Pompeii — der tiden har stått stille

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I ITALIA

KJØKKENER med gryter over ildstedet, velassorterte butikker, vannløse fontener, uskadde gater — alt sammen bevart gjennom lang tid, i en by uten innbyggere, en by som er tom og forlatt. Dette er Pompeii, der det virker som tiden har stått stille.

Alt ser ut akkurat slik det var den katastrofale dagen for over 1900 år siden da vulkanen Vesuv, som rager over Napolibukta, hadde et utbrudd. Det begravde Pompeii, Herculaneum, Stabiae og den omkringliggende landsbygda i aske og lava.

Boken Pompei sier: «Folk i gammel tid hadde bare en vag forestilling om Vesuvs vulkanske natur; de var vant til å betrakte Vesuv som et grønnkledd fjell med tette skoger og praktfulle vingårder.» Men etter å ha holdt seg i ro i mange år våknet dette fjellet til liv den 24. august i år 79 e.v.t. med en voldsom eksplosjon.

Utbruddet i år 79

Vulkanen spydde ut en søyleformet sky av gass, magma og bergartsbruddstykker som formørket himmelen og forårsaket et skjebnesvangert regn av aske og lapilli (små stykker av lava). I løpet av to dager ble Pompeii og et stort område av landsbygda dekket av et tykt lag, som hadde en gjennomsnittsdybde på 2,5 meter. Mens grunnen fortsatte å skjelve kraftig, ble byen innhyllet i en enorm sky av giftige gasser, som var usynlige, men livsfarlige. Det var som om de holdt byen i et dødelig favntak. Pompeii ble langsomt begravd, men Herculaneum forsvant på et øyeblikk. Ifølge boken Riscoprire Pompei (Gjenoppdagelsen av Pompeii) ble Herculaneum oversvømt av en strøm av «gjørme og vulkansk masse som nær kysten hadde en dybde på 22 meter».

De omkring 15 000 innbyggerne i Pompeii reagerte på forskjellige måter. Det var bare de som flyktet med det samme, som berget livet. Noen, som ikke hadde lyst til å forlate hjemmet sitt og alle de eiendelene de hadde der, ble igjen i byen i håp om at faren skulle gå over. Andre, som var oppsatt på å berge verdisakene sine, nølte en stund før de bestemte seg for å flykte, noe som førte til at de ble knust da hustaket brøt sammen under vekten av asken.

Et eksempel er eieren av «Faunens hus», som tydeligvis ikke kunne få seg til å forlate alle rikdommene sine. Robert Étienne sier i boken La vie quotidienne à Pompéi (Dagligliv i Pompeii): «I all hast fant husets frue fram de mest verdifulle eiendelene sine — gullarmbånd utformet som slanger, ringer, hårnåler, øreringer, et sølvspeil, en pose full av gullmynter — og gjorde seg klar til å flykte.» Vettskremt holdt hun seg innendørs, kanskje på grunn av askeregnet. Étienne forteller videre: «Kort tid senere brøt taket sammen og begravde den stakkars kvinnen og rikdommene hennes.» Andre ble kvalt av de giftige gassene som spredte seg overalt.

De som nølte en stund, måtte løpe for livet oppå det askelaget som hadde dannet seg i mellomtiden. De ble liggende der de falt etter å ha pustet inn de dødelige gassene, og snart befant de seg under et dekke av fin aske som stadig regnet ned. De ynkelige levningene deres ble funnet mange hundre år senere, sammen med forskjellige verdisaker som fremdeles lå ved siden av dem. Byen og dens innbyggere var blitt begravd under et seks meter tykt askelag.

Men takket være det dødelige askeregnet har byens innbyggere faktisk dukket fram igjen. Vet du hvordan? Se på avstøpningene av kroppene deres på bildet på denne siden. Hvordan ble avstøpningene laget? Ved å helle flytende gips inn i hulrommene etter de oppløste likene har arkeologene klart å få fram de siste, krampaktige kroppsbevegelsene til de ulykkelige ofrene — «en ung kvinne som ligger med hodet på armen; en mann som dekker munnen med et lommetørkle som ikke kunne beskytte ham mot å puste inn støv og giftige gasser; tjenerne i de offentlige badene som ligger i forvridde stillinger på grunn av krampetrekningene under kvelningsdøden; . . . en mor som trykker sin lille datter inn til seg i en siste ynkelig og nytteløs omfavnelse». — Archeo.

Ingen sikkerhet i Herculaneum

I Herculaneum, noen kilometer fra Pompeii, ble de som ikke flyktet med det samme, fanget i en felle. Mange løp ned til stranden, kanskje fordi de håpet å slippe unna via sjøen, men et kraftig jordskjelv på havbunnen hindret båtene i å legge ut fra land. Under nyere utgravninger på den gamle stranden ved Herculaneum har man funnet over 300 skjeletter. De skriver seg fra mennesker som ble begravd levende av en fryktelig strøm av gjørme og vulkansk masse mens de søkte ly under en terrasse som vendte ut mot havet. Også her var det mange som hadde prøvd å berge de mest verdifulle eiendelene sine: prydgjenstander av gull, sølvboller, et komplett sett kirurgiske instrumenter — alt sammen har ligget der i mange hundre år, til ingen nytte, ved siden av levningene etter eierne.

Tiden har stått stille

Pompeii utgjør et talende vitnesbyrd om hvor maktesløse menneskene er overfor naturkreftene. I motsetning til alle andre arkeologiske utgravningssteder i verden representerer ruinene av Pompeii og de omkringliggende områdene et øyeblikksbilde som gir forskere og andre vitebegjærlige personer sjansen til å studere dagliglivet i det første århundre av vår tidsregning.

Områdets velstand var hovedsakelig basert på jordbruk, industri og handel. Med omfattende bruk av arbeidskraft — slaver og frie borgere som ble hyrt daglig — gav den fruktbare jorden rik avkastning. Mye av Pompeiis virksomhet var knyttet til handelen med matvarer. Den dag i dag kan alle besøkende se kornmøllene, grønnsakmarkedet og fruktselgernes og vinselgernes butikker. De kan også se de bygningene som en gang i tiden ble brukt til næringsvirksomhet — bearbeiding og spinning av ull og lin og veving av tøy i industriell målestokk. I tillegg til flere titalls andre bygninger som huset småindustri, fra juvelerverksteder til jernvareforretninger, utgjorde disse bygningene sammen med bolighusene en stor by.

De smale gatene, der det tidligere var et yrende liv, er brolagt. Langs kanten av dem finner vi opphøyde fortau og offentlige fontener som fikk vann fra et sinnrikt system av akvedukter. I de viktigste gatekryssene kan man se en uvanlig detalj. Som tidlige forløpere for vår tids fotgjengeroverganger ligger det store, opphøyde steinblokker midt i gatene. De sørget for at det var mulig å krysse gaten i regnvær uten å bli våt på bena. Vognkusker måtte være nokså behendige for å unngå disse opphøyde steinblokkene. De er der fremdeles! Ingenting har forandret seg.

Privatliv

Ikke engang den reserverthet som omgav pompeianernes privatliv, kan motstå vår tids nysgjerrige blikk. En kvinne med praktfulle smykker ligger død i armene på en gladiator i kasernen hans. Dører til bolighus og butikker står på vidt gap. Man kan se inn i kjøkkener, med gryter over ildstedet, uferdige brød i ovnen og store krukker stående opp mot veggen, som om kjøkkenene skulle være forlatt for bare noen minutter siden. Her finnes også rom som er prydet med vakre gipsornamenter, veggmalerier og mosaikkarbeider. I slike rom inntok de velstående utsøkte måltider i en avslappet atmosfære; de drakk gjerne av sølvbegre og spiste av overraskende raffinert servise. Fredfylte atrier er omgitt av søyleganger og utsmykket med vakre fontener som nå er uten vann. I tillegg ser man kunstferdig utformede marmor- og bronsestatuer og altere for beboernes husguder.

De brede lag av folket hadde imidlertid en mye mer beskjeden livsstil. Mange som ikke hadde mulighet til å lage mat hjemme, gikk på tavernaer for å prate med andre, drive med hasardspill eller kjøpe mat og drikke for en billig penge. Noen av tavernaene må også ha fungert som bordeller, der serveringsdamene, ofte slavepiker, først serverte gjestene noe å drikke og etterpå arbeidet som prostituerte. Ved siden av talløse tavernaer av dette slaget har utgravningene også brakt for dagen ti—tolv rene bordeller, som i mange tilfeller er utsmykket med svært uanstendige veggmalerier og inskripsjoner.

Tiden er inne til å reagere

Den plutselige ødeleggelsen av Pompeii får en til å stoppe opp og tenke. De mange tusen som omkom der, reagerte tydeligvis ikke raskt nok på de faresignalene som fortalte at en katastrofe var nær forestående — de stadige jordskjelvene, eksplosjonene i vulkanen og det fryktelige regnet av lapilli. De nølte, kanskje fordi de ikke hadde lyst til å gi avkall på sitt komfortable liv og sine dyrebare eiendeler. Kanskje de håpet at faren skulle gå over, eller at det fremdeles ville være tid til å flykte hvis situasjonen ble verre. De tok dessverre feil.

Bibelen forteller oss at hele verden i dag befinner seg i en lignende situasjon. Det fordervede samfunnet omkring oss er fremmedgjort for Gud. Det skal brått gå til grunne. (2. Peter 3: 10—12; Efeserne 4: 17—19) Alle kjensgjerninger tyder på at den tiden nå er svært nær. (Matteus 24: 3—42; Markus 13: 3—37; Lukas 21: 7—36) Og de tragiske etterlevningene etter Pompeii står som et taust vitnesbyrd om hvor uklokt det er å være ubesluttsom.

[Ramme på side 24]

Kristne kors?

Funnene av forskjellige kors i Pompeii, deriblant et gipskors på veggen i et bakeri, er av enkelte blitt tolket som beviser for at det bodde kristne i byen før den ble ødelagt i år 79. Er dette en holdbar antagelse?

Tydeligvis ikke. Antonio Varone sier i boken Presenze giudaiche e cristiane a Pompei (Jødiske og kristne innslag i Pompeii): «For å finne en fullt utviklet dyrkelse av korset må vi gå til det fjerde århundre, da keiserens og de hedenske massenes omvendelse gjorde at en slik form for dyrkelse kom mer i overensstemmelse med deres syn på åndelige verdier.» Han tilføyer: «Selv i det andre og det tredje århundre og fram til Konstantins tid er det svært uvanlig å finne et slikt symbol som har klar tilknytning til kristendommen.»

Hvis slike symboler ikke er kristne, hvilken opprinnelse har de da? I tillegg til usikkerheten rundt identiteten til det symbolet som er blitt oppfattet som et kors, og oppdagelsen av et maleri av en guddom i form av en slange i det samme bakeriet, har man gjort «noen ytterst uanstendige funn som det også er vanskelig å få til å harmonere med det antatt kristne livssynet til bakeriets beboer,» sier Varone. Han tilføyer: «Det er kjent at det korsformede symbolet er blitt brukt i en tydelig magisk og rituell sammenheng helt fra sivilisasjonens morgen, lenge før det ble et symbol på gjenløsningen.» I tidligere tider ble korset ifølge denne forskeren ansett for å være i stand til å motstå eller ødelegge onde krefter, og det ble framfor alt brukt som amulett.

[Bilde på side 23]

Caligulas bue med Vesuv i bakgrunnen

[Bilder på side 23]

Over: Gipsavstøpninger av Pompeiis innbyggere

Til venstre: Utsyn over Neros bue og en del av Jupiters tempel

[Bilderettigheter på side 22]

Vertikale border: Glazier

Bilder på sidene 2 (nederst), 22 og 23: Soprintendenza Archeologica di Pompei