På leting etter safirer
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Australia
AUSTRALIA er safirenes land, skjønt det er få som kjenner til det utenom dem som tilhører fagkretsen. Langs Australias østkyst finnes det over 94 steder hvor en kan finne safirer. Stadig flere familier har som hobby å dra på leting etter disse kostbare edelsteinene.
Det området hvor det er mest lønnsomt å lete, er ved Anakie i Queensland, som ligger cirka 320 kilometer inne i landet ved Steinbukkens vendekrets. Området dekker over 900 kvadratkilometer og sies å være det største i sitt slag i verden. En kan lete hvor som helst, forutsatt at det ikke er et sted som noen andre allerede har fått tildelt. Vi henvender oss derfor til bergverksdepartementet for å få tillatelse til å lete, Når vi har fått det, kan vi også beholde det vi finner, uansett hvem som eier eiendommen.
Den strålende safiren
Idet vi kjører innover mot Anakie, tenker vi på hvor vakker en safir er, og på de bemerkelsesverdige funn som er blitt gjort.
I 1876 fant noen gullgravere ved en tilfeldighet safirer i dette området, og i 1881 ble en systematisk utvinning igangsatt. Anakie-området har hatt en rekke blomstringsperioder, da en mengde menn kunne forsørge seg og sin familie ved å arbeide der, men det har også vært dårlige tider, da alle så nær som noen få pensjonister forlot området.
Verdens fem største safirer er blitt funnet i Anakie. Fire av dem ble slipt slik at de lignet fire amerikanske presidenter, og den femte er en stor stjernesafir. «Queenslands svarte stjerne» er på 733 karat og er en god del større enn den berømte «Indias stjerne», som er på 563 karat. Disse stjernesafirene har krystallstruktur og viser en lysende stjerne av reflektert lys.
Safirens skjønnhet har i lang tid vært lovsunget. Bibelskribentene omtalte den for flere tusen år siden. I sin beskrivelse av sin elskede hyrde sammenligner piken Sulammit hans midje med «et kunstverk av elfenbein, dekket med safirer». (Høys. 5: 14) Sions Skaper og Ektemann, Jehova, sa: «Jeg . . . bygger din grunnmur med safirer» da han talte om hvordan han skulle pryde Sion. (Es. 54: 5, 11) I de syn Esekiel fikk av Jehovas herlighet, så han to ganger noe «som lignet en trone», og som «så ut til å være av safirstein». (Esek. 1: 1, 26—28; 10: 1—4) Og den andre grunnsteinen i muren til «den hellige stad, det nye Jerusalem» var en safir. — Åpb. 21: 2, 19.
Safiren er en varietet av mineralet korund som er gjennomsiktig eller gjennomskinnelig. De best kjente safirene har forskjellige blåtoner, men det finnes safirer i alle regnbuens farger. Rød safir kalles imidlertid rubin. Store safirer er nesten like verdifulle som fine diamanter. Og rubiner på fire karat eller mer er verd mange ganger så mye som diamanter på samme størrelse.
Et bemerkelsesverdig trekk ved safiren er dens hardhet. Den er den hardeste stein i verden nest etter diamanten. Det er bare diamant som riper safir. Safirer blir derfor ofte brukt som slipemiddel eller poleringsmiddel. De blir også brukt som lager i instrumenter, og når en spiller grammofonplater, bruker en gjerne safirstift.
De første inntrykkene
Det er ikke noe særlig imponerende syn vi får av landsbyen Sapphire («Safir») idet vi kommer kjørende bortover den humpete grusveien. Husene skriver seg fra en by som ble anlagt for cirka 60 år siden. Det er nesten ti kilometer fra Sapphire og til den neste landsbyen, Rubyvale («Rubindalen»). På veien ser vi svære grushauger, så det er tydelig at det har vært noen her og gravd. Det er imidlertid aldri blitt funnet rubiner her. En fant en gang granater i området som en trodde var rubiner, og det er det som har gitt landsbyen dens navn. Vi ser også gamle blikkskur og en god del telt. Det regner sjelden i disse traktene, så det er ikke nødvendig å ha vanntett tak over hodet.
I Rubyvale fyller vi den 20-liters beholderen vår med drikkevann. Drikkevannet er gratis for alle skjerpere. Deretter kjører vi de åtte kilometerne til det stedet hvor en av «presidentsteinene» i sin tid ble funnet av en kvinne som laget frokost.
Her slår vi leir og velger ut et passende sted å grave, det vil si et uttørret elveleie hvor gruslaget er cirka 30 centimeter tykt. I dette gruslaget finner vi harde, faste, kiselholdige steiner, og det er en alminnelig oppfatning at den slags steiner må være til stede hvis en skal kunne ha noe håp om å finne safirer. En kan også finne andre mineraler, for eksempel ametyst, zirkon, granat og pleonast og fra tid til annen diamant.
Vi går i gang med arbeidet
Som redskaper trenger vi en hakke, en skuffe og en sil. Det finnes to vanlige måter å undersøke den silte grusen på. En kan gni grusen kraftig for å få bort stein og jord og så snu og vende silen i sollyset og se om det er noe som blinker. Eller en kan vaske grusen ved hjelp av en spesiell tingest, en «Willoughby», som består av en vannbeholder med en sil som er festet til en stang. Mulige edelsteiner blir holdt opp mot solen. Hvis det er en safir, kan en se gjennom den eller i det minste se fargepletter. Mange fine steiner blir funnet ved at en simpelthen ser nøye på jordoverflaten. Barn er særlig flinke til å finne steiner på den måten.
Det er mange vanskeligheter en har å kjempe med når en er på leting etter safirer — fluer, støv, tropisk varme og vannmangel. Vi ville ikke klare å holde det gående hvis vi ikke hele tiden hadde målet i tankene. Mens vi holder på med å lete, står plutselig Ordspråkene 2: 4 klart for oss: ’Let etter innsikt og forstand som om du graver etter skjulte skatter.’ Vi snakker sammen om hvor mye større mening disse ordene vil ha for oss nå, etter at vi selv har vært på «skattejakt».
Etter å ha lett i flere dager undersøker vi våre funn. Vi har funnet en rekke safirer, men de fleste er fulle av skår og feil og er absolutt verdiløse som edelsteiner. Blant de blå safirene vi har funnet, er det imidlertid en som vi tror kan bli en vakker stein når den blir slipt. Vi snur den og legger merke til at fargen skifter fra blått til lysegrønt. En annen safir har to tydelig atskilte farger.
Vi drar videre
Etter å ha fylt opp vannbeholderen og utstyrt oss med nye matforsyninger i Rubyvale drar vi videre de 29 kilometerne til Tomahawk Creek, Dette er et av de eldste finnestedene, men det er ikke blitt grundig gjennomarbeidet. Grunnen til det er at det er så vanskelig å komme hit. Det er bare de siste årene en har kunnet komme hit med bil uten vanskelighet. Det tar fremdeles cirka to timer å kjøre de 29 kilometerne, selv med en god bil.
Ettersom stedet er nokså avsidesliggende og de som kommer hit, er mer interessert i å grave enn i å skyte, får vi se kenguruflokker og også noen emuer, Australias store, egenartede fugler som ikke kan fly.
I Tomahawk Creek finnes det flere safirer, men det er ikke så mange av dem som er av beste kvalitet. Steinene her er hardere enn andre steder. De har en hardhet på opptil 9,5 på Mohs’ hardhetsskala. Diamant har en hardhet på 10.
Så er det på tide at vi drar tilbake. Vi kjører så de 56 kilometerne tilbake til Anakie og deretter de 37 kilometerne til The Willows, som er det stedet hvor en senest har gjort funn av betydning. Det skiller seg helt ut fra de andre stedene. Husene er pene og enkle og er faktisk moderne sammenlignet med husene de andre stedene hvor vi har vært. Her besøker vi en edelsteinssliper for å finne ut om noen av de steinene vi har funnet, egner seg til å slipes til førsteklasses edelsteiner.
Sliperens mening
Etter å ha undersøkt de over 100 safirene vi har funnet, velger han ut to. De andre steinene som ikke er så aller verst, kan likevel ikke komme opp i første klasse på grunn av forskjellige feil.
Han viser oss de feilene som er vanlige i safirer, særlig i de blå og grønne. Disse feilene gjør at steinene får liten verdi. En vanlig feil er at steinen er silkeaktig på overflaten. Når en stein med en slik overflate blir slipt, vil det vise seg rette, melkeaktige linjer eller flekker på overflaten. En annen feil er en spesiell glans som viser seg på safirens overflate som et sølvgrått eller bronsefarget skjær. Når steinen blir slipt, får den da gjerne svarte linjer. Blå safirer som har disse feilene, kan slipes til annenklasses edelsteiner, men grønne og gule safirer med disse feilene er ikke egnet til sliping i det hele tatt. Sliperen forteller også at alle steiner virker mørkere når de er blitt slipt.
Selv om vi ikke har gjort noen virkelig verdifulle funn, er vi ikke altfor skuffet. Vi er klar over at det finnes en skatt som er av langt større betydning og verdi. Den trofaste Job talte om denne skatten, som en utelukkende kan tilegne seg ved å studere Guds Ord, Bibelen. Han viste at den hverken kan kjøpes for gull eller safirer. Han sa: «Men visdommen — hvor skal den finnes? Og hvor har forstanden sin bolig? Den kan ikke kjøpes for kostelig gull, og dens pris ikke oppveies med sølv. Den oppveies ikke med Ofirs gull, med den dyre onyks og safir.» — Job 28: 12, 15, 16.