Å bære frukt til evig liv

«Men den som ble sådd i den gode jord, det er den som hører ordet og forstår det; han bærer frukt, og en gir hundre fold, en seksti fold, en tredve fold.» — Matt. 13: 23.

JEHOVA gleder seg over fruktbarhet, særlig når det fører til evig liv. Der det er frukt er det liv, og det som bærer god frukt fortjener å leve. Enhver bonde føler glede og tilfredsstillelse over at den jorda han har dyrket, gir frukter. Dette er ikke mindre sant når det gjelder den største bonde av alle, nemlig Jehova Gud. På den tredje skapelsesdagen befalte hele jordens store Skaper: «Jorden bære fram gress, urter som sår seg, frukttrær som bærer frukt med deres frø i, på jorden, hvert etter sitt slag.» Som vi ser skapte han ikke jorden til å være en ødemark. Senere, men før han skapte mannen og kvinnen, plantet Jehova Gud «en hage i Eden, i Østen, og der satte han mennesket som han hadde dannet. Og Gud [Jehova] lot trær av alle slag vokse opp av jorden, prektige å se til og gode å ete av, og midt i hagen livsens tre og treet til kunnskap om godt og ondt.» (1 Mos. 1: 11; 2: 8, 9) Den store Skaper overlot jorden til dette fullkomne menneske og hans framtidige familie, forat de skulle dyrke den og vokte den. De skulle utvide Edens hage til å omfatte hele jordkloden og gjøre den til et gledens paradis. Den store Skaper vil nå gjennomføre sin hensikt og omdanne jorden til et paradis, så lydige mennesker kan få evig liv i et lykkelig hjem. Ved at de spiser av de fullkomne frukter i dette jordiske paradiset, vil de kunne opprettholde livet for evig.

² Guds og menneskets motstander sådde tvilens og mistillitens sæd i kvinnens hjerte i Eden. Den slo rot i henne og frambrakte frukter som besto i at hun ringeaktet sin manns ledelse som overhode, og ble ulydig mot Gud. Gjennom kvinnen sådde motstanderen en dårlig sæd også i mannens hjerte, nemlig større kjærlighet til hans hustru enn til Jehova Gud. Dette vil i virkeligheten si at han elsket seg selv høyere enn Gud. Denne selviskhetens sæd slo rot i hans hjerte, ble dyrket av hans hustru og frambrakte den frukt at Adam med vilje brøt Jehovas lov som forbød mennesket å spise av den forbudne frukt. Den frukten Adam og Eva frambrakte, vakte Guds mishag, for den viste lydighet mot motstanderen Satan Djevelens vilje istedenfor mot Guds vilje. Derfor var det en frukt som ledet til død og ødeleggelse, og ikke til evig liv i gledens paradis. Gud dømte det ulydige paret til døden og drev dem ut av Edens hage, utenfor rekkevidde av «livsens tre», så de ikke skulle ’ete, og leve til evig tid’. (1 Mos. 3: 1—24) Da Jehova Gud uttalte dommen over motstanderen, som lik en slange planla å lede menneskeslekten til ulydighet, erklærte han at han hadde til hensikt å innsette en ny regjering til opphøyelse av Ham som universets Hersker, som hele menneskeslekten skulle adlyde. Han erklærte at hans hensikt var å frambringe denne regjeringen av sin himmelske universelle organisasjons skjød, og at den skulle gjøre ende på Slangens gjerninger. — 1 Joh. 3: 8.

³ Den himmelske universelle organisasjon elsket Gud. Den hadde følgelig ingen kjærlighet til Slangen. Det var derfor klart at den nye regjeringen som Guds «kvinne» eller organisasjon skulle føde, ville elske Gud og hate Slangen. Gud bestemte å prøve denne regjerings troskap ved å la Slangen såre hælen til dens øverste medlem, dens konge, Guds kvinnes Ætt. Ved hjelp av denne prøvde, trofaste regjeringen ville så Gud fullstendig ødelegge Slangen og alt det onde avkom Slangen kom til å frambringe. På denne måten ville Gud legge hele jorden og dens beboere under sin universelle overhøyhet igjen, og gjenopprette paradiset og la det omfatte hele jorden. Alt dette er innbefattet i hans gåtefulle ord til Slangen, Satan Djevelen: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, og mellom din ætt og hennes ætt; han skal knuse ditt hode, og du skal såre hans hæl.» (1 Mos. 3: 15, Le) Fire tusen år senere ble Guds Sønn fra himmelen, Jesus Kristus, såret i hælen og ble oppreist fra døden og vendte tilbake til himmelen for å bli konge. Da skrev hans apostel Paulus til Kongens trofaste etterfølgere: «Men fredens Gud skal i hast knuse Satan under eders føtter.» (Rom. 16: 20) Det er meget kort tid igjen nå til at Satan og hans ætt blir knust og paradiset etterpå blir gjenopprettet på jorden.

⁴ Da Jesus Kristus ble såret i hælen ved å dø på torturpelen på Golgata, ga han et løfte om gjenopprettelsen av paradiset på jorden. Forbryteren som hang ved siden av ham hadde nettopp sagt så sympatisk: «Jesus! husk meg når du kommer i ditt rike.» Jesus viste hvilket oppstandelseshåp som var lagt fram for denne forbryteren og alle mennesker i gravene, da han sa til ham: «Sannelig sier jeg deg i dag: Du skal være med meg i Paradiset.» (Luk. 23: 42, 43, NW; Ro) Denne forbryteren hadde ikke vært en Jesu Kristi etterfølger, og kunne derfor bare ha håp om å vinne evig liv i paradiset. Men i løpet av de tre og et halvt år Jesu forkynnervirksomhet blant jødene varte, innbød han de troende til å bli hans etterfølgere og forlate denne verden. Han holdt ikke fram for dem noe håp om et jordisk paradis, men et himmelsk håp. Han fortalte dem at han skulle vende tilbake til himmelen for å motta kongedømmet i en ny verdens regjering, og han oppfordret dem til å vise seg verdige til å få del med ham i hans himmelske rike. Med tanke på dette fortalte han dem mange lignelser og forklarte hvilken betydning de hadde. Ett av kravene var at de måtte være fruktbare til pris for Gud og hans rike. Den slags frukt fører til evig liv for den som bærer frukten, mens den frukten Eva og Adam frambrakte i Eden, medførte døden for oss alle. I det andre året av sin offentlige forkynnervirksomhet fortalte Jesus sin lignelse om såmannen for å illustrere dette. De som søker livet vil med interesse studere denne lignelsen i den etterfølgende artikkel.