Gjør alt med god samvittighet
«Salig er den som ikke dømmer seg selv i det han velger.» — Rom. 14: 22.
1. Hvorfor bør vi være forsiktige med å råde andre i personlige spørsmål?
DET er ikke lett å treffe de rette avgjørelser i alle spørsmål. Jesu halvbror Jakob innrømmet at «vi snubler alle sammen i mange ting». Det var derfor han sa: «Ikke mange av eder bli lærere, ettersom I vet at vi skal få dess tyngre dom!» (Jak. 3: 1, 2) Hvis vi gir andre råd, får vi større ansvar. Vi blir medansvarlig for utfallet.
2. Hvorfor må all den veiledning vi gir andre, være basert på Bibelen?
2 Hvis de råd vi gir andre, bare er basert på vår egen samvittighet eller vår egen oppfatning, kommer vi til å føre dem på avveie. Selv om vi prøver å gi råd som ene og alene er basert på Bibelen, må vi forvisse oss om at vi har den rette forståelse, og ikke bare komme med gjetninger eller framholde private synspunkter. En som tar imot råd som bare er basert på en annens samvittighet eller oppfatning, og følger det, vil ha lite gagn av rådet. Det kan til og med få svært uheldige følger for ham. Hvorfor? Fordi han ikke følger sin egen samvittighet. «Alt som ikke er av tro, er synd.» — Rom. 14: 23.
3. Hva kreves av en som skal treffe en personlig avgjørelse?
3 For å kunne ha tro i en sak, noe som innbefatter å treffe en personlig avgjørelse, må en tilegne seg nøyaktig kunnskap fra Bibelen og ha sikre beviser basert på kjensgjerninger. (Heb. 11: 1, NW) «Det er ikke godt at sjelen skulle være uten kunnskap, og den som er snar med sine føtter, synder.» (Ordspr. 19: 2, NW) En som ikke har nøyaktig kunnskap om Guds vilje, kan raskt komme til å bli ledet inn på en gal vei.
4. Hva kan en gjøre for å få hjelp hvis en har vanskelig for å treffe en avgjørelse?
4 Noen kristne har imidlertid visse svakheter ved sin tro. Det skyldes ofte at de mangler kunnskap om et bestemt problem eller spørsmål. Jakob viser at en kristen kan få den visdom han trenger når han kommer opp i en vanskelig situasjon, ved å be Gud om visdom. (Jak. 1: 2, 5) For å få et svar fra Gud må han naturligvis også rådføre seg med Bibelen. Hvorfor vil det hjelpe ham? Fordi de kristne har de samme problemer i dag som Guds tjenere har hatt opp gjennom århundrene. Når vi leser Bibelen, ser vi hvordan trofaste menn, deriblant apostlene og deres medarbeidere, ga råd og løste slike problemer. De ytre forhold er naturligvis annerledes, men det finnes ikke noe problem som ikke Bibelen framholder det rette prinsipp for. Når prinsippene skal anvendes, kommer vår kunnskap og vår samvittighet inn i bildet.
LOVEN ’SKREVET I HJERTENE’
5. Hvorfor skrev apostelen Paulus til den kristne menighet i Roma om samvittigheten?
5 Apostelen Paulus tok opp spørsmålet om samvittigheten i Romerne, kapittel 14. I menigheten i Roma var det alminnelig enighet om Bibelens grunnleggende læresetninger og om hvordan det gode budskap skulle forkynnes. (Rom. 1: 8) Men særlig når det gjaldt personlige spørsmål, var det mange forskjellige oppfatninger. Dette skyldtes først og fremst at de forskjellige medlemmene av menigheten hadde ulik bakgrunn og hadde fått ulik opplæring. Disse ulikhetene skyldtes det store svelget som hadde skilt jøder fra hedninger før de tok imot kristendommen.
6, 7. a) På hvilken måte var noen i menigheten ’svake i troen’? b) Hva var hovedhensikten med loven, og hvilke forandringer fant sted i og med at Messias sto fram?
6 Paulus skriver: «Ta imot den som er svak i troen.» (Rom. 14: 1, NTN) Slike personer var ikke svake i troen på Gud, Faderen, og Herren Jesus Kristus, den tro som fører til frelse. Alle måtte ha den troen. (An American Translation sier: «Mennesker som er overdrevent samvittighetsfulle i troen, skal behandles som brødre.») ’Svakheten’ gjaldt punkter som enkelte kristne ikke hadde helt klart for seg; de var ikke klar over hvor omfattende den kristne frihet var. Jødene hadde for eksempel i århundrer vært underlagt Moseloven (Rom. 13: 9; 2 Kor. 3: 6), som forbød dem å spise mat som var ’uren’, påbød dem å helligholde bestemte dager, og så videre. (3 Mos. 11: 46, 47; 5 Mos. 5: 12—14) Grunnen til at Gud ga jødene denne loven, var at han ville forhindre at de smeltet sammen med de hedenske folkeslagene, som tilba avguder, inntil Messias kom. (Gal. 3: 23—25) «Frihetens fullkomne lov» ville da tre i stedet for Moseloven. Den var ’en lov i deres sinn, skrevet i deres hjerte’. (Jak. 1: 25; Jer. 31: 33) Denne nye lov blir framholdt i de kristne greske skrifter.
7 Ved å ofre sitt eget liv utfridde Messias, Jesus Kristus, de jøder som tok imot ham. Hedningene kunne også bli utfridd av den trelldommen de hadde vært i under avgudsdyrkelsen. Alle kristne — både jøder og hedninger — sto nå likt innfor Gud. (Ef. 2: 14—16) Hos noen av de jødekristne var imidlertid tidligere skikker og framgangsmåter så inngrodd at det var vanskelig for dem å omstille seg. Deres samvittighet reagerte.
8. Hvordan var noen i menigheten tilbøyelige til å betrakte dem som var ’svake i troen’, men hvordan skulle de ha behandlet dem?
8 Apostelen Paulus viser hva som er det rette syn på slike spørsmål. Etter å ha sagt til menigheten at den skulle ta imot den som hadde en svak samvittighet, tilføyer han: «Uten å gjøre dere til dommere over hans tanker.» (NTN) («Ikke for å bedømme indre tvilsspørsmål,» NW; «kritiser ikke deres synspunkter,» An American Translation; «men ikke for å diskutere meninger,» Revised Standard Version.) En slik mann, hvis oppfatning eller samvittighet riktignok var annerledes, og som kanskje til og med var ’overdrevent samvittighetsfull’, skulle tas imot som en bror, en Kristi medarving. Enkelte var tilbøyelige til å diskutere hans mening eller oppfatning, som kom innenfra, fra hans hjerte. Dette var galt. Det kunne skade de berørte parter og menigheten, som kunne komme til å ta parti og bli splittet.
TO EKSEMPLER SOM FASTSLÅR ET PRINSIPP
9. Hvilket spørsmål oppsto i forbindelse med det å spise kjøtt?
9 Paulus nevner som eksempel det å spise kjøtt. På den tiden var det slik at de dyrene som ble slaktet, eller det kjøttet som ble solgt på torget, i mange tilfelle var blitt frambåret for en avgud for at kjøttet på en måte skulle bli helliget for de avgudsdyrkerne som spiste det. Dette berørte naturligvis ikke selve kjøttet. I virkeligheten fantes det ikke noen avgud. Men de som ikke var helt grunnfestet i troen og ikke hadde det rette syn på tingene, fikk samvittighetsnag når de spiste kjøttet, fordi de var redd for at det kunne ha vært brukt i forbindelse med en hedensk seremoni. (1 Kor. 8: 4—7) Apostelen kommer derfor med denne formaningen:
«Den ene har tro til å ete alt [alt som er mat, også kjøtt som blir kjøpt på torget], men den som er svak, eter bare urter [for at han ikke uten å vite det skulle komme til å spise kjøtt som han mente var blitt «besmittet» av hedenske skikker].» — Rom. 14: 2.
10. Bør de som har et annet personlig syn enn flertallet i menigheten, korrigeres, slik at alle kan ha «samme sinn og . . . samme mening»? Forklar.
10 Hva skulle han så gjøre? Burde ikke han som bare spiste urter, bringes til å anta det rette, likevektige syn før han kunne respekteres som en sann kristen? Noen ville kanskje henlede oppmerksomheten på det prinsipp at ’alle måtte føre den samme tale, og at det ikke måtte være splid iblant dem, men at de måtte være fast forent i samme sinn og i samme mening’. (1 Kor. 1: 10) Men den enhet det her er tale om, er ikke enhet i synet på spørsmål som det var overlatt den enkelte å avgjøre i samsvar med sin samvittighet; det var enhet med hensyn til å følge Kristus, ikke mennesker. — 1 Kor. 1: 11—13.
11. Hvordan betraktet menighetens medlemmer hverandre når det gjaldt samvittighetsspørsmål?
11 Noen jødekristne som hadde fullstendig klarhet i denne saken, og også de fleste hedenske medlemmer av menigheten, som aldri hadde vært vant til Moselovens bestemmelser, hadde en tendens til å se ned på og forakte dem som var overdrevent samvittighetsfulle. De syntes at de var dåraktige, sta og til og med fanatiske, mens de overdrevent samvittighetsfulle på sin side dømte de andre og mente at de handlet galt i Guds øyne ved å gå ut over grensene for sin frihet. Apostelen korrigerte derfor begge parter:
«Den som eter, ringeakte ikke den som ikke eter, og den som ikke eter, dømme ikke den som eter! for Gud har jo tatt seg av ham. Hvem er du som dømmer en fremmed svenn? Han står eller faller for sin egen herre; dog, han skal bli stående; for Herren er mektig til å holde ham oppe.» — Rom. 14: 3, 4.
12. Hvorfor må vi fullt ut godta kristne som kanskje har et annet syn enn oss i personlige spørsmål?
12 Hvis Gud har godtatt et menneske, tatt imot det og gitt det sin ånd, selv om vedkommende kanskje fremdeles har samvittighetskvaler eller oppfatninger som kan virke unødig sneversynte, eller hvis vedkommende er mer tolerant enn andre — hvem er da vi, at vi skulle finne feil ved vedkommende? Vi må alle stå til regnskap overfor vår Herre. Vi har nok problemer og gjør nok feil selv, om vi ikke skulle begynne å blande oss opp i andres saker også. Én mann har ingen rett til å blande seg opp i hvordan en annens ansatte eller tjener tjener ham — og det er i enda høyere grad tilfelle når det gjelder en som tjener Gud. Gud er sin tjeners Dommer. Ja, «han skal bli stående» ved Jehovas hjelp.
13. I hvilken forstand vil Gud holde sin tjener oppe?
13 Paulus mener ikke her at Gud vil støtte sin tjener i alt det han foretar seg, og absolutt ikke hvis han gjør noe galt. Men selv om det syn en kristen har ifølge sin samvittighet, blir kritisert av andre og av dem blir betraktet som noe som gjør ham uskikket, vil ikke Gud fordømme ham, men finne behag i at han følger sin samvittighet. Hvis Gud finner det formålstjenlig, kan han i sin tid sørge for at hans tjeners samvittighet blir brakt i harmoni med et mer modent syn. Men ingen kristen bør prøve å påtvinge en annen sin samvittighet. Hvis han gjør det, kan han føre den andre opp i vanskeligheter og kanskje til og med skade hans tro. Han vil da få en «tyngre dom» eller til en viss grad bli fordømt, slik Jakob sier — Jak. 3: 1.
14—16. Forklar Paulus’ ord i Romerne 14: 5, 6.
14 Apostelen nevner også et annet eksempel:
«Den ene akter en dag framfor en annen, den andre akter alle dager like; enhver være fullt sikker i sitt eget sinn! Den som akter på dagen, gjør det for Herren, og den som ikke akter på dagen, gjør det for Herren. Og den som eter, gjør det for Herren, for han takker Gud; og den som ikke eter, gjør det for Herren og takker Gud.» — Rom. 14: 5, 6.
15 En jøde som hadde tatt imot Kristus, men som før i lang tid hadde fulgt sabbatsloven, ville kanskje få samvittighetskvaler hvis han utførte noe arbeid på den jødiske sabbat. Det kunne dreie seg om matlaging, snekkerarbeid eller å foreta lengre reiser. Selv om det dreide seg om å gjøre noe for menigheten, noe som de andre i menigheten ventet at han skulle gjøre for dem eller sammen med dem, ville han kanskje på den dagen avholde seg fra å gjøre det av hensyn til sin samvittighet. En hvilken som helst annen dag ville han med glede gjøre det. Men han holdt den dagen som en spesiell dag «for Herren» eller Jehova. Han mente at han gjorde Jehovas vilje ved spesielt å helligholde den dagen. Når han skulle spise, takket han Gud for at han kunne være absolutt ren og fri for avgudsdyrkelse, fordi Gud tydelig hadde vist hvordan han ser på slike spørsmål, i Moseloven. (Legg merke til hvordan Daniel, som var underlagt loven, følte det. [Dan. 1: 8]) Den handlemåte han fulgte i samsvar med sin samvittighet, var ikke til skade for noen i menigheten, og han gjorde ikke noe galt. Jehova betrakter ham derfor ikke som uren. Jehova verdsatte at han viste lydighet i samsvar med den kunnskap han hadde, og med en ren samvittighet, og at han ikke forkastet Kristi offer.
16 Det store flertall av de kristne aktet på den annen side alle dager like — like hellige — og aktet ikke noen dag som spesielt hellig. De spiste kjøtt med god samvittighet, for de visste at selv om kjøttet var blitt framstilt for et avgudsbilde, forandret ikke det selve kjøttet, for avgudene hadde i virkeligheten ikke noen makt. De takket Gud for at de kunne spise den mat han tilveiebrakte, og var takknemlige for den frihet han hadde gitt dem gjennom Kristus.
17. Hvorfor må hver enkelt være fullt sikker i sitt eget sinn?
17 Enhver måtte imidlertid være fullt sikker i sitt eget sinn. Hvis en kristen ifølge sin samvittighet ikke klart forsto den annen parts synspunkt, ville det ikke være til noe gagn, men snarere til skade for ham å anta den andres synspunkt i strid med sin samvittighet. Og ingen av partene burde kritisere, diskutere med, dømme eller forakte den annen part. (Jak. 4: 11, 12) Ingen burde heller prøve å påtvinge en annen sitt syn. Å gjøre det ville være ensbetydende med å prøve å bestemme hva en annen skulle tro.
18. Er det noe de eldste eller andre kan gjøre for å hjelpe noen til å få et mer korrekt syn på et personlig spørsmål?
18 Dette betyr ikke at en ikke kan drøfte samvittighetsspørsmål og foreta visse undersøkelser for å få det bibelske syn på disse spørsmålene. En kan bruke argumenter som framholder det bibelske syn på et emne. Men vi må unngå ordstrid og trette og ikke insistere på at den annen part skal se tingene på samme måte eller gjøre tingene på samme måte som vi. De eldste og andre modne kristne kan hjelpe dem som er svake eller har fått feilaktige opplysninger, ved å forklare slike punkter. Men de har ingen rett til å gå lenger. Den enkelte må selv handle i samsvar med det som han ifølge sin samvittighet føler er antagelig for Gud.
PRINSIPPER SOM HJELPER OSS TIL Å AVGJØRE TVILSTILFELLE
19. Hvordan kan vi trekke grensen mellom hva som blir overlatt til den enkeltes samvittighet, og hva som ikke blir det?
19 Selv om apostelen her bruker bare to eksempler, fastsetter han et prinsipp som gjelder alle tilfelle hvor samvittigheten er berørt. Det finnes mange situasjoner i vår tid som Bibelen ikke inneholder noen bestemt eller direkte veiledning eller regel for. Slike grensetilfelle blir noen ganger omtalt som «grå områder». Slike områder finner vi i forbindelse med arbeid, medisinsk behandling, mat, klesdrakt og andre spørsmål. Bibelen framholder prinsipper som kan lede oss på alle disse områdene. Alle bør følge det den direkte sier. Bibelen sier for eksempel at de kristne skal kle seg «sømmelig» og være rene og velstelt. (1 Tim. 2: 9; 2 Kor. 7: 1) Vi bør vise respekt for våre brødres følelser og for menigheten og dens gode omdømme blant folk. Men stil, fasong, farger og lignende kan variere mye, alt etter hvilken smak den enkelte har.
20. Hva bør en gjøre hvis en har et problem som en ikke tydelig kan se løsningen på?
20 En som blir berørt av et slikt «grått område», bør vende seg til Bibelen og bibelsk litteratur for å finne ut hva han bør gjøre. Hvis han likevel ikke er helt sikker, kan han rådføre seg med de eldste eller med andre som kan hjelpe ham til å forstå hva Bibelen sier, men han bør ikke la andre treffe avgjørelsen for seg. De er ikke hans «samvittighet». Han bør selv vurdere tingene, treffe en avgjørelse i samsvar med sin samvittighet og handle i samsvar med den. Når det har gått en tid, vil han kanskje komme til å se saken i et annet lys og gjøre en forandring, men han bør ikke gjøre noe som han nærer tvil med hensyn til, slik at han fordømmer seg selv. — Rom. 14: 23.
21. Bør vi aldri forandre meninger som vi har gjort oss opp i samsvar med vår samvittighet? Forklar.
21 Alle kristne bør stadig bestrebe seg på å gå framover i forståelse og stadig gjøre framskritt når det gjelder å etterligne Gud og Kristus til fullkommenhet. Deres samvittighet vil da bli mer og mer oppøvd i samsvar med nøyaktig kunnskap. De bør til enhver tid gjøre alt på en slik måte at de bevarer en god samvittighet, og de bør tillate sine kristne brødre å ha den samme frihet.
[Bilde på side 8]
Paulus sa at de kristne skulle ta imot nye troende, selv om de var ’svake i troen’
[Bilde på side 10]
En ny kristens samvittighet med hensyn til sabbaten eller visse former for mat må respekteres