Lærte kirken fra begynnelsen av at Gud er en treenighet?
Del 3: Framholdt apologetene treenighetslæren?
I numrene for 1. november 1991 og 1. februar 1992 viste Vakttårnet at treenighetslæren verken ble framholdt av Jesus og hans disipler eller av de apostoliske fedre i slutten av det første århundre og i begynnelsen av det andre århundre av vår tidsregning. Ble den framholdt av de kirkens menn som levde senere i det andre århundre?
FRA omkring midten av det andre århundre av vår tidsregning og fram til århundreskiftet trådte det fram noen kirkens menn som i dag blir kalt apologeter. De skrev for å forsvare den kristendommen de kjente, mot de fiendtlige filosofiene som var alminnelig utbredt i den romerske verden på den tiden. Deres verker ble til mot slutten av og etter den perioden da de apostoliske fedre frambrakte sine skrifter.
Blant de apologetene som skrev på gresk, var Justinus martyr, Tatianos, Atenagoras, Teofilus og Clemens Alexandrinus. Tertullianus var en apologet som skrev på latin. Framholdt de den moderne kristenhets treenighetslære — den tanke at tre likestilte personer (Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd) utgjør én guddom, at hver av dem er sann Gud, og at det likevel ikke er tre guder, men én Gud?
«Sønnen er underordnet»
Dr. H. R. Boer forklarer i boken A Short History of the Early Church hva apologetenes lære gikk ut på:
«Justinus [martyr] lærte at Gud var alene og at Sønnen ikke var til før verdens skapelse. . . . Da Gud ønsket å skape verden, . . . avlet han et annet guddommelig vesen som skulle skape verden for ham. Dette guddommelige vesen ble kalt . . . Sønnen fordi han var født; han ble kalt Logos fordi han utgikk fra Guds fornuft eller sinn. . . .
Justinus og de andre apologetene lærte følgelig at Sønnen er en skapning. Han er en høytstående skapning, en skapning som er mektig nok til å skape verden, men han er like fullt en skapning. Innen teologien kalles dette forholdet mellom Sønnen og Faderen for subordinasjonisme. Sønnen er underordnet, det vil si mindre vesentlig enn, avhengig av og frambrakt av Faderen. Apologetene var subordinasjonister.»1
I boken The Formation of Christian Dogma beskriver dr. Martin Werner den tidligste oppfatningen av forholdet mellom Sønnen og Gud:
«Dette forholdet ble helt klart oppfattet som ’subordinasjon’, det vil si at Kristus er underordnet Gud. Hver gang forholdet mellom Jesus og Gud, Faderen, blir brakt på bane i Det nye testamente, . . . blir det kategorisk oppfattet og framstilt som subordinasjon. Og den mest konsekvente subordinasjonisten i Det nye testamente, ifølge den synoptiske beretning, var Jesus selv . . . Dette opprinnelige synspunktet ble så klart og tydelig gitt til kjenne at det holdt seg i lang tid. ’Alle de store før-nikenske teologer framstilte Logos som underordnet Gud.’»2
I overensstemmelse med dette sier R. P. C. Hanson i boken The Search for the Christian Doctrine of God følgende:
«Før utbruddet av den arianske strid [i det fjerde århundre] var det ingen teologer i den østlige eller den vestlige kirke som ikke i en eller annen forstand betraktet Sønnen som underordnet Faderen.»3
Dr. Alvan Lamson tilføyer i boken The Church of the First Three Centuries dette med hensyn til hva kirkefedrene lærte før kirkemøtet i Nikaia (325 e.Kr.):
«Sønnens lavere rang ble allment, om ikke samstemmig, framholdt av de før-nikenske kirkefedre . . . At de så på Sønnen som atskilt fra Faderen, framgår tydelig av den omstendighet at de på en så likefram måte framholder hans lavere rang. . . . De betraktet ham som atskilt og underordnet.»4
På samme måte sier Robert M. Grant følgende om apologetene i boken Gods and the One God:
«I likhet med Det nye testamentes framstilling er apologetenes kristologi i all hovedsak subordinasjonistisk. Sønnen er alltid underordnet Faderen, som er Det gamle testamentes ene Gud. . . . Det vi finner hos disse tidlige skribentene, er følgelig ikke en treenighetslære . . . Før Nikaia var den kristne teologi nesten uten unntak subordinasjonistisk.»5
Ifølge kristenhetens treenighetslære er Sønnen likestilt med Gud, Faderen, i alder, makt, opphøydhet og visdom. Men apologetene sa at Sønnen ikke var likestilt med Gud, Faderen. De så på ham som underordnet. Dette stemmer ikke overens med treenighetslæren.
En gjenspeiling av læren i det første århundre
Apologetene og andre tidlige kirkefedre gjenspeilte for en stor del det de kristne i det første århundre lærte om forholdet mellom Faderen og Sønnen. Legg merke til hvordan dette blir uttrykt i boken The Formation of Christian Dogma:
«I den tidlige kristne æra var det ikke tegn til noen som helst slags uenighet eller strid omkring en treenighetslære, et tema som senere skapte voldsomme konflikter i kirken. Årsaken til dette lå uten tvil i det faktum at Kristus for de første kristne var . . . et vesen som tilhørte den himmelske engleverdenen, som var skapt og utvalgt av Gud til, ved tidsaldrenes ende, å innføre . . . Guds rike.»6
Angående de tidlige kirkefedrenes lære innrømmer oppslagsverket The International Standard Bible Encyclopedia videre:
«Når det er snakk om Gud, Faderen, er tendensen i kirken i den første tiden at Han først og fremst blir oppfattet som, ikke Jesu Kristi Far, men som alle tings opphav. Følgelig er Gud, Faderen, så å si Gud par excellence. Ham tilhører slike beskrivelser som ufødt, udødelig, uforanderlig, uendelig, usynlig og uskapt. Han er den som står bak alle ting, deriblant selve materiens skapelse, ut av intet. . . .
Dette kan tyde på at Faderen alene er rett Gud, og at Sønnen og Ånden bare er det i annen rekke. Mange tidlige uttalelser ser ut til å støtte dette.»7
Selv om dette oppslagsverket i fortsettelsen bagatelliserer disse sannhetene og hevder at treenighetslæren ble godtatt i denne tidlige perioden, gjør kjensgjerningene påstanden til skamme. Legg merke til hva den kjente katolske teologen kardinal John Henry Newman sa:
«La oss medgi at alle læresetninger som har med vår Herre å gjøre, konsekvent og samstemmig ble bekjent av oldkirken . . . Men det forholder seg avgjort annerledes med den katolske treenighetslæren. Jeg kan ikke se i hvilken forstand det kan sies å være alminnelig enighet blant tidlige [kirkeautoriteter] om dens riktighet . . .
Trosbekjennelsene fra denne tidlige tiden omtaler ikke . . . [treenighetslæren] i det hele tatt. De snakker ganske visst om Tre; men at læresetningen omfatter et mysterium, at disse Tre er én, at de er jevnbyrdige og like evige, at de alle er uskapte, allmektige og umålelige, det blir ikke framholdt i trosbekjennelsene, og det vil aldri kunne utledes av dem.»8
Hva Justinus martyr lærte
En av de tidligste apologetene var Justinus martyr, som levde fra omkring 110 til 165 e.Kr. Ingen av hans bevarte skrifter omtaler tre likestilte personer i én Gud.
Ordspråkene 8: 22—30 sier for eksempel om Jesus i hans førmenneskelige tilværelse: «Jeg var det første som [Jehova] frembrakte, hans første verk i fordums tid. . . . Jeg ble født før havdypet var der, . . . før alle haugene ble jeg født, . . . jeg [var] bygningsmann hos ham [Gud].» I «Dialog med jøden Tryphon» drøfter Justinus disse versene og sier:
«Skriften har sagt at dette Avkom ble avlet av Faderen før alle ting ble skapt; og at det som er avlet, er klart atskilt fra det som avler, er noe enhver må innrømme.»9
Ettersom Sønnen var frambrakt av Gud, bruker Justinus uttrykket «Gud» i forbindelse med Sønnen. Han sier i sin første apologi: «Universets Far har en Sønn; som også, i kraft av å være Guds førstefødte Ord, selv er Gud.»10 Bibelen bruker også tittelen «Gud» om Guds Sønn. I Jesaja 9: 6 blir han omtalt som «Veldig Gud». Men i Bibelen blir også engler, mennesker, falske guder og Satan omtalt som «guder». (Engler: Salme 8: 6, NW; jevnfør Hebreerne 2: 6, 7. Mennesker: Salme 82: 6. Falske guder: 2. Mosebok 12: 12; 1. Korinter 8: 5. Satan: 2. Korinter 4: 4.) I de hebraiske skrifter betyr ordet for «Gud», ʼEl, ganske enkelt «Den mektige» eller «Den sterke». Det tilsvarende ordet i de greske skrifter er the·osʹ.
Det hebraiske uttrykket som blir brukt i Jesaja 9: 6, viser dessuten at det er en vesentlig forskjell mellom Sønnen og Gud. Sønnen blir der kalt «Veldig Gud», ʼEl Gib·bohrʹ, ikke «den allmektige Gud». Det siste uttrykket er en gjengivelse av det hebraiske ʼEl Sjad·daiʹ og blir utelukkende brukt om Jehova Gud.
Legg imidlertid merke til at mens Justinus omtaler Sønnen som «Gud», sier han ikke noe sted at Sønnen er en av tre likestilte personer, som alle er Gud, men som til sammen bare utgjør én Gud. I stedet sier han i «Dialog med jøden Tryphon»:
«Det er . . . en annen Gud og Herre [Jesus i sin førmenneskelige tilværelse] som er underlagt Skaperen av alle ting [den allmektige Gud]; en [Sønnen] som også omtales som en Engel, fordi Han [Sønnen] gjør kjent for menneskene alt det Skaperen av alle ting — som ikke har noen annen Gud over seg — ønsker å gjøre kjent for dem. . . .
[Sønnen] er atskilt fra Ham som skapte alle ting, — i vesen, mener jeg, ikke [atskilt] i vilje.»11
I Justinus’ første apologi, kapittel 6, forekommer det et interessant avsnitt, hvor han tilbakeviser anklagen fra hedensk hold om at de kristne er ateister. Han skriver:
«Vi dyrker og tilber både Ham [Gud] og Sønnen (som utgikk fra Ham, og som lærte oss disse ting, og skaren av andre gode engler som følger Ham og er gjort lik Ham) og den profetiske Ånd.»12
En som har oversatt dette avsnittet, Bernhard Lohse, kommenterer: «Som om det ikke skulle være nok at englene i denne oppregningen blir omtalt som vesener som blir æret og tilbedt av de kristne, nøler ikke Justinus med å nevne englene før han nevner Den Hellige Ånd.»13 — Se også An Essay on the Development of Christian Doctrine.14
Selv om Justinus martyr ser ut til å ha forlatt den rene bibelske lære i spørsmålet om hvem som skal være gjenstand for de kristnes tilbedelse, betraktet han altså tydeligvis ikke Sønnen som likestilt med Faderen, på samme måte som englene ikke ble betraktet som likestilt med Ham. Når det gjelder Justinus, siterer vi igjen fra The Church of the First Three Centuries av Alvan Lamson:
«Justinus betraktet Sønnen som atskilt fra Gud og underordnet ham: ikke atskilt i den moderne betydning, som en av tre hypostaser eller personer, . . . men atskilt i vesen og natur; som en som har en virkelig, håndgripelig og individuell eksistens, atskilt fra Gud, fra hvem han har fått all sin makt og alle sine titler; og som en som er innsatt i en stilling under ham og er underlagt hans vilje i alle ting. Faderen er den høyeste; Sønnen er underordnet. Faderen er kilden til makten; Sønnen er dens mottaker. Faderen tar initiativet til det som skal gjøres; Sønnen utfører det, som hans tjener eller redskap. De er to når det gjelder antall, men enige eller én når det gjelder vilje; Faderens vilje har alltid makt over Sønnen.»15
Justinus sier dessuten ikke noe sted at den hellige ånd er en person som er likestilt med Faderen og Sønnen. Man kan derfor ikke på noen måte i oppriktighet si at Justinus framholdt den moderne kristenhets treenighetslære.
Hva Clemens lærte
Clemens Alexandrinus (ca. 150 til 215 e.Kr.) omtaler også Sønnen som «Gud». Han omtaler ham til og med som «Skaper», et uttrykk Bibelen aldri bruker i forbindelse med Jesus. Mente han at Sønnen på alle måter var likestilt med den allmektige Skaper? Nei. Clemens siktet tydeligvis til Johannes 1: 3, hvor det blir sagt om Sønnen: «Alt ble til ved ham.»16 Gud brukte Sønnen som formidler da han utførte sine skapergjerninger. — Kolosserne 1: 15—17.
Clemens omtaler den høyeste Gud som «vår Herre Jesu Gud og Far»17 og sier at «Herren er Skaperens Sønn».18 Han sier også: «Alles Gud er bare én god og rettferdig Skaper, og Sønnen [er] i Faderen.»19 Han skrev altså at Sønnen har en Gud over seg.
Clemens snakker om Gud som den «første og eneste utdeler av evig liv, som Sønnen, som fikk det av Ham [Gud], gir til oss».20 Det er innlysende at den opprinnelige Giver av evig liv er overordnet den som så å si sender det videre. Clemens sier følgelig at Gud «er først og høyest».21 Videre sier han at Sønnen «er nærmest Ham som alene er Den allmektige», og at Sønnen «utfører alle ting i samsvar med Faderens vilje».22 Gang på gang viser Clemens at den allmektige Gud er overordnet Sønnen.
Angående Clemens Alexandrinus leser vi i The Church of the First Three Centuries:
«Vi kunne sitere mange avsnitt fra Clemens’ skrifter hvor det tydelig blir framholdt at Sønnen er underordnet. . . .
Vi er forbauset over at noen kan lese Clemens med rimelig oppmerksomhet og samtidig bare for et øyeblikk innbille seg at han betraktet Sønnen som identisk — ett — med Faderen. Hans avhengighet og underordnede natur blir etter vårt skjønn erkjent overalt. Clemens trodde at Gud og Sønnen var klart atskilt; med andre ord, to vesener — det ene høyest, det andre underordnet.»23
I tillegg kan det nok en gang slås fast: Selv om Clemens noen ganger ser ut til å bevege seg vekk fra det Bibelen sier om Jesus, snakker han ikke noen steder om en treenighet som består av tre likestilte personer i én Gud. Slike apologeter som Tatianos, Teofilus og Atenagoras, som levde i tiden mellom Justinus og Clemens, hadde lignende synspunkter. Dr. Alvan Lamson sier at de «ikke var mer tilhengere av treenighetslæren enn Justinus selv; det vil si, de trodde ikke på Tre som var udelte og jevnbyrdige, men framholdt en lære som var helt uforenelig med den oppfatningen».24
Tertullianus’ teologi
Tertullianus (ca. 160 til 230 e.Kr.) var den første som brukte det latinske ordet trinitas. Som Henry Chadwick påpeker, framholdt Tertullianus at Gud er ’ett vesen som består av tre personer’.25 Dette betyr imidlertid ikke at han hadde tre jevnbyrdige og like evige personer i tankene. Ikke desto mindre utgjorde hans ideer et grunnlag som senere skribenter bygde videre på mens de gradvis nærmet seg læren om treenigheten.
Tertullianus’ oppfatning av Faderen, Sønnen og den hellige ånd var noe helt annet enn kristenhetens treenighetslære, for han var nemlig en subordinasjonist. Han så på Sønnen som underordnet Faderen. I skriftet «Mot Hermogenes» skrev han:
«Vi bør ikke tro at det er noe annet vesen enn Gud alene som er ufødt og uskapt. . . . Hvordan skulle det kunne ha seg at noe, bortsett fra Faderen, var eldre, og av den grunn i virkeligheten mer opphøyd, enn Guds Sønn, det enbårne og førstefødte Ordet? . . . Det [Gud] som ikke hadde behov for en Skaper for å få liv, vil ha mye høyere rang enn det [Sønnen] som begynte å eksistere fordi noen frambrakte det.»26
I skriftet «Mot Praxeas» viser han også at Sønnen er atskilt fra den allmektige Gud og underordnet Ham når han sier:
«Faderen er hele vesenet, men Sønnen utgår fra og er en del av dette hele, slik Han selv erkjenner: ’Min Far er større enn jeg.’ . . . Faderen er følgelig atskilt fra Sønnen og større enn Sønnen, all den stund Han som avler er én, og Han som er avlet, er en annen; Han som sender, er også én, og Han som blir sendt, er en annen; og igjen: Han som frambringer er én, og Han gjennom hvem alle ting er frambrakt, er en annen.»27
Tertullianus sier videre i skriftet «Mot Hermogenes» at det var en tid da Sønnen ikke eksisterte som en person, og med det viste han at han ikke betraktet Sønnen som et evig vesen på lik linje med Gud.28 Kardinal Newman sa: «Tertullianus må betraktes som heterodoks [en som tror på uortodokse læresetninger] når det gjelder læren om vår Herres evige frembringelse.»29 Angående Tertullianus sier Alvan Lamson:
«Denne fornuften eller Logos, som grekerne omtalte den som, ble senere, ifølge Tertullianus’ oppfatning, forvandlet til Ordet eller Sønnen, det vil si, et virkelig vesen, etter at den hadde eksistert fra evighet av som bare en egenskap hos Faderen. Tertullianus tilskrev ham imidlertid en rang som underordnet Faderen . . .
Bedømt på grunnlag av en hvilken som helst alminnelig anerkjent utlegging av treenighetslæren i vår tid ville forsøket på å redde Tertullianus fra å bli fordømt [som kjetter] være håpløst. Han ville ikke kunne bestå prøven så mye som et øyeblikk.»30
Ingen treenighetslære
Hvis du leste alt det apologetene har skrevet, ville du finne at de nok avvek fra Bibelens lære i noen henseender, men at ingen av dem lærte at Faderen, Sønnen og den hellige ånd var likestilt i alder, makt, opphøydhet og visdom.
Det samme er tilfellet med andre skribenter fra det andre og det tredje århundre, for eksempel Irenaeus, Hippolytus, Origenes, Cyprianus og Novatianus. Mens noen av dem likestilte Faderen og Sønnen i visse henseender, betraktet de Sønnen som underordnet Gud, Faderen, på andre måter. Og ingen av dem så mye som funderte på om den hellige ånd var likestilt med Faderen og Sønnen. Origenes (ca. 185 til 254 e.Kr.) sier for eksempel at Guds Sønn er «all skapnings Førstefødte», og at Bibelen «framstiller Ham som det eldste av alle skaperverk».31
Enhver som på en objektiv måte leser det disse tidlige kirkeautoritetene har skrevet, vil innse at kristenhetens treenighetslære ikke eksisterte på deres tid. Som boken The Church of the First Three Centuries sier:
«Læren om treenigheten, som er så utbredt i vår tid, . . . får ingen støtte i Justinus’ skrifter, og denne iakttagelsen kan utvides til å omfatte alle de før-nikenske fedre, det vil si alle kristne skribenter i de tre århundrene etter Kristi fødsel. De taler riktignok om Faderen, Sønnen og den profetiske eller hellige Ånd, men ikke som jevnbyrdige, ikke som ett vesen, ikke som Tre i Én, i noen av de betydninger treenighetslærens tilhengere gir adgang til. Det stikk motsatte er tilfellet. Læren om treenigheten, slik den ble utlagt av disse fedrene, var vesensforskjellig fra vår tids lære. Dette hevder vi som en kjensgjerning som kan bevises like godt som noen annen kjensgjerning i den menneskelige tankes historie.»32
I virkeligheten ble ikke ordet treenighet nevnt før Tertullianus brukte det. Og Tertullianus’ ’heterodokse’ treenighetslære var svært forskjellig fra den læren mange tror på i dag. Hvordan utviklet så treenighetslæren seg til å bli det den er i dag? Ble den utformet på kirkemøtet i Nikaia i 325 e.Kr.? Disse spørsmålene vil bli drøftet i Del 4 i denne serien i et senere nummer av Vakttårnet.
Henvisninger:
1. A Short History of the Early Church av Harry R. Boer, 1976, side 110.
2. The Formation of Christian Dogma av Martin Werner, 1957, side 125.
3. The Search for the Christian Doctrine of God av R. P. C. Hanson, 1988, side 64.
4. The Church of the First Three Centuries av Alvan Lamson, 1869, sidene 70, 71.
5. Gods and the One God av Robert M. Grant, 1986, sidene 109, 156, 160.
6. The Formation of Christian Dogma, sidene 122, 125.
7. The International Standard Bible Encyclopedia, 1982, bind 2, side 513.
8. An Essay on the Development of Christian Doctrine av kardinal John Henry Newman, sjette utgave, 1989, sidene 14—18.
9. The Ante-Nicene Fathers, redigert av Alexander Roberts og James Donaldson, amerikansk opptrykk av Edinburgh-utgaven, 1885, bind I, side 264.
10. Ibid., side 184.
11. The Ante-Nicene Fathers, bind 1, side 223.
12. Ibid., side 164.
13. A Short History of Christian Doctrine av Bernhard Lohse, oversatt fra tysk av F. Ernest Stoeffler, 1963, andre opplag i paperback, 1980, side 43.
14. An Essay on the Development of Christian Doctrine, side 20.
15. The Church of the First Three Centuries, sidene 73, 74, 76.
16. The Ante-Nicene Fathers, bind II, side 234.
17. Ibid., side 227.
18. Ibid., side 228.
19. Ibid.
20. Ibid., side 593.
21. Ibid.
22. Ibid., side 524.
23. The Church of the First Three Centuries, sidene 124, 125.
24. Ibid., side 95.
25. The Early Church av Henry Chadwick, 1980-opplaget, side 89.
26. The Ante-Nicene Fathers, bind III, side 487.
27. Ibid., sidene 603, 604.
28. Ibid., side 478.
29. An Essay on the Development of Christian Doctrine, sidene 19, 20.
30. The Church of the First Three Centuries, sidene 108, 109.
31. The Ante-Nicene Fathers, bind IV, side 560.
32. The Church of the First Three Centuries, sidene 75, 76.
[Bilde på side 27]
Clemens
[Rettigheter]
Historical Pictures Service
[Bilde på side 28]
Tertullianus
[Rettigheter]
Historical Pictures Service