Jeg har tjent Jehova på Cuba i nesten 70 år

Livet i den lille landsbyen vår var godt og fredelig. Vi bodde nærme mange av slektningene våre, blant andre tanter, onkler og besteforeldre. Vi hadde nok å spise og nok penger til å klare oss.

Da jeg var rundt fem år, begynte foreldrene mine å studere Bibelen sammen med Walton Jones. Han brant for tjenesten, og han pleide å gå rundt ti timer bare for å komme til landsbyen vår. Hver gang han kom, samlet mange i familien seg hjemme hos besteforeldrene mine i timevis for å snakke om Bibelen. Foreldrene mine, og også onkel Pedro og tante Ela, elsket det de lærte, og det tok ikke lang tid før de ble døpt. Ela er nå nesten 100 år gammel, og hun er fortsatt pioner på Cuba.

På den tiden kunne Jehovas vitner på Cuba tilbe Jehova fritt. Vi var kjent for å forkynne fra hus til hus med kofferter fulle av bibelsk litteratur. Og vi gikk veldig mye! Da jeg var ung, var det «gunstige tider» i tjenesten for Jehova, og jeg har mange gode minner fra den perioden. Men det lå «vanskelige tider» foran oss. – 2. Tim 4:2.

DEN VANSKELIGE TIDEN KOMMER

Da jeg var rundt fem år, reiste pappa og onkel til en annen del av øya for å være med på et stevne. I løpet av turen ble begge syke med tyfoidfeber fordi de hadde drukket forurenset vann. Jeg husker at onkel mistet håret sitt da de kom tilbake, men han overlevde. Dessverre døde pappa. Han var bare 32 år.

Etter at pappa døde, bestemte mamma at vi skulle flytte inn til broren hennes som bodde i landsbyen Lombillo. Det betydde at vi måtte forlate slektningene våre, blant andre besteforeldrene våre, som vi var så glade i. Moren min, søstrene mine og jeg fortsatte å tjene Jehova.

Den 26. august 1957 ble jeg døpt i en kunstig dam i nærheten av Lombillo. Jeg var ti år gammel. Mindre enn to år senere ble livet til Jehovas vitner på Cuba snudd på hodet. I 1959 ble regjeringen styrtet, og et kommunistisk regime tok over.

Den nye regjeringen ville ha en sterk hær med mange soldater. Men fordi Jehovas vitner er nøytrale og ikke utfører militærtjeneste, ble livet til vitnene på Cuba veldig vanskelig. Vi kunne ikke lenger forkynne fritt og holde møter på samme måte som før. Etter hvert ble det forbudt å forkynne og holde møter, og flere hundre brødre ble satt i fengsel. Noen av dem ble slått av vaktene, og de fikk ikke nok mat. Av og til ble det servert mat som inneholdt blod, noe Bibelen sier at vi ikke skal spise.

Selv om arbeidet vårt var forbudt, fortsatte vi å møtes for å tilbe Jehova. (Hebr 10:25) Vi holdt til og med stevner på gårder og andre uvanlige plasser rundt om i landet. Jeg husker at en bror en gang lot oss få ha et stevne i en stor låve der han hadde sauer. Vi fikk ikke tid til å gjøre rent i låven eller ta ut sauene før stevnet skulle begynne. Men stevnet ble likevel holdt, med både symbolske og bokstavelige sauer til stede! – Mi 2:12.

Vi var veldig takknemlige for det harde arbeidet til de brødrene som sørget for at vi hadde åndelig mat på den tiden. Brødrene spilte for eksempel inn stevneprogrammet på kassetter, og så ble kassettene sendt rundt til brødrene og søstrene på Cuba. Noen ganger var det kun to brødre som fikk i oppgave å lage, holde og ta opp alle talene på et stevne. Fordi brødrene tok opp talene på hemmelige steder, hørte vi av og til haner som galte, og andre morsomme lyder i bakgrunnen. Hvis det ikke var elektrisitet på stevnestedet, lagde en bror strøm ved å trå på en sykkel som var koblet til en dynamo. På den måten fikk kassettspilleren strøm, sånn at vennene kunne høre programmet. Vi hadde ikke den friheten og all den litteraturen som vennene i andre land hadde, men vi hadde alltid det vi trengte for å ha et nært vennskap med Jehova. Vi tjente Jehova sammen, og det var vi veldig glade for. – Neh 8:10.

JEG BLIR PIONER, GIFTER MEG OG FÅR BARN

Da jeg var 18 år, begynte jeg som pioner i byen Florida. Rundt et år senere ble jeg utnevnt til spesialpioner i provinshovedstaden Camagüey. Der møtte jeg Emilia, en vakker søster fra Santiago de Cuba. Vi ble sammen, og innen et år var vi gift.

Jeg begynte å jobbe fulltid i en av de mange statseide sukkerrørfabrikkene. Emilia og jeg kunne ikke lenger være pionerer, men vi ville likevel bruke så mye tid som mulig i tjenesten for Jehova. Jeg fikk ordnet det sånn at jeg kunne jobbe fra klokken tre om natten til klokken elleve om formiddagen på fabrikken. Jeg likte ikke å stå opp så tidlig, men det gjorde at jeg kunne gå på feltet og få med meg alle møtene sammen med Emilia.

I 1969 ble den første sønnen vår, Gustavo, født. Rundt den tiden ble jeg spurt om jeg ville begynne i kretstjenesten. Den gangen var det vanlig på Cuba at man kunne være kretstilsynsmann selv om man hadde barn. Det var starten på en av de lykkeligste, men travleste periodene i livet vårt. Emilia og jeg følte at det var en gave fra Jehova at vi kunne støtte brødrene og søstrene på denne måten. Mens vi var i kretstjenesten, ble sønnen vår Obed født, så Abner og til slutt datteren vår, Mahely.

Hele den tiden vi var i kretstjenesten, så vi hvordan Jehova hjalp folket sitt på Cuba. Og han hjalp oss også til å lære barna våre å bli glad i ham. Nå skal jeg fortelle litt om hvordan livet var for meg og Emilia i kretstjenesten på den tiden.

KRETSTJENESTEN UNDER FORBUD

På 60- og 70-tallet begynte vi virkelig å merke hvordan forbudet påvirket arbeidet vårt. Rikets saler ble stengt, misjonærene ble utvist fra landet, mange unge brødre ble arrestert og satt i fengsel, og avdelingskontoret i Havanna ble stengt.

På grunn av forbudet kunne vi bare besøke menigheter i helgene. Så hver menighet fikk besøk to helger på rad. Vi hadde ikke mye med oss, og vi reiste ofte på sykkel, for det tiltrakk seg minst oppmerksomhet fra politiet og andre. Besøkene var alltid hemmelige, og vi fikk det til å se ut som om vi besøkte slektninger. Men det var ikke vanskelig i det hele tatt! Vi følte virkelig at vennene var familien vår, så noen ganger glemte vi nesten at vi var på kretsbesøk. (Mark 10:29, 30) Men vi måtte være forsiktige. Politiet fulgte ofte etter oss og avhørte oss. Og de vi bodde hos, risikerte å bli arrestert hvis vi ble oppdaget. – Rom 16:4.

I løpet av denne tiden møtte vi mange brødre og søstre som var utrolig gavmilde og snille mot oss selv om de hadde lite. Noen steder var det for eksempel flere mygg enn mennesker, og da pleide vennene å gi oss den eneste myggnettingen de hadde, sånn at vi kunne sove godt. Andre lot oss få bo hos dem selv om de hadde veldig lite mat. Noen ganger pleide vi faktisk å ta med egen mat for å dele med vertene våre.

Vi kunne ikke ha med alle barna våre når vi besøkte menighetene. Så vi hadde bare med ett barn mens moren og søsteren min var hjemme med de andre barna. Men det å reise med en baby var faktisk noe som beskyttet oss. Noen ganger ble vi ransaket av politiet, men vi gjemte litteraturen i posen med skitne bleier – og det var et sted politiet ikke lette.

Jeg kan ikke få rost Emilia nok for alt det hun gjorde for å ta vare på barna og samtidig støtte meg mens vi var i kretstjenesten. Jeg kunne jobbe på sukkerrørfabrikken og samtidig være kretstilsynsmann. Hvordan var det mulig? Noen ganger jobbet jeg doble skift én eller to ganger i uken, sånn at jeg kunne ha fri i helgen. Men senere fikk jeg en ny stilling på jobben. Jeg ble teamleder og måtte jobbe sju dager i uken. Dette var noe jeg ikke kunne bestemme over selv. Men jeg fant ut at så lenge jeg ga teamet mitt nok å gjøre i helgen, så kunne de jobbe mens jeg besøkte menigheter. Og så vidt jeg vet, oppdaget aldri sjefene at jeg ikke dukket opp i helgene.

JEG PRØVER Å VÆRE GLAD I TIDER MED FORANDRINGER

En dag i 1994 inviterte de brødrene som tok ledelsen, alle kretstilsynsmennene på Cuba til et spesielt møte i Havanna. Vi var totalt 80 kretstilsynsmenn, og vi var så glade for å endelig kunne møte hverandre etter alle disse årene! På møtet fikk vi først vite om noen forandringer i organisasjonen. Så kom det en sjokkerende opplysning. Brødrene sa at de planla å gi navnene våre til myndighetene! Hvorfor skulle de gjøre det?

De fortalte at de hadde hatt møter med myndighetspersoner for å prøve å forbedre forholdet mellom regjeringen og Jehovas vitner. Myndighetene hadde bedt om en liste med navnene til alle kretstilsynsmennene. Vi var alle enige om å gi dem navnene våre. Etter det ble forholdet vårt til regjeringen bedre.

Selv om vi ikke var registrert som et trossamfunn enda, kunne vi nå ha møter og forkynne fritt igjen. Senere fant vi ut at myndighetene allerede visste navnene på noen av kretstilsynsmennene, men de ville at vi skulle bekrefte det de hadde.

I september 1994 fikk vi lov til å åpne et avdelingskontor igjen. Og vi fikk faktisk bruke den samme bygningen som hadde blitt stengt 20 år tidligere!

Så, i 1996, ringte en bror til meg og Emilia og inviterte oss til å begynne på Betel. Jeg ble veldig overrasket, og jeg sa at vi fortsatt hadde to barn som bodde hjemme. Men de ville likevel at vi skulle begynne på Betel. Vi takket ja og begynte å planlegge at familien skulle flytte til Havanna.

For å være ærlig så likte jeg ikke å være på Betel i begynnelsen. Jeg hadde vært mange år i kretstjenesten, og jeg elsket den oppgaven. Jeg syntes det var vanskelig å sitte på et kontor. Men Emilia og de andre betelittene hjalp meg til å få riktig perspektiv. Etter hvert begynte jeg å like det jeg holdt på med, og nå trives jeg veldig godt på Betel.

Emilia og jeg er ikke unge lenger. Men vi er så takknemlige for alle de brødrene og søstrene vi har blitt kjent med og samarbeidet med opp gjennom årene. Vi er også utrolig glade for at barna våre og barnebarna våre tjener Jehova. Vi føler det som apostelen Johannes, som sa: «Jeg har ingen større glede enn dette: at jeg får høre at mine barn fortsetter å gå på sannhetens vei.» – 3. Joh 4.

Emilia og jeg har tjent på Betel i nesten 30 år nå. Selv om vi er eldre og har helseproblemer, gjør vi så godt vi kan i de oppgavene vi har. Livet har ikke alltid vært enkelt, men vi er så glade for at vi har fått tjene ‘den lykkelige Gud’ i nesten 70 år her på Cuba! – 1. Tim 1:11; Sal 97:1.