Det er mulig å overleve «Jehovas dag»

«Jehovas dag er stor og meget fryktinngytende, og hvem kan utholde den?» — JOEL 2: 11.

1. Hvorfor bør ’Jehovas fryktinngytende dag’ gi grunn til glede?

«FRYKTINNGYTENDE»! Slik beskriver Guds profet Joel ’Jehovas store dag’. Men vi som elsker Jehova og har kommet til ham ved at vi har innviet oss til ham på grunnlag av Jesu gjenløsningsoffer, trenger ikke å grue oss til Jehovas dag. Det vil avgjort bli en ærefryktinngytende dag, men samtidig en dag med stor frelse, dagen med utfrielse av en ond tingenes ordning som har plaget menneskeheten i tusener av år. Med tanke på denne dagen oppfordrer Joel dem som tilhører Guds folk, til å ’være glade og fryde seg; for Jehova skal virkelig utføre et storverk’. Og han kommer med denne forsikringen: «Det skal skje at enhver som påkaller Jehovas navn, skal unnslippe.» I Guds rikes ordning skal så «de unnslupne vise seg å være, slik som Jehova har sagt, og blant de overlevende, som Jehova kaller». — Joel 2: 11, 21, 22, 32.

2. Hva er det som finner sted (a) på «Herrens dag»? (b) på «Jehovas dag»?

² Jehovas fryktinngytende dag må ikke forveksles med den «Herrens dag» som er omtalt i Åpenbaringen 1: 10. «Herrens dag» innbefatter oppfyllelsen av de 16 profetiske synene som er beskrevet i Åpenbaringen, kapitlene 1 til 22. Den innbefatter tiden for oppfyllelsen av alt det som Jesus forutsa skulle skje, da han svarte på disiplenes spørsmål: «Når skal disse ting skje, og hva skal være tegnet på ditt nærvær og på avslutningen på tingenes ordning?» Jesu himmelske nærvær har på jorden vært kjennetegnet av skremmende ’kriger, matmangel, hat, pest og lovløshet’. Samtidig med at disse veene er blitt verre og verre, har Jesus sørget for at gudfryktige mennesker får trøst, ved å sende ut vår tids disipler for å forkynne «dette gode budskap om riket . . . på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene». Så, som et høydepunkt på Herrens dag, kommer «enden» for den nåværende tingenes ordning, Jehovas fryktinngytende dag. (Matteus 24: 3—14; Lukas 21: 11) På denne Jehovas dag skal dommen over Satans fordervede verden raskt bli fullbyrdet. «Himmel og jord skal i sannhet riste; men Jehova skal være en tilflukt for sitt folk.» — Joel 3: 16.

Jehova går til handling på Noahs tid

3. Hvordan kan forholdene i vår tid sammenlignes med forholdene på Noahs tid?

³ Forholdene i verden i dag kan sammenlignes med forholdene «i Noahs dager», for over 4000 år siden. (Lukas 17: 26, 27) I 1. Mosebok 6: 5 leser vi: «Da så Jehova at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle tilbøyeligheter i dets hjertes tanker bare var onde hele tiden.» Dette kan i høy grad sies om verden i vår tid også. På alle kanter ser vi mye ondskap og griskhet og stor mangel på kjærlighet. Noen ganger tenker vi kanskje at menneskeheten har sunket så dypt som det går an. Men apostelen Paulus’ profeti om «de siste dager» fortsetter bare å gå i oppfyllelse: «Onde mennesker og bedragere vil gå fra vondt til verre, idet de leder vill og blir ledet vill.» — 2. Timoteus 3: 1, 13.

4. Hvilken virkning hadde falsk tilbedelse i tidligere tider?

⁴ Kunne den religion som var utbredt på Noahs tid, ha brakt menneskeheten lindring? Nei, tvert imot. Den frafalne religion som fantes på den tiden, bidrog i høy grad til de fordervelige forholdene. Våre første foreldre var blitt ofre for den falske læren til «den opprinnelige slange, han som kalles Djevelen og Satan». I den andre generasjonen etter Adam «begynte en å påkalle Jehovas navn», øyensynlig på en blasfemisk måte. (Åpenbaringen 12: 9; 1. Mosebok 3: 3—6; 4: 26) Senere sluttet opprørske engler å vise Gud udelt hengivenhet. De tok på seg menneskelegemer for å drive utukt med de vakre menneskedøtrene. Bastardavkommet til disse kvinnene var kjemper som ble kalt nefilim, og som undertrykte og tyranniserte menneskene. Under denne demoniske innflytelsen ’ødela alt kjød sin vei på jorden’. — 1. Mosebok 6: 1—12.

5. Hvilken advarende formaning gir Jesus oss på grunnlag av det som skjedde på Noahs tid?

⁵ Det var imidlertid én familie som bevarte sin ulastelighet overfor Jehova. Gud «bevarte Noah, en rettferdighetens forkynner, i trygghet sammen med sju andre da han førte en vannflom over en verden av ugudelige». (2. Peter 2: 5) Denne vannflommen var et forbilde på Jehovas fryktinngytende dag, som avmerker enden for denne tingenes ordning. Jesus forutsa om den: «Om den dag og time vet ingen, verken himlenes engler eller Sønnen, men bare Faderen. For akkurat som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens nærvær være. For som de var i dagene før flommen — de spiste og drakk, menn giftet seg, og kvinner ble giftet bort, inntil den dag da Noah gikk inn i arken; og de gav ikke akt før flommen kom og feide dem alle bort — slik skal Menneskesønnens nærvær være.» (Matteus 24: 36—39) Vi befinner oss i en lignende situasjon i vår tid. Jesus formaner oss derfor til å ’gi akt på oss selv og å holde oss våkne og hele tiden frambære påkallelse, så det kan lykkes oss å unnslippe alt dette som skal skje’. — Lukas 21: 34—36.

Jehovas rettslige straff over Sodoma og Gomorra

6, 7. a) Hva var begivenheter på Lots tid et forbilde på? b) Hvordan er dette til advarsel for oss?

⁶ Noen hundre år etter vannflommen, da Noahs etterkommere var blitt mange på jorden, var den trofaste Abraham og hans nevø Lot øyenvitner til en annen fryktinngytende dag fra Jehova. Lot og hans familie bodde i byen Sodoma. Både i Sodoma og nabobyen Gomorra foregikk det avskyelig seksuell umoral i stort omfang. Dessuten var innbyggerne svært materialistiske, noe som til slutt også smittet over på Lots kone. Jehova hadde sagt til Abraham: «Klageropet over Sodoma og Gomorra, ja, det er høyt, og deres synd, ja, den er meget stor.» (1. Mosebok 18: 20) Abraham bønnfalt Jehova om å spare disse byene av hensyn til de rettferdige som bodde der, men Jehova erklærte at han ikke engang kunne finne ti rettferdige menn der. Engler fra Gud hjalp Lot og hans to døtre å flykte til byen Soar, som lå i nærheten.

⁷ Hvordan gikk det videre? Lukas 17: 28—30 sammenligner våre «siste dager» med Lots dager. Det står: «Likeså — akkurat som det gikk til i Lots dager: De spiste, de drakk, de kjøpte, de solgte, de plantet, de bygde. Men på den dag da Lot gikk ut av Sodoma, regnet det ild og svovel fra himmelen og tilintetgjorde dem alle. På samme måte skal det være på den dag da Menneskesønnen skal åpenbares.» Den skjebne som Sodoma og Gomorra led på denne ærefryktinngytende dagen fra Jehova, utgjør en klar advarsel for oss som lever nå, under Jesu nærvær. Den nåværende generasjon har også «drevet utukt i stort omfang og gått etter kjød til unaturlig bruk». (Judas 7) Den seksuelle umoralen i vår tid har dessuten skylden for mange av de sykdommene som utgjør den «pest» Jesus forutsa skulle kjennetegne denne tiden. — Lukas 21: 11.

Israel høster ’stormvinden’

8. I hvilken grad holdt Israel pakten med Jehova?

⁸ Med tiden utvalgte Jehova Israel som sin «spesielle eiendom blant alle andre folk, . . . et kongerike av prester og en hellig nasjon». Men dette var betinget av at de ’nøye adlød hans røst og holdt hans pakt’. (2. Mosebok 19: 5, 6) Satte de dette store privilegiet høyt? Langt ifra! Det fantes riktignok trofaste enkeltpersoner i nasjonen som tjente ham lojalt — Moses, Samuel, David, Jehosjafat, Hiskia, Josjia og gudfryktige profeter og profetinner. Men nasjonen som et hele var troløs. Med tiden ble riket delt i to — Israel og Juda. Stort sett ble begge nasjonene innblandet i de omkringliggende landenes hedenske tilbedelse og andre gudsbespottelige skikker. — Esekiel 23: 49.

9. Hvordan dømte Jehova det opprørske tistammeriket?

⁹ Hvordan dømte Jehova i denne situasjonen? Som alltid lot han en advarsel lyde, i tråd med det prinsippet som Amos skrev ned: «Den Suverene Herre Jehova gjør ikke noe uten at han har åpenbart sin fortrolige sak for sine tjenere profetene.» Amos selv forkynte ve for det nordlige riket, Israel: «Hva vil så Jehovas dag bety for dere? Den vil være mørke og ikke lys.» (Amos 3: 7; 5: 18) Og en annen profet, Hosea, erklærte: «Vind sår de stadig, og en stormvind skal de høste.» (Hosea 8: 7) I år 740 f.v.t. brukte Jehova den assyriske hær til å ødelegge det nordlige riket, Israel, én gang for alle.

Jehovas oppgjør med det frafalne Juda

10, 11. a) Hvorfor ville ikke Jehova tilgi Juda? b) Hvilke avskyelige ting hadde fordervet nasjonen?

¹⁰ Jehova sendte også sine profeter til det sørlige riket, Juda. Likevel fortsatte slike konger i Juda som Manasse og hans etterfølger, Amon, å gjøre det som var ondt i hans øyne. De utøste «uskyldig blod i svært store mengder» og ’tjente skitne avguder og bøyde seg for dem’. Amons sønn Josjia gjorde riktignok det som var rett i Jehovas øyne, men de kongene som fulgte, og også folket, gjorde seg skyldig i mange onde ting, slik at ’Jehova ikke var villig til å tilgi’. — 2. Kongebok 21: 16—21; 24: 3, 4.

¹¹ Jehova erklærte gjennom sin profet Jeremia: «En forferdende situasjon, ja noe grufullt, er blitt frambrakt i landet: Profetene profeterer i virkeligheten løgn; og prestene fortsetter å undertvinge andre i samsvar med sin makt. Og mitt folk har elsket å ha det slik; men hva skal dere gjøre når enden på dette kommer?» Nasjonen Juda hadde pådratt seg en enorm blodskyld, og befolkningen var fordervet ved at folk stjal, myrdet, begikk ekteskapsbrudd, sverget falskt, dyrket andre guder og gjorde andre avskyelige ting. Guds tempel var blitt en «røverhule». — Jeremia 2: 34; 5: 30, 31; 7: 8—12.

12. Hvordan gikk Jehova fram for å straffe det frafalne Jerusalem?

¹² Jehova erklærte: «En ulykke lar jeg komme fra nord [Kaldea], ja et stort sammenbrudd.» (Jeremia 4: 6) Han oppfylte dette ved å sende inn den babylonske verdensmakt, som på den tiden var «hele jordens smihammer», til å slå løs på det frafalne Jerusalem og byens tempel. (Jeremia 50: 23) I 607 f.v.t., etter en hard beleiring, falt byen for Nebukadnesars mektige hær. «Og Babylons konge gikk i gang med å drepe [kong] Sidkias sønner i Ribla for øynene på ham, og Babylons konge drepte alle Judas fornemme. Og Sidkias øyne blindet han, og deretter bandt han ham med kobberlenker for å føre ham til Babylon. Og kongens hus og de husene som tilhørte folket, brente kaldeerne opp med ild, og Jerusalems murer rev de ned. Og resten av folket som var tilbake i byen, og overløperne, som hadde gått over til ham, og resten av folket som var tilbake, dem førte Nebusaradan, sjefen for livvakten, i landflyktighet til Babylon.» — Jeremia 39: 6—9.

13. Hvem ble frelst på Jehovas dag i år 607 f.v.t., og hvorfor?

¹³ Dette var virkelig en fryktinngytende dag! Men noen få sjeler som adlød Jehova, var blant dem som ble utfridd av denne sviende dommen. Det gjaldt for eksempel de ikke-israelittiske rekabittene, som i motsetning til judeerne viste at de hadde en ydmyk og lydig innstilling. Andre som ble spart, var den trofaste evnukken Ebed-Melek, som hadde reddet Jeremia fra døden i en cisterne full av gjørme, og Jeremias lojale sekretær, Baruk. (Jeremia 35: 18, 19; 38: 7—13; 39: 15—18; 45: 1—5) Det var til slike personer Jehova sa: «Jeg selv kjenner godt de tanker som jeg tenker om dere, . . . tanker om fred, og ikke om ulykke, for å gi dere en framtid og et håp.» Dette løftet ble oppfylt i liten målestokk i år 539 f.v.t., da gudfryktige jøder ble satt fri av kong Kyros, som erobret Babylon, og disse vendte tilbake til sitt land for å gjenoppbygge Jerusalem og templet. De i vår tid som kommer ut av babylonsk religion og begynner å utøve den rene tilbedelse av Jehova, kan likeledes se fram til å oppnå en strålende framtid og evig fred i Jehovas gjenopprettede paradis. — Jeremia 29: 11; Salme 37: 34; Åpenbaringen 18: 2, 4.

Den ’store trengsel’ i det første århundre

14. Hvorfor forkastet Jehova Israel for godt?

¹⁴ La oss gå videre framover, til det første århundre etter vår tidsregning. På den tiden var jødene igjen blitt et frafallent folk. Jehova sendte sin enbårne Sønn til jorden for at han skulle bli Den salvede, Messias. Fra år 29 til 33 forkynte Jesus i hele Israels land og sa: «Vis anger, for himlenes rike er kommet nær.» (Matteus 4: 17) Han samlet seg disipler og lærte dem opp, slik at også de kunne forkynne det gode budskap om Riket. Hvordan reagerte jødenes herskere? De snakket nedsettende om Jesus og begikk til slutt den avskyelige forbrytelse å sørge for at han led en smertefull død på en torturpæl. Jehova forkastet jødene som sitt folk. Nå forkastet han denne nasjonen for godt.

15. Hva hadde angrende jøder det privilegium å få utrette?

¹⁵ På pinsedagen i år 33 utøste den oppstandne Jesus hellig ånd, og det gjorde at hans disipler ble i stand til å tale i tunger til de jødene og proselyttene som raskt hadde samlet seg. Apostelen Peter sa til folkemengden: «Denne Jesus har Gud oppreist, noe vi alle er vitner om. . . . La derfor hele Israels hus vite for visst at Gud har gjort ham til både Herre og Kristus, denne Jesus som dere pælfestet.» Hvordan reagerte oppriktige jøder på dette? «Da de nå hørte dette, stakk det dem i hjertet», de angret sine synder, og de ble døpt. (Apostlenes gjerninger 2: 32—41) Det ble satt fart i forkynnelsen av Riket, og innen det hadde gått 30 år, hadde budskapet nådd ut til «hele skapningen som er under himmelen». — Kolosserne 1: 23.

16. Hvordan manøvrerte Jehova de begivenhetene som førte til fullbyrdelsen av dommen over det kjødelige Israel?

¹⁶ Tiden var nå inne til at Jehova skulle fullbyrde dommen over sitt forkastede folk, det kjødelige Israel. Mange tusen fra forskjellige nasjoner i den da kjente verden hadde strømmet til den kristne menighet og var blitt salvet som det åndelige «Guds Israel». (Galaterne 6: 16) Jødene på den tiden hadde imidlertid antatt en livsførsel preget av hat og sekterisk vold. Stikk i strid med det Paulus hadde skrevet om det å «underordne seg under de høyere myndigheter», gjorde jødene åpent opprør mot romerne, som hersket over dem. (Romerne 13: 1) Jehova manøvrerte åpenbart de begivenhetene som fulgte. I år 66 rykket romerske legioner under general Gallus fram mot Jerusalem for å beleire byen. Romerne trengte inn i byen og kom så langt som til å undergrave tempelmuren. Ifølge historieskriveren Josefus kom det virkelig en stor trengsel over byen og over folket.a Men plutselig la angriperne på flukt. Det gjorde det mulig for Jesu disipler å «flykte til fjellene», slik Jesus hadde formant i den profetien som er gjengitt i Matteus 24: 15, 16.

17, 18. a) Ved hjelp av hvilken trengsel var det Jehova fullbyrdet dommen over jødene? b) Hva slags kjød ’unnslapp’, og hva var dette et forbilde på?

¹⁷ Men den fullstendige fullbyrdelsen av Jehovas dom, som ville komme i trengselens klimaks, hørte fortsatt framtiden til. I år 70 vendte de romerske legioner tilbake for å angripe, nå under general Titus. Denne gangen var slaget avgjørende! Jødene, som til og med hadde kriget seg imellom, hadde ikke noe å stille opp med mot romerne. Byen og dens tempel ble jevnet med jorden. Over en million utmagrede jøder led og døde. Omkring 600 000 lik ble kastet ut av byportene. Etter at byen hadde falt, ble 97 000 jøder ført bort som fanger. Mange av disse fangene døde senere i gladiatorkamper. Det eneste kjød som ble frelst i de årene denne trengselen varte, var de kristne som i lydighet mot Jesu formaning hadde flyktet til fjellene på den andre siden av Jordan. — Matteus 24: 21, 22; Lukas 21: 20—22.

¹⁸ Jesu store profeti om «avslutningen på tingenes ordning» fikk på denne måten sin første oppfyllelse. Den kulminerte med Jehovas dag, da dommen ble fullbyrdet over den opprørske jødiske nasjon i årene fra 66 til 70. (Matteus 24: 3—22) Men dette var bare en skygge av hvordan det vil bli når «Jehovas store og fryktinngytende dag kommer» — den siste trengsel som snart skal ramme hele verden. (Joel 2: 31) Hva må du gjøre for å «unnslippe», eller bli bevart gjennom denne verdensomfattende trengselen? Det kan du lese om i den neste artikkelen.

[Fotnote]

Repetisjonsspørsmål

◻ Hvilken forbindelse er det mellom «Herrens dag» og «Jehovas dag»?

◻ Hvordan er det som skjedde på Noahs tid, til advarsel for oss?

◻ Hva kan vi lære av det som skjedde med Sodoma og Gomorra?

◻ Hvem var det som ble frelst i den ’store trengsel’ i det første århundre?

[Bilder på side 15]

Jehova sørget for en redning for Noahs familie og Lots familie og også i år 607 f.v.t og i år 70 e.v.t.