Hvorfor jeg ga avkall på en lovende karriere som turner

GYMNASTIKK og turn var min store lidenskap. Det begynte da jeg var 15 år gammel. Kveld etter kveld tilbrakte jeg i den lokale sportsklubb. Jeg gjorde hurtige framskritt og vant snart flere nasjonale konkurranser i juniorklassen. Min spesialitet var frittstående gymnastikk og balanseøvelser på bom. Etter to år tok jeg del i konkurranser for seniorer, og jeg begynte å trene enda mer. Jeg ble tatt ut til å være med på det lag som skulle representere Portugal i internasjonale konkurranser og oppvisninger.

Det var dette jeg hadde ventet på. Full av begeistring grep jeg sjansen. Nå ville jeg komme ut og reise og høste større erfaring, og senere ville jeg gå inn for en karriere som gymnastikklærer. Jeg reiste til en rekke land, deriblant Brasil og Spania. Tidlig i 1966 reiste jeg til Frankrike for å få spesiell opplæring i to måneder. Hvis jeg var dyktig nok, skulle jeg få ta del i både de européiske mesterskap og senere i de olympiske leker i Mexico.

Jeg kom hjem fra Frankrike mer begeistret enn noensinne, men ble snart klar over at det hadde inntruffet en stor forandring i vår familie. Min mor og min søster hadde begynt å studere Bibelen. De forsto at de hadde funnet sannheten, og de ønsket å dele den med meg. De var taktfulle, men iherdige. I løpet av de få timene jeg var hjemme, under måltidene, fortalte de meg om de strålende ting de lærte fra Bibelen. Jeg begynte å bli interessert.

Etter to måneder var jeg overbevist om at Jehovas kristne vitner lærte sannheten fra Guds Ord. Dette var ikke bare en annen religion — det var en levemåte, slik kristendommen bør være.

Jeg holder fast ved min beslutning

Jeg visste at jeg om kort tid måtte treffe en viktig avgjørelse. De internasjonale konkurranser skulle holdes til sommeren, og jeg var midt oppe i de nasjonale utvelgelseskonkurranser. Etter de obligatoriske øvelsene den første dagen lå jeg best an i min gruppe. Dette betydde at jeg selv med en middelmådig oppvisning i de selvvalgte øvelsene den andre dagen ville oppnå en førsteplass.

Den natten fikk jeg ikke sove. Jeg lå og tenkte på framtiden. Hvis jeg fortsatte, ville jeg i flere år framover være forpliktet til å gå inn for å nå de mål laget hadde satt seg. Var det dette jeg virkelig ønsket? Ville denne sportskarrieren gi meg anledning til fullt ut å tjene Gud? Ville det ikke bli vanskeligere for meg å slutte etter hvert som jeg gikk framover og påtok meg flere forpliktelser? Jeg vurderte mulighetene for framtiden og traff min avgjørelse og ba Jehova Gud om styrke til å holde fast ved den.

Neste morgen dro jeg til det stedet hvor konkurransen ble holdt, men ikke for å delta. Jeg fortalte lederne at jeg hadde besluttet å gi opp turningen. Det var ingen som trodde meg. De tok det som en spøk. De ble imidlertid snart klar over at det var alvor. Mine kamerater på laget forsøkte å overtale meg til å fortsette. I dagene som fulgte, ringte telefonen hjemme nesten i ett sett. Velmenende venner forsøkte å overtale meg til å overveie saken på nytt og ombestemme meg. To av lederne for klubben kom hjem til oss og snakket med min mor i et forsøk på å overbevise meg om at jeg forspilte en enestående sjanse. ’Denne unge piken, som er i sin beste alder og har vunnet over 20 medaljer og premier, treffer en altfor drastisk avgjørelse,’ sa de.

Men jeg hadde truffet min avgjørelse. Jeg hadde innvigd mitt liv til Jehova Gud, og en måned senere ble jeg døpt som et symbol på denne innvielse.

Et realistisk syn på sport og gudsfrykt

Jeg likte gymnastikk og turn fordi det ble lagt vekt på den rette kroppskultur og ernæring og på å bevare kroppsfunksjonene og en god helse. For å oppmuntre folk til å ta del i sport blir det holdt fram hvilke fordeler det byr på, for eksempel den glede det gir å samarbeide med flere på et lag for å gjøre en felles innsats, og det at en lærer å vinne på en ærefull og ydmyk måte så vel som å være en god taper. En god sportsånd sies i høy grad å bidra til å skape sosial likevekt.

Men jeg har også personlig hatt anledning til å se den andre siden av saken. Jo flere konkurranser jeg tok del i, jo tydeligere ble det at hard konkurranse førte til at til og med de som var på samme lag, ble misunnelige på hverandre. Undertiden kunne noen komme med sårende bemerkninger for å fornærme den som hadde utmerket seg eller tatt første pris. Når noen etter hvert fikk en bemerkelsesverdig velutviklet kropp, førte det ofte til at de ble stolte og innbilske. For å holde seg i form måtte en trene i timevis, og det til stadighet. Når en forberedte seg til internasjonale konkurranser, ble det forlangt at en brukte så å si all sin tid til trening.

For mange blir selve gleden ved å ta del i sunn sport overskygget av ønsket om å vinne. Hvis en vinner, oppnår en personlig berømmelse og et navn for seg selv. Men er ikke dette bare en kortvarig ære? Blir ikke de som vinner i dag, glemt i morgen, når nye mestere blir kåret? Jeg erfarte sannheten i de bibelske ordene i 1 Timoteus 4: 8: «Den legemlige øvelse er nyttig til lite, men gudsfrykten er nyttig til alt; den har løfte for det liv som nå er, og for det som kommer.»

Hvor mye har jeg ikke opplevd i løpet av de siste to årene! Jeg får også mosjon hver dag. Den kristne tjeneste, som innebærer at en oppsøker folk i deres hjem for å snakke med dem om Guds vidunderlige hensikter, gir en ikke bare rikelig med mosjon, men det gir en også en enestående anledning til å framelske slike kristne egenskaper som selvkontroll, utholdenhet og ydmykhet.

Det er sant at det gir en stor tilfredshet når en utmerker seg og vinner en pris. Kan jeg si at jeg savner det å strebe etter og vinne en pris? Nei, det gjør jeg ikke! Det å ta del i den kristne tjeneste innebærer den største utfordring en kan bli stilt overfor, nemlig å oppnå den pris som består i evig liv. — 1 Joh. 2: 25.

Min nye karriere gir meg også mange gleder. For flere måneder siden ble jeg for eksempel svært glad, da en kvinne spurte meg om jeg ville begynne å studere Bibelen med henne. Hun gjorde hurtige framskritt. Tidligere hadde hun vært utsatt for voldsomme angrep fra demonene, og ved slike anledninger kom naboene løpende hjem til henne med rosenkranser og forskjellige «helgener» for å drive bort de onde åndene. En dag sa hun til meg at hun hadde kvittet seg med over 20 rosenkranser og med en statue av jomfru Maria. Mannen, som hadde lagt merke til den forandring til det bedre som hadde skjedd med hans hustru, ba også om at det måtte bli startet et bibelstudium med ham. De tar nå begge del i kunngjøringen av det gode budskap om Guds rike.

Ja, jeg er meget glad for at jeg valgte å bli en heltidsforkynner av Guds rike. Dette har gitt meg en tilfredshet jeg aldri tidligere har kjent. I løpet av de to siste årene har jeg hatt den store glede å hjelpe 20 mennesker til å bli forkynnere av Guds rike. Jeg føler at jeg nå bruker mitt liv på den mest verdifulle måten, nemlig til pris for vår store Skaper. — Innsendt.