Å ’formane på grunnlag av kjærlighet’
OMKRING år 60—61 e.v.t. forlot en rømt slave Roma og la ut på en 1400 kilometer lang reise hjem til Kolossai, en by i den sørvestlige delen av Lilleasia. Han hadde med seg et skriftlig budskap til sin eier, skrevet av ingen ringere enn apostelen Paulus. I dag er dette brevet en del av Bibelen, og det har fått navn etter mottageren, Filemon.
Brevet til Filemon er et mesterlig eksempel på taktfullt, overtalende resonnement. Men viktigere er det at det kan lære de kristne i dag mye som de vil ha praktisk nytte av, deriblant verdien av å formane hverandre på grunnlag av kristen kjærlighet. La oss se nærmere på dette korte, men vektige brevet.
En rømling vender tilbake
Filemon var en kristen, et høyt elsket medlem av menigheten i Kolossai. (Filemon 4, 5) Ja, menigheten der hadde møtene sine i hjemmet hans. (Vers 2) Filemon kjente dessuten Paulus personlig; det kan være at apostelen medvirket til at han ble en kristen. Paulus antyder riktignok at han ikke selv hadde forkynt i Kolossai. (Kolosserne 2: 1) Han var imidlertid to år i Efesos, hvor han forkynte i en slik utstrekning at «alle som bodde i distriktet Asia, [hvor Kolossai lå] hørte Herrens ord». (Apostlenes gjerninger 19: 10) Filemon var sannsynligvis en av dem som reagerte positivt på denne forkynnelsen.
Som så mange andre velstående på den tiden var Filemon slaveeier. I gammel tid var det ikke nødvendigvis nedverdigende å være slave. Blant jødene var det å selge seg selv eller andre i familien som slaver en alminnelig godtatt måte å betale sin gjeld på. (3. Mosebok 25: 39, 40) Oppslagsverket The International Standard Bible Encyclopedia sier om romertiden: «Det var mange som solgte seg som slaver, og det av forskjellige grunner — framfor alt fordi de ønsket seg en lettere og tryggere tilværelse enn et liv i frihet og fattigdom, fordi de ønsket et bestemt arbeid, og fordi de ville komme høyere opp på den sosiale rangstigen. . . . Mange som ikke var romere, solgte seg til romerske borgere med det berettigede håp selv å bli borgere når de ble frigitt, en mulighet som var omhyggelig regulert av romerretten.»
Det oppstod imidlertid et problem da en av Filemons slaver, en mann som het Onesimus, rømte fra ham og flyktet til Roma, en reise han kanskje betalte med penger han hadde stjålet fra Filemon. (Vers 18) I Roma kom Onesimus i kontakt med Paulus, som satt i husarrest der.
Den ’tidligere unyttige’ slaven ble nå en kristen. Han stilte seg til tjeneste for Paulus og var til stor nytte for den fangne apostelen. Det er ikke underlig at Onesimus ble gjenstand for Paulus’ «egen inderlige hengivenhet» og ble «en elsket bror» for Paulus. — Versene 11, 12, 16.
Apostelen Paulus skulle gjerne ha fortsatt å ha Onesimus hos seg, men Filemon hadde juridiske rettigheter som Onesimus’ eier. Onesimus var derfor nødt til å vende tilbake til tjenesten hos sin rettmessige herre. Men hvordan ville så Filemon ta imot ham? Ville han bryskt holde på sin rett til å straffe rømlingen hardt? Ville han tvile på Onesimus når han sa at han var blitt en medkristen?
Gjør opp i kjærlighet
Paulus følte seg tilskyndt til å skrive til Filemon om Onesimus. Han skrev brevet egenhendig og brukte ikke sekretær, slik han pleide. (Vers 19) Ta deg tid til å lese det korte brevet til Filemon i sin helhet; det tar bare noen minutter. Du vil se at Paulus, etter å ha presentert seg og ønsket Filemon og hans husstand «ufortjent godhet og fred», roste Filemon for ’den kjærlighet og tro som han hadde til Herren Jesus og til alle de hellige’. — Versene 1—7.
Paulus kunne lett ha brukt sin myndighet som apostel og ’pålagt Filemon å gjøre det som er rett’, men han valgte i stedet å ’formane ham på grunnlag av kjærlighet’. Han bekreftet at Onesimus virkelig var blitt en kristen bror, en som hadde vært til nytte for Paulus. Apostelen medgav: «Jeg ville gjerne ha beholdt ham for meg selv, for at han i ditt sted kunne fortsette å tjene meg i de lenker jeg bærer for det gode budskaps skyld. Men,» fortsatte Paulus, «uten ditt samtykke vil jeg ikke gjøre noe, slik at din gode gjerning ikke skal være som under tvang, men av din egen frie vilje.» — Versene 8—14.
Apostelen oppfordret på denne måten Filemon til å ta imot sin tidligere slave som en bror. «Ta da vennlig imot ham, på samme måte som du ville ta imot meg,» skrev Paulus. Ikke slik å forstå at Onesimus nødvendigvis ville bli frigitt. Paulus agiterte ikke for å forandre datidens samfunnsforhold. (Jevnfør Efeserne 6: 9; Kolosserne 4: 1; 1. Timoteus 6: 2.) Men i alle tilfelle ville forholdet mellom slave og herre uten tvil bli forbedret på grunn av det kristne bånd som nå bandt Onesimus og Filemon sammen. Filemon ville betrakte Onesimus «som mer enn en slave — som en elsket bror». — Versene 15—17.
Men hva med den gjeld Onesimus muligens hadde pådratt seg, kanskje som følge av tyveri? Nok en gang appellerte Paulus til Filemon på grunnlag av deres vennskap. Han sa: «Hvis han har gjort deg noen urett eller skylder deg noe, så sett det på min regning.» Paulus stolte på at Filemon ville vise vilje til å tilgi og strekke seg lenger enn Paulus bad ham om. Ettersom Paulus håpet å bli satt fri i nær framtid, underrettet han også Filemon om at han gjerne ville være gjest hos ham når den tid kom. Han sendte så enda noen hilsener og ønsket Filemon «Herren Jesu Kristi ufortjente godhet», hvoretter han avsluttet brevet. — Versene 18—25.
Hva de kristne i dag kan lære
Brevet til Filemon inneholder svært mye som er av praktisk verdi for de kristne i dag. Én ting er at det minner oss om hvor viktig det er å tilgi, selv når en medtroende har begått en alvorlig urett mot oss. «Hvis dere tilgir mennesker deres overtredelser,» sa Jesus Kristus, «skal deres himmelske Far også tilgi dere.» — Matteus 6: 14.
De som har fått myndighet i den kristne menighet i dag, kan i særlig grad høste gagn av brevet til Filemon. Det er verdt å merke seg at Paulus lot være å bruke sin myndighet som apostel og befale Filemon å gjøre det som var riktig. Paulus krevde heller ikke at Onesimus skulle få bli i Roma og gjøre tjeneste for ham. Paulus respekterte andres eiendomsrett. Han erkjente også at det ville være bedre for Filemon å handle ut fra sitt eget hjerte, selv om han nok også ville ha føyd seg dersom Paulus hadde opptrådt mer autoritært. Apostelen appellerte til ham på grunnlag av kjærlighet for å få ham til å handle ut fra sitt eget hjerte.
Kristne eldste i dag bør derfor aldri ’rå som herrer over dem som er Guds arv’ ved å misbruke sin makt eller behandle hjorden på en ublid, autoritær måte. (1. Peter 5: 1—3) Jesus sa: «Dere vet at nasjonenes herskere rår som herrer over dem, og stormennene utøver myndighet over dem. Slik er det ikke blant dere.» (Matteus 20: 25, 26) Tilsynsmennene finner som regel at hjorden reagerer mye mer positivt på kjærlige henstillinger enn på befalinger. De som lider av depresjon, setter pris på tilsynsmenn som vennlig tar seg tid til å lytte til deres problemer og gir forståelsesfulle råd.
Paulus’ brev minner også de eldste om verdien av ros og taktfullhet. Han begynner med å erkjenne at ’de helliges inderlige hengivenhet var blitt styrket’ ved Filemon. (Vers 7) Slik oppriktig ros gjorde sikkert Filemon mer velvillig stemt. Også i dag kan råd og veiledning ofte mildnes med oppriktig og kjærlig ros. Og slik veiledning bør ikke gis bryskt eller taktløst, men være godt «krydret med salt», slik at den er lettere å ta til seg for mottageren. — Kolosserne 4: 6.
Apostelen Paulus uttrykte tillit til at Filemon ville gjøre det rette, ved å si: «I tillit til din føyelighet skriver jeg til deg, idet jeg vet at du til og med vil gjøre mer enn de ting jeg sier.» (Vers 21) Viser dere eldste en lignende tillit til deres medkristne? Hjelper ikke det dem til å ønske å gjøre det som er rett?
Interessant nok finner foreldre ofte at det har en god virkning å vise barna tillit. Foreldre bør være klar over hvor viktig det er at barna er lydige fordi de vil det selv, fordi de har et ønske om å gjøre mer enn bare det som kreves av dem. På den måten kan foreldrene gi dem et visst mål av verdighet. De bør så vidt mulig uttrykke seg på en vennlig og kjærlig måte når de kommer med instrukser og anmodninger. De må vise empati og gi begrunnelser. Foreldrene bør gi barna oppriktig ros der det er på sin plass, og unngå å være altfor kritiske overfor dem, særlig når andre er til stede.
Ektemenn kan på lignende måte legge rimelighet og vennlighet for dagen og være snare til å rose sin kone. Dette gjør det lett for hustruen å underordne seg — ja, det kan på den måten bli velgjørende og glederikt. — Ordspråkene 31: 28; Efeserne 5: 28.
Det sies ikke noe om hvordan Filemon reagerte på brevet fra Paulus. Men vi kan vanskelig tenke oss at han sviktet Paulus’ tillit. Måtte kristne eldste, foreldre og ektemenn i dag også oppnå gode resultater, ikke ved å kommandere og bruke tvang, men ved å ’formane på grunnlag av kjærlighet’.
[Bilde på side 23]
Paulus brukte ikke sin myndighet som apostel, men formante i stedet Filemon på grunnlag av kjærlighet