Hvem er Jehova?

«HVEM er [Jehova]?» Dette spørsmålet ble stilt for 3500 år siden av den stolte farao, Egypts konge. Det var tydeligvis trass som fikk ham til å tilføye: «Jeg kjenner ikke [Jehova].» To menn som da stod framfor farao, visste hvem Jehova var. Det var de kjødelige israelittiske brødrene Moses og Aron av Levi stamme. Jehova hadde sendt dem for at de skulle kreve at Egypts hersker måtte la israelittene dra ut i ørkenen for å holde en religiøs høytid. — 2. Mosebok 5: 1, 2.

Farao ønsket ikke å få noe svar på spørsmålet sitt. Under hans myndighet fremmet prester tilbedelsen av hundrevis av falske guddommer. Ja, farao selv ble betraktet som en gud! Ifølge egyptisk mytologi var han sønn av solguden Ra og en inkarnasjon av den falkehodete guden Horus. Farao ble tiltalt med titler som «den mektige gud» og «den evige». Det var derfor ikke overraskende at han hånlig spurte: «Hvem er [Jehova], . . . siden jeg skal lyde ham?»

Moses og Aron trengte ikke å svare på dette spørsmålet. Farao visste at Jehova var den Gud som ble tilbedt av israelittene, som da var i trelldom i Egypt. Men farao og hele Egypt skulle snart få lære at Jehova er den sanne Gud. På samme måte vil Jehova i dag gjøre sitt navn og sin guddommelighet kjent for alle på jorden. (Esekiel 36: 23) Vi kan derfor ha gagn av å tenke over hvordan Jehova Gud herliggjorde sitt navn i fortidens Egypt.

De egyptiske gudene langt overlegen

Da farao trassig spurte hvem Jehova var, ventet han ikke at det skulle få slike følger som det fikk. Jehova svarte selv ved å føre ti plager over Egypt. Disse plagene var ikke bare et slag mot nasjonen. Hver av dem var et slag mot Egypts guder.

Plagene beviste at Jehova var de egyptiske guddommene langt overlegen. (2. Mosebok 12: 12; 4. Mosebok 33: 4) Forestill deg klageropene da Jehova forvandlet vannet i Nilen og alle vannene i Egypt til blod! Dette miraklet lærte farao og hans folk at Jehova var mektigere enn Nilguden, Hapi. Det at fisken i Nilen døde, var også et slag mot egyptisk religion, for enkelte fiskeslag ble æret som guder. — 2. Mosebok 7: 19—21.

Deretter førte Jehova en froskeplage over Egypt. Den brakte den egyptiske froskegudinnen, Heqt, i vanry. (2. Mosebok 8: 5—14) Den tredje plagen gjorde spåmennene til skamme, ettersom de ikke klarte å etterligne Jehovas mirakel og gjøre støv til mygg. «Dette er Guds finger,» sa de. (2. Mosebok 8: 16—19) Den egyptiske guden Thot, som ble æret som de magiske kunsters opphav, kunne ikke hjelpe disse sjarlatanene.

Farao var i ferd med å lære hvem Jehova var. Jehova var den Gud som kunne meddele sin hensikt gjennom Moses og så gjennomføre den ved å føre mirakuløse plager over egypterne. Jehova kunne også starte og stoppe plagene i samsvar med sin vilje. Denne kunnskapen fikk imidlertid ikke farao til å underkaste seg under Jehova. Isteden fortsatte Egypts hovmodige hersker hårdnakket å stå imot Jehova.

Under den fjerde plagen ble landet herjet av klegg. De trengte inn i husene, og det vrimlet trolig av dem i luften. Luften var selv gjenstand for tilbedelse, personifisert ved guden Shu eller ved gudinnen Isis, himmeldronningen. Det hebraiske ordet for dette insektet er blitt gjengitt med «klegg», «stikkflue» og «bille». (NO, NW; Septuaginta; Youngs oversettelse) Hvis skarabeen, eller pilletrilleren (en gjødselbille), var inne i bildet, ble egypterne plaget av insekter som de betraktet som hellige, og folk kunne ikke ha gått omkring uten å knuse dem under føttene. Uansett lærte denne plagen farao noe nytt om Jehova. Selv om Egypts guddommer ikke kunne verne sine tilbedere mot kleggene, kunne Jehova beskytte sitt folk. Denne plagen og alle de følgende plagene rammet bare egypterne, ikke israelittene. — 2. Mosebok 8: 20—24.

Den femte plagen var en pest som rammet egypternes husdyr. Dette var en plage som vanæret Hathor, Apis og himmelgudinnen Nut, som ble framstilt som en ku. (2. Mosebok 9: 1—7) Den sjette plagen satte byller på folk og fe og ydmyket guddommene Thot, Isis og Ptah, som med urette ble tillagt helbredende evner. — 2. Mosebok 9: 8—11.

Den sjuende plagen var kraftig hagl hvor lynene blinket i haglskurene. Dette var et slag mot guden Reshpu, som angivelig var lynets herre, og Thot, som man påstod rådde over regn og torden. (2. Mosebok 9: 22—26) Den åttende plagen, en gresshoppesverm, viste at Jehova var mektigere enn fruktbarhetsguden Min, som skulle være avlingenes beskytter. (2. Mosebok 10: 12—15) Den niende plagen, et tre dager langt mørke over Egypt, var en hån mot slike egyptiske guddommer som solgudene Ra og Horus. — 2. Mosebok 10: 21—23.

Trass i disse ni ødeleggende plagene nektet farao fremdeles å la israelittene fare. Egypt måtte betale dyrt for hans hardhjertethet da Gud sendte den tiende og siste plagen — det at alle førstefødte av folk og fe døde. Til og med faraos førstefødte sønn omkom, til tross for at han ble betraktet som en gud. På den måten ’holdt Jehova dom over alle gudene i Egypt’. — 2. Mosebok 12: 12, 29.

Farao kalte da til seg Moses og Aron og sa: «Gjør dere i stand og dra bort fra mitt land, både dere og israelittene! Gå av sted og hold den gudstjenesten som dere har talt om [tjen (Jehova), som I har sagt! EN] Ta med dere småfeet og storfeet deres, som dere har sagt, og dra bort! Be så om velsignelse for meg også!» — 2. Mosebok 12: 31, 32.

En frelser for sitt folk

Israelittene drog av sted, men for farao så det snart ut til at de hadde gått seg vill i ørkenen. Han og mennene hans spurte da: «Hva er det vi har gjort, . . . vi som slapp Israel fri fra arbeidet hos oss!» (2. Mosebok 14: 3—5) Å miste denne nasjonen av slaver ville være et stort økonomisk slag for Egypt.

Farao mønstret hæren og forfulgte israelittene helt til Pi-Hakirot. (2. Mosebok 14: 6—9) Militært sett så det bra ut for egypterne, for israelittene var fanget mellom havet og fjellene. Men Jehova gikk til handling for å beskytte israelittene og satte en sky mellom dem og egypterne. På egypternes side «var skyen mørk» og hindret dem derfor i å angripe. På den andre siden var skyen skinnende og «lyste . . . opp natten» for israelittene. — 2. Mosebok 14: 10—20.

Egypterne var oppsatt på å plyndre og ødelegge, men ble hindret av skyen. (2. Mosebok 15: 9) For et under de ble vitne til da skyen flyttet seg! Vannet i Rødehavet hadde delt seg, og israelittene gikk over mot den andre bredden på tørre bunnen. Farao og hæren hans satte etter dem på havbunnen, fast bestemt på å ta til fange og plyndre sine tidligere slaver. Men Egypts hovmodige hersker hadde ikke regnet med hebreernes Gud. Jehova begynte å skape forvirring blant egypterne ved å slå hjulene av vognene deres. — 2. Mosebok 14: 21—25a.

«La oss flykte for Israel!» ropte Egypts mektige menn. «[Jehova] strider for dem mot egypterne.» Farao og mennene hans innså dette for sent. I god behold på den andre bredden rakte Moses hånden ut mot sjøen; vannet vendte tilbake, og farao og mennene hans omkom. — 2. Mosebok 14: 25b—28.

De måtte lære av erfaring

Hvem er så Jehova? Den stolte farao fikk svar på dette spørsmålet. Det som skjedde i Egypt, beviste at Jehova er den eneste sanne Gud, totalt forskjellig fra nasjonenes guder, for de «er ingenting verd». (Salme 96: 4, 5) Jehova har med sin ærefryktinngytende kraft «skapt himmel og jord». Han er også Den store befrier, som «førte [sitt] folk Israel ut av Egypt med tegn og under, med sterk hånd og utstrakt arm, med store gruvekkende gjerninger». (Jeremia 32: 17—21) Hvor tydelig viste ikke dette at Jehova kan beskytte sitt folk!

Farao lærte dette av bitter erfaring. Ja, den siste lærepengen kostet ham faktisk livet. (Salme 136: 1, 15) Han ville ha vært mye mer forstandig hvis han hadde vist ydmykhet da han spurte: «Hvem er [Jehova]?» Da kunne han ha handlet i samsvar med det svaret han fikk. Mange ydmyke mennesker i dag lærer hvem Jehova er. Hva slags personlighet har han? Hva krever han av oss? Måtte den neste artikkelen øke din verdsettelse av ham som alene har navnet Jehova. — Salme 83: 19, NW.

[Bilderettigheter på side 3]

Pictorial Archive (Near Eastern History) Est.