De gjorde Jehovas vilje

Paulus avlegger et frimodig vitnesbyrd for rangspersoner

KONTRASTEN mellom de to mennene kunne ikke ha vært tydeligere. Den ene hadde krone på hodet, mens den andre var i lenker. Den ene var konge, mens den andre var fange. Etter to år i fengsel stod nå apostelen Paulus framfor jødenes hersker, Herodes Agrippa II. Kongen og hans gemalinne, Berenike, hadde kommet «med stor pomp og prakt og [gått] inn i audienssalen sammen med både militære befalingsmenn og framstående menn i byen». (Apostlenes gjerninger 25: 23) Et oppslagsverk sier: «Det var sannsynligvis flere hundre mennesker til stede.»

Den nyutnevnte stattholderen, Festus, hadde fått i stand møtet. Stattholderen før ham, Feliks, hadde vært tilfreds med å la Paulus bli værende og vansmekte i fengselet. Men Festus tvilte på at det var noe i anklagene mot Paulus. Og Paulus ville ikke gi seg på at han var uskyldig; han hadde til og med forlangt at saken hans skulle legges fram for keiseren. Saken til Paulus vakte kong Agrippas nysgjerrighet. «Jeg skulle også selv gjerne høre denne mannen,» sa han. Festus sørget straks for at det ble ordnet. Han ville sikkert gjerne høre hva kongen mente om denne spesielle fangen. — Apostlenes gjerninger 24: 27 til 25: 22.

Dagen etter stod Paulus framfor mange rangspersoner. «[Jeg] priser . . . meg lykkelig over at det er framfor deg jeg skal forsvare meg i dag,» sa han til Agrippa, «især fordi du er vel kjent med alle skikkene så vel som stridsspørsmålene blant jøder. Derfor ber jeg deg om å høre tålmodig på meg.» — Apostlenes gjerninger 26: 2, 3.

Paulus’ frimodige forsvar

Først fortalte Paulus Agrippa at han tidligere hadde forfulgt de kristne. «[Jeg] forsøkte . . . å tvinge dem til å avsverge sin tro,» sa han. «[Jeg] gikk . . . så langt at jeg forfulgte dem også i byer utenlands.» Så fortalte han at han hadde fått et spesielt syn der den oppstandne Jesus spurte ham: «Hvorfor forfølger du meg? Det blir hardt for deg å fortsette å sparke mot piggstavene.»a — Apostlenes gjerninger 26: 4—14.

Jesus gav så Saulus i oppdrag å forkynne for mennesker av alle nasjoner, ’både om ting han hadde sett, og om ting Jesus skulle la ham se med hensyn til ham’. Paulus fortalte at han fullt og helt gikk inn for å fullføre sitt oppdrag. Men «på grunn av disse ting grep noen jøder meg i templet og forsøkte å slå meg i hjel,» sa han til Agrippa. Ved å appellere til Agrippas interesse for jødedommen understreket Paulus at hans forkynnelse egentlig ikke gikk ut på «noe annet enn ting som både Profetene og Moses sa skulle finne sted» i forbindelse med Messias’ død og oppstandelse. — Apostlenes gjerninger 26: 15—23.

Festus avbrøt ham. «Den store lærdommen driver deg til vanvidd!» utbrøt han. Paulus svarte: «Jeg holder ikke på å bli gal, høyt ærede Festus, men jeg taler sannhets og et sunt sinns ord.» Paulus sa så om Agrippa: «Kongen, som jeg med frimodighet taler til, kjenner i virkeligheten godt til disse ting; jeg er nemlig overbevist om at ikke én av disse ting unngår hans oppmerksomhet, for dette er ikke blitt gjort i en avkrok.» — Apostlenes gjerninger 26: 24—26.

Deretter henvendte Paulus seg direkte til Agrippa. «Tror du, kong Agrippa, på Profetene?» Spørsmålet var sikkert ubehagelig for Agrippa. Når alt kom til alt, måtte han tenke på sitt omdømme og hvem han var, og å si seg enig med Paulus ville være det samme som å støtte det som Festus kalte «vanvidd». Paulus merket kanskje at Agrippa nølte med å si noe, og derfor svarte han selv på sitt spørsmål: «Jeg vet at du tror.» Nå tok Agrippa til orde, men han var nokså forsiktig i sin uttalelse: «På kort tid ville du overtale meg til å bli en kristen,» sa han. — Apostlenes gjerninger 26: 27, 28.

Paulus brukte behendig Agrippas unnvikende svar til å komme med et vektig poeng. «Jeg kunne ønske til Gud, enten det tok kort tid eller lang tid, at ikke bare du, men også alle de som hører meg i dag, ville bli slike som også jeg er, bortsett fra disse lenkene.» — Apostlenes gjerninger 26: 29.

Agrippa og Festus kunne ikke se noe som helst som skulle tilsi at Paulus fortjente dødsstraff eller fengsel. Men hans anmodning om å få sin sak brakt fram for keiseren kunne ikke tilbakekalles. Det var derfor Agrippa sa til Festus: «Denne mannen kunne ha blitt frigitt hvis han ikke hadde anket til keiseren.» — Apostlenes gjerninger 26: 30—32.

Hva vi kan lære

Ved den måten Paulus avla vitnesbyrd for rangspersoner på, var han et utmerket eksempel for oss. Da han talte til kong Agrippa, veide han sine ord. Han var uten tvil klar over den skandale som omgav Agrippa og Berenike. Berenike var Agrippas søster, og de levde sammen i et incestuøst forhold. Men ved denne anledningen valgte Paulus å ikke forelese om moral. Han la isteden vekt på ting som han og Agrippa hadde felles. Og selv om Paulus var opplært av den lærde fariseeren Gamaliel, erkjente han at Agrippa var ekspert på jødiske skikker. (Apostlenes gjerninger 22: 3) Trass i Agrippas personlige etikk snakket Paulus til ham med respekt fordi Agrippa var en myndighetsperson. — Romerne 13: 7.

Når vi frimodig forkynner om vår tro, er det ikke vårt mål å avsløre eller fordømme de urene vanene til dem vi snakker med. For å gjøre det lettere for dem å ta imot sannheten bør vi heller legge vekt på de positive sidene ved det gode budskap og framheve de forhåpninger vi har felles. Når vi snakker med noen som er eldre enn oss, eller med noen som har myndighet, bør vi ta hensyn til det. (3. Mosebok 19: 32) På den måten kan vi etterligne Paulus, som sa: «Jeg er blitt alt for alle slags mennesker, for i hvert fall å kunne frelse noen.» — 1. Korinter 9: 22.

[Fotnote]