Spørsmål fra leserne
Matteus 17: 20 forteller om en gutt som apostlene ikke var i stand til å lege ’fordi de hadde så lite tro’. I Markus 9: 29 blir imidlertid det at de ikke klarte det, knyttet til behovet for bønn. Hvorfor blir det oppgitt forskjellige grunner i forskjellige evangelieberetninger?
De to beretningene motsier ikke hverandre, men utfyller hverandre. Se først hva som står i Matteus 17: 14—20. En mann fortalte at sønnen hans var epileptiker, og at Jesu disipler ikke kunne helbrede gutten. Da helbredet Jesus ham ved å drive ut en demon som plaget ham. Disiplene spurte hvorfor ikke de kunne drive ut demonen. Ifølge Matteus’ beretning svarte Jesus: «Fordi dere har så lite tro. For jeg sier dere i sannhet: Hvis dere har tro på størrelse med et sennepsfrø, skal dere si til dette fjellet: ’Flytt deg herfra og dit’, og det skal flytte seg, og ingenting skal være umulig for dere.»
Slå så opp i Markus 9: 14—29, der vi finner flere detaljer. I Markus 9: 17 er det for eksempel nevnt at det i dette tilfellet var en ond ånd som forårsaket de epileptiske anfallene. Det er verdt å merke seg at Bibelen andre steder sier at Jesus leget epileptikere og demonbesatte. (Matteus 4: 24) I dette spesielle tilfellet ble anfallene forårsaket av en ’stum og døv ånd’, en ond ånd, noe også legen Lukas bekrefter. (Lukas 9: 39; Kolosserne 4: 14) Legg merke til at det i Markus 9: 18 står: «Hvor den [demonen] enn griper ham.» Så gutten ble ikke plaget av demonen hele tiden, bare nå og da. Likevel kunne ikke disiplene drive ut demonen og på den måten lege gutten. Da de spurte om hvorfor, svarte Jesus: «Dette slaget kan ikke fare ut ved noe annet enn ved bønn.»
Hvis vi leser Markus’ beretning nøye, ser vi imidlertid at den ikke er i strid med det Matteus skrev. I Markus 9: 19 leser vi at Jesus beklaget seg over at den generasjonen ikke hadde tro. Og i vers 23 står det at han sa til guttens far: «Alt er jo mulig for den som har tro.» Så også Markus legger vekt på at tro er viktig. Det er bare det at Markus i vers 29 kommer med en ytterligere opplysning. Han tilføyer det Jesus sa om bønn, noe som verken Matteus eller Lukas tar med.
Hva kan vi så si om det som skjedde? Andre ganger drev både de 12 apostlene og de 70 disiplene ut onde ånder. (Markus 3: 15; 6: 13; Lukas 10: 17) Men i dette tilfellet kunne ikke disiplene drive ut demonen. Hvorfor ikke? Hvis vi sammenholder alle de detaljene som er nevnt i de forskjellige beretningene, må vi trekke den konklusjon at disiplene ikke hadde forberedt seg til å gjøre det i dette tilfellet. Kanskje problemet delvis bestod i den slags demon det dreide seg om, siden det ser ut til at demoner kan ha forskjellig personlighet, forskjellige interesser og også forskjellige evner. I forbindelse med denne demonen trengtes det spesielt sterk tro og spesielt inderlige bønner til Gud om hjelp. Jesus hadde jo slik tro, og Han som hører bønner, hans Far, støttet ham. (Salme 65: 2) Jesus var ikke bare i stand til å helbrede gutten ved å drive ut demonen, men han gjorde det også.