Hvem er vi mennesker?

DET kan se ut som om menneskene har et identitetsproblem. Evolusjonisten Richard Leakey sier: «I århundrer har filosofer beskjeftiget seg med hva det er som gjør oss til mennesker. Men overraskende nok er de ikke blitt enige om en definisjon av hva et menneske er.»

Zoologisk hage i København gav imidlertid uttrykk for sin mening ved det som ble vist fram i primathuset. 1997 Britannica Book of the Year sier: «Et dansk par flyttet inn i et provisorisk hjem i dyrehagen for å minne de besøkende om deres nære slektskap med apene.»

Flere oppslagsverk støtter tanken om et slikt angivelig nært slektskap mellom enkelte dyr og mennesker. The World Book Encyclopedia sier for eksempel: «Sammen med menneskeaper, gibboner, lemuer, egentlige aper og spøkelsesaper utgjør mennesker den pattedyrordenen som kalles primater.»

Men faktum er at menneskene har massevis av unike trekk som dyrene ikke har. Vi har blant annet evnen til å vise kjærlighet, vi har en samvittighet, en moralsk sans og åndelige behov. Vi har evnen til å vise rettferdighet og barmhjertighet, vi har humoristisk sans, og vi er kreative. Vi har også bevissthet om tid, og vi har bevissthet om selvet. Vi setter pris på det som er vakkert, vi gjør oss tanker om framtiden, og vi har evnen til å samle kunnskap gjennom flere generasjoner. Dessuten håper vi at døden ikke er den endelige slutten på vår eksistens.

I et forsøk på å få disse trekkene til å passe til teorien om at vi nedstammer fra dyrene, støtter noen seg til utviklingspsykologi, som er en blanding av evolusjonsteori, psykologi og samfunnsvitenskap. Har så utviklingspsykologien kastet lys over spørsmålet om menneskets natur?

Hva er meningen med livet?

«Forutsetningen for utviklingspsykologien er enkel,» sier evolusjonisten Robert Wright. «I likhet med alle organer ble også menneskesinnet utformet med tanke på at vi skal overføre gener til neste generasjon; det er på grunnlag av dette en best kan forstå de følelser og tanker det skaper.» Hele meningen med livet vårt, slik den er nedtegnet i genene og gjenspeilt i måten sinnet vårt fungerer på, er med andre ord at vi skal formere oss.

Ja, ifølge utviklingspsykologien kan «mye av menneskets natur kokes ned til hensynsløs genetisk egeninteresse». Boken The Moral Animal sier: «Naturlig utvalg ’vil’ at menn skal ha sex med en endeløs rekke kvinner.» Ifølge dette utviklingskonseptet er det under visse forhold også naturlig at kvinner har flere sexpartnere. Selv foreldrekjærlighet blir betraktet som noe som genene står bak for å sikre at avkommet overlever. Så ett evolusjonistisk syn legger altså vekt på at det er den genetiske arven som skal sikre at den menneskelige familie fortsetter å eksistere.

Noen bøker om selvutvikling rir nå på den nye bølgen av utviklingspsykologi. Én av dem beskriver menneskets natur som «ikke stort annerledes enn sjimpansenes, gorillaenes eller bavianenes natur». Den sier også: «Når det gjelder utvikling, . . . er det formering som teller.»

Bibelen sier på den annen side at Guds hensikt med å skape menneskene gikk ut over det at de bare skulle formere seg. Vi ble skapt i Guds «bilde», med evnen til å gjenspeile hans egenskaper, spesielt kjærlighet, rettferdighet, visdom og makt. Hvis vi legger til de menneskelige evnene og egenskapene som ble nevnt tidligere, forstår vi tydelig hvorfor Bibelen setter menneskene høyt over dyrene. Bibelen viser jo at Gud ikke bare skapte mennesket med et ønske om å leve evig, men også med mulighet til å få dette ønsket oppfylt i en rettferdig, ny verden som Gud skal skape. — 1. Mosebok 1: 27, 28; Salme 37: 9—11, 29; Forkynneren 3: 11; Johannes 3: 16; Åpenbaringen 21: 3, 4.

Det spiller en rolle hva vi tror

Det å få et rett syn på hvem vi er, har langt mer enn akademisk interesse, for vår oppfatning av hvordan vi er blitt til, kan innvirke på den måten vi lever på. Historikeren H. G. Wells merket seg den konklusjonen mange trakk etter at Charles Darwins bok Artenes opprinnelse ble utgitt i 1859:

«Følgen blev en virkelig demoralisasjon. . . . Der var en virkelig tilbakegang i tro efter 1859. . . . De rådende folk ved slutten av det nittende århundre trodde at de hadde makten i kraft av ’kampen for tilværelsen’, hvor den sterke og slue vinner overhånd over den svake og tillitsfulle. . . . De kom til at mennesket er et sosialt dyr som den indianske jakthund. . . . det [syntes] dem å være rett at de store hundene i det menneskelige kobbel skulde tyrannisere og underkue.» — Wells’ verdenshistorie, bind 2, sidene 533, 534.

Det er derfor viktig at vi får et rett syn på hvem vi egentlig er. For som en evolusjonist sa: «Hvis vanlig gammeldags darwinisme . . . svekket den vestlige sivilisasjons moralske styrke, hva kommer da til å skje når den nye versjonen [av utviklingspsykologi] virkelig får gjennomslag?»

Ettersom det vi tror om vår opprinnelse, påvirker vårt grunnleggende syn på livet og på hva som er rett, og hva som er galt, er det viktig at vi ser nærmere på dette spørsmålet.

[Uthevet tekst på side 4]

Historikeren H. G. Wells merket seg den konklusjonen mange trakk etter at Charles Darwins bok Artenes opprinnelse ble utgitt i 1859: «Følgen blev en virkelig demoralisasjon. . . . Der var en virkelig tilbakegang i tro efter 1859»