Bær frukt i alderdommen

«DEN rettferdige spirer som palmen; . . . Enn i gråhåret alder skyter de friske skudd; de er frodige og grønne for å kunngjøre at [Jehova] er rettvis.» Disse ordene gjelder særlig dem som er ’plantet som en seder i Jehovas hus’, den «lille hjord», men de gir uten tvil uttrykk for et prinsipp som gjelder alle Jehovas trofaste tjenere, også de andre får som nå samles inn til den rette Hyrde. — Sl. 92: 13, 15, 16.

Disse ordene var sanne når det gjaldt Jehovas trofaste tjenere i fortiden, og en av disse tjenerne var Moses, som begynte sin aktive tjeneste for Jehova da han var åtti år gammel. Han ble deretter benyttet av Jehova i førti år for å bringe ære til hans navn og på en mirakuløs måte befri, lede, undervise, beskytte og sørge for Guds folk, og det fortelles at da han i en alder av 120 år minte om Jehovas rettferdige handlinger og gjentok hans krav til sitt folk for israelittene på Moabs sletter, var «hans øye . . . ikke sløvet, og hans kraft var ikke veket bort». (5 Mos. 34: 7) Ja, salmistens ord var bokstavelig talt sanne når det gjaldt Moses. Det kommer klart fram av ordene i Moses’ salme at han virkelig var «gammel» da han var åtti år: «Vårt livs tid, den er sytti år og, når der er megen styrke, åtti år.» — Sl. 90: 10.

Dikterkongen David var også en som fortsatte å bære frukt da han ble gammel, for da hadde han overoppsyn med innsamlingen av materialer til templet, utarbeidet detaljer med hensyn til dets konstruksjon og den storslåtte og praktfulle form for tilbedelse som skulle praktiseres der, og han sang til Jehovas pris og veiledet sitt folk. «Jeg har vært ung og er blitt gammel, men ikke har jeg sett den rettferdige forlatt eller hans avkom søke etter brød.» Det er sikkert at Jehovas godhet og barmhjertighet var med David alle hans livs dager. — Sl. 37: 25.

Daniel bar også frukt da han var gammel. Han var uten tvil oppe i nittiårene da han fryktløst sto foran Belsasar og hans lettsindige svirebrødre og tydet den illevarslende skriften på veggen, og senere da han trosset medernes og persernes lov for å tilbe sin Gud Jehova og ble frelst ut fra løvehulen. Det var på den tiden han skrev den boken som bærer hans navn.

Slike eksempler på mennesker som bar frukt i sin alderdom, finnes ikke bare i beretningen i de hebraiske skrifter. Forteller kanskje ikke Lukas oss om den trofaste presten Sakarias som ikke bare ble velsignet med en sønn, Johannes døperen, da han var gammel, men også med gaven til å profetere? Og hva med apostelen Paulus? Skjønt han var ’gammel’ og i fengsel, fortsatte han ikke likevel med å skrive brev etter brev, i alt åtte, for å veilede sine brødre utenfor, og benyttet han ikke samtidig enhver anledning til å forkynne muntlig for på den måten å vise at Guds Ord ikke var bundet, og ga han ikke sitt siste bidrag til de kristne greske skrifters kanon, 2 Timoteus, bare kort tid før han døde? — Filem. 9; Luk. 1: 5—7; Ap. gj. 28: 31; 2 Tim. 4: 6.

Og for et eksempel apostelen Johannes satte for oss! Han måtte sikkert være over nitti år da han fikk det privilegium å se og nedskrive beretningen om det veldige åpenbaringssynet mens han var forvist til øya Patmos fordi han var trofast i sin vitnegjerning. Enda senere skrev han under inspirasjon tre brev og en beretning om Kristi liv. Det er ingen tvil om at Jehovas godhet alltid var med disse trofaste tjenerne og at de bar frukt i alderdommen, er det vel?

Fortsett å vokse

En kan si at spørsmålet om å bære frukt i alderdommen er mer aktuelt for Jehovas tjenere i dag enn det var for hans tjenere i fortiden, for nå er det forholdsvis flere som lever så lenge at de når en høy alder. Således er det i dag i De forente stater dobbelt så mange mennesker i forhold til befolkningen som lever til de blir 65 år, som det var for femti år siden. Vi kan for øvrig merke oss at til tross for menneskenes oppskrytte «vitenskapelige framskritt» er de ordene Moses uttalte for 3500 år siden, fremdeles sanne, nemlig at menneskets levealder vanligvis var mellom 70 og 80 år. Ja, ifølge Encyclopædia Britannica hadde faktisk egyptere på 68 år som levde på Jesu tid, utsikter til å få fortsette å leve lenger enn et menneske i samme alder har i våre dager.

For å få den rette sinnsinnstilling med hensyn til det å bli gammel, er det godt å huske på at det i virkeligheten er et utslag av Guds barmhjertighet. Adam fortjente øyeblikkelig død på grunn av sin overtredelse, men i sin barmhjertighet lot Gud ham dø gradvis over et tidsrom av ni hundre år. De som er opptatt med å studere den prosessen som gjør at man eldes, opplyser nå at kroppen vår vokser til vi blir tretti år, og da begynner de forskjellige organer, hjertet, nyrene osv., å funksjonere mindre og mindre effektivt helt til det resulterer i døden. Det er som om vi tar til oss mer enn vi gir ut til vi blir tretti år, og at vi deretter i de neste førti år (den gjennomsnittlige levealder er omkring sytti år i land som Norge og De forente stater) gir ut mer enn vi tar til oss. Og mens arv kan være den viktigste enkeltfaktor som er med på å bestemme vår personlige livslengde, kan vi øke våre muligheter til å nyte et langt liv ved å vise selvkontroll i vårt arbeid, når vi spiser og drikker, og med hensyn til å ta del i fornøyelser.

Det er også oppmuntrende å legge merke til at selv om vi slutter å vokse legemlig sett i en alder av tretti år, er det ingen aldersgrense for åndelig og følelsesmessig vekst, og det er ingen grunn til at vi ikke skulle fortsette å vokse ubegrenset i disse henseender. Det blir ganske treffende sagt at «den som er ’gammel’, er den som ikke har noe å se fram til». Og Jehovas tjenere har så visst meget å se fram til, mer enn noen andre i verden i dag, for de står på terskelen til den nye verden.

Det er derfor tydelig at hvis vi vil holde oss unge til tross for våre mange år, må vi fortsette å vokse mentalt og følelsesmessig, ja, vokse åndelig. Hvordan kan vi gjøre det? Vi kan gjøre det ved å ta til oss nøyaktig kunnskap, ved å fornye vårt sinn ved hjelp av Guds Ords sannheter og den forklaring av dem som blir gitt gjennom Guds kanal, ved å komme på menighetsmøter og andre sammenkomster og være sammen med andre som holder seg unge på denne måten, og heller ikke overse dem som også er unge av år, og ved å bestrebe oss på å praktisere de tingene vi stadig lærer.

Bær frukt i alderdommen

Det er bare ved å fortsette å vokse på denne måten at vi kan fortsette å bære frukt til tross for vår høye alder. Og husk på at det er mer enn én slags frukt. «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet.» Vi kan kanskje ikke sammenlignes med dem som er unge av år med hensyn til fysisk skjønnhet, en vakker kropp og et vakkert ansikt, men når vi bærer åndens frukt, er vi vakre i Jehovas øyne og i alle deres øyne som har hans ånd. — Gal. 5: 22; Ordspr. 31: 30.

Vi kan også bære Rikets frukter ved å utføre kristen tjeneste trass i en framskreden alder. Ved et av Selskapets «Betelhjem» er det om lag femten brødre som er mellom 70 og 88 år gamle, som tjener dag ut og dag inn, fra morgen til kveld, side om side med sine yngre brødre. De slår seg imidlertid ikke til ro med det, men om kvelden, lørdag ettermiddag og søndag formiddag går de ut og forkynner på gatene, i hjemmene og fra hus til hus. En av disse brødrene har så dårlige ben at det er meget vanskelig for ham å gå og helt umulig å gå i trapper, men han leser dødsannonsene i avisen for å finne adresser til de etterlatte, og så sender han et trøstende brev til dem sammen med en brosjyre som inneholder et lignende budskap. Det foreligger også en rapport om en søster som er temmelig gammel, og som til tross for at hun er blind og sengeliggende, bærer meget Rikets frukt ved å benytte seg av telefonen.

Vi behøver heller ikke være bedrøvet fordi vi ikke lenger kan bære så meget frukt som vi engang gjorde. Hvis vår tid og styrke er begrenset på grunn av alderdom, la oss da huske fortellingen om enkens skjerv. Det som teller er motivet, hjertetilstanden og den oppriktighet vi har når vi gir; la oss derfor gi med glede, for Gud elsker en glad giver. Han dømmer enhver etter det han har, ikke etter det han ikke har, og det er Han og ingen andre som dømmer. — Luk. 21: 1—4; 2 Kor. 8: 12; 9: 7.

I stedet for å misunne de unge deres mer aktive og mer framtredende rolle i forkynnelsen av Riket, bør vi heller gi dem en hjelpende hånd og vårt fulle samarbeid, idet vi benytter all den bibelske kunnskap vi har skaffet oss i årenes løp, og vår ustraffelighet som er blitt prøvet i mange harde stormer. Hvis vi virkelig har dratt nytte av våre mange års erfaring, vil vi ikke være misunnelige, men heller glede oss over våre unge brødres framgang.

Og til slutt, hvis vi skulle komme dit hen at det ser ut til at vi ikke kan gjøre noe i det hele tatt, kan vi fremdeles bære frukt ved å holde fast på vår ustraffelighet, ved å være lojal og trofast i hjertet mot vår store Velgjører, og på den måten ha den forrett å glede hans hjerte. (Ordspr. 27: 11) Vi kan fylle vårt sinn med lyse minner fra vårt arbeid i Rikets tjeneste, vi kan glede oss over den vekst den nye verdenssamfunn nå har, selv om vår del i den er liten, og vi kan se fram til grenseløse og endeløse velsignelser i den nye verden som nå er så nær. Og skjønt vi aldri har forsømt å be, kan vi høste stor trøst, styrke og glede ved å henvende oss til vår himmelske Far enda oftere og også huske på at «en rettferdig manns bønn har stor kraft i sin virkning». — Jak. 5: 16.

Ja, til tross for vår høye alder kan vi fortsette å vokse, fortsette å bære frukt. Sannelig, «grå hår er en fager krone hvis de finnes på rettferdighets vei.» — Ordspr. 16: 31, KJ.