De verdsetter sine hellige tjenesteprivilegier
OPPGAVER som har med den hellige tjeneste å gjøre, er ikke noe man kan ta lett på. Da prester i det gamle Juda viste en likegyldig holdning til de privilegiene de hadde i forbindelse med Jehovas tempel, ble de kraftig irettesatt. (Malaki 1: 6—14) Og da enkelte i Israel sa til nasireerne at de ikke behøvde å bry seg om de forpliktelsene de hadde påtatt seg i forbindelse med sin hellige tjeneste, refset Jehova disse syndige israelittene. (Amos 2: 11—16) De sanne kristne utfører også hellig tjeneste, noe de tar alvorlig. (Romerne 12: 1) Denne hellige tjenesten har mange sider, som alle sammen er viktige.
Mens Jesus fremdeles var på jorden sammen med sine etterfølgere, lærte han dem opp til å forkynne om Guds rike. Med tiden skulle deres budskap nå ut til jordens ender. (Matteus 28: 19, 20; Apostlenes gjerninger 1: 8) Denne forkynnelsen er blitt enda mer presserende i de siste dager for den nåværende tingenes ordning.
Alle Jehovas vitner deltar i dette arbeidet. Hundretusener finner glede i å kunne gjøre det som pionerer. For å dekke viktige behov i forbindelse med det verdensomfattende arbeidet har tusener stilt seg til rådighet for spesiell heltidstjeneste som Betel-arbeidere, krets- og områdetilsynsmenn eller misjonærer. Hva kan dette innebære for dem som ønsker å fortsette å utføre slik spesiell tjeneste?
Når det oppstår presserende behov i familien
Før en person begynner i en spesiell heltidstjeneste, må han vanligvis foreta justeringer i sin livssituasjon. Det er ikke alle som er i stand til dette. Noen kan ha bibelske forpliktelser som gjør det umulig. Men hva skjer når de som allerede utfører spesiell tjeneste, opplever at noen i familien, for eksempel aldrende foreldre, får presserende behov for hjelp? Vi skal nå se på noen bibelske prinsipper og råd som gir den nødvendige rettledning.
Hele vårt liv bør være bygd rundt det forholdet vi står i til Jehova. (Forkynneren 12: 13; Markus 12: 28—30) De hellige ting som er oss betrodd, er noe vi må verdsette høyt. (Lukas 1: 74, 75; Hebreerne 12: 16) Jesus sa en gang til en mann som trengte å prioritere annerledes, at han burde engasjere seg fullt ut i forkynnelsen av Guds rike. Denne mannen hadde tydeligvis til hensikt å utsette slik virksomhet til etter at faren hans var død. (Lukas 9: 59, 60) På den annen side avslørte Jesus den feilaktige tankegangen til dem som hevdet at de hadde viet alt til Gud, og så ikke ’gjorde noe som helst for sin far eller sin mor’. (Markus 7: 9—13) Apostelen Paulus understreket også at det er et alvorlig ansvar å sørge for «sine egne», deriblant foreldre og besteforeldre. — 1. Timoteus 5: 3—8.
Betyr dette at de som utfører spesiell tjeneste, bør si fra seg sin oppgave for å ta seg av presserende behov i familien? Svaret avhenger av en rekke faktorer, og avgjørelsen må tas på et personlig grunnlag. (Galaterne 6: 5) Ikke så rent få har følt at det har vært best å være hos foreldrene for å gi dem den nødvendige hjelp, selv om de virkelig har verdsatt sitt oppdrag. Hvorfor har de truffet en slik beslutning? Behovet kan ha vært særlig stort, det har kanskje ikke vært noen andre familiemedlemmer som har kunnet hjelpe, eller den lokale menigheten har kanskje ikke vært i stand til å gjøre alt som trengtes. Noen har klart å være pionerer mens de har gitt slik hjelp. Andre har klart å vende tilbake til sin spesielle heltidstjeneste etter at familiesituasjonen var blitt tatt hånd om. Men i mange tilfeller har det vært mulig å ta seg av situasjonen på andre måter.
De påtar seg sine forpliktelser
Når det har oppstått presserende behov, har enkelte som har utført spesiell heltidstjeneste, klart å dekke slike behov uten å si fra seg sin oppgave. Tenk over bare noen få av mange eksempler.
Et ektepar ved Jehovas vitners hovedkontor begynte på Betel i 1978, etter at de tidligere hadde reist i krets- og områdetjenesten. Brorens oppgave gir ham en stor ansvarsbyrde i den teokratiske organisasjon. Men foreldrene hans har også trengt hjelp. Dette ekteparet har foretatt tre—fire besøk hvert år — en reise på 350 mil fram og tilbake — for å ta seg av foreldrene. De har personlig bygd et hus for å dekke foreldrenes behov. Noen ganger har de reist for å ta seg av medisinske krisesituasjoner. De har brukt praktisk talt all ferie i 20 år til å ta seg av disse forpliktelsene. De elsker og ærer foreldrene, men de verdsetter også sine hellige tjenesteprivilegier.
En annen bror hadde vært i reisetjenesten i 36 år da han ble stilt overfor noe han beskriver som en av de mest utfordrende situasjonene i livet hans. Den 85 år gamle svigermoren hans, en trofast tjener for Jehova, trengte å bo sammen med noen som kunne gi henne hjelp. På det tidspunktet følte de fleste av barna hennes at det ikke passet å la henne bo hos dem. En av slektningene sa til den reisende tilsynsmannen at han og hans kone burde forlate sin tjeneste og ta seg av moren på familiens vegne. Nå gav ikke dette ekteparet avkall på sin dyrebare tjeneste, men de ignorerte heller ikke morens behov. De neste ni årene var hun hos dem det meste av tiden. Til å begynne med bodde de i et mobilt hjem, og så i forskjellige leiligheter som ble skaffet til veie av kretsene. Broren, som da var områdetilsynsmann, fortsatte i lange perioder å reise for å ta seg av sine oppgaver, mens hans kone var hjemme og viste sin mor kjærlig omsorg. Hver uke etter søndagsmøtene reiste han lange veier for å hjelpe dem. Mange som var klar over situasjonen, uttrykte stor verdsettelse av det dette ekteparet gjorde. Med tiden var det også andre familiemedlemmer som følte seg tilskyndt til å gi en del hjelp. Fordi dette selvoppofrende ekteparet har holdt fast ved det privilegiet det er å utføre spesiell heltidstjeneste, høster fremdeles tusenvis av Jehovas vitner gagn av deres tjeneste.
Samarbeid i familien
Når de forskjellige familiemedlemmene er klar over verdien av spesiell heltidstjeneste, kan de kanskje samarbeide på en slik måte at i hvert fall noen av dem kan ha dette privilegiet.
En slik samarbeidsånd innenfor familien har vært til hjelp for et kanadisk ektepar som tjener som misjonærer i Vest-Afrika. De ventet ikke til det oppstod en kritisk situasjon, fordi de ganske enkelt håpet at det ikke skulle skje noe. Før de gjennomgikk Vakttårnets bibelskole Gilead som en forberedelse til å tjene i utlandet, drøftet ektemannen med sin yngre bror hvordan de skulle ta seg av moren i tilfelle hun ble syk eller ufør. Den yngre broren viste at han både hadde omsorg for moren og anerkjente verdien av misjonærtjeneste, for han sa: «Jeg har en familie å ta meg av nå. Jeg kan ikke flytte langt av sted og gjøre de tingene som du kan. Så hvis det skjer noe med mamma, skal jeg ta meg av henne.»
Et ektepar som tjener i Sør-Amerika, fikk god støtte fra konas familie når det gjaldt omsorgen for den aldrende moren hennes. En av søstrene hennes og søsterens mann tok seg av moren inntil denne søsteren fikk en dødelig sykdom. Hva skjedde da? For å berolige dem skrev svogeren: «Så lenge jeg og barna lever, skal dere aldri behøve å oppgi misjonærtjenesten.» Det ble gitt ytterligere hjelp innenfor familien da en annen søster og hennes mann gav avkall på hjemmet sitt og flyttet i nærheten av moren for å ta seg av henne, og det gjorde de helt til hun døde. For en fin samarbeidsånd! De var alle med på å støtte opp om misjonærtjenesten.
Foreldre som villig gir til Jehova
Foreldre viser ofte enestående verdsettelse av hellig tjeneste. Blant det mest verdifulle de har og kan ære Jehova med, er deres egne barn. (Ordspråkene 3: 9) Mange kristne foreldre oppmuntrer barna sine til å begynne i heltidstjenesten. Og noen av dem føler seg som Hanna, som gav sin sønn Samuel til Jehova for at han skulle tjene «til uavgrenset tid», det vil si ’alle de dager han var til’. — 1. Samuelsbok 1: 22, 28.
En slik mor skrev til datteren sin i Afrika: «Vi takker Jehova for det fantastiske privilegiet du har. Vi kunne ikke ha håpet på noe bedre.» Og en annen gang sa hun: «Det er sant at vi må bringe det offeret å være atskilt fra hverandre, men for en glede det er å se hvordan Jehova tar seg av deg!»
En misjonær i Ecuador beskrev de forskjellige situasjonene som oppstod da de aldrende foreldrene hans fikk behov for spesiell omsorg. Deretter skrev han: «Jeg tror at den største hjelpen min kone og jeg har fått, er fars bønner. Etter at han var død, sa mor til oss: ’Det gikk aldri en dag uten at din far bad til Jehova om at han måtte la dere begge få fortsette i deres tjeneste.’»
Et eldre ektepar i California var glad for at en av sønnene deres var i heltidstjenesten. Denne sønnen og hans kone var i Spania da moren døde. Andre familiemedlemmer følte at det var nødvendig å treffe tiltak for å sørge for faren. Fordi de var travelt opptatt med verdslig arbeid og med å ta seg av barna sine, følte de at de ikke kunne påta seg et slikt ansvar. I stedet sa de til det ekteparet som utførte spesiell heltidstjeneste, at de burde reise hjem og ta seg av faren. Men faren, som var 79 år gammel, hadde fremdeles god helse, og han hadde også åndelig klarsyn. Da familien holdt rådslagning og forskjellige familiemedlemmer hadde sagt sin mening, reiste faren seg og sa bestemt: «Jeg vil at de skal reise tilbake til Spania og fortsette sitt arbeid.» Det gjorde de, men de gav ham også konkret hjelp. For tiden reiser de i kretstjenesten i Spania. Etter denne rådslagningen i familien har andre familiemedlemmer vist at de verdsetter ekteparets tjeneste i utlandet. Noen år senere tok en av de andre sønnene faren hjem til seg og tok seg av ham inntil han døde.
En salvet bror i Pennsylvania i USA som hadde vært pioner i omkring 40 år, var over 90 år da hans kone ble alvorlig syk og døde. Han hadde en sønn og tre døtre, og dessuten mange åndelige barn. En av døtrene hadde vært i heltidstjenesten i over 40 år — sammen med sin mann hadde hun utført misjonærtjeneste, reisetjeneste og Betel-tjeneste. Hun var med på å legge forholdene til rette for at faren skulle få den nødvendige hjelp. De lokale brødrene hjalp også til ved å ta faren med til møtene i Rikets sal. Senere, etter at mannen hennes var død, spurte hun faren om han ville at hun skulle slutte på Betel for å ta seg av ham. Han verdsetter hellige ting høyt, og han følte at behovene hans kunne bli dekket på andre måter. Derfor svarte han: «Det ville være det verste du kunne gjøre, og det ville være enda verre om jeg lot deg gjøre det.»
Støtte fra menigheten
Noen menigheter har gjort en stor innsats for å ta seg av aldrende foreldre til slike som utfører spesiell heltidstjeneste. De setter særlig stor pris på dem som har viet mange år av sitt liv til denne formen for tjeneste. Selv om disse menighetene ikke kan frita barna for deres bibelske forpliktelser, gjør de mye for å lette byrden for dem, slik at barna ikke behøver å si fra seg sitt spesielle oppdrag.
Et ektepar fra Tyskland hadde tjent i utlandet i 17 år og brukt mye av tiden i reisetjenesten, da ektemannens aldrende mor etter hvert fikk større behov for hjelp. Hvert år brukte de ferien sin til å hjelpe henne. Naboer som var Jehovas vitner, gav også kjærlig støtte. Da så ekteparet i heltidstjenesten var sammen med ektemannens mor i en kritisk periode, sørget de eldste i den lokale menigheten for å ha et møte med dem. De visste godt hva dette ekteparet regelmessig gjorde for å hjelpe moren. De var også klar over verdien av den spesielle tjenesten som ekteparet utførte. Så de eldste foreslo et program for hvordan moren kunne hjelpes, og sa: «Dere kan ikke ta dere mer av henne enn dere allerede gjør; vi vil hjelpe dere så dere kan fortsette å tjene i Spania.» De siste sju årene har disse eldste fortsatt å gjøre nettopp det.
En bror som har tjent i Senegal siden 1967, fikk på samme måte mye kjærlig støtte fra den menigheten som faren hans tilhørte. Da det oppstod en kritisk situasjon, reiste han i forståelse med sin kjærlige kone alene til USA for å hjelpe foreldrene. Han fant det nødvendig å bli der i flere måneder. Situasjonen var vanskelig, men da han hadde gjort det han kunne, stilte menigheten opp og sørget for hjelp, slik at han kunne fortsette sin misjonærtjeneste. I løpet av en periode på 18 år gav menigheten kjærlig hjelp på utallige måter, først til faren (enda han ikke lenger kjente dem igjen), og så til moren. Ble sønnen dermed fritatt for sine forpliktelser? Nei, han reiste ofte fra Senegal og brukte ferien sin til å gi all den hjelp han kunne. Men mange i denne menigheten hadde tilfredsstillelsen av å vite at de var med på å hjelpe et hardt arbeidende ektepar til å fortsette sin spesielle heltidstjeneste i Senegal.
Jesus sa at de som forlot alt for det gode budskaps skyld, skulle få brødre, søstre, mødre og barn i hundre foll. (Markus 10: 29, 30) Dette er i sannhet tilfellet blant Jehovas tjenere. Et ektepar som nå tjener i Benin i Vest-Afrika, opplevde dette på en spesiell måte da to av dem som tilhører samme menighet som foreldrene deres, sa til dem at de ikke behøvde å bekymre seg for foreldrene. De tilføyde: «Deres foreldre er også våre foreldre.»
Ja, det er mye vi kan gjøre for å vise at vi virkelig verdsetter hellige tjenesteprivilegier. Er det noe du kan forandre på for å gjøre dette i enda større utstrekning?
[Bilder på side 26]
De har stilt seg til rådighet for spesiell heltidstjeneste