Spørsmål fra leserne

● Er det mulig for kristne i vår tid å utdrive onde ånder ved å be over den som er besatt av dem? — USA.

Bibelen viser at det ofte skal mer til for å befri en person fra onde ånders herredømme enn bare å be en bønn for ham.

I det første århundre etter Kristus fikk riktignok visse kristne, om enn ikke alle, ved Guds ånd makt til å drive ut onde ånder. (1 Kor. 12: 29, 30; jevnfør Matteus 10: 8.) Dette ble vanligvis gjort ved at de bød de onde ånder i Jesu Kristi navn å slippe taket på dem som var blitt besatt. — Ap. gj. 16: 16—18; jevnfør Apostlenes gjerninger 19: 13—16.

Det er imidlertid ikke noe i Bibelen som tyder på at de kristne skulle fortsette å ha de mirakuløse åndens gaver, deriblant evnen til øyeblikkelig å utdrive onde ånder. De mirakuløse gaver skulle tvert imot få en ende. Apostelen Paulus skrev under inspirasjon: «Hva enten det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, da skal de opphøre, eller det er kunnskap [som ble gitt en på mirakuløst vis], da skal den få ende.» (1 Kor. 13: 8) Når noen fikk de mirakuløse åndens gaver, var en eller flere av de apostler som direkte var blitt valgt ut av Jesus Kristus, til stede. (Ap. gj. 2: 1, 4, 14; 8: 9—20; 10: 44—46; 19: 6) Det er derfor rimelig å trekke den slutning at de mirakuløse gaver ikke ble gitt videre til andre etter apostlenes død, men at de opphørte da de siste som hadde fått dem, døde.

Et av de viktigste formålene med de mirakuløse gaver var dessuten å fastslå at Guds gunst som tidligere hadde hvilt over den jødiske menighet, nå hvilte over den kristne menighet. (Ap. gj. 2: 32, 33, 38—41; Heb. 2: 1—4) I vår tid er det ikke nødvendig med mirakuløse gaver for å fastslå denne kjensgjerning. Vår tids jødiske menighet er ikke i stand til å oppfylle de krav som blir framsatt i den mosaiske lov, for den har ikke noe prestedømme i Arons ættelinje og ikke noe tempel på det sted i Jerusalem hvor fortidens tempel lå.

Det mest avgjørende bevis for at en menighet har Guds godkjennelse, er dessuten ikke at den kan utføre tilsynelatende mirakuløse gjerninger. Jesus Kristus sa: «Ikke enhver som sier til meg: Herre! Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Faders vilje. Mange skal si til meg på hin dag: Herre! Herre! har vi ikke talt profetisk ved ditt navn, og utdrevet onde ånder ved ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger ved ditt navn? Og da skal jeg vitne for dem: Jeg har aldri kjent eder; vik bort fra meg, I som gjorde urett!» (Matt. 7: 21—23) Jesus viste således at til og med noen «som gjorde urett» skulle være i stand til å utdrive onde ånder. Det er tydelig at Satan, de onde ånders fyrste, ville tillate at en slik gjerning ble utført, for dette kunne få slike «som gjorde urett» til å se ut som om de var «rettferdighets tjenere». (2 Kor. 11: 13—15) Jesus sa imidlertid hva det var som skulle kjennetegne hans sanne disipler: «Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet.» — Joh. 13: 35.

Selv om sanne kristne i vår tid ikke gjør krav på å ha noen overmenneskelig eller guddommelig makt til å utdrive onde ånder, betyr ikke dette at de ikke kan hjelpe dem som er plaget av de onde ånder. De kan be for dem, ikke i et forsøk på å bevirke en øyeblikkelig utdrivelse av de onde ånder, men be om at de som er plaget på denne måten, må få åndelig styrke til å stå imot de onde ånders angrep. Sanne kristne kan også vise til det Bibelen sier om å stå imot onde åndemakter. (Ef. 6: 10—18) De som tror at de selv er plaget av de onde ånder, må dessuten anstrenge seg for å frigjøre seg fra deres plage, og de må ha et oppriktig ønske om å følge Bibelens veiledning. De kan være forvisset om at Jehova vil velsigne deres oppriktige og energiske anstrengelser. (Jak. 4: 7) Det finnes en rekke tilfelle som viser at mennesker er blitt befridd for angrep fra de onde ånder på denne måten.

● Hvordan ser Jehovas vitner på det å overvære vielsesseremonien ved en verdslig bekjents eller slektnings bryllup?

Når det gjelder mindreårige som tenker på å være til stede ved en slik anledning, er det foreldrene som må treffe den endelige avgjørelse. Når det gjelder andre, er det noe hver enkelt selv må avgjøre, og enhver kristen må være villig til å bære sitt eget ansvar. Det finnes imidlertid bibelske prinsipper og en rekke forskjellige omstendigheter som bør tas i betraktning.

Vielsen foregår kanskje i en religiøs bygning og blir kanskje forrettet av en prest. Det blir derfor noe helt annet enn en rent borgerlig vielse. En sann kristen vil ikke med god samvittighet kunne delta i noen bønner eller religiøse seremonier som han vet er i strid med det Bibelen lærer. Han er heller ikke interessert i å se hvor nær grensen han kan komme uten å overskride den. Han er forpliktet til å gi akt på Bibelens befaling: «Dra ikke i fremmed åk med vantro! for hva samlag har rettferd med urett . . .? eller hva lodd og del har en troende med en vantro? . . . Derfor, gå ut fra dem og skill eder fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent.» — 2 Kor. 6: 14—17.

Det er forståelig at en som blir invitert til å overvære vielsesseremonien ved en verdslig slektnings eller bekjents bryllup, kan bli stilt overfor litt av et problem. En kristen hustru er for eksempel kanskje blitt invitert sammen med sin vantro mann. Mannen mener kanskje at de begge bør være til stede. Men det kan by på problemer for henne. Hun resonnerer kanskje slik at hvis hun skulle være til stede ved et kirkebryllup, ville det følelsesmessige press hun da ble utsatt for, kunne få henne til å gjøre noe galt. Det kan på den annen side være at hun synes at hun kan ta hensyn til sin manns ønske og være med ham og bare iaktta det som foregår, på en respektfull måte, samtidig som hun er fast bestemt på ikke å delta i noen religiøse handlinger.

Hvordan hustruen enn ser på saken, vil det være best at hun forklarer sin stilling for mannen. Hvis han da mener at det at hustruen er til stede, vil kunne skape en ubehagelig situasjon for ham, kan det være at han foretrekker å gå alene. Men hvis han likevel ønsker at hun skal være med, selv om hun bare vil være til stede som en taus iakttager, vil hun selv måtte avgjøre om hun skal gå eller ikke.

Noe en også må ta i betraktning, er den virkning det at en overværer en vielsesseremoni i en religiøs bygning, kan ha på ens medtroende. Vil det kunne skade noens samvittighet? Vil det en gjør, kunne svekke deres motstandskraft når det gjelder å delta i virkelig avguderiske handlinger? Et bibelsk prinsipp som kommer inn i bildet, er: «I må kunne dømme om de forskjellige ting, så I kan være rene og uten anstøt til Kristi dag.» — Fil. 1: 10; se også 1 Korintierne 8: 9—13.

Noen ganger kan en slik innbydelse innebære at en blir bedt om å være brudens eller brudgommens ledsager. Vil det bety at en må delta i visse religiøse handlinger? Det sier seg selv at en som ønsker å behage Gud, ikke kan delta i handlinger som har med falsk religion å gjøre; han må handle i samsvar med Guds Ord. Men en kristen kan forklare hvordan han føler det, og si at han på ingen måte ønsker å ødelegge gleden på bryllupsdagen ved å være årsak til at det oppstår en pinlig situasjon.

I slike spørsmål som dette må de kristne nøye ta alle faktorer i betraktning. Under visse omstendigheter vil de kanskje komme til at det ikke vil oppstå noen problemer hvis de er til stede som tause iakttagere. På den annen side kan det være at en kristen på grunn av omstendighetene vil trekke den slutning at det at han er til stede ved et kirkebryllup, kan skade hans egen eller andres samvittighet, og at det veier tyngre enn de gleder det kan gi å være til stede. En kristen bør i alle tilfelle forvisse seg om at den beslutning han treffer, ikke hindrer ham i å bevare en god samvittighet overfor Gud og mennesker.