Menneskenes personlige interesser
«Ved at dere . . . ikke med personlig interesse bare har øye for deres egne saker, men også med personlig interesse har det for de andres saker.» — Fil. 2: 2, 4, NW.
1. Hvordan skiller menneskene seg fra dyrene med hensyn til å ivareta og utvikle interesser?
GUD har gitt de laverestående skapningene, landdyrene, fuglene og sjødyrene, visse interesseområder. De har trang til å spise, parre seg, bygge reder og ha unger. Instinktivt ivaretar de disse interesser i løpet av en begrenset, men tilfredsstillende levetid. De spiser av de fødemidler Gud har gitt dem rett til å forsyne seg av. «Se på himmelens fugler: De sår ikke, de høster ikke, de samler ikke i lader, og eders himmelske Fader før dem likevel.» (Matt. 6: 26) Men i motsetning til disse laverestående skapningene, som ledes av instinktets ufrivillige lover, er menneskene blitt skapt med en høy intelligens. De er blitt betrodd en vidunderlig gave som består i at de har fri vilje. Menneskene ble opprinnelig skapt slik at de ved å bruke disse egenskapene skulle ivareta, utvikle og verdsette en mengde interesser eller foretagender i et endeløst, lykkelig liv til Skaperens pris.
2. Hvorfor har alle mennesker på hele jorden de samme fundamentale interesser?
2 Tilbøyeligheten til visse fundamentale interesser er blitt nedlagt i hver eneste mann og kvinne på grunn av deres menneskelige natur som ble tilrettelagt av deres Skaper. Disse tilbøyelighetene kan menneskene av egen fri vilje utvikle på en forstandig eller uforstandig måte. Uansett hvor menneskene bor på jorden, finner man de samme fundamentale interesser hos naturlige mennesker, for de nedstammer alle fra den samme felles stamfar, Adam. Slike interesser som Gud har nedlagt på en fundamental måte, blir av Gud anerkjent som rettigheter han har delegert. Rettigheter som er delegert til menneskene, er mindre enn Guds egne rettigheter, hvilket betyr at de guddommelige interesser har forrang og må ivaretas i første rekke.
3, 4. Hva omtaler enkelte juridiske autoriteter som «naturloven»?
3 Av denne grunn omtaler enkelte juridiske autoriteter disse naturlige rettigheter som menneskene har, for naturloven. «Etter som menneskene er fullstendig avhengig av sin Skaper i alle ting, er det nødvendig at de på alle felter retter seg etter sin Skapers vilje. Deres Skapers vilje kalles naturloven. I egenskap av Gud nedla han, da han skapte menneskene og ga dem fri vilje i alle livsforhold, visse uforanderlige lover for den menneskelige natur, hvorved denne frie vilje i en viss grad blir regulert og holdt i tømme, og ga dem også forstand til å oppdage betydningen av disse lovene.»a
4 En annen juridisk autoritet definerer naturloven slik: «Den lov som Gud, universets overherre, har forordnet for alle mennesker, ikke ved noen formell kunnkjøring, men bare ved forstandens indre diktat. . . . De primitive naturlover kan reduseres til seks, nemlig: 1) evnen til å sammenligne, eller fornuften; 2) selvkjærlighet; 3) tiltrekningen mellom kjønnene; 4) foreldres ømhet mot deres barn; 5) den religiøse følelse; 6) trang til selskap.»b
5. Hvilke personlige interesser har menneskene fordi de er fornuftbegavede?
5 Hvilke menneskelige interesser klarlegges for oss ved den første av de ovennevnte naturlover? I motsetning til dyrene er menneskene fornuftbegavede eller intelligente skapninger. De kan tenke og resonnere. De er i stand til å skjelne mellom det som er godt og det som er dårlig moralsk sett. De kan også holdes ansvarlig for sine handlinger og for hvordan de ivaretar sine interesser. Menneskene kan føle seg både lykkelige og ulykkelige. Følgelig har naturlige mennesker en medfødt interesse for å være godt underrettet, skaffe seg kunnskap, finne fram til kjensgjerningene, tenke over tingene og treffe avgjørelser. Når menneskene er ufordervet, har de en naturlig tilbøyelighet til å ivareta disse interessene på en god måte og derved skaffe seg en fortjenstfullhet som gir dem lykke som belønning.
6, 7. Hva gjør Jehovas vitner i forbindelse med menneskenes naturlige interesser for å kjenne sannheten?
6 Jehova Gud skapte menneskene med en gagnlig, naturlig interesse for å kjenne sannheten. Denne naturlige trang er i en viss grad ført på avveier, slik at menneskenes dyktighet er blitt anvendt på en dårlig måte. En slik dårlig handlemåte påfører en skyld, som igjen fører til sorg og lidelse. Men uansett hvor avstumpet disse interesser er blitt under Satans lange vanstyre, finnes det likevel fremdeles betydelige naturlige interesser og deres tilsvarende naturlige rettigheter.
7 Av den grunn forsøker Jehovas vitner til stadighet å stimulere disse naturlige interessene. For det første forsøker de for sitt eget vedkommende å holde seg teokratisk underrettet og forstandsmessig grunnfestet i Guds Ords sannhet. For det andre forsøker de som vennligsinnede mennesker å foreta personlige besøk hos så mange menn og kvinner som mulig for å framlegge sannheten om Jehovas åpenbarte hensikter nå i endens tid for dem på en intelligent måte, slik at de får anledning til å tenke upartisk over den. Jehovas vitner følger det eksempel som Jesus og hans apostler satte, som besøkte menneskene fra hus til hus i overensstemmelse med disse naturlige menneskelige interesser.
8. Hvilke personlige interesser oppstår på grunn av «selvkjærlighet»?
8 Den andre naturloven gjelder selvkjærligheten. Bibelen bekrefter tilstedeværelsen av dette grunnleggende prinsipp som Gud har nedlagt i menneskenaturen. Det står skrevet: «Du skal elske din neste som deg selv; jeg er [Jehova].» (3 Mos. 19: 18) Disse sterke rettigheter i forbindelse med selvkjærligheten driver hvert eneste menneske til å tenke på sin egen bevarelse, slik at de beskytter sitt liv og sitt legeme mot skade, unngår det som kan gjøre ondt, og skaffer seg alt de trenger for å fortsette å eksistere. Disse selv-interessene dekker et stort område og åpner veien til mange andre områder for menneskelige interesser.
9, 10. Er det uriktig å ha selv-interesser? Hvor langt kan man gå i dette?
9 En sunn selvkjærlighet eller en rimelig utviklet interesse for ens eget beste er en god og passende ting og fører til en fortjenstfull handlemåte som gir lykke i belønning. Men når selvkjærligheten eller interessen for ens eget beste utvikler seg i en slik grad at ens neste eller ens medmennesker settes helt ut av betraktning, da er man kommet inn på en dårlig vei. I slike tilfelle forandrer selvkjærligheten seg til ren selviskhet. Det fører til vanskeligheter eller skyld som man må ta ansvaret for. Man må betale for det i form av motgang, en straff som gjør en ulykkelig. — 2 Tim. 3: 2—5.
10 Det er ikke noe galt i at et menneske er interessert i sitt eget fysiske og åndelige velvære. Falske religiøse idéer som for eksempel «selvfornektelse» eller karakterutvikling, som buddhismen og enkelte falske kristne sekter forfekter, og hvor den enkelte skal gå så langt at de utsletter sitt eget jeg ved å drepe alt begjær, er ting som fremmer villfarelsen. Denslags idéer er i strid med den menneskelige natur og harmonerer ikke med denne grunnleggende selvkjærlighet som Gud opprinnelig og med rette nedla i de fullkomne menneskene. Det er den rette balanse mellom kjærligheten til Gud og kjærligheten til en selv som driver en til å søke rettferdighet, og som ansporer en til å tjene Jehova av hele sitt hjerte, slik at man kan få Jehovas godkjennelse og til slutt motta evig liv. «Arbeid . . . på eders frelse med frykt og beven.» — Fil. 2: 12.
11. Hvilke personlige interesser oppstår på grunn av det naturlige prinsipp om tiltrekningen mellom kjønnene?
11 Et annet grunnprinsipp i den menneskelige natur er tiltrekningen mellom kjønnene. Gud skapte menneskene slik, som mann og kvinne. De er hverandres motstykke. (1 Mos. 1: 27; 2: 20—22) Dette sørget Gud for forat hans guddommelige interesse i forbindelse med å befolke jorden kunne bli ivaretatt. (1 Mos. 1: 28; Es. 45: 18) Tiltrekningen mellom kjønnene fører til en mangfoldighet av personlige interesser. Noen av disse grunnleggende interesser og deres tilsvarende delegerte rettigheter går ut på at menneskene kan gifte seg, få barn, ha et hjem og tjene et levebrød. Dette innebærer også at ektemann og hustru har en gjensidig og eksklusiv rett over hverandre. (1 Kor. 7: 2—5) Når menneskene søker å ivareta disse personlige interessene på en god måte, gir det dem en fortjenstfullhet som regnes dem til gode, og de blir belønnet med ekte lykke. Hvis de følger en motsatt handlemåte, blir resultatet sorg og elendighet. Ingen utenforstående kan med rette blande seg inn i et menneskes personlige interesser i forbindelse med et lovlig inngått ekteskap. Ifølge Jesu veiledning må imidlertid menneskene begrense sine seksuelle interesser til den ene ektefellen. — Matt. 19: 4—9.
12. Hvilke interesser oppstår på grunn av prinsippet om foreldres ømhet mot deres barn?
12 Foreldres ømhet mot deres barn er likeledes et grunnprinsipp i den menneskelige natur. Fra fødselen av er barna fullstendig ute av stand til å skaffe seg selv det minste av det de trenger. Men foreldrenes fars- og morskjærlighet utfyller denne svakheten. Den interesse og omsorg foreldrene har for barna, er en av de kraftigste lover i naturen. Dette interesseområdet krever at foreldrene sørger for beskyttelse, mat, klær, opplæring og tukt, og at de gjør bruk av tvangsmidler til barnets eget beste når situasjonen krever det.c Særlig mødrene er sterkt opptatt og må bruke nesten all sin tid når de skal ivareta denne interessen på en god og forstandig måte. Men det fører også til velsignelser og gleder. — Ordspr. 17: 6.
Religiøs følelse og trang til selskap
13. Hva er «religiøs følelse», og hvordan har Satan forsøkt å utnytte dette?
13 Trangen til å dyrke, prise, se opp til eller søke veiledning fra en virkelig eller tenkt høyere makt åpner veien til enda et område for naturlige interesser som Skaperen har nedlagt i menneskene. «Den religiøse følelse, som leder oss naturlig mot det Høyeste Vesen, er en av de egenskaper som menneskene er alene om; og dens store betydning gir den rang som naturens morallov.»d Det var nettopp dette prinsipp i menneskenes natur som Satan prøvde å utnytte fra begynnelsen av da han fikk Adam og Eva til å anta falsk religion og dermed gjøre opprør mot sin Gud. Siden dengang har Satan alltid frambrakt mange forskjellige slags religioner for å fange de fleste menneskers religiøse interesser og forestillinger. På denne måten har han holdt deres sinn og hengivenhet borte fra den sanne Gud. — 1 Kor. 8: 5, 6.
14. Hvordan har et mindretall av menneskene latt denne grunnleggende «religiøse følelse» komme til uttrykk?
14 Men til alle tider har det bare vært et mindretall av menneskene som har latt denne grunnleggende «religiøse følelse» lede seg mot den sanne Gud og latt den bevare deres aktive, trofaste tilbedelse av ham. I vår tid tilhører Jehovas vitner denne ufordervede minoritet som besøker menneskene i deres hjem, ikke bare for å gi dem nøyaktig kunnskap fra Bibelen, men også for å appellere direkte til menneskenes naturlige ønske om å dyrke en høyere makt ved å tilskynde dem til å ta imot den sanne religion og derved bli aktivt opptatt med å tilbe Jehova, deres sanne Gud og Skaper. (Joh. 4: 23, 24) Uansett hvor menneskene bor på jorden, har de en fundamental rett fra Skaperens side som garanterer dem religiøs frihet til å tjene den sanne Gud Jehova og vinne lykke og liv, eller til å tjene et hvilket som helst falskt religiøst bedrag som de måtte velge, og som fører sine tilhengere til sorg og død. Jehovas vitner sier det samme til folk i dag som Josva sa i fortiden: ’Velg i dag hvem dere vil tjene, enten de hedenske guder deres fedre dyrket, eller Jehova. Men hva oss angår, vi vil tjene Jehova.’ — Jos. 24: 15.
15, 16. a) Hvilke interesser oppstår på grunn av menneskenes naturlige «trang til selskap»? b) Hvordan berører disse interessene Jehovas vitner?
15 Det siste av de seks naturlige prinsippene hos menneskene som berører deres personlige interesser; gjelder deres «trang til selskap». «Den trang menneskene har til å leve i samfunn, er en av de primitive naturlover hvorpå våre plikter og rettigheter grunner seg; og samfunnets eksistens er avhengig av det vilkår at alles rettigheter skal respekteres.»e Ikke noe normalt menneske ønsker å leve som en eremitt, helt alene på et avsides sted. Nei, vi har et levende ønske om å nyte et varmt vennskap og et aktivt samvær med mennesker som har samme innstilling som oss. Når slike interesser for å ha selskap med andre utvikles på en sunn måte, bringer de glede og tilfredshet. Bare forbrytere og de som er utilregnelige på grunn av sinnssykdom, blir stengt ute fra kontakt med samfunnet.
16 I harmoni med disse naturlige interessene for å ha selskap med andre blir Jehovas vitner i dag samlet sammen i et stadig voksende antall av menigheter hvor de viser personlig interesse for sine brødre. De utgjør et bemerkelsesverdig samfunn, den nye verdens samfunn, som nå er representert i 160 forskjellige land. «Ved at dere . . . ikke med personlig interesse bare har øye for deres egne saker, men også med personlig interesse har det for de andres saker.» (Fil. 2: 4, NW) Alle rettferdige, fårlignende mennesker blir hjulpet til å forstå at det er til beste for deres personlige interesser i forbindelse med sikkerhet nå og liv i framtiden at de nå flyr til Jehova Guds nye verdens samfunn, den eneste sanne fårehjord som Kristus Jesus, vokter. — Joh. 10: 14—16.
17, 18. a) Hvilke andre personlige, interesser finnes? b) Hva bør gjøres med dem, og hvorfor? c) Hvordan bør vi se på andres interesser?
17 I tillegg til disse grunnleggende personlige interesser som naturlovene åpenbarer for oss, finnes det mange andre interesser, som for eksempel sport, atspredelse, kino og teater, fotografering, bilkjøring, reiseliv, musikk, friluftsliv, fjernsyn, spill, mange slags vitenskapelige studier, alle de forskjellige former for kunst og en mengde andre ting etter hvert som menneskenes kunnskaper og oppfinnelser åpner nye interesseområder. Men tiden blir altfor kort til at et enkelt menneske personlig kan delta i alle disse interessene nå. Det finnes ikke nok timer i døgnet til at man kan gjøre alt mulig. Den enkelte må derfor velge sine interesser i tillegg til dem som naturen pålegger ham som vist tidligere.
18 En innvigd kristen må gi avkall på mange såkalte verdslige interesser for å la sine personlige interesser være i den rette balanse med Guds interesser og de nyervervede samfunnsinteresser (menighetsinteresser) som blir drøftet i neste artikkel. En forstandig kristen beholder bare slike personlige interesser som fortsetter å gi ham fortjenstfullhet i Jehova Guds øyne, slik at han kan oppnå den lykke å nå fram til evig liv i den nye verden. Hver enkelt kristen passer sine egne saker når det gjelder personlige interesser, og lever i harmoni med sine medkristne ved å la være å kritisere andre i deres personlige gjøremål. De følger apostelen Paulus’ råd med hensyn til private saker: ’Sett eders ære i å leve stille og ta vare på eders egne ting.’ — 1 Tess. 4: 11.
19. Går det an å bygge opp noen fortjenstfullhet som kan frelse denne gamle verden? Hvilket bibelsk eksempel illustrerer dette?
19 Vi er kommet til det tidspunktet da Satans gamle verdens samfunn er fullstendig fordømt til ødeleggelse. Ingen fortjenstfullhet som enkelte rettferdige individer eller en gruppe religiøse reformatorer kan bygge opp, vil kunne redde den. Den nåværende situasjon er nøyaktig som den var for Sodoma og Gomorra. Jehova sa til Abraham at hvis Han kunne finne femti rettferdige innbyggere i Sodoma, ville deres fortjenstfullhet være av tilstrekkelig verdi i Guds øyne til at byene på sletten og deres onde innbyggere skulle bli spart for guddommelig ødeleggelse. Abraham, som tvilte på at det kunne finnes så mange som femti rettferdige mennesker i byen, bønnfalt til slutt Jehova om å la være å gripe inn hvis det var bare ti rettferdige mennesker der. Men det fantes ikke engang ti mennesker som kunne tilregnes noen fortjenstfullhet. — 1 Mos. 18: 22—33.
20. Hvordan blir det vist hvilken personlig handling vi må gå til nå? Hvorfor må vi gå til en slik handling?
20 Det ble derfor sendt engler av sted for å advare den rettferdige Lot, hans hustru og deres to døtre, i alt fire personer, om at de måtte flykte som en familie for å finne sikkerhet. Disse fire fikk personlig underretning, og det var i deres egen personlige interesse å gå til handling. De gikk til handling, men Lots hustru så seg tilbake og mistet livet fordi hun ble svak i troen. Det var således bare tre med personlig fortjenstfullhet som ble belønnet ved å bli frelst fra den brennende ødeleggelsen. (1 Mos. 19: 15—26) I vår tid gir Gud alle rettsindige mennesker underretning om at de må vise personlig interesse for å skaffe seg nøyaktig bibelkunnskap som viser dem hvordan de kan flykte fra den babyloniske gamle verdens samfunn som nå er dømt til utslettelse. «Gå ut fra henne, mitt folk, forat I ikke skal ha del i hennes synder, og forat I ikke skal få noe av hennes plager!» — Åpb. 18: 4.
21. Hvordan omtaler Bibelen den personlige ansvarlighet vi har i dag?
21 Hver enkelt av oss kan nå personlig treffe de rette avgjørelser som vil gi oss en fortjenstfull stilling hos Jehova Gud som rettferdige mennesker. Hvis vi treffer uriktige avgjørelser, fører det oss i en uskikket, skyldig eller syndig stilling, og Gud vil regne oss som onde. Legg merke til den personlige ansvarlighet som beskrives i Bibelen: «Den som synder, han skal dø; en sønn skal ikke bære sin fars misgjerning, og en far skal ikke bære sin sønns misgjerning; den rettferdiges rettferdighet [fortjenstfullhet] skal hvile over ham, og den ugudeliges ugudelighet [skyld] skal hvile over ham. Men når den ugudelige vender om fra alle de synder han har gjort, og holder alle mine bud og gjør rett og rettferdighet, da skal han visselig leve — han skal ikke dø.» — Esek. 18: 20, 21. Se også 5 Mosebok 24: 16; Jeremias 31: 29, 30.
[Jehova] troner til evig tid, han har reist sin trone til dom, og han dømmer jorderike med rettferdighet, han avsier dom over folkene med rettvishet. Og [Jehova] er en borg for den undertrykte, en borg i nødens tider. Og de som kjenner ditt navn, stoler på deg; for du har ikke forlatt dem som søker deg, [Jehova]! — Sl. 9: 8—11.
[Fotnoter]
a Commentaries on the Laws of England, av Wm. Blackstone, bind I, s. 26.
b Bouvier’s Law Dictionary, 1934, s. 671.
c Bouvier’s Law Dictionary, 1934, s. 671.
d Bouvier’s Law Dictionary, 1934, s. 671.
e Bouvier’s Law Dictionary, 1934, s. 671.