’Frambær lovoffer for Gud’

«La oss betale med okser, med våre lepper!» — Hos. 14: 3.

1. Hvordan sa de jødiske prester at Jehovas bord er ingen ære verdt, og hvordan reagerte Jehova på dette?

JEHOVA anklaget de jødiske prester i det femte århundre før Kristus for å forakte hans navn og for å si: «[Jehovas] bord er ingen ære verdt.» (Mal. 1: 6, 7) Med påtatt forferdelse og forundring spurte så disse religiøse lederne hvormed de hadde gjort dette. Jehova svarte: «Når I kommer med et blindt dyr for å ofre det, er det da intet ondt deri? Og når I kommer med et halt eller et sykt dyr, er det da intet ondt deri? Kom med slike gaver til din stattholder! Mon han vil finne behag i deg, eller mon han vil ta nådig imot deg?» Lovpakten gjorde det påkrevet med dyreoffer, og prestene frambar disse ofrene. Den påbød imidlertid også at det skulle ofres friske og lytefrie dyr, og det gjorde ikke prestene. De valgte i stedet ut de mindreverdige dyrene, de syke og de halte og de blinde, og ofret dem på Jehovas alter eller bord. På den måten viste de forakt for hans navn og hans bord. Det ville ikke falle dem inn å frambære slike sykelige offer for sin menneskelige hersker når de søkte å behage ham og vinne hans gunst. Men likevel holdt de tilbake de lytefrie dyrene når de søkte å oppnå den høyeste Guds gunst, og ofret i stedet mindreverdige dyr som kostet dem lite eller ingenting, etter som de under enhver omstendighet var praktisk talt verdiløse. Ville det lykkes for dem å oppnå Guds gunst på denne måten? Nei. Jehova sa: «Når det kommer en slik gave fra deres hånd, vil han da vise noen av dere gunst?» De ble forbannet som bedragere fordi de hadde gitt et høytidelig løfte og hadde muligheter til å holde det, men unndro seg av selviske grunner: «Forbannet være den bedrager som har et handyr i sin hjord og lover å ofre det, men som likevel ofrer noe mangelfullt til Herren.» — Mal. 1: 8, 9, 14, versene 9 og 14 fra RS.

2, 3. Hva slags offer som kan sammenlignes med dyre offer, frambærer de kristne i vår tid?

² Kan man få sagt annet enn at det folk som utga seg for å være Jehovas folk, derved gjorde seg skyldig i en grov synd og en formastelig opptreden? Ved at folket kom med syke offerdyr og ved at prestene ofret dem på Jehovas bord, viste de i høy grad forakt for den allmektig Gud — de behandlet ham med langt mindre ærbødighet enn sine menneskelige herskere, som de ikke engang ville drømme om å opptre så tarvelig og krenkende overfor. Du ville sikkert ikke ha vist en slik forakt for Jehovas bord hvis du hadde levd på den tiden, ville du vel? Eller ville du det? Gjør du det nå? Mange, mange mennesker gjøre det. Nå vil du kanskje spørre hvordan de kan gjøre det nå når det ikke lenger blir frambåret dyreoffer på et alter. Det skal nå frambæres offer som blir sammenlignet med de dyreofrene som dengang ble frambåret, og de må være like rene og ufordervede og lytefrie som fortidens dyreoffer skulle være. Hva består vår tids offer i? Frambærer du dem? Og er i så fall dine offer syke eller friske, mindreverdige eller ufordervede, blinde eller opplyste?

³ Hoseas 14: 3 lyder slik: «Kom med [ydmyke] ord og vend om til [Jehova]! Si til ham: Forlat all misgjerning og tro imot det gode vi kan yte — la oss betale med okser, med våre lepper!» Hvis vi har drevet vekk fra Jehovas gunst, må vi komme til ham med ord som gir uttrykk for vår anger, be om tilgivelse, vende om til ham og frambære disse ordene som offerokser. Vi skal ikke bare ofre ord for å gi uttrykk for vår anger og omvendelse, men også for å kunngjøre Jehovas navn og pris offentlig, akkurat som det ble frambåret offer av høstens frukt under moseloven: «La oss da ved ham alltid frambære lovoffer for Gud, det er: frukt av lepper som lover hans navn [som kunngjør hans navn offentlig, NW]!» Derfor skal vi i dag frambære ord, våre leppers okser og frukt, som et lovprisningsoffer for Jehova. De kristne må frambære ord som meddeler sannhet og rett lære, ord som opphøyer Jehova og hans hensikter, og i vår tid spesielt rette ord om det gode budskap om Guds nye og rettferdige verden. — Heb. 13: 15.

4. Hvordan er kristenheten lik de daddelverdige jødiske prester hva denne ofringen angår?

⁴ De kristne hevder at de følger i Kristi fotspor, og da må man ha lov til å forutsette at de også har avlagt løfte om å frambære de samme slags frukter og okser med sine lepper som han gjorde. Liksom israelittene hadde antagelige dyr i sine hjorder, har også de millioner av mennesker som påstår at de er kristne, adgang til antagelige ord. Bibelen, som er vidt utbredt på hundrevis av språk, er full av slike ord. Det eneste de kristne behøver å gjøre for å kunne frambære dem med sine lepper, er å ofre den tid og de anstrengelser som må til hvis de skal få dem inn i hjerte og sinn. De fleste av kristenhetens mange millioner mennesker synes imidlertid at dette offer er for stort, akkurat som de troløse israelitter syntes at det ville koste dem for meget å ofre de lytefrie dyrene, og derfor kom med de utsorterte i stedet, de som var til overs. Israelittene ga fine dyr til menneskelige herskere for å vinne deres gunst, og kristenhetens millioner gir sitt beste både når det gjelder tid og anstrengelser for å tjene nasjonale ledere og verdslige arbeidsgivere i den hensikt å oppnå gunstbevisninger og prestisje, belønning og komfort. Jesus sa: «Gi da keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!» I vår tid er det vanlig praksis at folk gir denne verden og kjødets gjerninger alt, også det som Guds er. Det eneste de kan tenke seg å gi Jehova, er det som blir til overs av deres tid, det som ikke er så meget verdt. Av det som blir til overs, ofrer de kanskje en smule anstrengelser for å gi skinn av at de er gudfryktige. — Luk. 20: 25.

5. Hvordan blir Jehovas bord vanhellighet av mange som utgir seg for å være kristne?

⁵ Dette er like ille som om de skulle sagt: «[Jehovas] bord er ingen ære verdt.» De sier i realiteten at hans bord får nøye seg med det verdiløse og tiloversblevne. De ord som ofres på hans bord, burde være nærende åndelig føde, men hvis din kristne tale ikke er annet enn en mekanisk gjentagelse av utenatlærte trosbekjennelser og religiøse overleveringer som ifølge Jesus gjør Guds Ord til intet, da vanhelliger du faktisk Jehovas bord. (Matt. 15: 6) Hvis dine leppers okser er ord som meddeler slike hedenske doktriner som læren om at sjelen er udødelig, til tross for at Bibelen sier: «Den sjel som synder, den skal dø,» eller som læren om at syndere skal pines i all evighet, enda Guds Ord sier: «Den lønn som synden gir, er døden,» eller som læren, om treenigheten, til tross for Jesu uttalelse: «Faderen er større enn jeg,» da er disse «oksene» syke og halte og blinde, og alle som ernærer seg av dem, vil bli åndelig syke og forkrøblede og uopplyste. (Esek. 18: 4, eldre norsk overs.; Rom. 6: 23; Joh. 14: 28) Millioner av mennesker som tror de er kristne, repeterer ord uten at de virkelig forstår dem, og deltar i formalistiske religiøse ritualer og seremonier, akkurat som jødene i fortiden holdt på formene ved å fortsette ofringene, men ofret mangelfulle dyr. Slike mennesker holder seg nær til Jehova med sin munn og ærer ham med sine lepper, men deres hjerte er langt borte fra ham. Derfor sier Jehova om dem: «Deres religion er en parodi, bare tradisjoner som de har lært seg utenat.» — Es. 29: 13, Mo.

6. Hva vil sanne kristne vitner for Jehova beflitte seg på å gjøre?

⁶ Sanne kristne vitner for Jehova vil ikke vanære Jehovas bord på denne måten. De legger først og fremst an på å ta Bibelens utsøkte ord og ofre dem som sine leppers frukter og okser. De benytter seg av de ordene som er sunne og opplysende og gir åndelig sunnhet, selv om den frafalne majoritet nå i de siste dager «ikke skal tåle den sunne lære». (2 Tim. 4: 3) Det finnes fremdeles en minoritet på mange tusen mennesker som er klar over sitt åndelige behov, og de vil bli åndelig ernært og tilfredsstilt etter hvert som de vender seg vekk fra de lærdommer som blir frambudt av ortodokse religioner som er blitt fordervet av gammel hedendom og moderne filosofi og vitenskapelige spekulasjoner, og i stedet tar imot de bibelske sannheter Jehovas vitner frambyr. Derfor må vi forvisse oss om at vi har studert godt nok til å kjenne de riktige svarene på deres spørsmål, de kraftige ordene og de klare redegjørelsene som tjener til å opphøye Jehova og hans Ord og hensikter. De må ikke være vage og usunne og fordervede, men så kraftige at de kan overvinne og fortrenge de falske ordene som finnes i våre tilhøreres sinn. De nødvendige ordene står i Bibelen. Vi må få tak i dem der og bruke dem som et lovprisningsoffer.

Bibellesning

7. Hva må vi gjøre for å tilegne oss sunn visdom fra Bibelen?

⁷ Hvis de ordene vi ofrer, ikke er Bibelens gode ord, hvis vi åndelig sett er for late til å finne fram de beste ordene, da vil ikke den åndelige maten vi setter fram på Jehovas bord, være god nok, den vil virke frastøtende på andre, og vil ikke kunne tilbakevise deres uriktige oppfatninger eller argumenter. Bare hvis vi har studert på forhånd, kan vi gi effektive svar: «Den rettferdige tenker i sitt hjerte [studerer, AS] på hvorledes han skal svare.» Og hvis vi skal få tak i disse sannhetene, må vi grave i Bibelen som en som graver etter edle metaller: «Min sønn! Dersom du tar imot mine ord og gjemmer mine bud hos deg, så du vender ditt øre til visdommen og bøyer ditt hjerte til klokskapen, ja, dersom du roper etter innsikten og løfter din røst for å kalle på forstanden, dersom du leter etter den som etter sølv og graver etter den som etter skjulte skatter, da skal du forstå [Jehovas] frykt og finne kunnskap om Gud. For [Jehova] er den som gir visdom, fra hans munn kommer kunnskap og forstand, og han gjemmer frelse for de oppriktige, et skjold for dem som lever ustraffelig.» Jehova har lagt sunn visdom til rette for oss i Bibelen. Hvis vi undersøker den flittig, lover han at vi skal finne den. — Ordspr. 15: 28; 2: 1—7.

8. Hvilke eksempler kan vi lære av når det gjelder regelmessig lesning av Bibelen?

⁸ Vi bør lese Bibelen regelmessig. Israels konge var forpliktet til å skaffe seg en avskrift av lovens bok og «lese i den alle sitt livs dagen». På den tiden fantes det ikke mange eksemplarer av Skriften, og det var få mennesker som hadde egne eksemplarer. Derfor var det påbudt med offentlig opplesning: «Du [skal] lese opp denne lov for hele Israel så de hører på det.» Ved en spesiell anledning like etterat Israel hadde gått inn i Kana’ans land, var det «ikke et ord av alt det Moses hadde befalt, som Josva ikke leste opp for hele Israels menighet med kvinner og barn og for de fremmede som fulgte med dem». Flere hundre år senere leste kong Josias «opp for dem alt det som sto skrevet i paktens bok, den som var funnet i [Jehovas] hus», og det førte til en landsomfattende utrenskning av demontilbedelsen. Mange hundre år senere ble Skriften fremdeles regelmessig opplest for offentligheten: «For Moses har fra gammel tid av i hver by dem som forkynner ham, idet han hver sabbat oppleses i synagogene.» — 5 Mos. 17: 18, 19; 31: 11; Jos. 8: 35; 2 Kong. 23: 2; Ap. gj. 15: 21.

9. Hvorfor er ikke bibellesning alene nok, og hvilken ytterligere hjelp er å få?

⁹ I vår tid er vi heldigere stilt etter som det nå trykkes millioner på millioner eksemplarer av Bibelen ved hjelp av rotasjonspresser. Alle som tørster, kan uten vanskelighet drikke livets vann ved å skaffe seg sin egen bibel og lese den. Men av og til er det ikke nok å lese på egenhånd. En kan trenge hjelp til å forstå i likhet med den etioperen som evangelisten Filip kom til mens han satt og leste i Esaias’ bok. «Skjønner du det du leser?» spurte Filip. «Hvorledes skulle jeg vel kunne det uten at noen veileder meg?» svarte han. Filip ga ham den veiledning han trengte for å få en rett forståelse. (Ap. gj. 8: 26—38) I tillegg til bibellesningen gir Jehova i dag rettledning gjennom sin «tro og kloke tjener»-organisasjon som i overensstemmelse med hans løfte serverer åndelig «mat i rette tid». Denne hjelpen kommer for en stor del gjennom spredning av bibelsk litteratur, og med bistand av den kan et menneske få en utvidet forståelse av sin bibellesning. En slik bibelsk hjelpebok kan på noen få sider inneholde alle de skriftsteder i Bibelen som dreier seg om et gitt emne, men som i Bibelen står spredt omkring på vidt forskjellige steder. Dette er tidsbesparende for den som studerer, og bidrar også til at han ikke overser noen av de skriftstedene en må ha kjennskap til for å få en full forståelse. Selv om en ny bibelstudent har disse trykte hjelpemidlene, trenger han ofte hjelp av et annet menneske, og Jesus lovte å tre støttende til om så ikke mer enn to kom sammen for å lære: «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» — Matt. 24: 25; 18: 20.

10. Hvilke eksempler viser at det i forbindelse med offentlig opplesning av Bibelen også ble gitt forklaringer?

¹⁰ På samme måte som en som leser for seg selv kan trenge hjelp, har også de som hører på offentlig opplesning, nytte av at stoffet blir forklart. Da kong Josafat regjerte, sendte han ut høvdinger og levitter og prester «for å lære i Judas byer»: «De lærte i Juda og hadde [Jehovas] lovbok med seg: de dro omkring i alle Judas byer og lærte folket.» Denne kampanjen for å undervise folket i Skriften besto ganske sikkert ikke bare i at loven ble opplest. Det ble utvilsomt også gitt forklaringer og eksempler på praktisk anvendelse av lovene, foruten at folket ble formant til lydighet. Etter fangenskapet lot stattholderen Nehemias loven lese opp fra tidlig om morgenen til midt på dagen, og folket lyttet oppmerksomt, men det ble også uttalt ord i tillegg til de ord som sto skrevet forat alle skulle forstå: «De leste opp av boken — av Guds lov — de tolket og utla den for folket, så de skjønte det som ble lest.» Jesus leste høyt for de tilstedeværende i synagogen i Nasaret, og da han var ferdig, forklarte han: «I dag er dette Skriftens ord oppfylt for eders ører.» Det er sannsynlig at han sa mer enn den korte beretningen gir inntrykk av. Etter den offentlige opplesningen i en synagoge holdt Paulus et lengre foredrag etter oppfordring av forstanderne, og folk satte så stor pris på det at de ba ham tale neste sabbat også, og «på den neste sabbat samlet da nesten hele byen seg for å høre Herrens ord». Paulus foreholdt den unge Timoteus å formane og undervise foruten å legge vinn på offentlig opplesning: «Fortsett å legge deg etter offentlig opplesning, formaning, undervisning.» — 2 Krøn. 17: 7—9; Neh. 8: 3—8; Luk. 4: 16—21; Ap. gj. 13: 15—44; 1 Tim. 4: 13, NW.

Møtedeltagelse

11. Hvorfor er det i dag nødvendig å være til stede på menighetens møter?

¹¹ Både privat og offentlig bibellesning med tilhørende drøftelse og forklaring, enten den nå er på trykk eller muntlig, er en god hjelp for oss til å finne fram i Bibelen til de ordene vi trenger for å kunne ofre antagelige okser med våre lepper. Men i vår tid yter Jehova også hjelp gjennom sin synlige organisasjon ved å arrangere menighetsmøter. Ved disse møtene dekker han et åndelig bord for oss, og hvis vi holder oss vekk fra dem, sier vi i realiteten at dette bord ikke er noen ære verdt, og forakter det som om det ikke skulle ha noen virkelig verdi. Det gir oss imidlertid åndelig næring og styrke, og er av stor betydning for oss, både som enkeltpersoner betraktet og som en menighet av kristne. På møtene kan vi kunngjøre vårt håp for andre ved å komme med kommentarer, og vi kan få høre de andre kunngjøre sitt håp når de uttaler seg. Vi kan oppmuntre andre ved å uttale oss, og selv bli oppmuntret ved deres uttalelser. Dette er særlig viktig nå i endens tid: «La oss holde fast ved den offentlige kunngjøring av vårt håp uten å vakle, for han er trofast som ga løftet. Og la oss ta hensyn til hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og rette gjerninger, og ikke unnlater å komme sammen, som noen har for skikk, men oppmuntrer hverandre, og det så meget mer som dere ser dagen nærme seg.» — Heb. 10: 23—25, NW.

12. Hvilke møter arrangerer menigheten?

¹² Jehovas vitners menigheter kommer sammen, flere ganger hver uke. Et av deres møter byr på et offentlig foredrag som blir holdt spesielt med tanke på de nyinteresserte, men hele menigheten bør være til stede, og alle kan lære noe av det. Hvem, skulle forresten ta imot offentligheten hvis ikke menigheten var til stede? Hvis du tilhører menigheten, bør du være på pletten for å ta deg av de nye og besvare deres spørsmål. Vakttårn-studiet er svært viktig. Hver enkelt i menigheten bør studere leksen, være til stede, høre etter, kommentere og være vennlig mot alle, spesielt mot de nye. Den teokratiske tjenesteskolen underviser menigheten i hva den skal si, hvordan den skal uttrykke seg, og hvordan budskapet skal overbringes til andre i tjenestegjerningen. Systematisk bibellesning inngår i studiet. Tjenestemøtet er et annet belærende møte som spesielt underviser oss i hvordan vi skal utføre vårt vitnearbeid fra hus til hus, holde prekener ved dørene og lede hjemmebibelstudier i hjemmene. Ingen som er sterkt oppsatt på å ofre lytefrie okser og frukter med sine lepper, vil forsømme tjenestemøtet. Et annet møte som menigheten arrangerer, er et bokstudium som blir holdt i private hjem som ligger beleilig til i de forskjellige deler av menighetens distrikt. I disse små studiegruppene blir det benyttet bibelske studiehåndbøker, og fordi gruppene er så små, er det lett for deltagerne å bli kjent med hverandre, komme med kommentarer og hjelpe hverandre til å frambære lytefrie lovprisningsoffer for Gud.

13. Hvordan kan menighetens møter gjøre oss til bedre kristne?

¹³ Menighetene med sine utnevnte tjenere og fastsatte møter er organisert for å hjelpe oss til å vokse og bli modne kristne som kan holde stand mot de stadige bølger av gudløshet som Satan prøver å skylle oss over ende med. Slik var det også på apostlenes tid: «Og han ga noen som apostler, noen som profeter, noen som misjonærer, noen som hyrder og lærere, med tanke på opplæringen av de hellige til tjenestegjerning, for å bygge opp Kristi legeme, inntil vi alle når fram til enhet i troen og i den nøyaktige kunnskap om Guds Sønn, til manns modenhet, til det mål av vekst som hører med til Kristi fylde; forat vi ikke lenger skal være spebarn, og kastes omkring som av bølger og drives hit og dit av enhver lærdoms vind ved menneskers bedrag, ved listig utpønsket villfarelse.» Ved å overvære møter og komme med kommentarer kan vi ’ransake oss selv om vi er i troen’. Hvis dine kommentarer ikke er helt riktige, kan mer modne forkynnere minne deg om den rette tanken. Hvordan kan menighetene ellers oppfylle det guddommelige krav om at «alle må føre den samme tale» og «være fast forent i samme sinn og i samme mening»? — Ef. 4: 11—14, NW; 2 Kor. 13: 5; 1 Kor. 1: 10.

14, 15. Hvorfor er det viktig for Jehovas vitner å komme sammen på menighetens møter?

¹⁴ Det verdifulle ved å overvære menighetens møter består imidlertid ikke bare i at vi lærer av det og blir forent i samme sinn og forbedrer det lovprisningsoffer vi frambærer for Jehova. Bare det å komme sammen er verdifullt i seg selv. Det ser ut til å være en konsentrasjon av Jehovas ånd der, som stimulerer vår egen ånd på teokratisk vis. De fleste av oss må tilbringe så meget av vår tid ute i verden sammen med fordervede mennesker, høre deres uærbødige og skitne tale og se deres dårlige atferd så ofte at det å komme på menighetens møter i sammenligning fortoner seg som å komme fra slumkvarterene i en by og til et herlig sted på fjellet. «Dårlig omgang forderver gode seder,» men god omgang fortrenger dårlige seder og erstatter dem med gode. (1 Kor. 15: 33) Når vi er spredt omkring i det hav av mennesker som er fremmede for Jehova, er vi som ørsmå øyer i stadig fare for å bli tæret ned og jevnet med havets overflate av de stadige bølgene, men når vi kommer sammen, styrker vi hverandre til å bli et sterkt land som ikke lar seg bryte ned av det frådende hav. Vi får friskt mot og blir fryktløse og i stand til å stå oss imot verden med ny styrke. Hvis vi derimot gir etter for de lumske snarer som holder oss borte fra møtene, kommer vi snart til å gå trett: «La oss gjøre det gode og ikke bli trette! for vi skal høste i sin tid, såfremt vi ikke går trett.» — Gal. 6: 9.

¹⁵ Hvis vi er alene og får en hard medfart av verden, kan vi lett komme til å tape motet og tro at vi er alene om å være ulastelige, og at vi kommer til å bli overveldet. Langt tilbake i tiden hadde profeten Elias vært nidkjær for Jehova, og for å unngå at en forferdelig trusel mot ham skulle bli til virkelighet, flyktet han vekk. Mens han befant seg alene i en hule, stilte Jehova ham dette spørsmål? «Hva vil du her, Elias?» Profeten svarte: «Jeg har vært nidkjær for [Jehova], hærskarenes Gud; for Israels barn har forlatt din pakt; dine alter har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverdet; jeg er alene tilbake, og de står meg etter livet.» Elias mente at det bare var han tilbake som var interessert i Jehovas sak, men det var ikke tilfelle: «Jeg vil la syv tusen bli tilbake i Israel, alle som ikke har bøyd kne for Ba’al, og alle som ikke har kysset ham med sin munn.» (1 Kong. 19: 13, 14, 18) Det vil styrke oss å være regelmessig til stede ved møtene og derved holde oss i kontakt med våre brødre.

16. Hvorfor er det tåpelig av en kristen å isolere seg, å forsøke å klare seg på egenhånd?

¹⁶ Satan liker å splitte og herske, atspre hjorden og fjerne de forvillede enkelte individer. Menigheten må holde sammen til gjensidig hjelp. Hvis vi er alene, hvem vil da hjelpe oss opp når vi faller? Det er vanskeligere for oss å holde vår nidkjærhet for Jehova varm hvis vi er alene. Når vi holder oss sammen, kan vi hjelpe til med å varme opp igjen de uvirksommes kjølnede iver. Disse prinsippene framgår av Predikeren 4: 9—12: «Bedre å være to enn én, for de har god lønn for sitt strev; om de faller, kan den ene reise sin stallbror opp; men stakkars den som er alene, for faller han, har han ingen til å reise seg opp! Likeledes når to ligger sammen, så blir de varme; men hvorledes kan den som ligger alene, bli varm? Og om noen kan vinne over den som er alene, så kan to holde stand mot ham, og en tredobbelt tråd sønderrives ikke så snart.» Hvis vi faller, hvis vår iver kjølner, hvis vi bukker under når Satan angriper oss, da vil vi ikke kunne frambære offentlige lovprisningsoffer for Jehova. For å unngå denne ulykken må vi passe på at vi ikke forsømmer å komme sammen. Vær ikke et ensomt får. Et får som holder seg vekk fra hjorden, er nemlig et fortapt får. Menighetens trofaste tjenere eller hyrder bestreber seg flittig på å føre fortapte får tilbake til den nye verdens samfunns hjord. (Matt. 18: 12—14) Ha derfor ikke for høye tanker om din åndelige styrke, og tro ikke at du kan klare deg på egenhånd samtidig med at du dyrker selviske interesser og ignorerer det sunne prinsipp som tilsier oss å komme sammen til møter: «Den tilbaketrukne søker sine egne selviske interesser; han bryter med ethvert sunt prinsipp.» — Ordspr. 18: 1, AT.

17. Hvordan må vi la oss lære av Jehova?

¹⁷ Hvis vi skal bli slik stillet at vi kan ofre antagelige frukter og lytefrie okser med våre lepper, må vi la oss belære av Jehova. Gjør det ved å lese Bibelen. Gjør det ved å studere systematisk. Gjør det ved å overvære menighetens møter. Det er spesielt der Jehova setter fram et åndelig måltid på sitt bord. Kom og forsyn deg! Får du dine materielle måltider servert på sengen? Hvis du verdsetter dem nok til å gå til bords for å få dem, vil du ikke da også sette tilsvarende stor pris på den åndelige føde, som er enda viktigere? Jehova begunstiger ikke de late ved å servere åndelige måltider på sengen eller hjemme hos dem som holder seg vekk fra menighetens møtesteder. Gå til bords, til Rikets sal! Hvis vi ikke gjør alle disse nødvendige ting, er vi ikke flittige for å skaffe oss de ordene vi trenger med tanke på sunne, friske og opplysende lovprisningsoffer. Da vil vi heller ikke kunne følge den inspirerte formaning: «Gjør ditt ytterste for å framstille deg godkjent for Gud, som en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, men behandler sannhetens ord på rette måte.» — 2 Tim. 2: 15, NW.

[Bilde på side 9]

«Den rettferdige tenker i sitt hjerte på hvorledes han skal svare.» — Ordspr. 15: 28.