Lær å gå tur i fjellet

Av «Våkn opp!»s korrespondent på De britiske øyer

PARKERINGSPLASSEN var i ferd med å fylles med biler. Det var tydelig at mange ønsket å avlegge et besøk i Peak District, en nasjonalpark som er godt kjent blant fotturister og fjellklatrere i Midt-England. Noen hadde bare kommet hit denne kjølige maimorgenen for å besøke landsbyen og gå tur på veiene og stiene i nærheten. Andre var i likhet med oss utstyrt med lange støvler og ryggsekk og hadde forvisset seg om at de hadde med seg det de ville trenge på en tur i fjellet.

Hva er det som gjør at det hvert år er stadig flere mennesker som søker til fjellene i det landet hvor de bor? Dette er en form for avkobling som de kanskje finner at alle i familien eller noen kamerater kan ha utbytte og glede av. Mange har et sterkt ønske om å komme bort fra de overfylte gatene og vandre trygt omkring i fjellet. Å gå tur i fjellet kan i sannhet sies å representere en utfordring, for været kan forandre seg, eller det kan oppstå situasjoner som får selv erfarne fotturister til å betrakte fjellet med respekt. Min hustru og jeg og våre tre barn dro imidlertid av gårde for å koble av sammen i noen timer.

Hemmeligheten ved å gå tur i fjellet

Det var deilig å kunne gå langs veien bort imot den stien vi ønsket å følge. Bak en steinmur til venstre for oss rislet en bekk av sted. På en leirplass i nærheten var det et yrende liv. Vi hadde sett fram til denne fotturen i en tid nå, og i de siste månedene hadde vi forsøkt å spasere litt i Week-endene, slik at også vår åtte år gamle datter kunne klare å gå mange kilometer gjennom ulendt terreng. Det at vi hadde gått turer på veiene i nærheten av vårt hjem, viste seg å være til stor hjelp for oss da vi foretok denne turen. Det ville være meget uforstandig å foreta en lang spasertur i åpent lende uten å ha lagt et skikkelig grunnlag på forhånd.

Den stien vi gikk på, slynget seg nå gjennom en liten husklynge som var omgitt av noen trær. Et lite stykke lenger framme gikk vi gjennom en port, og så var vi på vei mot heiene. Noen sauer sluttet å beite og sto bare og stirret på oss. Etter hvert som vi gikk oppover stien, la vi merke til at vinterregnet hadde gravd dype spor i stien, og løse steiner gjorde det vanskelig for oss å ta oss fram. Vi var glade for at vi hadde støvlene våre, for de var til stor hjelp for oss. Disse støvlene har en såle som gjør det mulig for en å få godt fotfeste og avdemper støt. De gir også anklene støtte og blir vanligvis kjøpt et nummer for store, slik at en kan ha to par strømper eller sokker i dem og holde seg god og varm på beina.

Ifølge kartet vårt hadde vi nå kommet opp i en høyde av 329 meter, og vi stoppet for å ta oss en liten hvil. For å ha glede av en tur i fjellet må en sørge for å komme inn i en viss rytme og bestrebe seg på å sette hele foten i bakken når en går. Ved å gå på en rolig og jevn måte vil en dessuten ta hensyn til dem i gruppen som ikke orker så mye. En hvil av og til er i høyeste grad nødvendig. Det beste er å ha en kort hvileperiode med jevne mellomrom. En som leder en gruppe på tur i fjellet, bør passe nøye på at medlemmene av gruppen ikke sprer seg over et større område og kommer bort fra hverandre. Alle i gruppen vår fikk et sukkertøy, men ingen kastet papiret fra seg. Så bar det av sted igjen.

I det fjerne kunne vi tydelig se utkanten av høysletten, og Andrew fikk der øye på en gruppe underlige sandsteinsblokker som vi brukte som landmerke. Av erfaring visste vi at vi tilbakelegger omtrent fire kilometer i timen i ulendt terreng, og at vi kunne legge til en halv time for en stigning på 300 meter. På bakgrunn av kartet anslo Anne at vi ville nå fram til blokkene på litt under en time.

Passende klesdrakt nødvendig

Vi gikk over en steinbro over elven og tok fatt på den delen av ruten som kalles Jakobs stige — en naturlig stige i stein, som snart fikk oss til å puste tungt og satte musklene i beina på en hard prøve. Da vi nådde toppen, var vi framme ved utkanten av Kinderplatået. Da vi så oss tilbake, kunne vi se den stien vi hadde fulgt, og dalen, som nå lå langt der nede. Over oss sang en lerke, og en kjølig bris understreket betydningen av å være passende kledd.

Anorakker eller vindjakker egner seg godt til slik bruk, særlig når en har en strikkejakke under. Benklær som er laget av et varmt stoff, ikke tynt bomullstøy, egner seg ypperlig for begge kjønn. En lue som kan trekkes ned over ørene, eller en hjelm og skjerf og vanter vil også kunne hjelpe en til å holde seg god og varm. Jeg hadde som vanlig forsikret meg om at vi alle sammen hadde en ekstra genser med oss i ryggsekken, men denne formiddagen fikk vi ikke bruk for dem. Seks hundre meter over havet kan temperaturen være mellom tre og fire grader lavere enn nede ved havoverflaten. Vi har også med oss en regnfrakk- eller kappe av nylon i tilfelle det skulle begynne å regne.

Du undres kanskje på om det er nødvendig med alt dette utstyret bare for en fottur. Vaktmenn og representanter for redningsorganisasjoner kan fortelle at mange av dem som drar på tur i fjellet, har for lite på seg og har for dårlig utstyr.

Nyttig utstyr

Etter en liten tur var vi framme ved den gruppen med underlige sandsteinsblokker som vi hadde sett tidligere, og vi fant ut at her ville det passe å spise nisten vår. Noen smørbrød og litt sjokolade og frukt er både godt og styrkende. De få ting som det er nødvendig å ha med, nemlig ekstra klær, mat og kanskje litt førstehjelpsutstyr, vil en få plass til i en hvilken som helst liten ryggsekk. En kan ha med seg en fløyte eller en lommelykt, som en kan bruke for å tilkalle hjelp hvis det skulle bli nødvendig. Alt gikk imidlertid som det skulle, på turen vår. Vi skulle nå ta fatt på den neste etappen.

For å kunne passere toppen på den høysletten som vi nå befant oss på, trengte vi ikke bare et kart, men også et kompass. Foran oss lå et myrlendt område uten noen spesielle trekk, uten opptråkkede stier, trær eller veivisere. Et lommekompass kan være til stor hjelp og er i noen tilfelle helt nødvendig for å komme trygt gjennom et område som dette. Å gå etter kart og kompass er noe en fort kan lære seg.

Da vi hadde funnet ut hvilken retning vi skulle gå i, pekte min hustru på en høyde i det fjerne som vi kunne sette kursen mot. Det er bra å lære å sette sin lit til kompasset i stedet for instinktet, for uten et slikt hjelpemiddel kan en komme til å gå i ring. Så trasket vi av sted over den bløte mosen med barna foran oss. Snart sklidde vi ned de svarte, myraktige sidene i de dype dreneringsgrøftene som vi måtte over. Så måtte vi slite og streve for å komme opp på den andre siden. Vi nærmet oss imidlertid sakte, men sikkert vårt neste landmerke, en høyde i terrenget som viste seg å være en stor stein som stakk opp av jorden. Vi passerte enda en grøft og måtte gi de minste barna en hjelpende hånd idet vi kjempet oss fram mot den fastere del av myren. Vanlige sko ville ha blitt sittende igjen i gjørmen. Vi måtte så over et bredt elveleie, og sanden og det rennende vannet vasket snart bort gjørmen av støvlene.

Samtalen ble avbrutt da vi kom til en haug med store, brune steiner ved randen av en vakker foss. Vi tok oss tid til å beundre den stupbratte bergveggen ned mot skaret langt der nede. Barna pekte mot de forblåste heiene lenger nord, som var enda mer forblåst enn de heiene vi hadde gått over. Vi kunne kanskje ta en tur dit en annen gang. Vi spiste litt sjokolade for å samle krefter og orienterte oss enda en gang ved hjelp av kompasset. Her oppe, i en høyde av over 600 meter, var luften klar, og de eneste andre mennesker vi så, var en gruppe i det fjerne. Vi nærmet oss nå slutten på turen vår.

Litt over en time senere hadde vi klart å komme oss trygt ned langs den steinfulle sørhellingen og funnet en sti som førte til landsbyen. Der styrket vi oss på en kopp varm te. De to yngste barna kjøpte postkort. De ønsket å ha et minne fra turen. Jeg så opp mot randen av platået langt der oppe. Det hadde vært en flott dag. I ferien senere på året kunne vi kanskje forsøke å ta en tur til Lake District. Vi gledet oss ved tanken og satte kursen mot bilen og dro hjem.

Hvorfor ikke av og til forlate bilen, toget eller bussen og ta imot den utfordring som de vakre fjellene utgjør? Ved å foreta slike turer vil du etter hvert kunne lære å ferdes trygt og sikkert i fjellet.