.»
Denne rapporten fortalte om de begivenheter som hadde funnet sted fram til desember. Men hva har skjedd siden da? Hvordan er situasjonen nå for disse malawiske kristne?
Før vi redegjør for det, skal vi ganske kort oppsummere det som har skjedd i Malawi, som en hjelp for lesere som kanskje ikke er kjent med situasjonen.
Bølger av intens forfølgelse
En voldsom forfølgelse av Jehovas vitner i landsomfattende målestokk begynte i Malawi i 1967. Den gang ble mange vitner brutalt slått, og noen ble myrdet. Hundrevis av kvinnelige vitner ble voldtatt, noen flere ganger etter hverandre. Tusenvis av deres hjem, forretninger og møtelokaler ble plyndret og ødelagt. Deres kristne virksomhet, blant annet det at de på en fredelig måte kom sammen for å studere Bibelen, ble forbudt, og det ble også all deres litteratur.
I fjor, i 1972, kom det en ny bølge av forfølgelse. Denne var enda voldsommere enn den som raste i 1967. Jehovas vitner ble slått, voldtatt og myrdet, og deres hjem ble brent og plyndret i langt større målestokk. De ble fratatt sitt levebrød og oppsagt fra sine stillinger. Det ble i virkeligheten gjort et landsomfattende forsøk på å utslette de cirka 23 000 Jehovas vitner i Malawi. De ble derfor tvunget til å flykte for livet.
Alt dette skjedde som et direkte resultat av offisielle tiltak som ble truffet av Malawis ettpartiregjering. Matthew White, en korrespondent for London-avisen Financial Times, oppholdt seg i Malawi på den tiden. Han skrev fra Blantyre følgende, som ble gjengitt i Financial Times for 31. oktober:
«Utrenskningen av Jehovas vitner . . . har skapt mer utrygge forhold i landet enn noen annen begivenhet etter at landet oppnådde uavhengighet. Aksjonen mot disse kristne sektmedlemmene . . . begynte etter at Malawis kongresspartis årsmøte hadde vedtatt en resolusjon om å frata vitnene deres levebrød og ’jage dem bort’ fra landsbyene hvis ikke de sluttet seg til partiet.»
Malawis president, dr. H. Kamuzu Banda, ga denne resolusjonen sin tilslutning på et møte i byen Zomba den 17. september. Hva ble resultatet? White skriver:
«Gjenger fra partiets ungdomsforbund og Unge Pionerer oppfattet det slik at denne talen ga dem grønt lys, og begynte å foreta husundersøkelser. De kastet ut afrikanere som ikke kunne vise fram partimedlemskort, eller som nektet å kjøpe slike kort, og noen av dem overfalt de. Det er vanskelig, kanskje umulig, å skaffe seg en oversikt over disse voldshandlingenes fulle omfang . . .
«Det som forbauser mange her — også enkelte medlemmer av Malawis kongressparti — er at president Banda ville tillate at fiendtlighetene fikk ta så fullstendig overhånd.»
Den grusomme behandlingen av Jehovas vitner framkalte en voldsom reaksjon hos mange mennesker rundt om i verden. Pressen reagerte på lignende måte i mange land. Et typisk eksempel på mange pressekommentarer var denne, som sto i London-avisen Times for 15. desember 1972:
«Hitler satte dem i konsentrasjonsleirer, de er blitt forfulgt bak jernteppet, og de er blitt forfulgt i afrikanske ettpartistater. Dr. Banda i Malawi forbød sekten i 1967, og i år har brutale overfall fra hans Unge Pionerer — Kamuzus partivakthunder — drevet tusenvis av dem inn i nabolandene.»
Det ble sendt appeller om at forfølgelsen måtte stanses. Men det nyttet ikke. Som Times påpekte, ble Jehovas vitner tvunget til å flykte for livet ut av Malawi.
Stridsspørsmålet
San Francisco-avisen Examiner sa i en lederartikkel 17. oktober 1972 følgende om Jehovas vitner: «Du kan betrakte dem som mønstergyldige borgere. De er påpasselige med å betale skatt, pleier syke og bekjemper analfabetismen. Men på grunnlag av et religiøst prinsipp vil de ikke kjøpe medlemskort av Malawis eneste politiske parti.»
Den direkte årsak til denne forfølgelsen er således at vitnene nekter å slutte seg til det politiske parti som har makten i Malawi, Malawis kongressparti. De vil ikke gi etter for kravet om at de skal kjøpe partimedlemskort. I samsvar med det Bibelen lærer, inntar de en nøytral holdning til politikk.
Hva dette angår, gjør de det samme som Jesus Kristus og de kristne i det første århundre gjorde. Spør deg selv: Hvilken politisk gruppe sluttet Jesus seg til — romerne eller jødene? Hvilken politisk gruppe sluttet apostlene seg til? Bibelen er meget tydelig på dette punkt. De sluttet seg ikke til noe parti. De var nøytrale og utførte på en fredelig måte sin kristne virksomhet som ordentlige, lovlydige borgere.
Jehovas vitner gjorde seg alle mulige anstrengelser for å prøve å forklare dette for myndighetene. De benyttet seg av telegrammer, brev, telefonoppringninger og samtaler. Jehovas vitners styrende råd i Brooklyn i New York telegraferte til dr. Banda og ba om at det måtte bli arrangert et møte med representanter for det styrende råd. Men Malawis regjering svarte bare at eventuelle opplysninger kunne sendes gjennom Malawis representant i De forente nasjoner.
Dette ble gjort. Et 13 siders memorandum ble sendt til Malawis representant i FN. Her ble Jehovas vitners stilling forklart, og det ble vist hvorfor ingen regjering har grunn til å frykte vitnene. I et avsnitt i dette brevet under underoverskriften «Hvorfor Jehovas vitner ikke vil kjøpe partikort», ble det sagt følgende:
«Jehovas vitners standpunkt i denne saken er basert på Bibelens lære og deres samvittighet. Jehovas vitner inntar en nøytral holdning i alle verdens land. De avholder seg fra å ta parti og fra å delta i noen politisk virksomhet, for derved bedre å kunne tjene upartisk som forkynnere av det gode budskap om Jehova Guds himmelske rike.»
Angående spørsmålet om å blande seg opp i politikk ved å kjøpe partikort ble det videre sagt:
«Jehovas vitner respekterer og adlyder lovene i alle de land de bor i, så lenge disse lovene ikke er i strid med Guds lov. Men når det gjelder å blande seg opp i politikk, noe som innbefatter kjøp av politiske partimedlemskort, mener de ifølge sin samvittighet at det ville være i strid med det vår Herre Jesus sa om sine sanne etterfølgere: ’De er ikke av verden, liksom jeg ikke er av verden.’ (Joh. 17: 16) Kristus sa også, ifølge Johannes 18: 36: ’Mitt rike er ikke av denne verden; var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere stridd.’»
I det styrende råds brev til Malawis representant i FN ble det dessuten sagt følgende:
«Jehovas vitner inntar samme standpunkt som de første kristne. Boken ’Christianity and the Roman Government’ sier: ’De kristne var fremmede og pilgrimer i verden; deres borgerskap var i himmelen; det riket de så hen til, var ikke av denne verden. Den mangel på interesse for samfunnsmessige spørsmål som var en følge av dette, kom således helt fra begynnelsen av til å bli et bemerkelsesverdig trekk ved de kristne.’
«Vi vil imidlertid få lov til å nevne at Jehovas vitner ikke har noen planer eller noe ønske om å hindre at andre deltar i politikk. De motarbeider hverken Malawis regjering eller det politiske partiet. Selv avslår de å delta i politikk og å kjøpe politiske partikort, trass i at det har påført dem store lidelser, for for Jehovas vitner er dette et samvittighetsspørsmål og et spørsmål om tro grunnet på Bibelen.»
I skrivende stund er det imidlertid ikke blitt mottatt noe svar fra Malawis regjering. Ingen delegasjon som representerer Jehovas vitner, har fått lov til å snakke med presidenten eller andre myndighetspersoner i landet.
Over 20 000 Jehovas vitner ble tvunget til å flykte fra Malawi. De fleste flyktet til nabolandet Zambia. Flere tusen flyktet til Moçambique.