Erklært rettferdig av Jehova.
SPØRSMÅLET om å bli erklært rettferdig av Jehova bør man ikke skyve fra seg som noe ubetydelig. Det er et spørsmål om liv eller død, for det er bare de som blir erklært rettferdige av Jehova, som vil få evig liv. Jehova erklærer ikke sine tjenere rettferdige i den hensikt å frikjenne eller løse dem fra de falske anklager som er rettet mot dem av deres fiender, synlige eller usynlige, for slike anklager har ingen betydning for ham. Nei, når han erklærer sine tjenere rettferdige, skjer det med hensyn til deres forhold til ham og det at han frir dem fra de anklager og straffedommer hans egen rettferdighet har ført over dem.
Hvorfor har vi behov for å bli erklært rettferdige av Gud? Fordi vår første far, Adam, med vilje brøt Guds lov og derved mistet sin rettferdige stilling innfor ham og sin betingede rett til liv. Etter som han hadde tapt disse uvurderlige goder, kunne han ikke gi dem videre til sitt avkom, og derfor ble alle hans barn født i synd, ufullkomne, uten en rettferdig stilling innfor Gud og uten en betinget rett til liv. Det er grunnen til at «det [ikke finnes] en rettferdig, enn ikke én», fordi «synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden således trengte igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle». — Rom. 3: 10; 5: 12.
Ved sin synd satte Adam oss i gjeld hva Guds rettferdighet angår. Gud var ikke forpliktet til å sørge for en utløsning for oss, til å betale gjelden, men fordi Gud er kjærlighet, sørget han i sin barmhjertighet for en utløsning for oss, forat vår gjeld kunne bli betalt. Skriften viser hvordan Gud kunne være rettferdig og likevel erklære dem rettferdige som var syndere på grunn av Adams overtredelse, nemlig ved at de viste tro på Kristi gjenløsningsoffer.
Men utgjorde ikke Loven et grunnlag for at israelittene kunne bli erklært rettferdige? Nei, den gjorde ikke det, og den kunne det ikke heller. Hvorfor ikke? Fordi den ikke kunne bortta deres uskikkethet, den kunne ikke løse dem fra gjelden. Den ga dem bare et mønster, noe de skulle strebe etter å nå, men dette gjorde det bare enda klarere hvor dårlig de var i stand til å møte Guds rettferdige krav. Derfor gjorde Loven synden mer fremtredende ved at den påviste alle de tingene som var synd. Og ved sine påbudte offer innprentet den i israelittene deres behov for et gyldig offer, og den holdt dem fast i den rene tilbedelse av Jehova inntil deres Messias, som kunne fri dem fra synden, kom.
Likevel spør noen: Ble ikke Abrahams tro på Jehova «regnet ham til rettferdighet»? Jo, men bare i den utstrekning at «han ble kalt Guds venn». Blir da ufullkomne mennesker erklært rettferdige i forskjellig grad og i forskjellige hensikter? Ja. Abraham hadde tro på Guds løfte om en ætt, og på grunn av hans tro, tok Gud imot ham som en venn. Men Abraham visste ikke hvem denne Ætten skulle være, derfor kunne han ikke vise tro på Kristus Jesus og hans gjenløsningsoffer, noe som er nødvendig forat man kan bli erklært rettferdig med håp om evig liv. — Jak. 2: 23.
Hvem blir erklært rettferdige nå?
Hvordan var Kristus Jesus i stand til å skaffe til veie et grunnlag for at ufullkomne menneskeskapninger kunne bli erklært rettferdige? Ved at hans fullkomne liv ble overført fra hans åndelige førmenneskelige tilværelse til jomfru Marias morsliv, kom han ikke under Adams synd. Som et fullkomment menneske var han lik det fullkomne mennesket Adam i Eden, og ved å beholde denne rettferdige stillingen kunne han ha levd evig på jorden. Men det var ikke Guds hensikt eller vilje med Jesus, og derfor fikk ikke Jesus en hustru og et oppdrag om å være fruktbar og oppfylle jorden. Nei, Guds bestemmelse var at Jesus skulle være den nye verdens guddommelige Konge. Derfor var hans opphold på jorden bare midlertidig, akkurat langt nok til at han kunne lære «lydighet av det han led», «vitne for sannheten» og «gi sitt liv til en løsepenge for mange». — Heb. 5: 8; Joh. 18: 37; Matt. 20: 28.
Da Jesus villig ga sitt liv, tilveiebrakte han noe verdifullt som han kunne benytte til beste for andre. Etterat han ble gjenoppreist som en ånd og for opp til himmelen, la han denne verdien fram for Gud som tok imot den i stedet for det Hans rettferdighet kunne kreve av menneskeslekten.
Er det noen som har nytt godt av denne ordningen, og i tilfelle hvem, hvordan og når? Helt siden pinsedagen har «Kristi legeme», som er begrenset til de hundre og førtifire tusen som Johannes så «sto på Sions berg» sammen med Lammet, nytt godt av denne ordningen ved at de er blitt erklært rettferdige i Guds øyne på grunn av sin tro på Kristi offer og på grunn av sin innvielse til å gjøre Jehovas vilje. — Åpb. 14: 1.
Det å erklære disse rettferdige er bare et middel for å oppnå en hensikt. Og hva går den ut på? Jo, at disse kan bli antagelige som medlemmer av Kristi legeme som hans etterfølgere. I en alder av tretti år ofret han som en fullvoksen, fullkommen mann, sitt menneskelige liv, slik at han kunne oppnå en himmelsk arv.
De som skal være Kristi etterfølgere, er imidlertid ufullkomne, og derfor kan ikke de oppfylle de kravene Gud stiller for et lytefritt offer. De har heller ikke noen rett til liv som de kan ofre, forat de på det grunnlaget kunne få håp om himmelsk liv. Men på grunnlag av deres tro på Kristi offer og deres innvielse til Jehova, tilregner Jehova dem Kristi fortjeneste, noe som gjør dem skikket til å ofre og gir dem noe å ofre — som de også ofrer — og deretter avler Gud dem ved sin ånd til et håp om himmelsk liv.
Deres rettferdighet blir tilregnet dem på grunn av tro; den er ikke virkelig, og derfor kan de ikke holde seg fullstendig rene fra synd. Men de vil ikke med vilje gi etter for synd, og trass i at de stadig kommer til kort, er de i stand til å beholde sin rettferdige stilling innfor Gud ved å be om at Kristi fortjeneste må bli anvendt på dem for å dekke over deres synder. — 1 Joh. 1: 9, 10; 2: 1.
Hva med de andre?
Kristus Jesus tilveiebrakte ’en soning, ikke bare for sitt legemes, den kristne menighets, synder, men og for andre mennesker’. (1 Joh. 2: 2) Når vil disse andre, de trofaste menn fra fortiden som døde før Kristus kom, menneskeheten i sin alminnelighet som ligger i graven, og de av den store skare andre får som nå trofast tjener Jehova, bli erklært rettferdige? I betraktning av det vi nå har sett, at rettferdiggjørelse eller det å bli erklært rettferdig ved tro bare er et middel til å oppnå en hensikt, nemlig at noen kan bli antagelige som medlemmer av Kristi legeme og få dele himmelsk herlighet med ham, skjønner vi at det ikke er nødvendig at de som er bestemt til å leve på jorden, de som er nevnt ovenfor, blir tilregnet rettferdighet.
Man kan si at de som tilhører de andre får i dag, har fått en symbolsk tilgivelse. Fordi de har tro på Kristi offer, fordi de har innvigd seg til å gjøre Jehovas vilje, og fordi de har skilt seg ut fra verden, blir det sagt om dem at de har «tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod». (Åpb. 7: 14) Fordi de søker Jehova, rettferdighet og ydmykhet, har de håp om å bli spart gjennom Harmageddons trengsler og få komme inn i den nye rettferdighetens verden uten først å gå ned i graven. I den nye verden vil de gradvis nå fram til virkelig fullkommenhet under den tjeneste som da utføres av Kristus og hans legemes lemmer som er konger og prester.
De trofaste menn fra fortiden som døde før Kristus ga sitt liv som en løsepenge, vil komme fram i en livets oppstandelse, for de har gjort «godt» ved å følge en rettferdig kurs. Deres oppstandelse vil være en oppstandelse til liv. Det betyr ikke at de vil komme fram med fullkomne legemer, for det gjør de ikke, men det betyr at de vil være kommet godt i gang på veien til liv som følge av deres tidligere ustraffelige levemåte. De vil med en gang gi løfte om og vise troskap mot Kristus, den regjerende Konge, og de vil sammen med andre ha del i privilegiet å tjene som «fyrster». — Sl. 45: 17.
De gjenreiste menn fra fortiden og de andre får vil ta del i å gjøre jorden til et paradis, og deretter vil den alminnelige oppstandelse finne sted, da de som er i «minnegravstedene» og som «gjorde ondt», skal komme fram. (Joh. 5: 28, 29, NW) De vil på samme måte få anledning til å dra nytte av Kristi offer og høste fordel av hans regjering, og således oppnå fullkommenhet ved slutten av Kristi tusenårige styre.
Så vil alle som bor på jorden, bli satt på en endelig prøve ved at Satan og hans demoner løses fra avgrunnen som de har vært bundet i mens Kristi regjerings gjenreisningsarbeid har pågått. Mens de som nektet å samarbeide under det tusenårige styre ble utslettet da, vil prøven ved slutten av de tusen år avsløre dem som har et selvisk hjerte, og de vil bli tilintetgjort sammen med Satan og hans demoner i det som kalles for «ildsjøen» og «den annen død». (Åpb. 20: 1—10, 14) De som holder fast på sin ustraffelighet, vil bli erklært rettferdige av Jehova, og de vil få retten til evig liv.
Når vi oppsummerer det hele, ser vi altså at fra pinsedagen og til nå er det bare de som tilhører «Kristi legeme» som blir erklært rettferdige, og det blir de ved tro. De vil oppnå virkelig rettferdighet i den «første oppstandelse». Alle andre lydige mennesker vil bli erklært rettferdige til evig liv etterat de har bestått prøven ved slutten av Kristi tusenårige styre.