Hvorfor er det så mange nye sekter?

DET finnes ti hovedreligioner, men 10 000 sekter! Dette er det antall religiøse grupper en nå anslår at menneskeheten er inndelt i. Av disse trossamfunnene skal det være om lag 6000 i Afrika, 1200 i De forente stater, 421 i Japan og 247 i Frankrike.

Noen av disse sektene er religiøse grupper som ble dannet for lenge siden, og som betrakter seg selv som fullt etablerte kirker. Enkelte gamle religioner er delt opp i sekter, som igjen er delt opp i mindre partier. Shintoismen i Japan er inndelt i 153 sekter og partier, og buddhismen er inndelt i 171 sekter og partier. Det er interessant å merke seg at mange japanere tilhører mer enn en sekt.

I Sør-Afrika har det statistiske byrå en fortegnelse over mer enn 4000 religiøse grupper, om lag 500 blant de hvite og resten blant de fargede. Noen av disse sektene som praktiserer raseskille, hevder at de er kristne.

Kirke eller sekt?

Ordet «kirke» har ikke den samme betydning i alle land. I overveiende katolske land betyr «kirken» den romersk-katolske kirke. I Frankrike er det ikke ofte at ordet Eglise (kirke) er ledsaget av adjektivet catholique og nesten aldri av ordet romaine. For en franskmann betyr ordet Eglise (med stor E) bare én ting: den romersk-katolske kirke. Det forholder seg på samme måte i land hvor en av de gresk-ortodokse kirker er det fremherskende trossamfunn. Ordet «kirke» betyr der den gresk-ortodokse kirke.

I overveiende protestantiske land er det imidlertid ofte nødvendig å angi nærmere hvilken kirke en tilhører. Selv i disse landene kan en person vanligvis ikke bare si at han tilhører en kirke, med mindre han er medlem av en av de større, etablerte protestantiske religionssamfunnene. Hvis ikke det er tilfellet, blir han betraktet som en som tilhører en eller annen sekt. I De forente stater blir riktignok selv små utløpere av forskjellige religionssamfunn ofte beæret med navnet kirke, men i de fleste andre land må de være fornøyd med å bli kalt en sekt.

Hva er en sekt?

Ordet «sekt» er blitt definert som «en forholdsvis liten, nylig organisert, spesiell, religiøs gruppe, særlig en som har skilt seg ut fra et samfunn som har vært etablert lenger». Ifølge en annen definisjon er en sekt «en avvikende religiøs gruppe, særlig en som andre medlemmer innen det samme trossamfunnet betrakter som kjettersk».

Noen hevder at ordet «sekt» kan føres tilbake til det latinske verbet secare (å skjære), og de definerer ordet «sekt» som en gruppe som har revet seg løs fra en etablert kirke. Andre sporer ordet «sekt» tilbake til det latinske verbet sequi (å følge) og anvender det på en gruppe som følger en bestemt menneskelig leder eller lærer.

Kirkens forakt for sektene

Enten en sekt er en mindre gruppe som har revet seg løs fra et større trossamfunn, eller en gruppe disipler som følger en eller annen mann eller kvinne, er det en ting som er sikkert: kirker som har vært etablert lenge, ser ned på sektene. Det franske oppslagsverket Grande Encyclopédie sier som en forklaring på denne forakten at ordet «sekt» og bruken av det «vekker sterke følelser og til og med nidkjærhet», og tilføyer: «Det samfunnet som den lille gruppen skilte seg ut fra, gjør vanligvis krav på å være den sanne menighet og mener at det alene er i besittelse av den fullstendige troslære og nådemidlene, og det omtaler dissenterne med en viss forakt og medynk. Denne nedlatende holdning er ofte ledsaget av en god del aggressivitet, spesielt fordi sekten er en smertelig påminnelse om alt det kirken pleide å ha, men ikke lenger har — et varmt, levende, dynamisk og beseirende brorskap.»

Hvorfor er det så mange nye sekter?

De sektene som får den mest omfattende dekning i massemediene i dag — ofte på grunn av sine finansielle aktiviteter og indoktrineringsmetoder — har alle sammen oppstått i løpet av de siste 20—30 årene. Dette får en til å spørre om hvorfor det er blitt dannet slike religiøse grupper i vår tid. Det franske oppslagsverket som er sitert ovenfor, sier i sitt supplementsbind for 1981: «Hvorfor har disse sektene en slik vind i seilene? For det første utgjør de kriser som gjør seg gjeldende i den vestlige sivilisasjon (opprøret mot alle institusjoner, mot familien, skolene, det militære, kirkene og så videre), en passende grobunn. . . . Til slutt kan en si at sekter framfor alt er et tidens tegn, at de er karakteristiske for den uro de unge føler fordi de tørster etter noe som skiller seg ut fra vårt glorete ’forbrukersamfunn’.»

R. Quebedeaux, som er spesialist på sekter, skriver noe lignende. Han sier: «Det normløse samfunnet har skapt en sterk lengsel etter strenghet, disiplin og myndighet. De [unge] er lei av det materialistiske samfunnet, og ut fra dette har det oppstått en søken etter en ny mening med livet.»

Begge disse forklaringene viser, i det minste indirekte, at de etablerte religionssamfunnene ikke har greid å tilfredsstille de millioner av mennesker, både unge og gamle, som har vendt seg til de nye sektene. Denne oppblomstringen av nye sekter i de siste tiårene har tilknytning til den «angst og fortvilelse» blant folkene som ifølge Jesus Kristus skulle være en del av det «tegnet» som skulle vise at denne tingenes ordning nærmet seg sin ende, og at «Guds rike var nær». — Matteus 24: 3; Lukas 21: 10, 11, 25—31.

Disse nye sektene som verver så mange medlemmer, lærer imidlertid ikke at Guds rike er menneskehetens eneste håp. Det de lærer, har tvert imot mer likhet med en livsfilosofi som ofte er basert på en orientalsk religion eller på læren til en eller annen guru (åndelig fører). Enhver guru som har et betydelig antall tilhengere, danner en ny sekt. Dette er ikke noe overraskende i Østens religioner, hvor ordningen med en guru er alminnelig godtatt.

Det som er overraskende, er imidlertid at av de 10 000 kirkesamfunn og sekter som det skal være over hele verden, er det flere hundre, om ikke flere tusen, som hevder at de er kristne. Hvorfor er dette så overraskende? Fordi medlemmene av mange av disse sektene følger en menneskelig leder, mens Jesus Kristus sa: «Én er deres Leder, Kristus.» (Matteus 23: 10, NW) Noe annet som er overraskende ved det faktum at de såkalte kristne tilhører så mange forskjellige kirker, trossamfunn og sekter, er at Kristus i en bønn til sin Far bad om at hans etterfølgere ’alle måtte være ett’. — Johannes 17: 20, 21.

Hvorfor er det da så mange kirker og sekter som hevder at de er kristne? Hvordan oppstod denne religiøse forvirringen?