’Solen skal bli formørket’
Noen av Bibelens profetier snakker om at solen skal bli formørket. Hvordan skal man forstå disse profetiene — skal de oppfattes bokstavelig eller som billedlig tale?
JORDEN er menneskenes hjem. Men hadde det ikke vært for solen, ville ikke menneskene ha kunnet leve på jorden. Det er solen som gir oss lys, varme og energi. Både kullet og oljen i jorden, vinden som driver vindmøllene, og elvene som skaffer oss vannkraft, er solens produkter. Den maten vi spiser er også avhengig av solen. Plantene nyttiggjør seg solenergi pluss vann og kullsyre; og de skaffer oss ikke bare mat, men også byggematerialer og brensel, og de tjener til å forskjønne våre omgivelser — noe som heller ikke bør overses. Solen er virkelig en uvurderlig gave som Skaperen har gitt menneskene. Det er ikke forbausende at menneskene begynte å tilbe solen da de falt fra den rene tilbedelse; solguden var faktisk en framstående guddom hos mange av fortidens folk.
I den hensikt å gjøre sin overhøyhet kjent har Jehova Gud ved bestemte anledninger i fortiden hindret solens lys i å skinne. Den niende plagen som kom over fortidens Egypt, var således et mørke så tykt at man kunne ta på det. Den ene egypteren «kunne ikke se den andre, og ingen torde flytte seg fra sin plass i tre dager». At dette ikke bare var et naturens lune, blir bevist av den omstendighet at «hos alle Israels barn var det lyst der de bodde» nøyaktig på samme tid som mørket knuget egypterne. Den dagen Jesus døde, ble det likeledes fra den sjette time, det vil si fra middag, «et mørke over hele landet like til den niende time, og solen ble formørket [for sollyset opphørte fullstendig, NW]». I begge disse tilfellene var det det bokstavelige sollyset det dreide seg om. — 2 Mos. 10: 21, 23; Luk. 23: 44, 45.
Guds Ord beretter ikke bare om at Gud har forårsaket at solen har latt være å gi sitt lys, men det forutsier også at han kommer til å gjøre det på ny. Esekiel profeterte således at Jehova ’vil tildekke solen med skyer’. Joel skrev om en tid da «solen skal bli til mørke». Og i sin store profeti angående enden på denne tingenes ordning sa Jesus at «solen [skal] bli formørket, og månen ikke gi sitt skinn». — Esek. 32: 7; Ap. gj. 2: 20; Matt. 24: 29.
Hentyder disse profetiene til at den bokstavelige solen skal bli formørket, slik tilfellet var på Moses’ tid og på Jesu Kristi tid? Mange dypt religiøse mennesker hevder at de gjør det. I en bok som er utgitt av syvendedagsadventistene, Bible Reading for the Home Circle, heter det således at disse skriftstedene ble oppfylt på den mørke dagen 19. mai 1780. Til støtte for dette syn siterer boken blant andre autoriteter også den uavkortede utgaven av Webster’s Dictionary av 1833, som på side 1604 har følgende å si angående «Den mørke dagen»: «Enkelte steder kunne folk ikke se å lese alminnelig trykk ute under åpen himmel på mange timer. Fuglene sang sin aftensang, forsvant og ble tause; hønsene vaglet seg, kveget søkte hjem til fjøset, og i husene ble lampene tent. Mørket begynte å falle på omkring klokken ti om formiddagen, og det varte til midt på neste natt, men med forskjellig styrke og varighet de forskjellige steder. . . . De egentlige årsaker til dette merkelige fenomen er ikke kjent.» Som det også blir påpekt, kan dette mørke ikke forklares som en alminnelig solformørkelse, for det hadde vært fullmåne kvelden før, og følgelig befant månen seg på den andre siden av jorden da solen ble formørket.
Solen som symbol
Men må det nødvendigvis være den bokstavelige solen det gjelder når Guds Ord slår fast at ’solen skal bli formørket’? Nei, det må ikke det. Og i særdeleshet ikke når vi legger merke til alle de forskjellige måter solen blir brukt som et symbol på. Jehova Gud blir for eksempel omtalt som sol, og det er meget passende etter som han er den egentlige kilde til alt lys og liv og all energi: «Gud [Jehova] er sol og skjold.» Det at han blir kalt «himmellysenes Far», harmonerer med dette uttrykket. — Sl. 84: 12; Jak. 1: 17, NW.
Likeledes er det meget passende at også Jesus Kristus blir omtalt som en sol: «Men for eder som frykter mitt navn, skal rettferdighetens sol gå opp med legedom under sine vinger.» På samme måte som solen er jordens lys, er Jesus det åndelige «verdens lys». — Mal. 4: 2; Joh. 8: 12.
Skriften forteller oss videre at Gud har en hærskare med himmelske åndeskapninger eller engler, og den organisasjon de utgjør, blir omtalt som en kvinne. Om denne kvinne-lignende organisasjon sies det at den er «kledd med solen». Videre blir vi forsikret om at Guds rikes herredømme skal være så strålende at både solen og månen vil blekne i sammenligning: «Og månen skal blyges, og solen skamme seg; for [Jehova], hærskarenes Gud, er konge på Sions berg.» — Åpb. 12: 1; Es. 24: 23.
Og endelig kan vi også lese at Guds tjenere på jorden blir beskrevet som lys eller soler, og at det blir sagt at de skinner som solen: «[Vær] ustraffelige og rene, Guds ulastelige barn midt iblant en vanartet og vrang slekt, iblant hvem I viser eder som lys i verden.» «Da [i høstens tid] skal de rettferdige skinne som solen i sin Faders rike.» Kjensgjerningene viser at Guds trofaste tjenere i vår tid virkelig skinner som solen ved at de vidt og bredt forkynner det gode budskap om Guds rike. — Fil. 2: 15, 16; Matt. 13: 43.
Solen blir ikke bare brukt som symbol på åndelig lys, men på grunn av sin store hete blir den også brukt som et bilde på forfølgelse. I sin lignelse om såmannen fortalte for eksempel Jesus at det som ble sådd på stengrunn, kom snart opp, «men da solen gikk opp, ble det avsvidd, og da det ikke hadde rot, visnet det». Som en forklaring på dette, sa Jesus: «Det er den som hører ordet og straks tar imot det med glede; men han har ikke rot i seg, og holder bare ut til en tid; blir det trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, da tar han straks anstøt.» — Matt. 13: 6, 20, 21.
Hvordan og når solen blir formørket
Når man tar alt det foregående i betraktning, må man da nødvendigvis hevde at profetiene om at solen skal formørkes, hentyder til at den bokstavelige solen skal slutte å lyse? Nei, det må man ikke. Det ser heller ikke ut til å være fornuftig å tro at denne formørkelsen av solen bare skulle stå på noen få timer og bare være merkbar i et lite område på jorden. Dessuten framgår det med all tydelighet av den sammenheng noen av disse skriftstedene står i, at det var i vår tid solen skulle formørkes og ikke for to hundre år siden. Jesus satte for eksempel formørkelsen av solen i forbindelse med sin gjenkomst, den tiden da folkeslagene skulle være vrede, da folk skulle reise seg mot folk og rike mot rike, da det skulle være hunger, pest og jordskjelv. Kjensgjerningene viser at 1914 avmerket begynnelsen på oppfyllelsen av disse profetiene. Således viser også Joels profeti at solen skulle formørkes før den forferdelige Jehovas dag kom, som ett tegn på at denne dagen nærmet seg. Det er ikke rimelig å tro at dette tegnet ville vise seg 170 år og over det før Jehovas forferdelige dag. — Matt. 24: 7—12.
Herav følger altså at vi burde vente å se denne formørkelsen av solen finne sted nå. Og på hvilken måte er det egentlig denne profetien blir oppfylt? Den blir oppfylt i og med det store åndelige mørke som nå dekker jorden. Som Esaias forutsa: «Se, mørke dekker jorden, og mulm folkene.» Dette åndelige mørke skyldes at menneskene ignorerer Jehova, det store Lys, og Jesus Kristus, «verdens lys», så vel som Guds Ord, som er en lykte for de kristnes fot og et lys for deres sti. — Es. 60: 2; Joh. 8: 12; Sl. 119: 105.
Men har det ikke eksistert et lignende åndelig mørke i mange hundre år forut for vår tid? vil kanskje noen spørre. Jo, det er sant nok, men nå er mørket i mange henseender tykkere og mer utbredt enn før. Nå lever vi i de forutsagte ’kritiske tider som er svære å ha å gjøre med’, i den tiden da flere mennesker enn noensinne er mer glad i nytelser enn i Gud, da de fleste nok har en form for gudhengivenhet, men man kan se svært få utslag av dens kraft. Med henblikk på nettopp denne tiden var det Jesus spurte: «Når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?» — 2 Tim. 3: 1—5, NW; Luk. 18: 8.
Noe som tydelig røper dette åndelige mørke, er den måten hvorpå mange prester, som gir seg ut for å være kristne, setter Bibelen i klasse med ufullkomne menneskers skrifter og stiller Jesus på like linje med slike skrøpelige, feilende lærere som Sokrates, Buddha og Muhammed. Jesus sa jo: «Ingen kommer til Faderen uten ved meg,» og Peter sa om ham: «Det er ikke frelse i noen annen; for det er heller ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst.» Men dette er ikke tilfelle, mener Niebuhr, en av de ledende teologer i De forente stater. Ifølge ham kan jødene «lettere finne Gud på grunnlag av sin egen fedrenearv», det vil si sin egen religion, enn ved å omvende seg til Kristus. — Joh. 14: 6; Ap. gj. 4: 12.
Hvor tykt dette åndelige mørke er, framgår av slike notiser som følgende, som sto i bladet Time for 27. januar 1958: «Glenview kirkes menighet er en ’tro-som-du-vil’ — og ’tilbe-som-du-vil’ sammenslutning av mennesker». Den har «dusinvis av travle foreninger som til stadighet holder det gående med dansetilstelninger, skuespill, landturer», osv. Menigheten har egne jakt- og fiskeklubber, sin egen kvinneforening og en «pistolmann»-klubb for gutter, og den driver leirer for mennesker i alle aldre. «I sin preken siterte nylig en prest med beklagelse en innflytter som var ny på stedet, og som hadde sagt til en annen: ’Jeg er vel nødt til å melde meg inn i den der forbaskede kirken for å bli kjent med noen!’» Det er tydelig at denne kirken snarere er en selskapsklubb enn en religiøs institusjon, for notisen sier videre at «Glenviews nattverd er like fri som dens teologi (dvs. enhver kan oppfatte Gud, Kristus og Bibelen slik det best passer ham selv). Nattverdbordene blir satt fram i koret, og dit går så sognebarna og forsyner seg selv». Alt dette står virkelig som en slående motsetning til den måten religionen ble utøvet på for, la oss si, femti år siden. Selv om også de forskjellige religionssamfunnene på den tiden lærte mange feilaktige ting i kristendommens navn, hadde de i det minste en viss respekt for Bibelen som Guds Ord og en viss porsjon gudsfrykt.
Ja, det er sannelig en iøynefallende forskjell. I overensstemmelse med Guds løfte skinner lyset over hans Ord stadig klarere og klarere: «De rettferdiges sti er lik et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag.» Men «de ugudeliges vei er som det dype mørke; de vet ikke hva de snubler over». Således sier også profeten Esaias videre etterat han har omtalt det mørke som hviler over verden: «Men over deg skal [Jehova] oppgå, og over deg skal hans herlighet åpenbare seg, og folkeslag skal søke til ditt lys.» Jesus forutsa at samtidig med at solen ble formørket, skulle «dette gode budskap om riket . . . bli forkynt på hele den bebodde jord, forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag», og derved viste han at det for noen ville være en opplysningens tid til tross for det åndelige mørke. Dette ble faktisk forbilledlig framstilt ved det mørke som omsluttet egypterne i tre dager like før israelittenes utgang av landet. Som vi allerede har sett, var det den gangen lyst hos alle israelittene der hvor de bodde. — Ordspr. 4: 18, 19; Es. 60: 2, 3; Matt. 24: 14, NW.
Beviser for denne åndelig formørkede tilstanden som hele verden og i særdeleshet kristenheten befinner seg i, kan man se på alle hold. Den røper seg tydelig i verdens økende umoral og lovløshet, dens stigende antall forbrytelser og i dens grådige materialisme. Som et resultat av dette ser vi at følgende ord av Jesus går i oppfyllelse: «På jorden skal folkene engstes i fortvilelse når hav og brenninger bruser, mens mennesker faller i avmakt av redsel og gru for det som kommer over jorderike.» — Luk. 21: 25, 26.
Etter som også månen blir nevnt i praktisk talt alle de tilfellene det er tale om at solen skal bli formørket, kan man med rette spørre: Skal man legge noen spesiell betydning i det at månen også skal bli formørket eller ’bli til blod’, som en av profetiene sier? Tidligere har bibelstudenter prøvd å skjelne mellom den symbolske formørkelsen av solen og av månen; det later imidlertid til å være rimeligere og mer i overensstemmelse med kjensgjerningene å trekke den slutning at begge deler hentyder til akkurat det samme. Uten solen kan ikke månen skinne, for den reflekterer bare solens lys, og som solen lyser om dagen, lyser månen opp om natten.
Det at både solen og månen skulle bli formørket, framhever derfor hvor fullstendig og vedvarende det åndelige mørke som nå råder, skulle være. Og akkurat slik finner vi at det er.