Bergprekenen — kommer alle inn i riket?
ETTER at Jesus hadde advart sine tilhørere mot falske profeter som de kunne komme ut for i det første århundre av vår tidsregning, sa han: «Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje.» — Matt. 7: 21; jevnfør Lukas 6: 46.
For å få del i Guds rikes velsignelser må en anerkjenne Jesus Kristus som Herre. (Rom. 10: 9; Fil. 2: 11) Men det kreves noe mer enn bare å ære Guds Sønn med leppene ved å tiltale ham som «Herre, Herre».
Det er bare «den som gjør min himmelske Fars vilje» som fullt ut vil få nyte godt av Rikets velsignelser. I Bergprekenen blir det utførlig redegjort for hva som er denne «vilje». Den innbefatter kravet om å gjøre «gode gjerninger» ved å forkynne Rikets sannheter for andre. Den omfatter også det at en forandrer sin personlighet, slik at en legger for dagen slike gudlignende egenskaper som mildhet, ærbarhet, pålitelighet, uselviskhet, kjærlighet, oppriktighet og tro. — Se Matteus 5: 16, 21, 22, 27—30, 33—48; 6: 1—18, 25—34.
De neste ordene av Jesus viser at mange som ville gjøre krav på å være hans etterfølgere, egentlig ikke ville være det: «Mange skal si til meg på den dag: Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, og drevet ut onde ånder ved ditt navn, og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn? Men da skal jeg si dem rett ut: Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!» — Matt. 7: 22, 23.
«På den dag», da Gud fullbyrder dommen over sine fiender (Sak. 14: 1—3; 2. Tess. 2: 1, 2; 2. Pet. 3: 10—12), kommer «mange» til å søke å oppnå en gunstig stilling ved å hevde at de har utført bemerkelsesverdige gjerninger ’ved hans navn’, som om de har gjort dem som Jesu Kristi representanter og ved hjelp av guddommelig makt som de har fått gjennom ham.
De vil spørre: «Har vi ikke profetert [det vil si kommet med budskaper fra Gud og kanskje med forutsigelser av framtidige begivenheter] ved ditt navn?» Men en slik ’profetering’ er ikke noe sikkert kjennetegn på at en er en sann kristen disippel. Bibelen viser at spådommer som noen ganger gikk i oppfyllelse, og budskaper som så ut til å ha en guddommelig kilde, også ble kunngjort av falske profeter. — 5. Mos. 13: 1—3; Jer. 14: 14.
Noen vil skryte av at de har ’drevet ut onde ånder ved hans navn’. Det finnes enkelte i kristenheten i dag som hevder at de har en slik makt. Men det å drive ut onde ånder (ved hjelp av mystiske seremonier) har alltid vært et trekk ved ikke-bibelske religionssamfunn. Det var også noen jøder i det første århundre etter Kristus som drev ut onde ånder ved hjelp av magiske formularer som de trodde var blitt overlevert fra kong Salomo.a
Det er ikke overnaturlig profetering og utdrivelse av onde ånder eller andre «mektige gjerninger» (mirakler), som kjennemerker de sanne kristne. Da Jesus forutsa hva som skulle være tegnet på hans nærvær og avslutningen på den nåværende tingenes ordning, sa han: «Falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre vill selv de utvalgte.» (Matt. 24: 24) Slike falske profeter, bedragere, skulle framstå innenfor selve den kristne menighet og skulle forsøke å føre mange av dens medlemmer på avveier. — Apg. 20: 29; 2. Pet. 2: 2, 3, 10—22; Jud. 4, 8—13, 16—19.
Som tidligere nevnt understreket Jesus at en sann kristen ville være «den som gjør min himmelske Fars vilje». Og hva er så Faderens «vilje» i vår tid? Som Jesus forutsa, er det det at «evangeliet om [det opprettede] riket . . . forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag» før enden kommer. (Matt. 24: 14) Forkynner kristenhetens sekter at Guds rike er nær? Nei, for de anser det bare for å være noe i menneskenes hjerte eller for noe som hører en fjern framtid til. De ærer på en hyklersk måte Jesus med leppene, men de unnlater å gjøre hans Fars vilje. Det er den forholdsvis lille gruppen som er kjent som Jehovas vitner, som er blitt overlatt den gjerning å bringe evangeliet, det ’gode budskap’ om Guds rikes hensikter, «ut over hele jorden». — Rom. 10: 15, 18; se også 1. Korinter 9: 16.
Det vil gå galt med alle dem som hevder at de står i et godt forhold til Jesus Kristus, men som unnlater å gjøre Rikets gjerninger og ikle seg en sann kristen personlighet, når han fører Guds hevn over den nåværende tingenes ordning. Jesus vil da «si» eller offentlig tilkjennegi at han «har aldri kjent» disse som utøvde en kristendom som bare dreide seg om å ære ham med leppene og gjøre bruk av såkalte «karismatiske» gaver. De vil aldri med de «mange mektige gjerninger» som de skryter av, kunne føre Guds Sønn bak lyset. I stedet for å øve rettferdighet har de i virkeligheten ’gjort urett’. Når Jesus handler som Guds domsfullbyrder under den kommende ’store nød’ eller ’store trengsel’ (EN), vil han derfor si til dem: «Bort fra meg!» Slike uekte kristne kommer ikke til å få del i Guds rikes evige velsignelser. — Jevnfør Matteus 24: 21, 22; 25: 41, 46.
[Fotnote]
a Med hensyn til jødenes utdrivelse av onde ånder leser vi i Exorcism Through the Ages: Det viktigste trekket ved disse jødiske demonutdrivelsene er at det ble uttalt navn som en mente var virkningsfulle, dvs. navn på gode engler, som ble brukt enten alene eller i forbindelse med El (=Gud); ja, tillit til navn var i virkeligheten lenge før blitt en overtro hos jødene, og det ble betraktet som meget viktig at de rette navnene, som var forskjellige til ulike tider og ved ulike anledninger, ble brukt. Det var utvilsomt denne overtro som fikk Skevas sønner som hadde vært vitne til St. Paulus’ vellykte demonutdrivelser i Jesu navn, til på egen hånd å forsøke formelen; ’Jeg besverger dere ved den Jesus som Paulus forkynner’, noe som fikk de frykteligste følger for dem (Apg. 19: 13). Det var en vanlig jødisk oppfatning, til og med godtatt av en slik lærd kosmopolitt som Josephus, at Salomo hadde fått evnen til å utdrive demoner, og at han hadde utarbeidet og overlevert disse formularer som var virkningsfulle for dette formål. Den jødiske historieskriveren beretter om hvordan en viss Eleasar i nærvær av keiser Vespasian og hans offiserer ved hjelp av en magisk ring som ble brukt på nesen til en besatt person, klarte å drive ut demonen gjennom neseborene — ringens kraft skyldtes at den hadde et bestemt, sjeldent rotord som var nevnt i Salomos formel, og som det var ytterst vanskelig å få tak i., — Se Josephus’ Antiquities of the Jews, bok 8, kap. 2, del 5, og The Jewish War, bok 7, kap. 6, del 3.