Broderkjærligheten er aktiv
Viktige punkter fra Filemon
JESUS KRISTUS gav sine etterfølgere et «nytt bud», nemlig at de skulle elske hverandre slik som han hadde elsket dem. (Johannes 13: 34, 35) Denne kjærligheten ville til og med få dem til å dø for hverandre. Ja, så sterk og aktiv er broderkjærligheten.
Apostelen Paulus var sikker på at broderkjærligheten ville motivere Filemon, en kristen i menigheten i Kolossæ, en by i Lilleasia. Kjærlighet hadde allerede fått Filemon til å åpne sitt hjem og la det bli brukt som et kristent møtested. Filemons slave Onesimus hadde rømt og muligens stjålet penger for å kunne reise til Roma, hvor han senere traff Paulus og ble en kristen.
Da Paulus var fange i Roma omkring år 60—61, skrev han et brev som i første rekke var adressert til Filemon. Der appellerte han til Filemon for å få ham til å ta imot Onesimus i en broderkjærlighetens ånd når han kom tilbake. Når du leser dette brevet, vil du oppdage at vi i det har et fint eksempel på hengivenhet og taktfullhet — et eksempel som Jehovas folk gjør vel i å etterligne.
Ros på grunn av kjærlighet og tro
Til å begynne med i dette brevet, som er rettet til Filemon og andre, gav Paulus ros. (Versene 1—7) Apostelen hadde stadig hørt om den kjærlighet Filemon hadde til Kristus og til alle de hellige, og om hans tro. Dette fikk Paulus til å takke Jehova, og det gav ham mye glede og trøst. Hvordan er det med oss? Roser vi medtroende som er gode eksempler når det gjelder kjærlighet og tro? Det bør vi gjøre.
Det er alltid best å formane sine medkristne på grunnlag av kjærlighet, slik det fremgår av Paulus’ ord. (Versene 8—14) Etter at apostelen hadde grepet saken an på denne taktfulle måten, sa han at han kunne ha pålagt Filemon ’å gjøre sin plikt’, men han valgte å formane ham i stedet. Hva ville han formane ham til å gjøre? Jo, til å ta imot slaven Onesimus på en vennlig måte når han kom tilbake. Paulus ville gjerne ha fortsatt å nyte godt av Onesimus’ nyttige tjeneste, men ønsket ikke å gjøre dette uten Filemons samtykke.
Tilsynelatende ugunstige hendelser viser seg ofte å være gagnlige, noe Paulus videre påpeker. (Versene 15—21) Det hadde i virkeligheten kommet noe godt ut av at Onesimus hadde rømt. Hvordan det? Jo, Filemon kunne nå få ham tilbake som en villig, ærlig kristen bror, ikke som en uvillig og muligens uærlig slave. Paulus bad Filemon om å ta imot Onesimus slik han ville ha tatt imot Paulus. Hvis Onesimus på noen måte hadde gjort Filemon urett eller skyldte ham noe, ville apostelen gjøre opp for dette. Paulus gjorde også enda mer for å få Filemon til å følge hans veiledning; han minnet ham om at han selv hadde Paulus å takke for at han var blitt en kristen. Paulus var derfor sikker på at Filemon ville gjøre enda mer enn det han ble bedt om. For en taktfull, kjærlig måte å appellere til ham på! Ja, det er på denne måten vi bør behandle våre medkristne.
Paulus avsluttet sitt brev med et håp, med hilsener og med gode ønsker. (Versene 22—25) Han håpet at de bønnene andre bad for ham, ville føre til at han snart ble satt fri. (Paulus’ andre brev til Timoteus viser at disse bønnene ble besvart.) I avslutningen av brevet sendte Paulus hilsener og uttrykte ønske om at Jesu Kristi nåde eller ufortjente godhet måtte være med den ånd Filemon og hans medtilbedere av Jehova la for dagen.
[Ramme/bilde på side 23]
Mer enn en slave: Paulus skrev følgende om Filemons rømte slave, Onesimus, som nå vendte tilbake: «Kanskje ble han tatt fra deg en stund for at du skal få beholde ham for evig, ikke lenger som slave, men som noe mye mer — som en elsket bror. Det er han sannelig for meg; hvor mye mer må han da ikke være det for deg, både som menneske og i Herren.» (Filemon 15, 16) I Romerriket var slaveriet en ordning som stod under tilsyn av myndighetene, og Paulus anerkjente slike «høyere myndigheter». (Romerne 13: 1—7, NW) Han gjorde seg ikke til talsmann for et slaveopprør, men hjalp slike mennesker til å oppnå åndelig frihet som kristne. I samsvar med sin egen veiledning til slaver om å underordne seg under sine herrer, sendte Paulus Onesimus tilbake til Filemon. (Kolosserne 3: 22—24; Titus 2: 9, 10) Onesimus var nå mer enn en verdslig slave. Han var en elsket medtroende som i relativ forstand underordnet seg under Filemon som en bedre slave, en som lot seg lede av gudgitte prinsipper, og som viste broderkjærlighet.