Pavens besøk retter søkelyset mot kirken i Filippinene
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Filippinene
DA PAVE Paul VI den 27. november 1970 steg ut av sitt jetfly på flyplassen i Manila, hvor den røde løper var lagt ut, og ble ønsket velkommen av blant andre presidenten i Filippinene, ble det skapt historie. Det var første gang en pave besøkte Det fjerne østen og Filippinene, som har vært et overveiende katolsk land i over 400 år.
Pavens besøk førte til at den katolske kirke i Filippinene fikk offentlighetens søkelys rettet mot seg som aldri før. Det var, slik det ble uttrykt i et hyrdebrev som ble sendt ut etter en konferanse som ble holdt av de katolske biskopene i Filippinene, «en anledning til å sette spørsmålstegn ved det katolske liv» og «en tid med selvransakelse». En skribent sa at paven kom til en «kirke i gjæring», og Manila-avisen Times for 13. juni 1970 sa at kirken «kanskje står overfor den alvorligste utfordring i hele sin 400-årige historie i Filippinene».
Hvorfor sies det at kirken er i gjæring, står overfor en utfordring og har behov for en selvransakelse? En undersøkelse av det som er blitt sagt offentlig, for det meste av de filippinske katolikkene selv, er meget avslørende.
Stor religiøs uvitenhet
I en nyhetsmelding i Fides, et organ for Vatikanets kongregasjon for utbredelse av evangeliet blant folk, ble det så tidlig som den 9. juni 1970, samtidig som innbyggerne ble rost for at de la en romersk-katolsk ånd for dagen, innrømmet at «det fremdeles er mye uvitenhet blant katolikkene i Filippinene». Det ble sagt at «religionen av og til synes å ha et overtroisk preg». Dette ble bekreftet av kardinal Rufino J. Santos, som er erkebiskop i Manila, for han skal ha sagt: «Det største problem kirken står overfor, er imidlertid at de troende er så uvitende hva de grunnleggende ting i vår religion angår.»
Men hvorfor er det slik? Hvorfor er til og med de som kirken regner som «troende», uvitende i religiøs henseende? En av grunnene er, som det ble påpekt av Pacifico Ortiz, som er rektor ved Ateneo universitet i Quezon City, at det er for få prester i forhold til befolkningen, som nå er på nesten 38 millioner.
Vatikanets bulletin Fides er av den samme mening og sier at i Filippinene er det gjennomsnittlig én prest for hver 5865 katolikk, «men bare om lag halvparten av prestene er direkte opptatt med menighetsarbeid, og økningen i antall prester ser ikke ut til å holde tritt med befolkningsøkningen». Ifølge Manila-avisen Times for 13. juni 1970 fører dette til at mange av de katolikkene som bor i landsbyer, får besøk av en prest bare én gang i året, hvis de i det hele tatt får besøk. Men er prestemangelen den eneste forklaringen en kan gi på den utbredte religiøse uvitenheten?
Stilt i klasse med de rike
Presten Ben A. Carreon sier følgende i forbindelse med mangelen på åndelige hyrder og pavens besøk: «Paven kan felle tårer på grunn av alle de distriktene i innlandet som er uten prester, hvor hjorder uten hyrder forgjeves roper på prester som kan hjelpe dem, samtidig som hundrevis av prester flokker seg sammen i distrikter hvor religiøsiteten er stor, for å lære overklassens barn hvordan de skal bygge opp setninger, snakke engelsk flytende og bli dyktige og få ledende stillinger i samfunnet.»
Andre skribenter sier også at det er blitt vanlig å forbinde kirken i Filippinene med de få i overklassen, som har kontroll over det meste av landets rikdom.
For å vise hvorfor folk vanligvis identifiserer kirken med de rike, offentliggjorde bladet Sunday Times Magazine for 15. november 1970 en artikkel med tittelen «Kirken og dens formue». Skribenten hevder at hvis en skulle sammenligne den katolske kirke i Filippinene med et handelsforetagende, ville den uten vanskelighet komme med blant «de ti fremste korporasjonene i landet».
Til støtte for denne påstanden viste han til Manila erkebispedømme, som er det rikeste erkebispedømme i landet. Det heter i artikkelen at Mariano Gaviola, som er generalsekretær ved det filippinske bispemøtet, har bekreftet at kirken har verdier i Philippine Trust Bank som beløper seg til mellom 25 og 30 millioner pesos (mellom 45 500 000 og 54 600 000 kroner), og betydelige aktiva i Bank of the Philippine Islands, San Miguel Corporation og Monte de Piedad & Savings Bank. Kirken har dessuten investert store summer i en radiostasjon, en avis, et reisebyrå og et sykehus. Og gjennom et datterselskap eier og driver den skoler.
Den religiøse uvitenhet blant katolikkene i Filippinene skyldes således ikke utelukkende mangel på prester, men snarere det at de prester som finnes, i mange tilfelle er opptatt med andre ting.
De praktiserer ikke det de forkynner
Katolikker i Filippinene er også klar over at kirken står overfor et annet alvorlig problem. Rodolfo G. Tupas, som skriver i Sunday Times Magazine, er av den oppfatning at «den største oppgave som kirken står overfor, er å praktisere det den forkynner».
I fjor tok biskopene i Filippinene to ganger til orde mot korrupsjon blant offentlige tjenestemenn, men andre katolikker er av den oppfatning at det først og fremst er kirken som må ta skylden for denne korrupsjonen. Biskop Gaviola innrømmer for eksempel at «når biskopene fordømmer svindel og korrupsjon i regjeringen eller taler mot misbruk av rikdom, er det mange som undres på hvorfor ikke kirken heller feier for sin egen dør».
Spaltisten Carmen Guerrero-Nakpil sa også i sin spalte for 15. november 1970 at filippinerne er slik som kirken har formet dem. To uker senere skrev den samme skribenten at ettersom kirken i Filippinene i lang tid har vært en maktfaktor i landets politiske liv, må den nå påta seg ansvaret for feil og urettferdigheter som er begått tidligere i samfunnet.
Alfredo Roces sa dessuten i sin spalte i Manila-avisen Times for 3. juni 1970 at pavens besøk ville rette søkelyset mot Filippinene som en nasjon som har vært katolsk i mange hundre år, og spørsmålet blir derfor: Hvilke resultater kan folket vise til? Kardinal Rufino J. Santos innrømmet: «Hvordan forholdene i landet enn er, på det politiske område eller andre områder, kastes det tilbake på kirken.»
Er det bare «ren og skjær tilfeldighet», som en skribent uttrykte det, at «det er mer fattigdom og større sosial ulikhet i tradisjonelt katolske land, og at utviklingen der foregår mye langsommere»?
Dette er ikke beskyldninger som ateister kommer med, men det er spørsmål som oppriktige katolikker i Filippinene stiller. Disse ting får katolikker over hele verden til å spørre seg selv om deres religion virkelig frambringer gode frukter.
Henvendte seg til de unge og til de fattige
De ting som er blitt trukket fram her, er noen av de problemer som paven ble stilt overfor på sitt tre dager lange besøk i Manila i tiden fra 27. til 29. november 1970. Det er derfor ikke overraskende at paven i tillegg til å forrette tre messer under sitt besøk tok seg tid til å søke kontakt med dem som er blitt forsømt av kirken, eller som kirken har støtt fra seg, nemlig de unge og de fattige.
I kristenheten er det alminnelig kjent at de unge vender seg bort fra kirken, og dette er også tilfelle i Filippinene. Under sitt besøk i Filippinene henvendte paven seg således til de unge ved Santo Tomas universitet, hvor han talte til en gruppe studenter og roste vår tids unge for deres foretaksomhet.
De fattige er en annen gruppe som trenger å bli vigd oppmerksomhet, og paven henvendte seg derfor også til dem. Han besøkte en fattig familie som besto av ti medlemmer, i dens hjem i slumkvarteret Tondo, og han sa ved den anledning: «Jeg føler det som min plikt å kunngjøre overfor dere at kirken elsker dere, at den elsker dere som er fattige.» Han sa videre som en indirekte innrømmelse av den forsømmelse kirken tidligere har gjort seg skyldig i: «Og jeg vil derfor også si at kirken må vise dere kjærlighet, gi dere støtte og også på det praktiske plan hjelpe dere og legge gavmildhet for dagen.»
Paven så således i øynene det som biskop Gaviola hadde vært inne på flere måneder tidligere: «Hvis vi mister arbeiderklassen og ungdommen, vil kirken gå til grunne.» Men er det ikke mulig at kirken allerede har mistet disse gruppene?
Da paven ankom, holdt de asiatiske biskoper sin konferanse, hvor biskoper fra 15 land i Asia deltok, og hvor de samme spørsmålene ble vigd stor oppmerksomhet, noe som framgår av konferansens mottoer, «De asiatiske folks utvikling» og «Sjelesorg for universitetsstudenter».
Den komité som biskopene hadde nedsatt til å ta seg av spørsmålet om sjelesorg for universitetsstudenter, sa at «60 prosent av befolkningen i Asia er under 25 år». Dette, sa komitéen, «gjør at den voksende asiatiske studentbevegelse gir grunn til stor bekymring». Biskopene erklærte også at den katolske kirke skal være «de fattiges kirke». Men vil en slik erklæring overbevise de fattige og få dem over på kirkens side når kirken i lang tid er blitt identifisert med de rike?
Er det kristent?
Iakttagere kunne ikke unngå å legge merke til den vekt som ble lagt på sosialt arbeid i stedet for på folkets åndelige behov. En skribent i avisen Daily Mirror for 30. november 1970 sa således: «Paul er moderne. Paul VI, som har tilpasset seg en verden som blir mer og mer agnostisk, for ikke å si ateistisk, en verden som betrakter det å nevne Guds navn som dårskap, kom i sine taler med få hentydninger til slike gamle katolske yndlingsuttrykk som forsoning, helliggjørelse og frelse. Han benyttet i stedet ord av samfunnsmessig art: brorskap, harmoni, samarbeid, foretaksomhet, sosial rettferdighet og fred.»
Det gjenstår imidlertid å spørre: Er dette kristent? Jesus henviste til Guds himmelske rike som det middel som skal gjennomføre de reformer som menneskeheten har behov for. Dr. Benito F. Reyes, som er rektor ved et universitet i Manila, og som selv er katolikk, sa imidlertid nylig følgende om den katolske kirke: «Den synes ikke lenger å ha himmelen som sitt mål; den synes nå mer å ha jorden som sitt mål. Den har store templer og praktfulle altre, men den har liten tro og enda mindre kjærlighet.»
Men viser ikke Bibelen at de kristne er forpliktet til å ta seg av dem som er i nød materielt sett? Jo, det gjør den, men legg merke til hva den også sier i denne forbindelse: «En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres trengsel, å holde seg selv uplettet av verden.» (Jak. 1: 27) Det er også et viktig krav til de kristne at de skal holde seg «uplettet av verden». Det er imidlertid tydelig at den katolske kirke i høyeste grad er en del av verden.
De første kristne sørget riktignok for at enker fikk sine behov dekket, men la de størst vekt på slike ting? Bibelen viser at Jesus Kristus og hans apostler ikke ignorerte de behov som deres medmennesker hadde i fysisk henseende, men det førte ikke til at de sluttet å forkynne Guds Ord, som var deres hovedoppgave, og begynte å tjene ved bordene. Apostlene sa at de ville holde ved i «ordets tjeneste». Hva førte det til? Det førte til at «Guds ord hadde framgang». — Ap. gj. 6: 4, 7.
Kan den form for religion som paven gjør seg til talsmann for, kalles kristen? Nei, ifølge mange filippinske katolikker kan den ikke det. Dr. Benito Reyes, som ble sitert tidligere, sa for eksempel med beklagelse: «Den form for kristendom vi bekjenner oss til, er en degenerert form for kristendom helt forskjellig fra den kristendom som ble praktisert av denne religions guddommelige grunnlegger, hvis liv var preget av enkelhet, og som la vennlighet og kjærlighet for dagen.» «Det er en falsk og tilgjort form for kristendom uten Kristus. Den kan ikke frelse oss, for den har mistet sin evne til å frelse. Den kan ikke gi oss Kristus, for den har mistet ham.» Er det en slik form for religion du ønsker å ha?
Pavens besøk rettet i sannhet søkelyset mot den katolske kirke i Filippinene. Men som følge av at filippinske katolikker har foretatt denne selvransakelsen, er det blitt reist viktige spørsmål som katolikker verden over trenger å stille seg selv. Hvis de frukter en religion frambringer, ikke er kristne, kan da dens tilhengere stå i et rett forhold til Gud? — Matt. 7: 18—20.