Se opp for myggen med lyren!
Av «Våkn opp!»s korrespondent på Trinidad
MANGE tropiske og subtropiske land er hjemsøkt av en liten vinget skapning som foretrekker å bevege seg omkring etter mørkets frambrudd. Denne lille skapningen, som er av hunkjønn, har på ryggen eller forkroppen en tegning i form av en lyre, som gjør det lett å identifisere den. Den lyden den frambringer når den flyr, blir ikke frambrakt av denne lyren, men ved vingenes vibrasjoner. Denne lyden er ikke en fryd for øret, men virker som en trusel, for denne lille, vingede skapningen er hovedsakelig opptatt med å suge blod. Den er vektoren eller smittebæreren av den fryktede gule feber. Den er en mygg og heter Aëdes aegypti.
De fleste har sikkert lest om hvilken plage dette insektet var under byggingen av Panamakanalen. Siden da er det blitt gjort store framskritt når det gjelder å bekjempe denne myggen. Det er nå sjelden at vi hører om epidemier med gul feber. Grunnen til dette er at en til stadighet fører krig mot den farlige fienden.
Hvis du er i tvil om hvorvidt det er nødvendig for utsatte land å fortsette å bekjempe Aëdes aegypti, bør du legge merke til følgende oversikt: I 1965 var det i Senegal i Afrika 243 tilfelle av gul feber, og 216 av disse førte til døden. Samme år var det i søramerikanske land 73 tilfelle med 69 dødsfall. De samme søramerikanske land hadde i 1966 ytterligere 170 tilfelle, som førte til 97 dødsfall. I løpet av de første sju måneder av 1967 hadde disse landene 11 tilfelle av gul feber med 11 dødsfall.
Smittesprederen avsløres
Folk som bor på de steder som er hjemsøkt av gul feber, har lenge vært kjent med denne sykdommen. Så tidlig som i 1648 ble dens herjinger beskrevet i Mexico. Schotte beskrev en epidemi av gul feber blant de britiske tropper i Senegal i 1778. De forente stater har opplevd to store epidemier, en i Philadelphia i 1793 og en i New Orleans i 1905. Foruten dette var det naturligvis tusenvis som døde av denne plagen under byggingen av Panamakanalen. Det ser ut til at denne smittebærerens opprinnelige hjemsted var Afrika. Det var utvilsomt slavehandelen som førte både sykdommen og myggen til Amerika.
I løpet av en periode på 20 år, fra 1881, foretok Carlos Findlay forskjellige vitenskapelige undersøkelser for å finne ut hva som var årsaken til gul feber. Han fant den skyldige, nemlig myggen med lyren. Resultatene av hans undersøkelser ble senere bekreftet. Aëdes aegypti var vektoren — den levende skapningen som overførte sykdommen fra ett offer til det neste. Det smittestoff som framkaller denne feberen, betegnes som et virus. Det kan lett drepes ved hjelp av varme, men bevares ved nedkjøling.
Når en smittebærende mygg stikker en person som er mottagelig for smitte, utvikler viruset seg i løpet av en periode på fra tre til seks dager. Pasienten har feber, kuldegysninger og hodepine. Han blir sterkt utmattet og får ofte gulsott.
Bare i løpet av de første tre dager av sykdommen kan en annen mygg oppta smittestoffet i seg når den suger blod fra den syke. Alle de mygg av arten Aëdes aegypti som gjør det, blir potensielle smittebærere. Omkring 12 dager etter at denne myggen har stukket en smittet person, er den i stand til å smitte enhver som er mottagelig for smitte, og det er den i stand til så lenge den lever, det vil si fra fire til seks uker.
Denguefeber er en annen epidemisk infeksjonssykdom som kan overføres ved denne myggen. Den er ikke dødelig, men den kan bli spredt over et større geografisk område enn gul feber. Den som er blitt smittet, er arbeidsudyktig i omkring tre uker og får sterke smerter i leddene og musklene. Ettersom denguefeber gjør folk arbeidsudyktige, kan den hurtig gripe forstyrrende inn i arbeidslivet.
Gulfebermyggen er lett a identifisere, ikke bare på grunn av den tydelige tegningen av en lyre på forkroppen, men også på grunn av de hvite ringer den har rundt beina og bakkroppen. Den føler seg helt hjemme blant menneskene og lever nesten utelukkende av menneskeblod. Ettersom det er blitt grundig fastslått at den er vektoren av gul feber og denguefeber, gjør en vel i å fortsette å bekjempe den og ikke gi den anledning til å slå seg ned noe sted.
Hvordan den går fram
Myggen med lyren liker å legge sine egg i rent, friskt vann, og den har en fin nese for slikt vann. En kan i virkeligheten oppsamle egg i beholdere med friskt vann. Hvis en setter denne fellen på et skyggefullt sted og det finnes en mygg med egg i nærheten, varer det ikke lenge før det blir lagt egg der. Takrenner, blomsterpotter, hermetikkbokser, tønner til oppsamling av regnvann, hule trær og til og med vannpytter er alt sammen steder hvor den legger sine egg. Utviklingen fra egg til voksen mygg tar vanligvis ni dager. Det er imidlertid noe som er spesielt karakteristisk for denne myggens egg.
Mens eggene til malariamyggen, Anopheles, alle begynner å bli utklekt samtidig og må bli utklekt i løpet av en uke hvis de ikke skal dø, noe de gjør hvis forholdene ikke er fuktige nok, forholder det seg annerledes med eggene til Aëdes aegypti. Utklekkingen av dem stopper opp hvis forholdene blir for tørre, men selv om det fortsetter å være tørt en tid, kan de ligge i dvale et helt år, og utklekkingen kan så fortsette når forholdene igjen blir fuktige nok.
Hvor lett er det ikke da for denne myggen med lyren å sende sitt avkom mange hundre kilometer av sted! Store og små skip som pløyer farvannene mellom øyene i Det karibiske hav og beseiler de internasjonale ruter mellom havnene der og de søramerikanske havner, er gode tilholdssteder. Alt som skal til, er en haug med brukte bildekk på et åpent skipsdekk eller noe annet som kan romme vann. Fru Mygg bare legger sine egg, og av sted bærer det med dem til steder langt borte.
Utrettelige anstrengelser
Helsemyndighetene, som har nøyaktig kjennskap til denne myggens særegne trekk og vaner, er i stand til å bekjempe denne farlige smittebæreren, men det er noe de må gjøre til stadighet. De bekjemper den på to måter, nemlig ved å forsøke å utrydde den og ved å vaksinere folk. På Trinidad er det mange tette skogområder. Omkring hvert 20. år blir brøleapene i disse skogene smittet med gul feber av myggen Haemagogus speggazzinii, og andre mygg i området får deretter smittestoffet i seg. En person som ikke er motstandsdyktig mot gul feber, og som begir seg inn i jungelen, kan bli angrepet av gul feber. Hvis han deretter vender tilbake til et tettbebygd område hvor det finnes mygg, er forholdene lagt til rette for en alvorlig epidemi.
Det er vanlig praksis å vaksinere alle som bor i de områder som ligger nær de tette skogene. Den vaksine som blir brukt, består av et virus som framkaller en mildere form for gul feber. Den blir framstilt i laboratorier og kalles 17D. Vaksinasjonen er nesten smertefri og har bare mindre eller ingen ettervirkninger. Den gjør den vaksinerte immun mot gul feber i minst ti år.
Både nasjonale og internasjonale organisasjoner har gjort mye for å holde myggen med lyren under kontroll og hindre den i å spre seg fra ett land til et annet. Noen land i Det karibiske hav og også De forente stater viste liten interesse for disse tiltakene så lenge de ikke selv var berørt av problemet. I 1963 og 1964 ble imidlertid området i Det karibiske hav og de sørlige statene i USA rammet av en alvorlig epidemi av denguefeber. På Trinidad og Tobago hadde en på det tidspunkt ikke et eneste tilfelle av sykdommen.
De forente stater har nå iverksatt en stor utryddelseskampanje, som koster millioner av dollar, og også andre land har gått inn for å bekjempe denne myggen. På det møte Pan American Health Organization holdt i Washington, D.C., i 1967, ble det truffet tiltak for å få i stand et bedre samarbeid mellom de land som er berørt av problemet. Hva er så målet? Å befri den vestlige halvkule for den fryktede vektor, Aëdes aegypti.
Det virkelige utryddelsesarbeid blir utført av arbeidslag som har fått spesiell opplæring. Menn blir sendt ut til alle deler av landet for å oppspore de steder som er hjemsøkt av mygg. Hus blir sprøytet med insektdrepende midler. Vannbeholdere på skip og i og omkring husene blir undersøkt. Hvis det finnes noen som helst spor etter myggen, går sprøytemannskapene straks til verks og fortsetter å sprøyte inntil alle spor etter den er fjernet.
Det har imidlertid vist seg at Aëdes aegypti kan bli resistent overfor de forskjellige kjemikalier som blir brukt i de insektdrepende midler. Et middel som inneholdt Dieldrin, var tidligere effektivt på Trinidad. I 1959 oppdaget en at myggen var blitt resistent overfor dette middel. En gikk da over til å bruke Dieldrin og Gamma B.H.C., og i løpet av et år var landet befridd for myggeplagen. På det nåværende tidspunkt oppnår en gode resultater ved å gjøre bruk av et insektdrepende middel som inneholder organisk fosfat. Men hvor lenge det vil være virkningsfullt, er det ingen som vet.
Hva den enkelte kan gjøre
De som bor i disse farlige områdene, og også de som reiser i slike områder, kan beskytte seg selv, sin familie og andre mot denne plagen. Beholdere og andre kar hvor regnvann kan bli oppsamlet, må ikke stå utildekket. Vann som blir oppbevart i åpne beholdere bør være tildekket med et lokk eller i det minste med et nett som er så tett i maskene at det kan holde myggen ute. Nettet må ikke henge ned i vannet, for da vil myggen få anledning til å legge sine egg i det vann som ligger over nettet. Hvis du bor i eller skal reise til et område hvor det finnes gulfebermygg, kan du også treffe den enkle forholdsregel å sove under et moskitonett.
Hvorvidt en skal la seg vaksinere, er noe en selv må avgjøre. Enkelte land i tropene forlanger imidlertid at tilreisende har en gyldig attest som viser at de er blitt vaksinert mot gul feber. Hvis du ønsker å reise til et slikt land, bør du huske å la deg vaksinere minst ti dager før du reiser. Du vil da kunne glede deg over ditt opphold i tropene og ikke behøve å være redd når du hører lyden av myggen med lyren.