Voks i ufortjent godhet
ALT vi kan glede oss over, livet, solskinn, regn og alle tenkelige goder, er egentlig uttrykk for Jehovas ufortjente godhet. Da Gud i begynnelsen skapte mennesket, ga han ham et vakkert hjem, en elskelig ektefelle og det oppdrag å være fruktbar, bli mange, oppfylle jorden og legge den under seg og råde over dyrene. Alt dette var en stor gunstbevisning han ikke skyldte å gi; han la sin store, ufortjente godhet for dagen, og det gjorde han også da han tillot våre første foreldre å leve i mange år etterat de hadde gjort opprør.
Det var av ufortjent godhet at menneskeslekten, representert ved Noah og hans familie, ble spart da den store vannflommen kom. Og Guds løfter og forhold til Abraham og hans etterkommere, Israels folk, var ytterligere utslag av hans ufortjente godhet. Det største uttrykk for Jehovas ufortjente godhet var imidlertid den gaven han skjenket da han lot sin enbårne Sønn bli vår Frelser og Gjenløser. Den var størst på to måter, både med hensyn til hva den kostet Giveren — for det kostet virkelig Jehova noe å la sin Sønn komme til jorden, lide og dø; det ga han klart uttrykk for i det profetiske drama han fikk Abraham til å utspille i og med ofringen av sin sønn Isak — og med hensyn til hvilken betydning den har for mottagerne, etter som den kommer til å medføre evig liv for oss. — Ef. 1: 7.
Bortsett fra denne gaven, finnes det ikke noe større uttrykk for Jehovas ufortjente godhet overfor oss enn at vi har fått forståelse av hans Ord Bibelen; kunnskap om Jehova, hvem han er og hvilke egenskaper og hensikter han har; og særlig at vi har fått kunnskap om opphøyelsen av hans store navn og overhøyhet ved hans rike.
Denne sannheten har trukket med seg ytterligere uttrykk for Jehovas ufortjente godhet, som for eksempel den relative frihet Guds barn nyter, håpet om den nye, rettferdighetens verden og de velsignelser som følger med å tjene Gud ved å ære hans navn og bringe trøst til mennesker av god vilje.
Behovet for å vokse
Når vi har vært gjenstand for så meget av Jehovas ufortjente godhet, skal vi da slå oss til ro med det og overse eller nekte å ta imot ytterligere uttrykk for hans ufortjente godhet, som han stadig fortsetter å rette mot oss? Kan vi være tilfreds med det mål av vekst som vi har oppnådd? Kan vi stå stille?
Nei, vi har ikke råd til å stå stille. Vi våger ikke å slå oss til ro med det mål av vekst vi har oppnådd, enten vi nå fremdeles er spebarn i likhet med dem Paulus henvendte sine ord til i Hebreerne 5: 11—14 (NW), eller vi har nådd en mer fremskreden alder. Vi burde ikke være tilfreds med den ufortjente godhet vi har fått, men må fortsette å vokse i den, akkurat som apostelen Peter formaner oss: «Vær da på vakt så dere ikke blir ledet på avveier med dem på grunn av feil som blir begått av de menneskene som trosser loven, slik at dere mister deres egen standhaftighet. Nei, men fortsett å vokse i vår Herre og Frelser Jesu Kristi ufortjente godhet og kunnskap.» — 2 Pet. 3: 17, 18, NW.
Etter som Jehova stadig fortsetter å legge sin ufortjente godhet for dagen, ville det være utakknemlig av oss å unnlate å ta imot den. En slik mangel på verdsettelse ville snart føre til at vi avviste all hans ufortjente godhet. Vi skylder vår store velgjører å fortsette å vokse.
Vi skylder også vår neste, å fortsette å ta imot mer og mer av Jehovas ufortjente godhet. Hvordan det? Jo, vi er forpliktet til å benytte alle anledninger til å hjelpe alle vi kommer i kontakt med, til å vandre på rettferdighetens vei, og jo mer ufortjent godhet vi selv har mottatt, desto bedre skal vi kunne hjelpe andre. «I det forhold enhver har fått en gave, så bruk den til å tjene hverandre med som rette slags husholdere over Guds ufortjente godhet, som blir lagt for dagen på forskjellige måter.» — 1 Pet. 4: 10, NW.
Dessuten skylder vi oss selv å fortsette å vokse i Jehovas ufortjente godhet. Vi lever i en farlig tid. Ondskapen har tatt overhånd. Kjærligheten er blitt kald hos mange. Satan har alltid gått omkring som en brølende løve og prøvd å oppsluke noen, men nå, etterat han er blitt kastet ut av himmelen, finnes det ikke grenser for hans raseri mot dem som holder Guds bud. Motstanden og fristelsene øker. De som mener at de står så støtt, kommer ganske sikkert til å falle. Hvis vi ikke fortsetter å vokse, vil vi ikke kunne stå. Hvis vi ikke gjør framgang, kommer vi atter til å falle tilbake i blindhet, uvirksomhet og synd. Det går ikke an å stå stille. — Matt. 24: 12; 1 Kor. 10: 12; 2 Tim. 3: 1—7; 1 Pet. 5: 8; Åpb. 12: 17.
Det å vokse i Jehovas ufortjente godhet medfører imidlertid ikke bare sikkerhet, men også glede. Det er meningen at Jehovas gavmildhet skal bringe oss stor og inderlig glede. Hvis vi ignorerer den ved å unnlate å vokse i hans ufortjente godhet, vet vi simpelthen ikke hva vi går glipp av. Gleden ved å ta til seg kunnskap og vokse i forståelse overgår langt de fordeler og gleder man kan ha av materiell føde. (Sl. 119: 162; Job 23: 12, KJ) Og bare tenk hvilke interessante opplevelser og hvilken tilfredsstillelse som venter oss i tjenesten hvis vi bare vil vokse kvantitativt og kvalitativt i vår tjeneste! Og tenk hvilke gleder vi kommer til å få av å være sammen med våre brødre, samarbeide med dem og ha hengivenhet for dem hvis vi bare vil vokse i evnen til å omgås andre! (Salme 133) Og ved å gjøre framgang i vår kjærlighet til rettferdigheten og vårt hat til ondskapen, hva kan vi ikke da få igjen i form av seire under utøvelsen av selvkontroll! — Titus 1: 15.
Fire måter å vokse på
For å kunne vokse i kunnskap og forståelse må vi gjøre bruk av alle de hjelpemidler Gud har skaffet til veie — hans Ord, hans organisasjon og hans virksomme kraft eller hellige ånd. Vi trenger å studere både Bibelen og bibelske hjelpemidler, og vi trenger å gjøre det både for oss selv og sammen med hele menigheten. Alt dette vil få oss til å vokse i kunnskap, men for å kunne vokse i forståelse må vi komme så langt at vi av hjertet verdsetter det vi lærer, og at dette driver oss til å handle i samsvar med vår kunnskap. Derfor bør vi stadig spørre oss selv: Hvordan berører dette meg?
Dernest må vi oppnå en kvantitativ og kvalitativ vekst med hensyn til vår tjenestevirksomhet. Hvor meget av Jehovas ufortjente godhet kan vi vente å være gjenstand for hvis vi bare bruker en time hver uke i tjenesten for ham? Man skulle tro at det ville betegne mangel på vekst når vi bare kan finne én time av 168 til å forkynne det gode budskap om Riket.
Men det er ikke bare eller først og fremst mengden av tid som gjør utslaget med hensyn til hvor meget vi vokser i den ufortjente godhet. Det er av enda større betydning at vi forbedrer kvaliteten av vår tjeneste. Hvis vi gjør bruk av de publikasjoner og møter og anledninger vi har, vil vi kunne vokse i den forstand at vår forkynnelse blir mer virkningsfull — vi blir flinkere til å plasere litteratur, til å gjendrive argumenter med takt og til å opprette bibelstudier hjemme hos folk.
Og etter som vi skylder Jehova Gud, vår neste og oss selv å vokse i vår Guds ufortjente godhet, så la oss ikke være redd for å ta imot ytterligere tjenesteprivilegier når de blir budt oss. La oss heller ivrig gripe fatt i dem og gjøre det beste ut av dem. Riktignok kan det bli nødvendig med opplæring når vi skal til med et arbeid som er mer omfattende enn det vi har hatt før, og vi kan også komme til å gjøre feil, men hva gjør det? Skal vi la vår stolthet hindre oss i å få større muligheter til å gjøre godt? La oss ikke si at vi ikke egner oss. La dette ansvaret hvile på den som gir oss ytterligere ansvar og privilegier. Husk at jo større privilegier vi har og jo bedre vi tar vare på dem, desto mer av Jehovas ufortjente godhet blir vi i stand til å nyte.
Å fortsette å vokse i Jehovas ufortjente godhet betyr også å gjøre framskritt med hensyn til å komme godt ut av det med våre brødre. Paulus gjorde brødrene i Korint oppmerksom på at misunnelse og trette var tegn på at de fremdeles var småbarn. (1 Kor. 3: 1—3) Ja, det er barnslig å forstørre hver liten fornærmelse eller forgåelse, pleie sitt nag og forsøke å gjøre gjengjeld. Hvis vi ønsker å nyte stadig mer av Jehovas godhet, må vi se gjennom fingre med alle slike bagateller og prøve å hjelpe vår bror som har feilet, i stedet for å prøve å straffe ham.
Endelig må vi, for å kunne fortsette å vokse i Jehovas ufortjente godhet, skjerpe vår evne til å skille mellom rett og galt og gjøre framgang med hensyn til vår holdning overfor disse prinsipper. Vi må vokse i selvbeherskelse og uttrykke en stadig større kjærlighet for rettferdigheten og et stadig større hat for ondskapen. — Heb. 1: 9.
En spore til vekst
Man kan ikke gjøre meget for å stimulere den fysiske vekst, men det er noe annet med åndelig vekst. Det avhenger av vår iver i hvilken grad vi skal vokse åndelig talt, og vår iver står i forhold til vår kjærlighet, som den avhenger av vår verdsettelse. Den mest fruktbringende måte vi kan gi uttrykk for vår verdsettelse, kjærlighet og iver på, er å hjelpe hverandre til å vokse.
Legg i denne forbindelse merke til tjenerne i en menighet av Jehovas vitner. Er de ikke alle utnevnt nettopp i den hensikt å hjelpe andre til å vokse? Jo, det er de. Og når de hjelper andre til å vokse, blir så ikke resultatet at de vokser selv? Jo, det er ingen tvil om det. Tenk for eksempel på den bror som leder studiet av Vakttårnet. Har han ikke selv stort utbytte av at han må forberede seg grundig til studiet for å kunne hjelpe andre? Jo, utvilsomt, for hvis vi skal kunne forklare noe for andre, må vi forstå det selv.
Det samme gjelder de andre tjenerne i kretsen. Forat de skal være rustet til å hjelpe andre, må de forberede seg, være til stede ved alle møtene og komme på alle frammøtene til vitnearbeid. Når de hjelper andre til å vokse i kunnskap og forståelse, forbedre sin tjeneste kvantitativt og kvalitativt og vokse i broderkjærlighet og selvkontroll, hjelper de automatisk seg selv.
Jehova Gud har skjenket menneskeslekten meget ufortjent godhet, og han har vært særlig god mot dem som har innvigd seg til hans tjeneste. Han har enda meget mer i beredskap for oss, og vi skylder ham, vår neste og oss selv å benytte oss av det og fortsette å vokse i hans ufortjente godhet. La oss derfor gjøre bruk av alle anledninger, til å gå fram i kunnskap og forståelse, forbedre vår tjenestevirksomhet kvalitativt og kvantitativt, øke vår evne til å samarbeide med våre medtjenere og vokse i vår kjærlighet til rettferdigheten og i vårt hat til ondskapen.