Religion og krig i nyere tid

RELIGIONSKRIGER hører dessverre ikke bare fortiden til. Slike kriger er også blitt utkjempet i moderne tid. Vi hører for eksempel til stadighet meldinger om kamper mellom katolikker og protestanter i Nord-Irland.

Siden august 1969 er over 200 blitt drept i Nord-Irland, og mange hundre er blitt såret. En nyhetsmelding sier: «Utbrente forretninger, knuste vinduer, salg som følge av bombeskade, istykkerslåtte tremannequiner i stengte forretningsinnganger — alt sammen er sørgelige, groteske påminnelser om krigen mellom protestanter og katolikker, som stadig blir verre.»⁵⁰

Men hva med korstog eller «hellige kriger»? Religionen har sikkert ikke støttet krigene i vår tid slik den støttet korstogene, tenker du kanskje. Men den har det. De religiøse ledere innrømmer dette.

I juli 1969 brøt det for eksempel ut en fryktelig krig mellom El Salvador og Honduras. En årbok sier: «Konflikten førte hurtig til død og menneskelig tragedie i en målestokk som en knapt kjenner maken til i Salvadors historie.»⁵¹ Hvem var ansvarlig for denne krigen?

Honduras’ biskop Jose Carranza anklaget de katolske prestene i El Salvador for å ha anstiftet krigen ved sine skrifter og taler og sin holdning. Han sa at de kalte det en «hellig krig» og oppfordret katolikker til å slåss.⁵²

Religionen i nyere tid har faktisk vist seg å være lite annerledes enn den var i middelalderen, da prestene oppfordret sine menigheter ’til å dra ut og drepe hedningene’. Den ansette kirkehistorikeren Roland H. Bainton sa for eksempel: «Særlig kirkene i De forente stater inntok en korsfarersk holdning til den første verdenskrig.»⁵³

Den første verdenskrig — en «hellig krig»?

Den første verdenskrig ble naturligvis utkjempet av helt andre årsaker enn de «hellige kriger» mange hundre år tidligere. Det var kirken som oppfordret folk til å dra på korstog for å gjenvinne det «hellige land». Den første verdenskrig ble hovedsakelig utkjempet av politiske årsaker. Men den rolle religionen spilte i denne moderne krigen, var bemerkelsesverdig lik den rolle den spilte i de «hellige kriger» før i tiden.

Et eksempel på dette har vi i den oppfordring som biskopen i London, A. F. Winnington-Ingram, kom med til det engelske folk:

«Drep tyskerne — drep dem; ikke for å drepe, men for å frelse verden; drep de gode så vel som de onde, de unge så vel som de gamle, de som har vist våre sårede vennlighet, så vel som de djevlene . . . Som jeg har sagt tusen ganger før, ser jeg på dette som en krig for renheten; jeg ser på hver den som har dødd i den, som en martyr.»⁵⁴

Og hva gjorde de på den andre siden? Erkebiskopen i Køln sa følgende til tyske soldater:

«Medborgere av das grosse Vaterland — Gud er med oss i denne kampen for rettferdigheten, som vi er blitt trukket inn i mot vår vilje. Vi befaler dere i Guds navn å kjempe til siste blodsdråpe for landets ære. Vår vise og rettferdige Gud vet at vi er på rettferdighetens side, og han vil gi oss seier.»⁵⁵

Disse ordene minner om pave Urbans oppfordring: «Dra ut og kjemp mot barbarene!» De uttalelser som biskopen i London og erkebiskopen i Køln kom med, er imidlertid ikke uvanlige. De er snarere et typisk eksempel på den ånd som gjorde seg gjeldende i kirkene på begge sider av fronten under den første verdenskrig.

Professor Bainton sa om kirkene i USA:

«Amerikanske geistlige av alle trossamfunn var aldri så forent med hverandre og med landet. Dette var en hellig krig. Jesus var kledd i kaki og framstilt som om han sto og siktet med et gevær. Tyskerne var vandaler. Å drepe dem var det samme som å rense jorden for uhyrer.»⁵⁶

Denne beskrivelsen av presteskapets holdning er ikke overdrevet. Bladet Fortune sa i en lederartikkel: «Det hat til fienden som kom til uttrykk ved fronten, var for ingenting å regne mot de skjellsord som ble slynget mot Tyskland av Kristi menn.»⁵⁷ Ray H. Abrams skrev en bok, Preachers Present Arms, hvor et helt kapittel som heter «Den hellige krig», er vigd presteskapets helhjertete tilslutning til krigen. Randolph H. McKim sa for eksempel fra sin prekestol i Washington:

«Det er Gud som har kalt oss til denne krigen. Det er hans krig vi kjemper. . . . Denne kampen er i sannhet et korstog — det største og helligste i historien. Den er en hellig krig i den sanneste og mest dyptgående betydning av uttrykket. . . . Ja, det er Kristus, rettferdighetens Konge, som kaller oss til å kjempe for livet mot denne vanhellige og gudsbespottelige makt [Tyskland].»⁵⁸

Albert C. Dieffenbach, redaktøren av The Christian Register, skrev i en redaksjonell artikkel:

«Som kristne sier vi selvfølgelig at Kristus gir sin godkjennelse [til krigen]. Men ville han kjempe og drepe? . . . Det finnes ikke én anledning til å drepe fienden som han ville unndra seg eller nøle med å gripe! Han ville ta bajonett og granat og bombe og rive og utføre dødens gjerning mot det som er den største dødsfiende av hans Fars tusenårige rike.»⁵⁹

Blir du sjokkert over disse uttalelsene? Det var ikke desto mindre mange prester og religiøse publikasjoner som kom med slike uttalelser under den første verdenskrig. Det var få religiøse ledere på begge sider som gjorde motstand mot krigen. R. H. Abrams sa at han ikke fant en eneste prest som var imot krigen.

En kan derfor forstå hvorfor den britiske brigadegeneralen Frank P. Crozier sa: «De kristne kirkesamfunn er de mest blodtørstige institusjoner som eksisterer, og dem har vi benyttet oss av.»⁶⁰

Hva ville ha skjedd?

Men hva ville ha skjedd hvis kirkesamfunnene i de krigførende land hadde lært sine medlemmer at det er galt å drepe sine medmennesker og særlig sine kristne brødre? Ettersom praktisk talt alle innbyggerne i disse landene bekjente seg til kristendommen, ville det da ha vært umulig å få i stand noen krig!

En fremtredende rabbiner på den tiden, Stephen S. Wise, sa om dette: «Kirkenes og synagogenes unnfallenhet med hensyn til å fortsette å lede menneskene var årsaken til denne krigen.»⁶¹ Det er typisk for kirkesamfunnene at de unnlot å gi folk veiledning som ville ha ført til at de ikke tok del i krigen.

Kirkesamfunnene og den annen verdenskrig

Var det annerledes under den annen verdenskrig? Det sies om den fremtredende protestantiske teologen Reinhold Niebuhr: «Han fikk mange amerikanske kristne til å forlate en pasifistisk holdning og godta den moralske nødvendighet av å bekjempe Hitler i den annen verdenskrig.»⁶²

Historikeren A. P. Stokes sa: «Kirkesamfunnene som et hele gikk med liv og sjel inn for ikke bare å gi hjelp til de krigsrammede . . . men også for mer energisk støtte av krigen. Noen gikk så langt som til å kalle den en religionskrig.»⁶³

Også i Frankrike og England støttet kirkesamfunnene landets sak. Den romersk-katolske erkebiskopen i Cambrai kalte for eksempel Frankrikes kamp en «krig til forsvar for sivilisasjonen, for nasjonenes lov, den menneskelige moral, friheten, kort sagt, for menneskekjærligheten».⁶⁴ Det er tydelig at kirkesamfunnene ledet sine tilhengere til slagmarken for at de skulle kjempe mot Tyskland.

Men hvordan var det med kirkene i Tyskland? Støttet de Adolf Hitler?

De støttet Hitler

I 1933 ble det undertegnet et konkordat mellom Tyskland og Vatikanet. Artikkel 16 i konkordatet gikk ut på at hver biskop i den katolske kirke måtte avlegge «troskapsed» overfor naziregimet før han trådte inn i sitt embete. Og artikkel 30 krevde at det etter hver høymesse ble bedt en bønn «for det tyske rikes og dets folks ve og vel».⁶⁵

I 1936, da det gikk rykter om at katolikkene var motstandere av Hitlers regime, sa kardinal Faulhaber i en preken 7. juni: «Dere er alle vitne til at vi på alle søndager og helligdager under hovedgudstjenesten ber for der Führer, slik vi har lovt i konkordatet. . . . Vi føler oss støtt over at vår lojalitet mot staten blir dratt i tvil.»⁶⁶

I hvilken retning ledet altså kirkene det tyske folk? Friedrich Heer, en katolsk professor i historie ved Wien universitet, forklarer: «I den tyske historien kom korset og hakekorset stadig nærmere hverandre, helt til hakekorset kunngjorde budskapet om seier fra spirene på tyske katedraler, hakekorsflagg ble anbrakt rundt altrene og katolske og protestantiske teologer, pastorer, andre geistlige og statsmenn hilste forbundet med Hitler velkommen.»⁶⁷

Den 17. september 1939, over to uker etter at tyskerne hadde marsjert inn i Polen, sendte tyske biskoper ut et hyrdebrev hvor de sa: «I denne avgjørende stund formaner vi våre katolske soldater til å gjøre sin plikt i lydighet mot der Führer og være rede til å ofre hele sin individualitet. Vi oppfordrer de trofaste til å være med på å be inderlige bønner om at den allmektige Guds guddommelige forsyn må lede denne krigen til velsignelse og fred for vårt fedreland og folk.»⁶⁸

Sommeren 1940 sa den katolske biskopen Franz Josef Rarkowski: «Det tyske folk . . . har en ren samvittighet . . . Det vet at det kjemper en rettferdig krig, en krig som er nødvendig for et folks selvoppholdelse.»⁶⁹

New York Times sa i 1939: «Tidsskrifter som blir utgitt av de protestantiske og katolske kirker i Tyskland, inneholder nå mange formanende artikler som forklarer hvilke plikter som påhviler soldater når de kjemper for å forsvare sitt land, og oppfordrer tyske soldater til å kjempe i Sankt Mikaels ånd for tysk seier og en rettferdig fred.»⁷⁰

Er det ikke tydelig hvor kirkene ledet det tyske folk? Professor Gordon Zahn skrev: «Den tyske katolikk som så hen til sine religiøse overordnede for å få åndelig veiledning og rettledning i forbindelse med det å tjenstgjøre i Hitlers kriger, fikk i realiteten de samme svar som de ville ha fått fra naziherskeren selv.»⁷¹

Hva slags religiøs veiledning det var som ble gitt, framgår også av at kirkemedlemmene støttet helt og fullt opp om krigen. Professor Heer sa: «Av cirka 32 millioner tyske katolikker — hvorav 15 og en halv million var menn — var det bare sju som åpenlyst nektet militærtjeneste. Seks av disse var østerrikere.»⁷² Situasjonen var den samme blant tyske protestanter.

Vi ser således at kirkesamfunnene i de forskjellige land ledet sine medlemmer inn i krigen. Katolikker drepte katolikker på slagmarken, og protestanter drepte protestanter. Og de religiøse ledere på begge sider ba til Gud om seier!

Hvilken vanære fører det ikke over Gud at hans navn blir knyttet til slike grusomme gjerninger! Følgende ord i Bibelen kan med rette anvendes på kirkesamfunnene: «De sier at de kjenner Gud; men de fornekter ham med sine gjerninger, for de er vederstyggelige og ulydige og udugelige til all god gjerning.» — Tit. 1: 16.

Religion og revolusjon

Kirkenes ledere støtter ikke bare kriger landene imellom, men også revolusjoner innenfor de enkelte lands grenser. I 1937 ble spanske katolikker oppfordret av mange av sine prester til å støtte opp om general Francos movimiento mot den annen spanske republikk. Nå er imidlertid både prester og biskoper misfornøyd med Franco-regimet, og de beklaget nylig at kirken hadde støttet Francos movimiento.⁷³

Angående de nåværende synspunkter sa den lutherske teologen Karoly Pröhle: «Vi ser således at det er alminnelig enighet blant teologene om at kristne kan delta i revolusjon.»⁷⁴ Katolske biskoper i Storbritannia sa nylig: «Det vil ikke hjelpe noe bare å fordømme bruken av vold mot myndighetene, ettersom de som har myndighet, tydeligvis kan være skyldig i verre voldshandlinger.»⁷⁵

Kommer det da som noen overraskelse å høre at kirkemedlemmer i vår tid deltar i politiske revolusjoner? George Celestin, som underviser i teologi ved St. Edward’s University i Austin i Texas, sa: «De kristne blir etter hvert besluttet på å fjerne urettferdigheter i samfunnet så hurtig som mulig. Det vil i noen tilfelle si at kirkene kan bli nødt til å gjøre seg til talsmenn for vold.»⁷⁶

Religionshistorien bærer således tydelig preg av kriger og voldshandlinger. Det er en grusom historie. Verdens religioner er, som Åpenbaringen 18: 24 viser, hovedansvarlige for det blod som er blitt utgytt, for blodet «av alle dem som er myrdet på jorden».

Hvilket ansvar har så religionen når det gjelder den bølge av umoral som feier over verden?