Annen del

1. a) I hvor lang tid hadde Babylon den store sitt hovedsete i den gamle byen Babylon? b) Hvordan utøvde Babylon den store makt også over andre verdensmakter? c) For hvilket formål har den benyttet seg av den kontroll den øver i religiøs henseende?

BABYLON den store hadde som et verdensrike som består av falsk religion, sitt hovedsete i den gamle byen Babylon ved elven Eufrat. Den fortsatte å ha det helt til Babylon i 539 f. Kr. mistet sin stilling som den tredje verdensmakt som blir omtalt i Bibelens historiske beretning, og måtte vike plassen for den medo-persiske verdensmakt. To andre verdensmakter hadde vært før den babyloniske verdensmakt, nemlig 1) den egyptiske og 2) den assyriske. Babylon den store, den babyloniske religions verdensrike, hadde imidlertid også utøvd makt over disse to tidligere verdensmaktene. Den benyttet seg av den kontroll den øvde over dem i religiøs henseende, til å få dem til å motarbeide Guds kvinnes Ætt ved å forsøke å ødelegge den ættelinjen som Ætten skulle komme gjennom. Babylon den store er en internasjonal skjøge, og hun retter seg etter jordens politiske herskere for å nå sine religiøse mål. Hun forener derfor religion med politikk.

2. Hva forsøkte Babylon den store å gjøre i Egypt? I hvor stor grad lyktes det?

² Etter at Josef, patriarken Isaks sønnesønn, døde som statsminister i Egypt, forsøkte Babylon den store som en religiøs makt sammen med de egyptiske faraoner å ødelegge Josefs folk, hebreerne. Disse var da gjester, fremmede innbyggere, i Egypt. Farao lot dem utføre hardt trellearbeid for å utrydde dem. Da han ikke klarte det, bestemte han at alle hebraiske guttebarn skulle drepes så snart de ble født. Babylon den store må ha inntatt en triumferende holdning til Guds kvinne, som var representert i Egypt ved hebreerne, Israels barn. Trass i det djevelske foretagende som ble satt i gang av Farao, som begikk religiøs utukt med Babylon den store, fortsatte det å bli født hebraiske guttebarn som ble bevart i live, deriblant Moses.

3. Hva må ha vært til ergrelse for Babylon den store i Egypt?

³ Da Moses var 40 år gammel, forsøkte han å få i gang en bevegelse som kunne føre til Israels barns frigjøring, men han ble nødt til å flykte til landet Midian, som lå langt borte. Førti år senere sendte Jehova Moses tilbake som sin profet for å føre israelittene ut fra det landet hvor de befant seg i slaveri. Ved å sende ti ødeleggende plager over Egypt handlet Jehova til gagn for sin kvinnes Ætt, for «over deres guder hadde [Jehova] holdt dom», noe som resulterte i at alle egypternes førstefødte sønner døde. Hvor må ikke dette ha vært til ergrelse for den religiøse Babylon den store! Kort tid etter viste Jehova at dens religion var ute av stand til å hjelpe, da han ødela hele Faraos hær som forfulgte israelittene, i Rødehavet, men førte israelittene trygt gjennom det og ledet dem videre på deres vei til det land han hadde lovt å gi sin venn Abraham. — 4 Mos. 33: 4; Sl. 78: 43—53; 2 Mos. 15: 1—21.

4. a) Hvilken israelittisk konges ættelinje kom til å bli skyteskive for den fiendtlige kvinnen? b) Hva var det som førte til at Salomo ble overlistet?

⁴ Når vi går 443 år framover i tiden, kommer vi til den tiden da kong David regjerte i Sion, Jerusalems borg, som enehersker over alle Israels 12 stammer. David viste seg å være en mann etter Jehovas hjerte, og Jehova gjorde derfor en pakt med ham om et evig rike i hans kongelige ættelinje. (2 Sam. 7: 1—18; 1 Sam. 13: 14) I og med denne pakten med David om et evig kongedømme visste Guds kvinne at hennes lovte Ætt måtte komme gjennom kong Davids ættelinje. Den fiendtlige kvinnen, Babylon den store, fikk straks kjennskap til dette, og hun gikk inn for å få ødelagt Davids kongelige ættelinje. Salomo, Davids sønn, etterfulgte David på «[Jehovas] trone» i Sion (Jerusalem), og han bygde det storslagne templet for tilbedelsen av Jehova. Han sørget også for at Jerusalem som Israels Guds hellige by ble ytterligere forskjønnet. Men Salomo viste seg ikke å være Guds kvinnes lovte Ætt. Da kong Salomo var blitt gammel, klarte den religiøse Babylon den store å overliste ham ved hjelp av sine representanter, Salomos mange hedenske hustruer, for han bygde offerhauger for tilbedelsen av deres guder. — 1 Kong. 11: 1—10.

5. Hva var det som skjedde etter Salomos død som truet Guds kvinnes jordiske representant?

⁵ Etter den utro Salomos død førte et opprør til at det riket som tilhørte Davids hus, ble delt i to. Det opprørske Israels rike i nord grunnla sin egen nasjonale hovedstad og innførte tilbedelsen av gullkalver, og til sist ble Ba’als-dyrkelsen innført i Samaria, den tredje hovedstaden. Jerusalem (Sion) fortsatte imidlertid å være hovedstaden i Juda tostammerike, og de som tilhørte Levi stamme, tjente i Jehovas tempel. (1 Kong. 11: 41 til 16: 33) Det gikk 200 år, og i det åttende århundre før Kristus begynte israelittene å merke herredømmet til en annen verdensmakt. I året 740 f. Kr ble Samaria, hovedstaden i Israels rike i nord, herjet av kong Sargon II av Assyria, og riket ble erobret, og de overlevende israelitter ble ført av sted til assyriske områder. Noen år senere ble Juda land overfalt av assyrerne under kong Sankerib, Sargon II’s sønn. Jerusalem, Guds kvinnes jordiske representant, ble truet. Babylon var på den tiden underlagt Assyria. Babylonisk religion ble imidlertid utøvd i Assyria.

6. Hvilke spottende uttalelser ble på en arrogant måte ropt mot byen Jerusalem på vegne av Assyrias konge og gud?

⁶ Fra sin beleiringsposisjon foran den judeiske byen Lakis sendte assyreren Sankerib bud til Jerusalem og forlangte på en arrogant måte at kong Esekias skulle overgi den hellige by. Den assyriske talsmann, Rabsake, sto foran bymurene og tjente som et vitne for Nisrok, kong Sankeribs gud. Han ropte med høy røst til jødene på bymurene: «Hør ikke på Esekias når han vil forføre eder og si: [Jehova] vil redde oss! Har vel noen av folkenes guder reddet sitt land av kongen i Assyrias hånd? Hvor er Hamats og Arpads guder? Hvor er Sefarva’ims, Henas og Ivvas guder? Har vel Samarias guder reddet det av min hånd? Hvem er det blant alle landenes guder som har reddet sitt land av min hånd, så [Jehova] skulle redde Jerusalem av min hånd?» — 2 Kong. 18: 9—37.

7. a) Overga Jerusalem seg? b) Hvilket svar lot Jehova ved sin profet Esaias bli sendt tilbake?

⁷ Fra Jerusalem fikk Sankerib underretning om at byen ikke ville overgi seg. Han fant det derfor nødvendig å sende et nytt budskap hvor han talte med ringeakt om Jerusalems Gud, Jehova. Fra den hellige by lot så Jehova ved sin profet Esaias følgende utfordrende ord bli sendt tilbake: «Jomfruen, Sions datter, forakter deg, spotter deg; Jerusalems datter ryster på hodet etter deg. Hvem har du hånt og spottet, og mot hvem har du løftet din røst? Du har løftet dine øyne til det høye, mot Israels Hellige. Ved dine sendebud har du hånt [Jehova] . . . så vil jeg legge min ring i din nese og mitt bissel mellom dine lepper og føre deg tilbake den vei du kom.» — 2 Kong. 19: 1—28.

8. Hva hendte med Sankerib og hans menn som en oppfyllelse av dette?

⁸ Samme natt slo Jehovas engel i hjel 185 000 av Sankeribs menn, og om morgenen leide Jehova ham som ved en ring i hans nese tilbake til Ninive, hovedstaden i Assyria. Etter dette nederlaget jevnet imidlertid Sankerib det opprørske Babylon med jorden, men han kunne aldri skryte av at han hadde ødelagt Jerusalem, nei, ikke engang av at han hadde inntatt denne byen. Det var mens Sankerib holdt på med å gjenoppbygge Babylon, at han ble myrdet av sine to sønner mens han tilba i sin gud Nisroks tempel. (2 Kong. 19: 35—37) For en seier for Guds kvinne!

Fangenskap og utfrielse

9. Hva førte til ødeleggelsen av den byen hvis navn Guds kvinne var kalt ved?

⁹ Striden mellom Guds kvinne og hennes fiende, Babylon den store, var imidlertid på ingen måte over. I det etterfølgende århundre oppnådde det gjenoppbygde Babylon under sin største konge, Nebukadnesar II, å bli den ledende verdensmakt. Nå var byen Jerusalem og dens tempel for tilbedelsen av Jehova blitt fullstendig besmittet. Det som nå fant sted, så tilsynelatende ut til å være et endelig nederlag for Guds kvinne og en fullstendig seier for hennes fiende, for i 607 f. Kr. ble Jerusalem, hvis navn Guds kvinne var kalt ved, ødelagt.

10. Hvorfor kunne Guds kvinne si til Babylon den store: «Gled deg ikke over meg»?

¹⁰ Guds kvinne, det himmelske Jerusalem, eksisterte imidlertid fortsatt, og hun visste at ødeleggelsen av den jordiske byen var en dom som var blitt fullbyrdet av hennes ektemann, Jehova. Ut fra det som ble sagt i de profetier som var blitt nedskrevet av Esaias, Jeremias og andre jødiske profeter, visste hun at det jordiske Jerusalems ødeleggelse bare skulle være midlertidig, at den bare skulle strekke seg over 70 år. Etter den tid skulle byens bortførte barn bli frigjort fra Babylon, som hadde holdt dem som fanger, og vende tilbake og gjenoppbygge Jerusalem og templet. I løpet av disse årene i landflyktighet kunne derfor Guds kvinne representert ved det jordiske Jerusalem si til Babylon og dens motstykke, Babylon den store: «Gled deg ikke over meg, o du min kvinnelige fiende. Selv om jeg har falt, skal jeg visselig reise meg igjen; selv om jeg bor i mørket, skal Jehova være et lys for meg.» — Mika 7: 8, NW.

11, 12. Hvilke profetier måtte nå bli oppfylt på Babylon, og hvilken spottesang kunne bli istemt over dens kongelige dynasti?

¹¹ Babylon hadde syndet grovt mot Jehova. Den fortjente at hans uunngåelige hevn kom over den. Det beger av ydmykelse, plyndring og ødeleggelse som den hadde fått det jordiske Jerusalem til å drikke, måtte nå bli rakt den. Profetier som Jehova lang tid i forveien hadde kommet med ved sine hellige profeter, nærmet seg nå raskt sin oppfyllelse. De hærstyrker som han hadde forutsagt skulle komme, samlet seg nå mot Babylon fra en rekke folkeslag. Han sørget for at den mann som han på forhånd hadde nevnt, tok ledelsen for disse hærstyrkene, nemlig Kyros. Han lot ham få i sinne å ødelegge det forsvar som elven ga denne store byen. Han sørget for at byportene ble stående åpne slik at Kyros’ hærstyrker kunne rykke inn gjennom dem. Han lot en hånd skrive på veggen i kong Belsasars festsal at tallet på hans kongedømmes dager var blitt telt, at han var blitt veid på vektskål og funnet for lett, og at hans rike skulle bli delt mellom mederne og perserne. Like etter, den samme natten i året 539 f. Kr., ble Belsasar drept, det kongelige dynasti som hadde begynt med Nebukadnesar 86 år tidligere, endte, og de som var blitt drevet bort fra Jerusalem, kunne stemme i Esaias’ spottesang over dette dynasti:

¹² «Hvor er du ikke falt ned fra himmelen, du strålende stjerne, du morgenrødens sønn! Hvor er du ikke felt til jorden, du som slo ned folkeslag! Det var du som sa i ditt hjerte: Til himmelen vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone, . . . jeg vil gjøre meg lik den Høyeste. Nei, til dødsriket skal du støtes ned, til hulens dypeste bunn.» — Es. 14: 3—15; Dan. 5: 1—6: 1.

13. Hva kunne de landflyktige jøder nå si til byen Babylon?

¹³ De landflyktige jøder kunne nå si Esaias’ profetiske ord til selve byen Babylon: «Stig ned og sett deg i støvet, du jomfru, Babels datter! Sett deg på jorden uten trone, du kaldeernes datter! . . . Sitt taus og gå inn i mørket, du kaldeernes datter! For de skal ikke mer kalle deg rikenes dronning.» De landflyktige jøder kunne samtidig si til henne som tidligere hadde holdt dem som sine fanger: «Vår gjenløser — hans navn er [Jehova], hærskarenes Gud, Israels Hellige.» — Es. 47: 1—5.

14. Hva var det som førte til at de bortdrevne jøder vendte tilbake til sitt hjemland, gjenoppbygde templet og satte Jerusalems murer i god stand?

¹⁴ Som Israels Gjenløser fikk så Jehova Babylons erobrer, perseren Kyros, til å utstede sitt dekret om at de bortdrevne jøder skulle få vende tilbake til Sions berg og gjenoppbygge Jerusalem og Jehovas tempel der. Da det nærmet seg slutten på det 70. år av Jerusalems øde tilstand, hadde en trofast levning av israelitter og tusenvis av deres ikke-jødiske tjenere kommet tilbake til sitt hjemland og hadde bosatt seg på det sted hvor byen tidligere hadde ligget. Jerusalems øde tilstand endte, og byen våknet opp av sin uvirksomme tilstand, rystet støvet av seg, sto opp og satte seg på en verdig stol som en hellig by. På den første dagen av deres sjuende lunarmåned i 537 f. Kr. ble det bygd et alter på tempelområdet, og tilbedelsen av Jehova ble gjenopptatt. Etter mange år med motstand fra fienden ble gjenoppbyggingen av templet fullført i 516 f. Kr. Sekstien år senere ble Jerusalems murer satt i god stand, noe som var til ytterligere ergrelse for fiendene, som var imot tilbedelsen av Jehova og imot hans kvinnes Ætt.

15. a) Hvordan fortsatte Babylon den store å blomstre trass i at byen Babylon forfalt stadig mer? b) Hvordan reagerte Guds kvinnes representanter på Ættens fødsel som menneske, og hvordan reagerte Babylon den store?

¹⁵ Derved øvde Jerusalem (Sion) igjen innflytelse i religiøs henseende over dem som tilba Jehova. Hva den hedenske byen Babylon angår, opphørte den å være en verdensmakt og forfalt etter hvert både i politisk og kommersiell henseende. Dens større motstykke, Babylon den store, fortsatte imidlertid å blomstre og utøve sitt religiøse herredømme over de hedenske konger og verdensmakter på jorden, innbefattet den medo-persiske, den greske og den romerske verdensmakt. Den fortsatte å være på vakt for å se om Jehovas kvinnes lovte Ætt skulle vise seg. Den var så innstilt på å tjene den store Slanges, Satan Djevelens, interesser at den endog var villig til å knuse kvinnens Ætts hæl. Den frydet seg ikke den natten om høsten i år 2 f. Kr. da Ætten ble født som menneske av en jødisk jomfru i Betlehem og fikk navnet Jesus. Representanter for Guds kvinne, en hærskare av engler, frydet seg imidlertid og «priste Gud og sa: ’Ære i det høye der oppe til Gud, og på jorden fred blant mennesker av god vilje.’» (NW) Men Babylon den store sluttet seg ikke til dette fryderopet. Den la i stedet planer om å få barnet Jesus drept av Jerusalems ikke-jødiske hersker, kong Herodes, som hadde fått sin stilling av de romerske myndigheter.

16. Hvordan forhindret Jehova at Ætten ble knust med en gang?

¹⁶ Mens Jesus ble oppfostret i Betlehem, sendte den noen av sine religiøse vismenn, noen astrologer fra Østen, til kong Herodes for å underrette ham om at jødenes framtidige konge var blitt født. Etter å ha innhentet opplysninger fra de intetanende jødiske prester og skriftlærde sendte Herodes astrologene til Betlehem, hvor de fant barnet, som nå ikke lenger var i den stallen hvor det var blitt født, men i et hus. (Luk. 2: 7, 12; Matt. 2: 11) Den allmektige Gud grep nå inn og forhindret at de vendte tilbake til Herodes for å underrette ham om hvor Guds kvinnes Ætt befant seg. Han sørget for at barnet Jesus ble ført ned til Egypt og ble en tid der, og at det etter Herodes’ død ble ført til Nasaret i den romerske provinsen Galilea. Babylon den store måtte derfor vente til en senere anledning med å knuse Ætten.

17. Hvordan ble Ætten tilsynelatende beseiret, hvem frydet seg over dette, og hvem sørget?

¹⁷ De i politisk henseende ærgjerrige prester og religiøse ledere blant de troløse jøder lot seg i år 33 bruke til å gjennomføre Babylon den stores plan. De fikk i hemmelighet arrestert Jesus Kristus, dømte ham til døden for å ha gjort seg skyldig i blasfemi og overga ham til den romerske landshøvding i Jerusalem med en inntrengende oppfordring om at han skulle bli drept på en torturpel. Til slutt ga landshøvdingen etter for dem, og Jesus døde på Golgata om aftenen på den jødiske påskedag. Da han var død og begravet, frydet Babylon den store seg, og det jordiske Jerusalem fortsatte å feire sin påske og de usyrede brøds høytid som fulgte etter. Men Guds kvinne, som var representert ved en jødisk levning som trofast fulgte hennes Ætt da han levde i kjødet på jorden, sørget.

18. Hvordan ble det hele totalt omsnudd på den tredje dag?

¹⁸ Men hvor totalt ble ikke det hele omsnudd på den tredje dagen etter hans død! Hans hæls sår ble fullstendig leget da hans himmelske Far, Jehova Gud, oppreiste ham til liv i ånden og Guds kvinne tok sin Ætt opp til seg i himmelen. Ved hjelp av engler og ved hjelp av Ætten selv, som tilkjennega at han var blitt oppreist fra de døde, overbrakte hun sin glede til levningen av hans etterfølgere. Deres sorg ble til uendelig stor glede. I løpet av de følgende 40 dager viste han seg flere ganger for de trofaste apostlene og andre disipler. Så fór han opp til himmelen og framstilte seg for Jehova Gud, som satte sin elskede Sønn ved sin høyre hånd. Gud ikledde ham udødelighet, slik at han ikke lenger kunne bli påført noen personlig skade av den store Slange, Djevelen.

Forfølgelse av de andre av hennes ætt

19. Hva var det som fant sted på pinsedagen, og som ga det himmelske Jerusalem grunn til å ’rope med fryd’?

¹⁹ Ti dager senere kom den jødiske pinsefesten. Da sørget Jehova Gud for at hans kvinne fødte flere barn, for ved å utgyte sin hellige ånd over de trofaste på jorden lot han sin kvinne begynne å frambringe de andre medlemmene av hennes ætt, nemlig dem som skulle være arvinger sammen med Jesus Kristus, som var hennes fremste Ætt. De åndsfylte disiplene, som tydelig tilkjennega at de ikke befant seg i trelldom under den religiøse Babylon den store, men at de opplevde den frihet som Kristus hadde kalt dem til, begynte å forkynne det herlige budskap om frigjøring. Apostelen Peter sa som den fremste talsmann til de spørrende jøder: «Så skal da hele Israels hus vite for visst at Gud gjorde ham både til Herre og Kristus, denne Jesus som dere pelfestet.» (Ap. gj. 2: 36, NW) Tre tusen av dem tok ved troen, viste anger, ble døpt, fikk «den hellige ånds frie gave» og ble lagt til Guds kvinnes åndelige ætt. Som en oppfyllelse av Esaias’ profeti (Es 54: 1—13) kunne nå det himmelske Jerusalem som en mor til mange åndelige barn ’rope med fryd’!

20, 21. a) Hvordan forsøkte Babylon den store etter den tid å hindre at de andre av Guds kvinnes ætt framkom? b) Hadde Babylon den store grunn til å glede seg over ødeleggelsen av Jerusalem?

²⁰ Den religiøse Babylon den store kunne ikke lenger benytte seg av sitt herredømme over de politiske herskerne på jorden, til å knuse hælen til Jehovas kvinnes fremste Ætt, for han var udødelig i himmelen og satt ved Guds høyre hånd. Den kunne imidlertid forsøke å hindre at de andre av Guds kvinnes ætt framkom, ved å forfølge dem like til døden. Fram til år 64 benyttet den seg hovedsakelig av de troløse jøder som befant seg i Jerusalem og i synagogene på andre steder innenfor og utenfor Romerriket. Så inntraff ved et uhell brannen i det gamle Roma. Levningen av Guds kvinnes ætt på jorden ble beskyldt for å ha påsatt brannen og ble forfulgt av de romerske myndigheter. Seks år senere kom den fryktelige ødeleggelsen av det jordiske Jerusalem, en ødeleggelse som ikke ble iverksatt av noen av Guds kvinnes åndelige barn på jorden, men av romerne, hvis styre de troløse jøder hadde gjort opprør mot.

²¹ Babylon den store hadde ingen grunn til å glede seg og triumfere over denne ødeleggelsen av det jordiske Jerusalem, for Jesu disipler hadde gitt akt på hans advarsel og flyktet ut av denne byen som var dømt til ødeleggelse, og de fortsatte å utøve sin tilbedelse utenfor den romerske provinsen Juda.

22. Hadde Guds kvinne noen grunn til å sørge?

²² Hva angår Guds kvinne, det himmelske Jerusalem, hadde hun ingen grunn til å sørge slik hun gjorde i 607 f. Kr da babylonierne ødela den jordiske byen Jerusalem og dens tempel. Det jordiske Jerusalem representerte henne ikke lenger, men hun hadde levningen av sine barn, som fremdeles var frie, og disse utgjorde sammen med den herliggjorte Jesus Kristus et åndelig tempel som Babylon den store ikke kunne ødelegge ved å ødelegge jordiske, materielle religiøse bygninger, nei, ikke engang ved å ødelegge de bygninger hvor menigheten av Kristi trofaste etterfølgere hadde sine religiøse sammenkomster.

23. Hvem er det som utgjør Kristi brud, og hva er deres forhold til Guds kvinne?

²³ Hele menigheten av de 144 000 trofaste åndelige etterfølgere av Kristus skulle billedlig sett utgjøre en brud for Herren Jesus Kristus, og Guds kvinne hadde fått i oppdrag å sørge for en vellykket frambringelse av alle disse 144 000 som skulle utgjøre de andre av hennes ætt, slik at hun derved kunne tilveiebringe en brud for sin fremste Ætt, Jesus Kristus. På den måten ville Guds kvinne bli som en mor for Kristi brud; og hele menigheten ville som en brud bli hennes åndelige datter.

Fienden, Babylon den store, avsløres

24. Hvilken åpenbaring fra Gud fikk Johannes angående et større Babylon som den kristne menighet hadde å kjempe mot?

²⁴ Enten nå den kristne menighet, brudeklassen, ut fra sin forståelse av de gamle hebraiske profetier angående Babylon ved elven Eufrat var klar over eller ikke var klar over at de hadde et større Babylon å kjempe mot, fikk de iallfall sikker underretning om det før den siste av Kristi 12 apostler døde. Den apostelen som levde lengst, nemlig Johannes, fikk en åpenbaring fra Gud, og i den ble det større Babylon pekt ut og omtalt med det hemmelighetsfulle navnet «Babylon, den store, mor til skjøgene og til stygghetene på jorden». Ut fra denne symbolske beskrivelsen visste de at denne religiøse internasjonale skjøgen skulle bli «drukken av de helliges blod og av Jesu vitners blod», det vil si av blodet til medlemmene av den kristne menighet av 144 000 disipler, Kristi brud. De visste at hun skulle ride på et grusomt politisk system som ble billedlig framstilt som et skarlagenrødt, sju-hodet, tihornet villdyr, og at selve dette villdyret som en helhet skulle være en åttende verdensmakt, en åttende «konge». På apostelen Johannes’ tid forfulgte Romerriket Kristi brudeklasse.

25. Hvordan ble kristenheten til og ble en tjener for Babylon den store ved sin behandling av levningen av ætten?

²⁵ I begynnelsen av det fjerde århundre ble keiser Konstantin den hedenske romerske pontifex maximus, og han ga seg ut for å være kristen. Han sammenkalte i 325 e. Kr. til det første økumeniske konsil av biskoper, ikke i det gamle Roma, men i Nikea i Lilleasia. Sammen med biskopene, som inngikk et kompromiss med ham, dannet han det som er blitt kalt «den første kristne stat». På den måten ble kristenheten til. Som en tjener for Babylon den store ble kristenheten — og den er det fremdeles — den verste forfølger av levningen av Guds kvinnes ætt for å forsøke å forhindre at Kristi brud skulle bli fulltallig.

26. a) Har Babylon den store fortsatt å utøve herredømme over verdensmaktene etter at Romerriket opphørte å eksistere? b) Hva er det skarlagenrøde villdyret, og hvem rir på det?

²⁶ Etter at Romerriket, innbefattet Det hellige romerske rike, opphørte å eksistere, utøvde Babylon den store sitt religiøse herredømme over den neste verdensmakt, den sjuende, nemlig den anglo-amerikanske verdensmakt. Etter den første verdenskrig ble det etter tilskyndelse av den seirende angloamerikanske verdensmakt dannet en åttende verdensmakt, Folkeforbundet, som var blitt symbolsk framstilt ved det skarlagenrøde, ti-hornede, sju-hodede villdyret. Det 20. århundres historie viser at den internasjonale sjøgen Babylon den store red på Folkeforbundet, og med Babylon den store mener ikke Bibelen Roma eller Vatikanstaten, men det verdensrike som består av babylonisk religion, som innbefatter all falsk religion.

27. Når gikk det skarlagenrøde dyret ned i avgrunnen, og når og i form av hva steg det opp igjen, og hvem kløv opp på dets rygg?

²⁷ I samsvar med det som var profetert i Åpenbaringen 17: 7, 8, og med det som blir bekreftet av vår tids historie, gikk det skarlagenrøde villdyret ned i hjelpeløshetens og uvirksomhetens avgrunn i den annen verdenskrig. Da det i 1945 ved hjelp av den seirende anglo-amerikanske verdensmakt steg opp av avgrunnen, gjorde det det i form av De forente nasjoner. Babylon den store kløv straks opp på dets rygg. Den siste encyklika som ble utarbeidet av den forrige pave, og som het «Fred på jorden», er et av de mange foreliggende beviser på at den babyloniske religions verdensrike rir på det skarlagenrøde villdyret.

28. a) Hvordan kommer den som rir på dyret, til å bli kastet ned av dets rygg? b) Hvilken dom vil Jehova fullbyrde over den, og med hvilket resultat? c)Hva bør alle, som elsker den rene religion, gjøre før dette skjer?

²⁸ Men det kommer den ikke til å gjøre i lang tid! Idet apostelen Johannes fikk se at Guds engel, kastet en stein på størrelse med en stor kvernstein i havet, hørte han engelen si: «Så skal Babylon, den store by, kastes ned med hast og ikke finnes mer. Og i den ble funnet blod av profeter og hellige og av alle dem som er myrdet på jorden.» Dette innbefatter ikke bare blodet til de mange tusen kristne vitner for Jehova som er blitt drept, men også alt det blod som er blitt utgytt i de to verdenskrigene i vårt århundre. (Åpb. 18: 21—24) Babylon den store kommer med hast til å bli kastet ned av ryggen til den åttende verdensmakt. Plutselig, som på «én dag», vil Jehova fullbyrde sin dom over den, og hele dens religiøse system kommer lik en stor by til å bli brent ned til grunnen. Den kommer til å bli til ruiner like sikkert som det gamle Babylon ble det. (Åpb. 17: 12 til 18: 20) Måtte derfor alle som elsker den rene og sanne religion, trekke seg bort fra denne gamle fienden til Guds, kvinne før dette skjer! Unngå å bli ødelagt sammen med den i dens plutselige ødeleggelse!

29. a) Hvem kommer foruten den kvinnelige fiende også til å bli ødelagt? b) Hvilket sted blir de under innflytelse av onde ånder ledet til? c) Hvem vil Ætten til sist rette sin oppmerksomhet mot?

²⁹ For en seier denne ødeleggelsen kommer til å bli for Guds kvinne over hennes gamle fiende! Men det kommer til å skje mer enn det. Kort tid etter dette vil de politiske makter som Babylon den store utøvde et religiøst herredømme over, og som den i religiøs henseende begikk utukt med, komme til å bli ødelagt. Allerede nå samler de seg under innflytelse av onde ånder til Harmageddons slagmark og utfordrer det universelle styre som Gud utøver gjennom sitt rike ved sin Messias, Guds kvinnes fremste Ætt. Der vil hans Ætt sammen med alle sine himmelske hærskarer angripe disse fiendtlige styrkene og ødelegge dem og derved vise at han er kongers konge og herrers herre. Da vil oppmerksomheten bli rettet mot Djevelen, han som knuste Guds kvinnes Ætts hæl, og han kommer sammen med sine onde ånder til å bli bundet og kastet ned i avgrunnen og holdt i fengsel der. Således vil Guds kvinnes Ætt til sist knuse Slangens hode.

30. Hvordan kommer Guds kvinne til å få del i enda større gleder?

³⁰ Etter denne seier kommer Guds kvinne til å få del i enda større gleder. Ekteskapet mellom hennes fremste Ætt og brudeklassen, som billedlig sett er som en datter for henne, kommer til å bli fullbyrdet. Den himmelske Far, Jehova Gud, vil fryde seg sammen med sin hustru, sin universelle himmelske organisasjon. På jorden kommer en «stor skare» av mennesker, hvis endelige antall ennå ikke er kjent for oss, til å få overleve den universelle Harmageddon-krigen, og de vil glede seg over denne foreningen mellom Brudgommen og hans trofaste, jomfruelige brud. Akkurat som Guds kvinne ble symbolsk framstilt som en by, vil også denne brude-organisasjonen på 144 000 medlemmer være som en hellig, himmelsk by, et nytt Jerusalem. De herlige nye himler kommer billedlig talt til å herske over en rettferdig, ny jord. — Åpb. 21: 1—21.

31. Hvilke velsignelser vil strømme fra Guds trone til takknemlige menn og kvinner på jorden?

³¹ Gjennom det himmelske Jerusalem vil det ut fra Guds og hans Lam-lignende Sønn Jesu Kristi trone renne en elv med livets vann og med trær på begge sider, slik at alle takknemlige menn og kvinner på jorden kan dra nytte av disse foranstaltninger som er blitt truffet for å gi dem evig liv. Ja, de døde som er i Guds minne, skal bli oppreist til liv igjen og kommer også til å få del i det storslagne privilegium å dra nytte av disse livgivende foranstaltninger. Paradiset kommer til å bre seg utover hele jorden. Den død som menneskene har arvet fra Adam og Eva, kommer ikke til å være mer. Den rettferdige, nye jord kommer for alltid til å prise Jehova Gud for at han gjennom Kristus ga sin kvinne seier over alle hennes gamle fiender.

[Bilde på side 207]

Kong Belsasar blir drept av mederne og perserne i 539 f. Kr.