Dere må «hjelpe dem som er svake»
«DE STERKESTE overlever» — de svake går under i kampen for tilværelsen. Kaldt og grusomt? «Nei, det er i virkeligheten bare et gode,» sier de som forfekter utviklingsteorien, for de hevder at det er dette som bringer fremskritt. Men også mange av disse menneskene ble dypt sjokkert da de fikk vite hvordan Nazi-Tyskland hadde forsøkt å håndheve denne «loven» mot medmennesker som ble betraktet som svake eller uønskede.
Må det en slik forferdelig demonstrasjon til for å overbevise et menneske om at de svake bør betraktes på en vennlig måte og ikke undertrykkes eller ødelegges? Ikke blant mennesker som har aktelse for Bibelen, for Guds Ord gjør noe langt mer enn bare å stille seg passivt eller tolerant til de svake. Det føler med dem. Det sier at de skal få bistand, hjelp og støtte. (Apg. 20: 35; 1. Tess. 5: 14) Men er det ikke også andre autoriteter og organisasjoner som går inn for at de svake skal vises medlidenhet? Jo, men Bibelen er enestående i den forstand at den kan få i stand en vedvarende reaksjon på de svakes behov.
Bibelens evne til å motivere mennesker til å hjelpe de svake, er nøye knyttet til dens makt til å frembringe virkelig kjærlighet, ydmykhet og tro. Man må ha disse egenskapene hvis man stadig skal hjelpe de svake, for i motsetning til de sterke er de svake ofte ikke i stand til å lønne eller betale en annen for den hjelpen som gis. (Luk. 14: 12—14) Den som leser Bibelen, blir også overbevist om at det å hjelpe de svake ikke bare er til behag for Gud og Kristus, men at det er et krav man må oppfylle for å få deres gunst. Ufullkomne som vi er, har vi alle svakheter og trenger Guds og Kristi hjelp til å overvinne dem. (Hebr. 4: 15, 16) Kan vi være sikker på at de vil hjelpe oss til å overvinne våre svakheter hvis vi ikke hjelper andre til å overvinne sine svakheter? — Jevnfør Matteus 6: 14, 15
URETT SYN PÅ DE SVAKE FORHINDRER AT DE FÅR HJELP
Noe som kan hindre en sterk i å hjelpe en som er svak, er at den sterke blir mer opptatt av en annens svakhet enn av sin egen. En annens svakhet kan også bli så dominerende for den sterke at han betrakter den svake på en negativ måte. Resultatet er at den svake ikke får hjelp, og at den sterke kan føle det berettiget å unnlate å gi hjelp. Men Bibelen hjelper oss til å forstå at mange uønskede omstendigheter i menneskenes liv ofte kan skyldes svakhet, og dette krever at vi hjelper dem i stedet for å fordømme dem.
Et eksempel på dette er Bibelens omsorg for de fattige. Man kunne se ganske objektivt på det og mene at folk i sin alminnelighet er fattige fordi de unnlater å vise sunt omdømme og dermed må ta de uunngåelige konsekvenser av dette. En som er medlidende, vil imidlertid se på de fattige som mennesker som er verdig til å få hans hjelp trass i det faktum at mangel på sunt omdømme eller en annen svakhet kan ligge til grunn for deres fattigdom. Guds lov til Israel var meget bestemt: «Når din bror kommer i vanskeligheter, så han ikke kan greie seg lenger, skal du ta deg av ham . . . Jeg er [Jehova] deres Gud, som har ført dere ut av Egypt for å gi dere Kanaan og være deres Gud.» Du skal «ikke være så hardhjertet at du lukker hånden for din fattige bror». — 3. Mos. 25: 35—38; 5. Mos. 15: 7.
Israelittene kunne ikke i egen kraft ha dratt ut av Egypt og tatt Kanaan i besittelse. De var for svake og trengte Jehovas hjelp. Hvor uriktig ville det ikke da være om en israelitt som hadde skaffet seg visse materielle midler, lot være å hjelpe en bror som var kommet i økonomiske vanskeligheter! Dermed ville han unnlate å etterligne sin Gud! Var han forstandig, ville han frykte Gud og være klar over hvordan Jehova ville reagere på den handlemåte han fulgte overfor de svake: Hvis han lukket hånden for sin bror, ville det bli regnet som synd. Men hvis han viste gavmildhet, ville Jehova Gud velsigne alt hans arbeid og alt han foretok seg. — 5. Mos. 15: 8—11.
I den første kristne menighet var det ikke bare de fattige som trengte hjelp. Da Paulus skrev til menigheten i Tessalonika, gav han alle brødrene, ikke bare de eldste, det ansvar å gjøre noe for å dekke en rekke forskjellige behov: «Vi formaner dere, brødre: Vis til rette dem som lever et uordentlig liv, sett mot i de motløse, ta dere av de svake, og vær overbærende mot alle.» (1. Tess. 5: 14) I andre brev drøftet Paulus inngående forholdet til dem som har en svak samvittighet. De trengte også å bli vist hensyn. (Romerne, kapittel 14; 1. Korinter, kapittel 8) Ja, blant de første kristne fantes det mennesker med en lang rekke svakheter — men alle skulle vises forståelse og bli hjulpet.
Det er vanskelig for et sterkt menneske å tåle å bli sett ned på og kanskje merke at folk unngår ham. Hvor mye vanskeligere må det ikke da være for et svakt menneske å oppleve noe sånt! Vanligvis tenker vi ikke på David som en svak person, men han gjennomlevde faktisk en slik vanskelig periode i sitt liv: «Vær meg nådig, [Jehova], for jeg er i nød! Mitt øye sløves av bitter sorg, ja, også min sjel og min kropp. . . . Min styrke svikter på grunn av min skyld, og bena i min kropp blir veike. Jeg blir til spott for mine fiender, til hån for alle mine granner. For dem som kjenner meg, er jeg en gru, på gaten går folk av veien for meg. Jeg er glemt og ute av sinn som en død, . . . [Jehova], jeg setter min lit til deg; jeg sier: ’Du er min Gud.’ Mine tider er i din hånd.» (Sal. 31: 10—16) David opplevde ikke at hans brødre kom ham til hjelp, nei, de unngikk ham i stedet. Han følte at det bare var Gud som hjalp ham.
Hva kan grunnen være til at et svakt menneske blir behandlet på denne måten? En grunn kan være at vi lar en annens negative syn på et menneske få innvirke på vår vurdering av vedkommende. At svakhet forveksles med ondskap, kan være en annen grunn. Det ser ut til at fariseerne sviktet av begge grunner. Da de knurret mot Jesus fordi han brukte tid på dem som de ikke bare betraktet som svake, men også som syndige, svarte han dem: «Det er ikke de friske [sterke] som trenger lege, men de syke. Gå og lær hva dette betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.» — Matt. 9: 12, 13; Mark. 2: 17.
Også når en utstøtelse må overveies, er det ett spørsmål som må besvares: Er vedkommende virkelig ond eller bare svak? Hvis det er spørsmål om svakhet, kan det være at vedkommende vil reagere på ekte, kjærlig hjelp som gis med tålmodighet. I hvilken grad er det blitt gitt hjelp til den som har feilet? Kan det ofres mer tid og arbeid på å nå vedkommendes hjerte, så han oppmuntres til å endre kurs?
Individets interesser er nok av betydning, men det er også den virkning hans handlinger har på menigheten og dens rettferdige stilling innfor Gud. Hvis de eldste lar være å fjerne noe ondt fra menigheten, vil det få skadelige følger. (1. Kor. 5: 6—13) Men det kan også være at de handler for raskt og går fram på en ukjærlig måte, uten å ha full klarhet i saken. Hvis dette fører til at en som har syndet av svakhet, ikke av ondskap, lider skade, vil også dette skade menigheten og berøre dens rettferdige stilling innfor Gud på en ugunstig måte.
Det krever innsikt å følge den rette handlemåte overfor dem som har begått et feiltrinn. Men etter hvert som den kristne arbeider med dette, vil han skjerpe sine sanser, ikke bare når det gjelder å fastslå hva som virkelig er svakhet, men også når det gjelder å finne ut hvilken hjelp, hvilket råd eller hvilket tiltak som trengs mest i øyeblikket. (Hebr. 5: 14) Skulle han gjøre noen feil når han tar seg av et problem, bør det ikke være fordi han har latt være å vise godhet og barmhjertighet. — Sal. 25: 6, 7; 51: 3; Jak. 2: 13; Jud. 22, 23.
Hvordan reagerer vi når ungdommer eller andre viser dårlig dømmekraft (og det kan skje på en rekke områder)? Da vil det virkelig være bra om vi lar være å fordømme dem omgående og i stedet tenker over hva vi kan gjøre for å hjelpe dem. Når en i menigheten begår en alvorlig feil, gjør vi oss da større anstrengelser for å hjelpe vedkommende? Hvor mye bedre vil ikke det være enn å gjøre hans feil til et samtaleemne blant andre! Og skulle samtalen komme inn på en annens svakhet, så vil det jo være langt mer hensynsfullt å prøve å få ledet den inn på noe annet. Kanskje vi kan snakke om hvordan vedkommende kan hjelpes. «Den som dekker over skyld, legger vinn på vennskap, den som farer med sladder, skiller venn fra venn,» sier et inspirert ordspråk. — Ordsp. 17: 9; 11: 13.
HVORDAN KAN VI HJELPE DE SVAKE?
Skal man kunne hjelpe de svake, må man først og fremst være innstilt på å hjelpe dem og ikke betrakte dem på en nedlatende måte. Vi vil prøve å finne fram til de dypere årsaker: Er det ensomhet, er det mangel på forståelse, eller er det svært lite kjærlighet i hjemmet? Kan det være økonomiske vanskeligheter eller personlige skuffelser, sviktende helse eller en følelse av ikke lenger å kunne brukes til noe på grunn av høy alder? Dette er bare noen få årsaker som kan svekke en som er svak. I alle tilfelle er det også behov for en dypere forståelse av Bibelen og av Guds kjærlighet. Hvis vi tenker nøye over en persons livssituasjon og dessuten avlegger et varmt, hjertelig besøk hos ham, kan det bidra til at vi finner de dypereliggende årsaker.
De som virkelig er interessert i å hjelpe de svake, kan med fordel studere apostelen Paulus’ eksempel. Han sa: «Hvem er svak, uten at jeg også er det?» (2. Kor. 11: 29) Paulus hadde medfølelse med alle. Han satte seg i andres sted. I hvilken grad? Skal vi dømme etter hans råd i Apostlenes gjerninger 20: 35 (NW), kom ikke hans medfølelse bare til uttrykk i vennlige ord. Han sa: «Ved å streve slik må [dere] hjelpe dem som er svake.» Hans innstilling til de svake var i pakt med ånden i den formaningen apostelen Johannes senere kom med: «Vår kjærlighet må være sann, ikke tomme ord, men handling.» — 1. Joh. 3: 18.
Bibelen oppfordrer oss sterkt til å hjelpe de svake, men beskriver ikke i detaljer hva den enkelte bør gjøre for å hjelpe dem. Hvorfor ikke? Utvilsomt fordi en slik rettledning aldri kunne få tatt alle omstendigheter i betraktning, uansett hvor omfattende den var. Men Bibelen viser helt klart at vi må ha ekte medfølelse med de svake. Vi må gjøre noe for å dekke deres behov. Selv om disse rådene er enkle og generelle, bringer de bestemte resultater blant kristne som har hjertet på rette sted.
HVERT MEDLEM AV MENIGHETEN ER DYREBART
Alle i menigheten vil bli hjulpet til å påta seg det ansvar å hjelpe de svake om de blir klar over den verdi hvert enkelt medlem av menigheten har. Men hvilken verdi kan et medlem av menigheten ha når vedkommende er svak og må få hjelp? Er han ikke i stedet en byrde for menigheten? Paulus så ikke slik på det: «Tvert imot! De lemmer på legemet som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige. . . . nå har Gud føyd sammen legemet og gitt mer ære til det som mangler ære, for at det ikke skal bli splittelse i legemet, men alle lemmene ha samme omsorg for hverandre.» (1. Kor. 12: 22—25) Den menighet som setter pris på ethvert medlem og verdsetter hans innsats i kristent arbeid innenfor rammen av hans begrensninger, vil være en varm, lykkelig menighet, full av liv og virksomhet.
Hvem kan på forhånd si hvordan det vil gå når vi gjør noe aktivt for å hjelpe de svake? «Så din sæd om morgenen, og la ikke hånden hvile mot kveld. Du vet jo ikke hva som vil lykkes, enten det ene eller det andre, eller om begge deler er like gode.» (Fork. 11: 6) Vi kan spesielt være sikker på at Gud vil hjelpe oss når vi gir andre åndelig hjelp. Hvor mange er det ikke av dem som i dag er eksemplariske tjenere for Jehova, som fikk vedvarende åndelig hjelp på et tidspunkt da de var svake!
En som er svak, kan ikke straks bli sterk. Akkurat som det kan gå langsomt å komme seg etter en fysisk svakhet, kan det ta lang tid for enkelte å bli sterke åndelig sett. Men er vi tålmodige med de svake? Elsker vi dem like høyt som om de var sterke? Hvilke velsignelser blir ikke alle til del når en slik kjærlighet legges for dagen! Den svake broren velsignes ved at han vises omsorg og blir støttet når han har problemer. Den som er sterkere, opplever den større velsignelse som bare det å gi kan medføre. Menigheten som et hele erfarer en voksende kjærlighet når alle medlemmer viser at de er avhengige av og interesserer seg for de andre. Gud og Kristus blir æret når deres jordiske tjenere følger deres enestående eksempel ved å hjelpe de svake.