Burde det være forbudt å besøke folk uten å være invitert?
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Danmark
HVORDAN liker du at folk kommer på besøk til deg uten å være invitert? Synes du at denne friheten til å komme ubedt er noe som vi burde beholde, selv om det noen ganger kan føre til at folk kommer ubeleilig?
Eller skulle du ønske at det ble vedtatt lover som forbød folk å komme på besøk uten å være invitert på forhånd? Det er sant at en slik lov ville holde uønskede besøkende borte. Men hvis en tenker på alle de følger et slikt forbud ville få, er det tydelig at det ikke ville være ønskverdig.
En nabo vil kanskje komme, uten å være invitert, for å låne litt sukker eller kaffe. Noen ganger er det kanskje du som vil låne et eller annet. En bilfører som har punktert eller vært utsatt for en ulykke, ønsker kanskje å låne telefonen. Eller det kan være du som trenger hjelp. Det kan være noen i nabolaget som vil ha hjelp på grunn av sykdom, eller fordi en ny verdensborger melder sin ankomst tidligere enn ventet. Eller det kan være du som er syk, eller ditt barn som kommer tidligere enn ventet. Det kan være du som blir nødt til å ringe på hos noen andre uten å være invitert.
Hva med uventede gjester, for eksempel slektninger eller gamle venner som du ikke har invitert, men som tilfeldigvis er på dine kanter og stikker innom? Har du aldri kommet uventet på besøk til noen? Så har vi selgere som kommer med ting som du trenger, og derved sparer deg for en tur til butikken. Andre yter forskjellige former for service på denne måten eller kommer for å hente brukte klær, aviser eller penger til veldedige formål. Det kan til og med være at noen kommer til din dør for å fortelle deg at det brenner i huset ditt!
Du ser derfor at når en ringer på hos en annen uten å være invitert, er det noe som kan ha både fordeler og ulemper. Og selv om du først og fremst vil tenke på ulempene når andre kommer til deg, bør du sette deg i deres sted og huske at en annen gang er det kanskje du som foretar et slikt besøk. Det stiller saken i et annet lys, ikke sant?
En eldgammel framgangsmåte
Det er en eldgammel skikk å gå på besøk til folk uten å være invitert. Det har vært tillatt i så godt som hvert eneste sivilisert samfunn opp gjennom tidene. I tusenvis av år har folk henvendt seg i andres hjem for å be om hjelp, for å selge noe eller for å avlevere et budskap, det være seg av politisk, religiøs eller annen art.
Jesus Kristus benyttet seg også av denne framgangsmåten for over 1900 år siden. Han besøkte folk uten å være invitert og oppfordret dem til å lytte til det mest storslagne budskap som noensinne er blitt forkynt for den lidende menneskehet. Det var også denne framgangsmåten han lærte sine etterfølgere å benytte. Han lærte dem å gjennomgå byer og landsbyer på en systematisk måte ved å gå fra hus til hus og besøke alle som bodde på hvert sted, uten å være invitert på forhånd. — Matt. 10: 11—14.
På denne måten ble kunnskapen om kristendommen utbredt over størsteparten av middelhavsområdene i løpet av cirka én generasjons levetid. De som tok imot disse som forkynte om frihet og liv, ble rikelig belønnet for sin gjestfrihet.
Når Jehovas kristne vitner besøker deg i ditt hjem, benytter de følgelig samme framgangsmåte som den Jesus lærte sine etterfølgere å benytte.
Danmarks ’dør-til-dør-bevegelse’
Dette at folk blir kontaktet i sitt hjem, har i den senere tid kommet i forgrunnen på en annen måte. I begynnelsen av 1971 ble det startet en kampanje i Danmark som ble kjent som ’dør-til-dør-bevegelsen’.
Politiken ga bevegelsen betydelig spalteplass og brukte slike overskrifter som «NÅ VIL VI RINGE PÅ HOS NABOEN» og «50 000 NÅ SAMLET OM DØR-TIL-DØRAKSJONER». Formålet med denne kampanjen er å dekke et behov hos mange mennesker, særlig i større byer, et behov som samfunnet i sin alminnelighet ikke gjør noe for å dekke. Hvilket behov er det?
Det har å gjøre med de mange ensomme menneskene i de store byene. I tett befolkede byområder er det mange som blir isolert på grunn av høy alder, sykdom eller forsakthet eller av andre grunner. De blir fremmede til og med for sine nærmeste naboer. Dette er noe som skjer langt oftere i byene enn på landet og i mindre bebyggelser. Slike mennesker får ikke noe særlig ut av livet. De har få anledninger til å samtale med andre og glede seg over samvær og fellesskap.
For å illustrere hvor kontaktløse folk kan bli, fortalte Politiken om en «80 år gammel mann som ikke kunne få seg til å ringe på hos sin nabo en kveld da han hadde låst seg ute i ti graders kulde. Han vandret omkring i halvannen time før en politimann kom ham til hjelp og fikk tilkalt en låsesmed». Er ikke slikt sørgelig?
Dør-til-dør-aktivistene oppfordrer folk til å ringe på hos sine naboer i langt større utstrekning enn de gjør, og snakke med dem. Som et medlem av bevegelsen sa: «Jeg vet at de som bor alene i hver etasje, ville være særlig glade for å få kontakt.» Det er tilfelle med mange ensomme mennesker, særlig med eldre og syke.
«Lukkede dører gjør folk syke,» het det i en annen artikkel i Politiken i 1971. Amtslege dr. med. Vagn Christensen uttalte: «De resulterer for eksempel i kronisk trette barn, som er så uinteressert i sine omgivelser at deres utvikling blir hemmet. . . . Hos voksne kan lukkede dører være bakgrunnen for den store sykeligheten. I det øyeblikk en tar funksjon, mening og kontakt fra folk, blir de invalide.»
I løpet av noen få måneder var det om lag 50 000 mennesker som ble medlemmer av dør-til-dør-bevegelsen. Noen mente at medlemstallet kom opp i nærmere 75 000. Et forbud mot å besøke folk uten å være invitert ville virke direkte imot hensikten med denne kampanjen. Det ville motvirke slike forsøk på å skape bedre samfølelse og fellesskap blant folk.
Noen vil ha et forbud
I Brønshøj-Husum Avis for 23. oktober 1969 ble det vist hvordan folk i København kan benytte politivedtektene for å hindre folk i å ringe på hos dem. Den framholdt at en kunne sette et skilt på døren hvor det sto: «Uanmodede henvendelser FORBUDT!»
Noen ønsker imidlertid å gå mye lenger og få myndighetene til å vedta en spesiell lov som skal forby besøk i hjemmene. De hevder at slike besøk forstyrrer privatlivets fred. I denne forbindelse sier den danske straffelovs paragraf 263: «Med bøter eller fengsling straffes den som krenker noens fred 1) ved å åpne brev eller på annen måte skaffe seg kjennskap til en lukket meddelelse til en annen eller forhindre at den blir avlevert, 2) ved uten rimelig grunn å skaffe seg adgang til en annens private eiendeler, 3) ved å offentliggjøre en annens private, hjemlige forhold, 4) ved å offentliggjøre andre forhold som tilhører privatlivet,» og så videre.
Formålet med denne loven er blant annet å beskytte folk mot å bli utspionert eller å få ting som har med deres privatliv å gjøre, offentliggjort. Den har i virkeligheten ingenting å gjøre med uanmodede besøk i hjemmene.
Om krenkelse av husfreden sier straffelovens paragraf 264: «Den som krenker husfreden ved å trenge seg inn i et fremmed hus, husrom eller skip eller et annet ikke fritt tilgjengelig sted, straffes med bøter eller fengsling. På samme måte straffes den som på oppfordring nekter å forlate fremmed grunn.»
Men en bryter ikke denne loven ved å ringe på hos en annen uten å være invitert. Det er bare når en nekter å forlate huset, at en bryter loven.
Komitéens oppfatning
Det som nå bringer dette spørsmålet i forgrunnen, er en anbefaling fra en komité som ble nedsatt av det danske justisdepartement i 1968. I en innstilling som ble offentliggjort i 1970, foreslo komitémedlemmene at det skulle forbys ved lov at folk foretar det de kalte «personlige besøk i private hjem uten å være invitert».
Hensikten var i første rekke å forby besøk av forretningsmessig art, å beskytte kjøperne mot uærlige selgere. Men hvis loven blir utformet slik at den for eksempel umuliggjør hensikten med dør-til-dør-bevegelsen, vil virkningen av den bli langt mer omfattende enn det som er hensikten.
Dette lovforslaget uttrykker dessuten en tendens som burde skape bekymring hos fornuftige mennesker. Det går i virkeligheten ut på at myndighetene bør få avgjøre hvem som skal og hvem som ikke skal få lov til å ringe på hos folk. Men er det virkelig så mange som ikke er i stand til å treffe denne avgjørelsen selv? Er ikke voksne mennesker i stand til å si «nei» til uønskede besøkende? Og stiller ikke en slik lov alle som ringer på hos noen uten å være invitert, i et mistenkelig lys?
Det norske forbrukerrådet er gunstig stemt overfor dørsalg fordi husene er så spredt i store deler av Norge. Er ikke det samme tilfelle i visse områder i Danmark også? Og hva med blad- eller boksalg? Mange synes at det er mye lettere å abonnere på et blad eller å kjøpe bøker, for eksempel oppslagsverk i flere bind, i hjemmet enn å måtte gå til forretningen eller skrive til utgiverne.
Viktige friheter i fare
En lov som forbyr folk å ringe på hos andre uten å være invitert, ville i mange tilfelle kunne anvendes slik at friheten ble truet. Den ville for eksempel kunne anvendes mot den framgangsmåte som Jesus Kristus og de kristne i det første århundre benyttet når de forkynte.
En slik lov ville følgelig også kunne anvendes mot Jehovas vitner i vår tid. Men det ville ikke bare være de som ble berørt. Loven ville også kunne anvendes mot alle som benytter den samme framgangsmåten til religiøst arbeid eller veldedighetsarbeid. Den ville ramme de prestene i den danske folkekirke som foretar besøk i hjemmene. Ja, en slik lov ville ramme religionsfriheten. Den ville minne om de verste trekk ved kommunismen, nazismen og fascismen.
En slik lov ville også ramme ytringsfriheten. Den danske grunnloven sier for eksempel: «Enhver er berettiget til på trykk, i skrift og i tale å offentliggjøre sine tanker, dog under ansvar for domstolene. Sensur og andre forebyggende forhåndsregler kan ikke på ny innføres.»
Men det hjelper lite å ha rett til å gi uttrykk for sine meninger, når den måten en gjør det på, blir forbudt. En av de måter det blir gjort på, er å foreta besøk i hjemmene uten å være invitert. Ytringsfriheten omfatter også den rett alle de som ikke blir hørt i radio og fjernsyn og i avisene, har til å gi uttrykk for sitt syn på en annen måte, fra dør til dør. De som ikke er i besittelse av de store pengesummer en må ha for å kunne benytte andre metoder, bør ikke nektes ytringsfrihet.
Med retten til fritt å gi uttrykk for sine meninger følger retten til å distribuere trykksaker. En som ønsker å nå et stort antall mennesker, kan ikke overlate distribueringen til bokhandlene. En bokhandler har kanskje dessuten fordommer, slik at han anbringer visse publikasjoner på steder hvor de ikke så lett blir sett. Og det er ikke alle som går i bokhandler.
Og ettersom det koster penger å framstille trykksaker, omfatter ytringsfriheten utgiverens rett til å få sine utgifter dekket. Hvis han ikke får det, blir det bare de rike som får nyte godt av trykkefriheten. I Sverige har en av den grunn gitt uttrykk for den tanke at et forbud mot personlige henvendelser ved dørene «formentlig vil være i strid med trykkefrihetsforordningen, som har karakter av grunnlov».
Noen er uenige i alt dette og hevder at hvis folk ønsker opplysning om noe, kan de selv ta initiativet og gjøre de nødvendige henvendelser. Men et slikt argument er ikke fornuftig. Hvordan kan folk bli oppmerksom på visse ting, hvis ikke noen gjør dem oppmerksom på dem? Hvordan kan de vite hvor de skal henvende seg for å få opplysning om et spørsmål, hvis de ennå ikke er blitt gjort oppmerksom på spørsmålet?
En slik lov ville dessuten innskrenke den politiske frihet. Alle som har hatt noe å gjøre med politikk, for eksempel med å samle underskrifter, vet at personlige henvendelser er nødvendig. Det er på den måten en kan komme med de nødvendige forklaringer og bruke en del av sine overtalelsesevner.
Hva kan den enkelte gjøre?
Frihet koster noe. Det kan medføre at en til sine tider blir uleiliget. Det kan også medføre risikoen for å bli bedratt av uærlige selgere. Det er nødvendig med lover som forbyr bedrageri, men slike lover kan ikke forby forretningstransaksjoner bare fordi de finner sted ved en dør.
Ville du forby alle forretningstransaksjoner i butikkene og på torgene, bare fordi noen forretningsfolk er uærlige? Hvorfor skulle én form for salg bli forbudt og ikke en annen? Det er tydelig at en lov som forbyr én form og ikke en annen, er diskriminerende og rokker ved selve grunnlaget for friheten.
Det at det er tillatt å ringe på hos folk uten å være invitert, vil naturligvis bety at enkelte vil komme på en tid da det absolutt ikke passer, slik at vi blir forstyrret i det vi holder på med. Men er ikke det en pris som det er vel verdt å betale for å bevare grunnleggende friheter? Er det så forferdelig vanskelig å åpne døren og si til den som står der: «Det passer ikke» eller: «Jeg er ikke interessert i å snakke med Dem»? Er det en for høy pris å betale for den verdifulle friheten til selv å avgjøre hvem vi vil ta imot ved vår dør?
Tenk på dette neste gang noen kommer til din dør uten å være invitert. Spør deg selv om det ikke er bedre å avfinne seg med en slik forstyrrelse og ta den med godt humør enn å bo i et diktatorisk land. Hvis du bor i et land hvor du har rett til å avgjøre hvem du skal ta imot, og rett til selv å foreta besøk hos andre uten å være invitert, burde du glede deg over det.