Spørsmål fra leserne
◼ Åpenbaringen 20: 5 sier at «de andre døde ble ikke levende før de tusen år var gått». Vil dette skje før eller etter den endelige prøve?
Denne uttalelsen sikter tydeligvis til den tiden da menneskene oppnår fullkommenhet, noe som vil skje ved slutten av tusenårsriket, men før Satan blir sloppet løs fra avgrunnen og fører den avgjørende prøve over menneskene.
Versene før og etter Åpenbaringen 20: 5 omtaler salvede kristne som Gud oppreiser for at de skal være Kristi medarvinger. (Romerne 8: 17) Disse skulle ’bli levende igjen og herske sammen med Kristus i tusen år’. (Åpenbaringen 20: 4) Etter at dette er gjort klart, men før det sies noe mer om disse herskerne, kommer Åpenbaringen 20: 5 med en innskutt bemerkning om dem som skal leve på jorden. Det står der: «De andre døde ble ikke levende før de tusen år var gått.»
De som har dødd en bokstavelig død og får en oppstandelse på jorden i tusenårsriket, vil fremdeles være ufullkomne. Heller ikke de som overlever Guds krig, vil bli gjort fullkomne og syndfrie med en gang. Når de som har overlevd på jorden, fortsetter å være trofaste mot Gud i tusenårsriket, vil de tydeligvis gå gradvis framover mot fullkommenheten. Så lenge menneskene i begge disse kategoriene ikke er fri for nedarvet synd, vil de derfor i en forstand være «døde» (og altså ennå ikke fullt ut levende) i Guds øyne. — Lukas 9: 60; Efeserne 2: 1.
Enten en har fått en oppstandelse, har overlevd den «store trengsel» eller er blitt født i løpet av tusenårsriket, kan en ha lyse framtidsutsikter. (Åpenbaringen 7: 14) De som er trofaste mot Gud og anerkjenner verdien av Kristi gjenløsningsoffer, vil ved slutten av de 1000 år ikke lenger lide under synd og ufullkommenhet, og nedarvet død vil ikke lenger herske over dem. (Romerne 5: 14) Isteden vil de ha oppnådd menneskelig fullkommenhet og være i den samme tilstand som Adam og Eva var i før de syndet.
Så ved enden av tusenårsriket vil de som tjener Gud på jorden, «de andre døde», ha ’blitt levende som fullkomne mennesker’. Jesus vil da kunne overgi sin far en fullkommen familie av mennesker. (1. Korinter 15: 28; Åpenbaringen 20: 14) Som Åpenbaringen 20: 7—10 deretter viser, vil Satan da bli løslatt for å sette menneskene på en avgjørende prøve. De som viser seg å være lojale mot Jehova under denne prøven, vil være verdige til å få leve evig på en paradisisk jord.
◼ Hvorfor sa Stefanus i Apostlenes gjerninger 7: 14 at Jakobs husstand bestod av 75 personer da den flyttet ned til Egypt, mens 1. Mosebok 46: 26 sier at det var 66 personer, og 1. Mosebok 46: 27 nevner 70?
Det er flere mulige forklaringer på dette. En forklaring er at Apostlenes gjerninger 7: 14 er basert på den greske oversettelsen Septuaginta. En annen er at Stefanus tar med konene til ni av Jakobs sønner.
La oss først se hva Stefanus sa, slik det er nedskrevet i Apostlenes gjerninger 7: 14: «Da sendte Josef bud etter sin far Jakob og hele familien; syttifem mennesker var det han kalte til seg.» Med dette i tankene kan vi ta for oss det beretningen i 1. Mosebok sier om Jakobs familie da den flyttet ned til Egypt.
Første Mosebok 46: 8 begynner slik: «Dette er navnene på israelittene, Jakob og hans ætlinger, som kom til Egypt.» Så følger det en liste over Jakobs etterkommere, deriblant noen av oldebarna hans. Oppregningen slutter slik: «Jakobs ætlinger som kom sammen med ham til Egypt, var 66 i alt, foruten hans sønnekoner. Til dette kommer de to sønnene Josef fikk i Egypt. Alle av Jakobs ætt som kom til Egypt, var 70 i tallet.» — 1. Mosebok 46: 26, 27.
Listen over 66 av Jakobs etterkommere er blitt regnet sammen på flere forskjellige måter. Noen bibelforskere har både tatt med Judas sønner Er og Onan og hans sønnesønner Herson og Hamul. (1. Mosebok 46: 12) Andre har ikke regnet med Er og Onan, for de var allerede døde på den tiden Jakobs hus flyttet til Egypt. (1. Mosebok 38: 6—10) Noen bibelstudenter har regnet med Dina, som tydeligvis aldri giftet seg, eller kanskje Rubens sønnesønn Eliab, som er nevnt i 4. Mosebok 26: 8. I tillegg til disse 66 kan en ta med Jakob og også Josef og hans to sønner (de tre siste var ikke med på flyttingen til Egypt). Slik får en det totale antallet 70.
Disippelen Stefanus visste selvfølgelig at den hebraiske tekst sa at det var 66 av Jakobs familie som flyttet til Egypt. Hvorfor leser vi da i Apostlenes gjerninger 7: 14 at Stefanus bruker tallet 75?
Noen bibelkommentatorer hevder at Stefanus kan ha basert sin uttalelse på den greske oversettelsen Septuagintas gjengivelse av 1. Mosebok 46: 27. Den oversettelsen oppgir tallet 75, for i vers 20 legger den til fem navn (tre av Manasses og Efraims sønner og to av deres sønnesønner) som ikke er nevnt i den hebraiske tekst. Hvis Stefanus derimot hadde i tankene det tallet som står i den hebraiske tekst, nemlig 66, kan Lukas ha brukt tallet fra Septuaginta da han skrev Apostlenes gjerninger, ettersom denne greske oversettelsen var mye brukt.
Men enten Stefanus virkelig sa 75 eller dette tallet kom fra den greske oversettelsen av 1. Mosebok 46: 27, kan det bringes i harmoni med tallet i den hebraiske tekst, 66, ved at en legger til konene til Jakobs sønner, som 1. Mosebok 46: 26 klart og tydelig sier var utelatt.
Hvorfor kan en regne med bare ni koner? Av de 12 sønnenes koner kan en ikke ta med Josefs, for hun var egyptisk og var ikke blitt kalt ned til Egypt av Josef. (Apostlenes gjerninger 7: 13—15) Og da flyttingen fant sted, var Judas kone allerede død. (1. Mosebok 38: 12) Dermed står det maksimalt ti koner tilbake. Det er mulig at Simeons hebraiske kone også var død, for Simeons yngste sønn, Saul, blir omtalt som «sønn av en kanaaneerkvinne». ( 1. Mosebok 46: 10) Tallet ni ville også stemme dersom Benjamin, den yngste sønnen, ennå ikke hadde giftet seg da familien bosatte seg i Egypt. Hvis det var slik, ble Benjamins sønner, som står nevnt i 1. Mosebok 46: 21, født etter flyttingen til Egypt, men allikevel tatt med i listen på grunn av den rolle de skulle komme til å spille i stammen og nasjonen. (Jevnfør Hebreerne 7: 9, 10.) Så hvis vi tar med konene til ni av Jakobs sønner i tillegg til de 66 andre av Jakobs familie som står nevnt i 1. Mosebok 46: 26 i den hebraiske tekst, får vi i alt 75, slik Septuaginta sier, og slik vi leser i Apostlenes gjerninger 7: 14.
Selv om det finnes fornuftige forklaringer på Apostlenes gjerninger 7: 14 og tallene i 1. Mosebok kapittel 46, er det klart at vi ikke kan være dogmatiske når det gjelder alle detaljene. Vi har derfor enda større grunn til å se fram til den tiden da Gud skal oppreise sine tjenere fra gammel tid, for da vil vi kunne få høre om de nøyaktige detaljene i mange bibelske beretninger direkte fra dem. — Johannes 5: 28, 29.