Hvorfor det ble verdenskrig

SARAJEVO, Serbia, Frans Ferdinand, panslavisme, Bosnia og Hercegovina, Gavrilo Princip, Montenegro — dette er ukjente navn og ukjente steder for mange i vår tid, men for over 50 år siden, da nasjonene ble revet med i den verste krig fram til da, ble de overalt forbundet med død og ødeleggelse.

Hvis du hadde levd om våren i 1914, ville du ikke ha kunnet forestille deg at den verden som du kjente så godt, om kort tid skulle bli ødelagt og vansiret. Folk holdt riktignok fremdeles øye med «Europas kampplass», Balkanstatene, hvor lokale kriger nylig var blitt avsluttet. Men stort sett var det fred i verden, og det så også ut til at freden skulle vare i overskuelig framtid.

Hvilke begivenheter og omstendigheter var det som ga støtet til denne katastrofen, som satte verden i brann og førte ødeleggelser over de fleste land?

Den mest direkte årsaken var mordet på erkehertug Frans Ferdinand. Men hvordan kunne et mord få så vidtgående følger? Den myrdede var Østerrike-Ungarns tronfølger. Morderen, Gavrilo Princip, en ung, serbisk student, skjøt ham da han kjørte gjennom Sarajevo. Hva som var motivet? Selv nå kjenner en ikke med sikkerhet svaret på dette spørsmålet. Men denne ene begivenheten ga i hvert fall støtet til en lang rekke begivenheter, som førte til at hele verden i løpet av få uker ble innblandet i en krig.

Østerrike-Ungarns regjering kom med krav overfor Serbias regjering. Stormaktene — Russland, Frankrike, Tyskland og Storbritannia — var ute av stand til eller uvillige til å gjøre noe for å forhindre en européisk krig. Det så i stedet ut til at alle de krefter som var blitt samlet i løpet av de foregående årtier og århundrer, nå fikk fritt løp. Resultatet var KRIG. Hvilke krefter var det så som frambrakte krigens redsler? La oss se på de fire viktigste og mest innflytelsesrike — innviklede allianser, nasjonalismen, imperialismen og militarismen — og vurdere den rolle hver av disse faktorene spilte.

Innviklede allianser

En lang rekke allianser hadde inndelt nasjonene i to rivaliserende maktgrupper. Frankrike hadde lidt nederlag i den tysk-franske krig i 1871. Tyskland tok initiativet til noen av disse alliansene for å isolere Frankrike og hindre franskmennene i å ta hevn. Tyskerne sluttet først en allianse med Østerrike-Ungarn, som senere ble utvidet til en trippelallianse, idet Italia kom med. Disse landene inngikk også en avtale med Russland, og Frankrike var tilsynelatende isolert og hjelpeløst. Selve ordlyden i traktatene var i det store og hele hemmelig, men det var alminnelig kjent at partene lovte å støtte hverandre i tilfelle krig.

Maktskiftet i Tyskland bidro også til at bildet hurtig forandret seg. Vilhelm II var nå keiser, og Bismarck ble avsatt som kansler. Den nye keiseren holdt ikke vennskapet med Russland ved like, og han gjorde Storbritannia foruroliget ved sin «sabelrasling». Hans program for utvidelse av flåten og hans krav om en «plass i solen» tvang England til å revurdere sitt langvarige rivaliseringsforhold til Frankrike. Utviklingen i Det fjerne østen, spesielt den russisk-japanske krig, hadde i mellomtiden gjort engelskmennene mildere stemt overfor Russland. Slik gikk det til at den andre maktgruppen, Russland, Frankrike og Storbritannia, ble dannet.

I 1914 var det således balanse i forholdet mellom stormaktene. De var tre mot tre. Mange mente at en slik maktbalanse var den beste garanti for at freden ville bli bevart. De ting som skjedde, skulle vise at de tok feil.

Nasjonalismen

Når vi ser på et verdenskart fra våren 1914 og sammenligner det med et moderne kart, ser vi at verden har gjennomgått store forandringer hva politiske grenser angår. Og vi kan spørre: På hvilken måte bidro grensene i 1914 til at krigen brøt ut?

For det første bør vi merke oss at det riket som bar navnet Østerrike-Ungarn, omfattet mange nasjonaliteter som var misfornøyde med sin manglende selvstendighet. Dette var særlig tilfelle i Balkanstatene, hvor Serbia ønsket at alle slavere i området skulle være underlagt dets myndighet. Men Østerrike-Ungarn hadde nylig annektert provinsene Bosnia og Hercegovina, trass i at de hadde en slavisk befolkning. Det så ikke ut til at Russland skulle få oppfylt sin drøm om å danne en panslavisk union av et eller annet slag. Russerne følte seg derfor forpliktet til å støtte serberne.

I Vest-Europa var det nå et annet stridens eple. Etter den tysk-franske krig hadde Tyskland tatt to provinser fra Frankrike, Alsace og Lorraine. Franskmennene ble rasende over tapet av disse territoriene, som hadde en viktig strategisk beliggenhet og dessuten var av stor betydning for handelen. Polen hadde tapt deler av sitt slavisk befolkede område til Tyskland (Preussen), og dette ble et ømt punkt for Russland. Og Russlands forhåpninger om å skaffe seg isfrie havner ved Egeerhavet og Adriaterhavet ble gjort til skamme.

Når vi til det ovennevnte føyer de nasjonale mål andre stater, for eksempel Italia, Hellas, Bulgaria, Romania og Tyrkia, satte seg, forstår vi at nasjonalismen som en forstyrrende faktor trådte sterkt i forgrunnen i begynnelsen av det 20. århundre. Alle folkegrupper følte at retten var på deres side, når de prøvde å oppnå frihet og enhet.

Imperialismen

Når vi nå tar for oss utviklingen fram til katastrofen i 1914, må vi ikke overse at de nye nasjonale statene Tyskland og Italia ble dannet i siste halvdel av det 19. århundre. Før den tid hadde de bestått av en mengde småstater, som bare var løst knyttet til hverandre. Når de nå var forent og følgelig også sterkere, utgjorde de foruroligende faktorer for Frankrike og Storbritannia, som var eldre og bedre etablerte stater. De eldre statene hadde allerede tatt store områder av verden i besittelse som kolonier, hvor de hentet råstoffer til sin industri, som nå var i rask utvikling. De hadde bare etterlatt ubetydelige landområder til de nyere statene.

Hvis vi på nytt kaster et blikk på verdenskartet fra 1914, vil vi se at også land som Italia og Tyskland var i besittelse av oversjøiske territorier. Det var imidlertid Storbritannia og Frankrike som hadde de beste og de største territoriene. I år 1900 hadde disse to maktene bare i Afrika kontroll over et territorium på nesten 15 millioner kvadratkilometer med en befolkning på over 67 millioner. Tyskland og Italia hadde på den annen side et territorium på bare fire millioner kvadratkilometer med cirka 12 millioner innbyggere.

Det var denne store forskjellen som fikk tyskerne til å kreve en «plass i solen» for å kunne høste det de mente var fordelene ved et stort, oversjøisk rike — råstoffer, monopoler, områder hvor kapital kunne investeres, og økt arbeidskraft. De nasjonene som ikke hadde disse fordelene, følte at de hadde et alvorlig handikap i konkurransen med andre land i en stadig mer industrialisert verden.

Imperialismens ambisjoner gjorde seg ikke gjeldende bare i kolonispørsmålet. De omfattet også ønsket om å øke innflytelsen i områder som grenset opp til hjemlandet. Russland og Østerrike hadde for eksempel et felles ønske om å oppnå herredømme i Balkanstatene. Tyskland bygde Berlin-Bagdad-jernbanen i den hensikt å skaffe seg rikdommer fra Midt-Østen. Storbritannias stilling der ble derved truet. Russland øvde press på Tyrkia for å få en andel i kontrollen av Dardanellene og få utløp for sin eksport.

Italienerne hadde også sine mål, ikke bare i Afrika, men også på østsiden av Adriaterhavet, som de håpet å kunne gjøre til en «italiensk sjø». Dette førte til at det ble konkurranse mellom Italia og Russland, Serbia, Montenegro og Østerrike. I sine bestrebelser for å forbedre sin stilling i Nord-Afrika krenket Frankrike både Tyskland og Italia, som begge hadde gjort seg visse forhåpninger i forbindelse med Libya, Algerie og Marokko. Imperialismen frambrakte således en labyrint av motstridende forhåpninger og skapte en atmosfære av mistenksomhet og mistro.

Militarismen

En annen vesentlig faktor som ubønnhørlig bidro til krigen, var utviklingen av krigsmaskineriet i alle landene i Europa. Etter den tysk-franske krig antok alle européiske land den tyske ordning med alminnelig utskrivning til militærtjeneste. I 1914 var det således cirka tre og en halv million mann i de stående hærer og ytterligere millioner i de trenede reservestyrker.

Hvert land hevdet naturligvis at dets forberedelser bare var av defensiv art. Statsmennene var mindre villige til å forhandle i god tro så lenge de følte at de hadde en militær makt i ryggen. Men det farligste var kanskje den sinnsinnstilling som oppsto som følge av denne opprustningen. I sin bok The Roots and Causes of the Wars sa J. S. Ewart: «Militarismen er en holdning hvor en godkjenner krig som en opphøyd, edel beskjeftigelse.» I alle land var målet å forberede befolkningen fysisk og mentalt på at det kanskje ville bli krig.

Da Serbia krenket Østerrike, bestemte Østerrike seg derfor for å straffe Serbia, men så støttet Russland Serbia og truet tilsynelatende Østerrike. Østerrike søkte støtte hos Tyskland, mens Russland på sin side fikk hjelp fra Frankrike, og til slutt trådte Storbritannia støttende til på Frankrikes side. Verden lot seg bli innviklet i en krig, uten å tenke på de fryktelige følger det ville få.

Følgene

Og hva ble følgene? Det er blitt anslått at krigens økonomiske tap beløp seg til nærmere 2500 milliarder kroner. Tallet på drepte kom opp i 13 millioner, mens ytterligere 28 millioner var såret eller ble meldt savnet. Men fikk alle disse blodsutgytelsene, denne sløsingen med verdier, noen gode og varige resultater? En forfatter kom med denne skrytende uttalelsen i 1918: «Selv den mest praktiske valutahandler . . . må si seg enig i at blodet ble utøst for et godt formål, at verdiene ble vel anvendt. . . . Millioner av kjekke, ivrige ungdommer lærte å dø på en fryktløs og ærefull måte. De døde for å lære vandalnasjonene at menneskeheten aldri mer vil tillate at mennesker blir utnyttet for militaristiske formål . . . [dette førte til] at den opplyste frihet ble utbredt, og til at eneveldet ble avskaffet.» Var det noe virkelig grunnlag for å komme med en slik uttalelse?

Verdensbegivenhetene siden 1918 har vist hvor feil han tok. Krigen hadde ikke trygget verden for demokratiet. Det var ikke en krig som gjorde slutt på all krig. Den førte bare til at problemene ble større og flere. I 1920-årene falt de fleste av verdens økonomiske systemer sammen, og så kom depresjonstiden. I 1930-årene oppsto diktaturene. Så kom den annen verdenskrig, som i realiteten bare var en fortsettelse av den første verdenskrig. Og denne krigen ble like resultatløs som den forrige. Også ved slutten av denne krigen gjorde en seg store forhåpninger for framtiden, men det gikk ikke lang tid før skuffelsene kom.

I de tiårene som har gått siden denne krigens slutt, har det vært en lang rekke kriger foruten depresjon, internasjonal spenning og anarki i stadig større målestokk. Trass i alle bestrebelser for å skape et stabilt verdenssamfunn gjennom internasjonale organisasjoner, for eksempel Folkeforbundet etter den første verdenskrig og De forente nasjoner etter den annen verdenskrig, blir verdensforholdene stadig verre.

I sin bok In Flanders Fields sa Leon Wolff følgende om den første verdenskrig og resultatene av den: «Den betydde ingenting, løste ingenting og beviste ingenting. . . . Menneskeslektens lederes moralske og mentale feil og mangler kom tydelig til uttrykk.» Det samme kunne sies om den annen verdenskrig. Ikke engang kirkesamfunnene har kunnet stanse den dårlige utviklingen. I The Encyclopedia Americana (1941-utgaven) skrev P. W. Hausman: «Verden kunne ikke unngå krig så lenge den var på randen av krig. Vi levde ikke i en kristen verden. Og mens de forskjellige lands prester forkynte kristendom [av deres eget merke], mønstret nasjonene hverandre, parat til å utøse blod.» Er framtiden noe lysere nå?

Framtiden

I alle disse vanskelige årene har tusener av mennesker undres på hvordan det hele skal ende. Allerede i slutten av det 19. århundre var det noen som lurte på om det kunne være en forbindelse mellom vanskelighetene i verden og Bibelens profetier. Utgiverne av en publikasjon som kom ut i 1914, sa: «Den gamle teorien om at jorden til slutt skal bli ødelagt av en eneste stor verdensbrann, står levende for oss når vi ser at krigens flammer slår opp på én gang over så å si hele Europa, som om sivilisasjonen og alle fredelige framskritt var fordømt.» Denne krigen viste seg imidlertid ikke å være Harmageddon, som Bibelens profetier taler om.

Oppriktige bibelforskere fant ikke desto mindre beviser i Bibelen for at året 1914 var et merkeår i menneskenes historie. I motsetning til de fleste mennesker i vår tid kjenner disse også grunnen til at menneskenes bestrebelser for å løse sine egne problemer slår feil. De har dessuten oppdaget at Bibelen inneholder løfter om at de nåværende, vanskelige forhold på jorden snart skal ta slutt, og at det vil bli innført en verdensomfattende tingenes ordning hvor alle fredselskende menneskers håp vil bli realisert.

Men hvordan vil det skje? Det vil ikke skje som et resultat av slike kriger som den første og den annen verdenskrig, men ved den allmektige Guds makt. (Åpb. 21: 1—4) Tenk på det! Det vil bli en verden hvor det ikke skal være sorg, pine eller død! Det vil aldri mer bli krig, noe som menneskene har vært plaget av i over 4000 år. Det vil bli innført evig fred! Ville du ikke like å leve i en slik verden? Da må du vende deg til Bibelen, for det er bare den som kan gi deg de opplysninger som kan hjelpe deg til å nå dette målet.