Spørsmål fra leserne
• Hvorfor tror Jehovas vitner at mennesker skal leve for evig på jorden, når Bibelen sier at jorden skal brennes opp?
Det er sant at Bibelen sier: «De himler som nå er, og jorden er ved det samme ord spart til ilden, idet de oppholdes inntil den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt.» Men det er også sant at Bibelen sier: «Jorden står evindelig.» Det kan se ut som om disse uttalelsene motsier hverandre, men når de blir rett forstått, gjør de ikke det. — 2 Pet. 3: 7; Pred. 1: 4.
I 2 Peter 3: 5—7 sies det om dem som spotter i de siste dager: «For de som påstår dette, er blinde for at det fra gammel tid var himler og en jord som var blitt til ut av vann og gjennom vann ved Guds ord, og derved gikk den verden som da var, under i vannflommen. Men de himler som nå er, og jorden er ved det samme ord spart til ilden, idet de oppholdes inntil den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt.»
Apostelen Peter taler her om vannflommen på Noahs tid. De himler og den jord «som da var», ble ødelagt ved vann, sier Peter. Men vannflommen ødela hverken de bokstavelige himler eller den bokstavelige jordkloden, for de består fremdeles nå i vår tid. Hva var det som ble ødelagt? Det var Satans demoniske system eller ordning over jorden, og de ugudelige mennesker på jorden. De ble symbolsk omtalt som «himler» og «jorden». Moses sa: «Lytt, I himler, og jeg vil tale, og jorden høre på min munns ord!» Jorden har ikke ører å høre med; det var menneskene som skulle høre på hans ord. «Himmelen glede seg, og jorden fryde seg,» skrev salmisten, og da mente han himmelens og jordens beboere. — 5 Mos. 32: 1; Sl. 96: 11.
«De himler som nå er, og jorden», som er spart til ødeleggelse, er altså Satans og hans demoners usynlige onde himler og de ugudelige mennesker på jorden. Det er om disse onde himler og denne onde jord at Åpenbaringen 20: 11 sier: «For hans åsyn vek jorden og himmelen bort, og det ble ikke funnet sted for dem.» Deretter kommer det ifølge hans løfte «nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor». Det er ikke en ny stjerne himmel der oppe det tales om, men nye symbolske himler, Kristus og hans medarvinger som regjerer fra himmelen, og ikke en ny planet her nede, men en ny symbolsk jord, lydige mennesker som er hengitt til rettferdighet. Det er også klart at hvis den jord som skal brennes opp, er den bokstavelige jord, da må også de himler som skal gå opp i røyk sammen med den, være de bokstavelige himler, og hva hjelp ville det da være for dem som venter å bli frelst fra ilden, å bli tatt opp til himmelen? — 2 Pet. 3: 13.
Etter som de himler og den jord som skal bli ødelagt ved ild, er symbolske, akkurat som de himler og den jord som ble ødelagt ved vannflommen, så er det ingen selvmotsigelse når Bibelen sier om den bokstavelige jord at den «står evindelig». Og når jorden skal stå evindelig, så skal den også bli bebodd evindelig, for «så sier [Jehova], som skapte himmelen, han som er Gud, han som dannet jorden og gjorde den, han som grunnfestet den, han som ikke skapte den til å være øde, men dannet den til bolig for folk: Jeg er [Jehova], og det er ingen annen». — Es. 45: 18.
• Hvordan kan noen komme med argumenter imot treenighetslæren når Jesus selv sier i Johannes 10: 30: «Jeg og Faderen, vi er ett»?
Jesus sa ikke med disse ordene at han og Faderen sammen utgjorde en Gud, at de var likeverdige og like evige. Hvis du hevder at han sa det, som treenighetslærens tilhengere gjør, da må du også tro at alle Kristi etterfølgere blir Gud: «Jeg ber ikke for disse alene, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på meg, at de alle må være ett, liksom du, Fader, i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss.» Akkurat som Jesus er ett med Gud, er også Jesu etterfølgere ett med Gud. Der er enhet i tro og hensikt og arbeid. Bibelen taler om at ett menneske planter og en annen vanner forat det skal bli vekst, og fordi de begge arbeider med det samme mål for øye, sies det videre: «Men den som planter, og den som vanner, er ett.» I denne betydning er Gud og Jesu etterfølgere ett. — Joh. 17: 20, 21; 1 Kor. 3: 8.
Det sies om Jesus da han var i himmelen som en åndeskapning og var til i Guds skikkelse før han kom til jorden, at han «ikke tenkte på å foreta et maktran, nemlig forat han skulle være Guds like». Da han var på jorden som mennesket Jesus, sa han at han ikke var Guds like: «Faderen er større enn jeg.» Etter sin oppstandelse og himmelfart som en åndeskapning og etter å ha regjert der, «skal og Sønnen selv underlegge seg ham som la alt under ham, forat Gud skal være alt i alle». Altså: før Jesus kom til jorden, da han var på jorden og etterat han vendte tilbake til himmelen, var og er og vil han alltid være under Jehova. «Gud er Kristi hode.» Kristus og Gud er ikke likeverdige, som treenighetslærens tilhengere hevder. — Fil. 2: 6, NW; Joh. 14: 28; 1 Kor. 15: 28; 11: 3.
De er heller ikke like evige, som treenighetslærens tilhengere sier. Det er skrevet om Jehova: «Fra evighet til evighet er du, Gud.» Han kalles «den Høye, den Opphøyde, han som troner evindelig», og «en evig konge». Han er derfor ikke født, ble ikke skapt, hadde ingen begynnelse. Men dette er ikke tilfelle med Jesus Kristus, for han kalles «den førstefødte framfor enhver skapning», «Guds skapnings begynnelse». — Sl. 90: 2; Es. 57: 15; Jer. 10: 10; Kol. 1: 15, 16; Åpb. 3: 14, LB.
Vi bør imidlertid merke oss et punkt som ofte blir oversett: treenighetslæren går ut på at Gud og Kristus og den hellige ånd er tre personer som utgjør den ene, sanne Gud. Det vil si tre i en. I Johannes 10: 30 tales det om bare to som er ett, og det har ikke noe med treenighet å gjøre, læren om tre i en. Det finnes ingen autentiske skriftsteder i Bibelen som støtter treenighetslæren.
• Troen på menneskesjelens iboende udødelighet finnes i alle verdens religioner, både i kristendommen, jødedommen og de hedenske religioner. Hvorfor tror Jehovas vitner at sjelen ikke er udødelig?
Fordi det ikke finnes noe skriftsted i Bibelen som sier at den er det, mens derimot mange skriftsteder sier at den ikke er det. Den sjel som synder, dør: «Den sjel som synder, den skal dø.» Til og med om det syndfrie menneske Jesus er det skrevet: «Han uttømte sin sjel til døden.» En sjel er ikke en ulegemlig, usynlig ånd som eksisterer atskilt fra en skapnings legeme, men «sjel» betyr «liv». Det hebraiske ordet for «sjel», neph’esh, brukes i Bibelen både om mennesker og dyr. I 1 Mosebok 1: 20 blir det brukt om dyrene i vannet, som ble skapt før menneskene: «Det vrimle av liv [neph’esh] i vannet.» Hverken dyr eller mennesker har udødelige sjeler; de er alle levende sjeler, og blir døde sjeler: «For det går menneskenes barn som det går dyrene; den samme skjebne rammer dem; som den ene dør; så dør den andre, og én livsånde har de alle; mennesket har ikke noe fortrin framfor dyret; for alt er tomhet. De farer alle til ett sted; de er alle blitt til av støvet, og de vender alle tilbake til støvet.» Det er fri fantasi når de forskjellige religioner lærer at mennesket har en udødelig, bevisst sjel som lever videre etterat legemet er dødt: «For de levende vet at de skal dø, men de døde vet ikke noen ting, og de får ikke lenger noen lønn for minnet om dem er glemt. Alt det din hånd er i stand til å gjøre med din kraft, det skal du gjøre! For det finnes hverken gjerning eller klokskap eller kunnskap eller visdom i dødsriket, dit du går.» Døden gjør ende på menneskets bevissthet: «Farer hans ånd [ånde, KJ] ut, så vender han tilbake til sin jord; på den samme dag er det forbi med hans tankes råd.» — Esek. 18: 4, eldre norsk overs.; Es. 53: 12; Pred. 3: 19, 20; 9: 5, 10; Sl. 146: 4.
Ville Kristi etterfølgere bli oppfordret til å søke udødelighet, hvis de allerede hadde det? Det sies til dem: «Dem som . . . søker herlighet og uforgjengelighet, skal han gi evig liv,» og «Dette dødelige [skal] bli ikledd udødelighet.» — Rom. 2: 7; 1 Kor. 15: 53.
• Markus 9: 47, 48 lyder: «Og om ditt øye frister deg, da riv det ut! det er bedre at du går enøyd inn i Guds rike enn at du har to øyne og blir kastet i helvete, hvor deres orm ikke dør, og ilden ikke slokkes.» Beviser ikke dette at det er evig pine for de onde?
Hvis den ondes sjel skulle kunne bli pint i all evighet og bli fortært for evig av ormer, måtte den være uforgjengelig, udødelig. Det foregående svaret viser imidlertid at sjelen ikke er udødelig; det viser at den syndige sjel dør og er fullstendig uten bevissthet. Gud sa ikke til Adam og Eva i Eden at straffen for ulydighet var evig pine. Han sa til Adam: «Du [skal] visselig dø.» Flere tusen år senere var straffen fremdeles den samme: «Den lønn som synden gir, er døden,» — ikke evig pine. — 1 Mos. 2: 17; Rom. 6: 23.
Hva så med Markus 9: 47, 48 som er sitert i spørsmålet? Det er tydelig at dette er symbolsk tale, som ikke skulle oppfattes bokstavelig. Ingen av dem som tror på evig pine, river øynene sine ut når de ser på noe med lyst eller begjær, men det er det de skulle gjøre hvis de tar dette skriftstedet bokstavelig og ønsker å unngå evig pine i ild. Hvis ormene som ikke dør, og ilden som ikke slokkes, er bokstavelige farer som man må unngå, så må også det frelsende hjelpemiddel oppfattes og anvendes bokstavelig. Men ingen som tror på evig pine og er ved sine fulle fem, ville hugge av seg en hånd eller en fot eller rive ut et øye fordi disse lemmene hadde med hans synd å gjøre. Det er symbolsk tale, innbefattet det som sies om ormene og ilden.
Det ordet i den opprinnelige greske teksten som er gjengitt med «helvete», er gehenna. Det kommer fra det hebraiske ordet gei-Hinnom, som var navnet på en dal som lå vest og sør for det gamle Jerusalem. Under de senere konger i Juda ble den brukt til avgudsdyrkelse, og for å forhindre dette, lot den trofaste kong Josias den gjøre uren, og den kom til å bli søppelplass og forbrenningssted for avfallet fra Jerusalem. Ilden ble tilsatt svovel for å gjøre forbrenningen av avfallet mer effektiv. Døde dyr ble kastet ned i denne dalen for å bli brent, og undertiden også likene av henrettede forbrytere, hvis man mente de var for onde til å få en oppstandelse. Hvis de døde kroppene falt ned i ilden, ville den tilintetgjøre dem, men hvis de havnet på en avsats i den dype kløften uten å nå ned til ilden nedenfor, fortærte ormene dem. Jødene på Jesu tid forsto derfor at Hinnoms dal med dens ild og svovel og fortærende ormer, der verdiløse ting ble kastet, symboliserte den død som det ikke ville bli noen oppstandelse fra. Den betydde tilintetgjørelse, «den annen død», en evig ødeleggelse eller straff. Det var fra denne bokstavelige Hinnoms dal eller Gehenna og fra det som ble forbundet med den, at det symbolske uttrykk «sjøen som brenner med ild og svovel» skrev seg. Det ble forstått at det betydde død uten håp om en oppstandelse: «Sjøen som brenner med ild og svovel; det er den annen død.» — Åpb. 21: 8; 19: 20; 20: 10, 14, 15.
Når Markus 9: 47, 48 blir rett forstått, er det altså ikke i strid med de andre skriftsteder som viser at straffen for synd er døden. Det støtter tvert imot denne bibelske lære, og ikke teorien om evig pine.