Der menneskene kan leve evig

Er det slik at de menneskene som ikke kommer til himmelen, blir pint i et brennende helvete? Bibelen viser at lydige mennesker kan få leve evig i lykke et annet sted enn i himmelen.

MANGE religioner lærer at når menneskene dør, fortsetter deres udødelige sjel å leve enten i en lykksalighetens himmel eller i et pinehelvete. Det er en verden hvor menneskene kan få leve evig, men det er ikke en verden bebodd av udødelige sjeler. Det finnes ikke noe slikt som udødelige menneskesjeler. Sjelen er livet, og når et menneske har dødd, er det en død sjel, ikke en udødelig sjel. Bibelen benytter dette uttrykket i 4 Mosebok 6: 6, hvor det ifølge New World-oversettelsen står: «[Han må] ikke komme nær til noen død sjel.» Alle ufullkomne menneskesjeler eller menneskeskapninger synder, og straffen for det er døden: «Den lønn som synden gir, er døden.» «Den sjel som synder, den skal dø.» — Rom. 6: 23; Esek. 18: 4, eldre norsk overs.

Forat de døde skal få mulighet til å leve evig, må de bli befridd fra døden, og det vil skje ved en oppstandelse: «En oppstandelse forestår både av rettferdige og av urettferdige.» «Den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst, og de skal gå ut, de som har gjort godt, til livets oppstandelse, de som har gjort ondt, til dommens oppstandelse.» — Ap. gj. 24: 15; Joh. 5: 28, 29.

Noen kommer til å bli oppreist fra de døde som åndeskapninger som skal leve og regjere med Kristus i himmelen, noen kommer til å bli oppreist som menneskeskapninger av kjøtt og blod med mulighet til å få leve på jorden, og noen kommer ikke til å bli oppreist i det hele tatt fordi de allerede har vist at de er uforbederlig onde: «De skal falle i en evig søvn og ikke våkne, sier kongen, han hvis navn er [Jehova], hærskarenes Gud.» «Disse skal gå bort til evig avskjærelse.» — Jer. 51: 57; Matt. 25: 46, NW.

Få av kristenhetens religiøse vil ha noe å innvende mot den tanke at noen skal til himmelen, men få av dem vil være enig i at noen skal leve evig på jorden som mennesker. Hvilke beviser for en slik tro finnes det i Bibelen? Selve betydningen av ordet «verden» gir oss et slikt bevis. Den første verden ble tilintetgjort i vannflommen på Noahs tid: «Fra gammel tid var [det] himler og en jord som var blitt til ut av vann og gjennom vann ved Guds ord, og derved gikk den verden som da var, under i vannflommen.» — 2 Pet. 3: 5, 6.

Den verden som ble tilintetgjort ved vann på Noahs tid, besto av himmel og jord, men det var ikke den bokstavelige stjernehimmel og den bokstavelige jordklode, for de besto jo fortsatt etter vannflommen. Det som gikk til grunne, var de onde usynlige himler som var organisert i et bestemt system under Satan, og samfunnet av onde mennesker på jorden. De onde himler ble oppløst og de onde menneskene ble tilintetgjort, og det var den verden av onde usynlige og synlige skapninger som endte dengang i fortiden. Ordet «jord» benyttes symbolsk om menneskene på jorden. Det framgår tydelig av 1 Kongebok 10: 24, som ifølge eldre norsk oversettelse lyder: «Og hele jorden søkte kong Salomos åsyn for å høre hans visdom.»

Men i 2 Peter 3: 7 heter det videre: «De himler som nå er, og jorden er ved det samme ord spart til ilden, idet de oppholdes inntil den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt.» Mange religiøse mennesker hevder at dette skriftstedet betyr at jorden skal brennes opp når enden kommer og de gode blir tatt opp til himmelen, men hvis de himler og den jord som gikk til grunne i vannflommen, ikke var bokstavelige, er heller ikke den nåværende verdens himler og jord, som skal tilintetgjøres med ild, bokstavelige. Å si at den bokstavelige jord skal brennes opp, er i motstrid med Bibelens egen uttalelse i Salme 104: 5: «Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.» Når disse menneskene hevder at den verden som skal forgå ved ild, er vår verden av bokstavelige himler og jord, innebærer det at den himmel som de venter å komme til, også vil bli brent opp. Men i virkeligheten er det de symbolske himler og den symbolske jord, som har vist seg å være onde, som vil bli tilintetgjort, nemlig de usynlige himler som består av Satan og hans demoner, og det synlige system av ugudelige mennesker på jorden.

Deretter gis dette løfte: «Men vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» (2 Pet. 3: 13) De nye symbolske himler består av Kristus og kristne mennesker fra jorden som er blitt oppreist som åndeskapninger for å regjere med ham, og den nye jord består av mennesker som blir bevart eller oppreist til liv i rettferdighet på jorden som menneskeskapninger av kjøtt og blod. Etter som det skal være en ny verden, kommer det til å være jordiske skapninger på jorden, for en verden består av både en himmelsk og en jordisk del. I 1 Korintierne 4: 9 står det: «For et skuespill er vi blitt for verden, både for engler og for mennesker.» Den verden som apostlene ble et skuespill for, besto av en synlig og en usynlig del, av mennesker og engler.

Det er ikke bare av Bibelen det framgår at det greske ordet kosmos, som blir brukt i betydningen «verden», omfatter både en himmelsk og en jordisk del, men grekerne selv oppfattet ordet på den måten. Det blir vist i Aristoteles’ verk «Om verden» (Peri Kósmou), hvor han gir kosmos følgende definisjon: «Et system bestående av himmelen og jorden og av de skapninger de rommer; dessuten blir verdens ordning og skjønne arrangement også kalt kosmos.»

Etter som det skal komme en verden i denne betydning av ordet, og etter som det skal være en verden uten ende, da må den innbefatte en jordisk del av menneskeskapninger som skal leve evig. Jehova har lovt en slik verden, og vi kan med full fortrøstning vente den ifølge hans løfte. Selve den måten ordet «verden» blir definert og anvendt på i Bibelen, beviser at menneskelige skapninger av blod og kjøtt kommer til å leve evig på jorden.

Jehovas uttrykkelige hensikt utgjør nok et bevis, for hans hensikt slår aldri feil: «Jeg har både sagt det og vil la det komme; jeg har uttenkt det, jeg vil også gjøre det.» «Således skal mitt ord være, som går ut av min munn; det skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og lykkelig utføre det som jeg sender det til.» Da han skapte jorden, var det hans hensikt at den skulle være bebodd, ikke at den skulle være øde eller bli lagt i aske: «Så sier [Jehova], som skapte himmelen, han som er Gud, han som dannet jorden og gjorde den, han som grunnfestet den, han som ikke skapte den til å være øde, men dannet den til bolig for folk: Jeg er [Jehova], og det er ingen annen.» Han skapte menneskene forat de skulle «dyrke og vokte den» og ’legge den under seg, og råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over hvert dyr som rører seg på jorden’. — Es. 46: 11; 55: 11; 45: 18; 1 Mos. 2: 15; 1: 28.

Hvis trofaste mennesker som levde før Kristi tid, skal bli oppreist til liv, må det bli til liv på jorden. Døperen Johannes var den siste i denne rekken av trofaste mennesker, og Jesus sa uttrykkelig om ham at han ikke ville komme til himmelen, og at det først var fra hans egen tid av at veien til himmelen ville bli åpnet: «Blant dem som er født av kvinner, er det ikke blitt oppreist noen større enn døperen Johannes; men en person som er blant de mindre i himlenes rike, er større enn han. Fra døperen Johannes’ dager og inntil nå er himlenes rike det mål som menneskene trenger seg fram mot.» Ingen av de trofaste som levde før Jesu tid, var kommet til himmelen: «[Ingen er] steget opp til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen.» David, som hadde Guds godkjennelse, kom ikke til himmelen: «Brødre! la meg få lov til å tale med frimodighet til eder om patriarken David, at han både døde og ble begravet, og hans grav er iblant oss den dag i dag. For David for ikke opp til himmelen.» Hvis disse menneskene skal bli belønnet med liv, må det bli med liv på jorden. — Matt. 11: 11, 12, NW; Joh. 3: 13; Ap. gj. 2: 29, 34.

«Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han dro ut til det sted han skulle få til arv, og han dro ut uten å vite hvorhen han skulle komme; ved tro oppholdt han seg som utlending i det lovte land som i et fremmed land, idet han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, medarvingene til det samme løfte. I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt.» Disse mennene og andre som var lik dem, hadde fått løfte om et land, men de oppnådde det ikke: «Og enda alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovt.» De kommer imidlertid til å få oppnå det, for Jehova holder sine løfter. Han kommer til å oppreise dem fra de døde til liv på jorden som kjødelige menneskeskapninger og plante dem i landet, og de vil aldri bli rykket opp. Dette er nødt til å finne sted, ellers ville ikke Jehovas ord bli oppfylt. — Heb. 11: 8, 9, 13, 39.

Det er et begrenset antall mennesker som får liv i himmelen som åndeskapninger sammen med Kristus, men et ubegrenset antall kan få leve evig på jorden. Hvis du ønsker å oppnå det, må du søke saktmodighet og rettferdighet: «Søk [Jehova], alle I saktmodige i landet, som holder hans lov! Søk rettferdighet, søk saktmodighet! Kanskje I blir skjult på [Jehovas] vredes dag.» «De saktmodige skal arve landet og glede seg ved megen fred. De rettferdige skal arve landet og bo i det evindelig.» — Sef. 2: 3; Sl. 37: 11, 29; Åpb. 14: 1, 3.